Hvordan forholde seg til ufrivillig barnløse?

[Anonym bruker]

Jeg har et par i nær familie som etter flere prøverør ikke har lykkes med å få eget barn. Vi har nå fått 3 barn og er selvfølgelig kjempe takknemlig for det!

Problemet er at jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til de. De er ikke særlig interessert i våre barn og vil ikke snakke om sine problemer. Syns det er så trist og vanskelig. Det gjør at vi sjelden har kontakt og når vi "må" være sammen virker de så veldig påtatt... Hvordan oppføre seg?? Skal man spørre om hvordan det går eller la være??

 

Jeg tenker også på at siden de nærmer seg 40 år og har hatt så store problemer med å bli gravide, burde de ikke da prøvd å tenke alternativt isteden for å grave seg ned i problemene. Vet det er lett å si for en som ikke har opplevd å ha slike problemer. Men syns det er så trist at de ikke klarer å glede seg over noe i livet, men bare fokusere på sin barnløshet og sin egen elendighet. Det er veldig ødeleggende både for de selv som par men også for oss rundt. Vi ba de med på ferie i fjor, men de kom med en super dårlig unnskyldning om at de ikke kunne.

 

Er det noen som vet om kvinner som har blitt gravide etter mange prøverør når de nærmer seg 40 år? Bare lurer på om det er håp eller om hun rett og slett er for gammel? Vet at mange over 40 år får barn, men dette er jo individuelt ift gener og tidlig overgangsalder osv.

 

Ville gjerne hatt noen erfaringer både når det gjelder hvordan man skal forholde seg til det og om noen har opplevd at aldrende dager faktisk blir gravide etter lang tids forsøk med prøverør...

 

Anonymous poster hash: b0ad6...c1d

[Anonym bruker]

Kanskje de burde vurdere adopsjon/fosterbarn? Er ikke lett det der, men har en som er i nær familie som fikk barn når hun var over 40- tror hun var 42- etter flere år som prøvere med mannen som hadde et barn fra før av. Det gikk jo til slutt som du skjønner men de brukte mange år på å få barnet sitt. Vi oppførte oss som vanlig med henne og mannen, snakket om de meste enten vær og vind, verden, jobben osv. 

Anonymous poster hash: a0820...03a

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du skal forholde deg til de som personer  hverken mer eller mindre.Så lenge de ikke vil snakke om sine problemer, så skal heller ikke du grave og spørre. Hvis de ikke er spesielt interessert i deres barn, kand et selvfølgelig være fordi det er spesielt sårt å være rundt småbarnsfamilier når man selv ikke kan få egne barn. Dermed er det kanskje helt naturlig at de ikke vil være med dere på familieferie. Ikke så veldig rart at d dikter opp unnskyldninger egentlgi.
 

Hvis dere ønsker å være gode venner, bdue dere heller invitere de med på typiske voksenaktiviteter uten barn. Få barnevakt til deres barn og ta de med ut "på vift" eller inviter til en hyggelig middag for voksne - uten å prate om barn og småbarnstilværelsen.

 

Mulgi at de bør prøve andre metoder for å få barn, men det er rett og slett ikke noe dere bør bry dere med så lenge de ikke vil snakke om det!

Anonymous poster hash: 31113...73a

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noe ønske om å på ferie med småbarnsfamilie, når jeg selv ikke har hatt barn. Det høres jo utrolig kjedelig ut!! Venter nå min første, skjønner godt hvis venner som ikke har barn, har noe ønske om å på ferie med oss fremover!

 

Synes du skal forholde deg til disse menneskene sånn som du forholder deg til alle andre. Du merker da fort om er interessert i å diskutere sin barnløshet med deg eller ei...'

Og du har faktisk ingenting om de bør vurdere "andre muligheter", ikke din sak!!!

👼

 

Anonymous poster hash: 8fc5f...7df

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noe ønske om å på ferie med småbarnsfamilie, når jeg selv ikke har hatt barn. Det høres jo utrolig kjedelig ut!! Venter nå min første, skjønner godt hvis venner som ikke har barn, IKKE har noe ønske om å på ferie med oss fremover!

 

Synes du skal forholde deg til disse menneskene sånn som du forholder deg til alle andre. Du merker da fort om er interessert i å diskutere sin barnløshet med deg eller ei...'

Og du har faktisk ingenting om de bør vurdere "andre muligheter", ikke din sak!!!

👼

 

Anonymous poster hash: 8fc5f...7df

Anonymous poster hash: 8fc5f...7df

[SnartMamma83 <3]

Vi er ufrivillig barnløse, har vært igjennom 2 mislykkede prøverørsforsøk og skal snart igjennom et tredje.

 

Søsteren min og mannen hennes har totalt 4 barn, og søsteren til mannen min har ett barn. Vi prøver å være mye sammen med niesene og nevøene våre, men merker at når vi holder på med forsøk er det tungt.

Man prøver å beskytte seg selv mest mulig, ikke drømme for mye  og tenke at "sånn vil vi ha det", "en dag...."

 

Jeg ønsker å prate mye om dette, med familien og de nærmeste vennene som vet noe, mens mannen min helst ikke vil at andre skal vite om det en gang. Alle opplever dette forskjellig. Men jeg synes det er utrolig deilig å treffe folk som ikke vet om dette, for å prate om helt andre ting. Og hvis jeg føler at de prater for mye om sine barn, prøver jeg selv å dreie samtalen over på noe annet (så naturlig som mulig).

 

Når det gjelder å prøve alternative måter å få barn, så kan det godt hende at dette paret har snakket om både adopsjon og fosterforeldre uten at dere vet om det. Bare det å bestemme seg for å adoptere er en tung avgjørelse. Man erkjenner da at man aldri, noen sinne, kan lage egne barn. At man aldri skal få gå gravid, aldri kjenne liv bli til, aldri få høre hjerteslag for første gang på ultralyd...

Et annet "problem" er at man desverre ikke kan søke om adopsjon mens man holder på med prøverør (ifølge norsk lov), og som fosterforeldre risikerer man å bli fratatt barnet etter en tid hvis barnets biologiske foreldre blir skikket til å ha omsorgen igjen.

 

Under forsøk er det er også altfor lett å tenke at "det går på neste forsøk", "bare ett forsøk til" osv. Man hører historier om folk som har vært igjennom 13 forsøk før de har lykkes, og man tenker at dette gjelder meg også. Jeg må bare være tålmodig.

 

Jeg har ingen fasit eller kan ikke komme med noe veldig bra svar til deg om hvordan du skal forholde deg til familiemedlemmene dine. Men jeg håper dette var litt opplysende med tanke på hva som foregår i hodet på en prøver

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noe ønske om å på ferie med småbarnsfamilie, når jeg selv ikke har hatt barn. Det høres jo utrolig kjedelig ut!! Venter nå min første, skjønner godt hvis venner som ikke har barn, har noe ønske om å på ferie med oss fremover!

Synes du skal forholde deg til disse menneskene sånn som du forholder deg til alle andre. Du merker da fort om er interessert i å diskutere sin barnløshet med deg eller ei...'

Og du har faktisk ingenting om de bør vurdere "andre muligheter", ikke din sak!!!

Anonymous poster hash: 8fc5f...7df

Jeg tror ikke du har vært i en lignende situasjon siden du er så krass. Det er faktisk veldig utfordrende å være sammen med de og forholde seg til dette. Og det er utrolig trist når det er nær familie. Forresten så var det ikke bare vi som skulle på ferie, men flere i familien uten barn. Beklager at jeg glemte å opplyse om det.

 

Jeg vet at det ikke er min sak. Men derfor lurte jeg på om noen har erfart at andre har fått det til såpass voksen alder eller om det rett og slett kanskje vil bli umulig.

 

Selvfølgelig snakker vi med de om andre ting. Men jeg er redd for at de ikke føler at vi bryr oss hvis vi aldri spør. Kan jo virke litt hovent det også?!? Kanskje du skjønte meg bedre nå??

 

 

Anonymous poster hash: b0ad6...c1d

[Anonym bruker]

Har selv vært i den situasjonen som det paret du snakker om. Bortsett fra at vi var mye yngre. Flere prøverør og mange år med prøving. Trakk meg også unna andre med barn. Og snakket heller ikke med andre om situasjonen, bortsett fra de som var i samme situasjon. Er heller ikke lett for de som ikke har vært der og skjønne situasjonen og hva man føler. Er veldig tungt og vanskelig i tilegg til alle behandlingene medisinene og nedturene. Syntes ikke du skal "tvinge" de til å være sammen med dere om de føler det vanskelig. Og heller ikke ta opp temaet om de ikke gjør det selv. Kan jo være at de faktisk lykkes etterhvert. De har jo fortsatt litt tid. Og deres reaksjon er helt vanlig for folk som er ufrivillige barnløse.

Anonymous poster hash: 870b1...e40

[Anonym bruker]

Jeg var selv alene lenge og uten barn. En av mine beste venninner kom til meg da hennes barn var helt små og spurte om jeg ville ha stillingen som "supertante". Det ble helt fantastisk. Selvfølgelig blir det ikke det samme som å ha egne barn, men jeg fikk være der for dem både på hverdager og når det var mer spessielle ting som skjedde.Jeg kunne følge dem til tanleggen og på første skoledag, vi var på turer sammen og jeg hjalp dem med leksene. For meg betydde det veldig mye.

 

Nå er dise barna nesten voksne og jeg har egne barn, men jeg er fortsat nesten like glad i disse to som i mine egne. Jeg har derfor gitt samme tilbud til en annen venninne som ikke har barn selv og sansynligvis ikke kommer til å få det heller. Det fungerer også fint. Hun bor litt lengre unna og blir sånn sett ikke helt en del av hverdagen til mine barn, men de står hverandre nær og jeg tror det betyr mye for henne også å få mine to til låns.

 

Jeg synes i hvertfall du skal snakke direkte med dette paret en gang. fortell at du synes dette er litt vanskelig og hør hva de foretrekker. Det kan godt hende du får beskjed om at dette er så sårt for dem at de ikke orker så mye kontakt med barn. Da vet du det og respekterer det, men det kan også hende de gjerne vil ha mer kontakt og bare føler det er vansklig å spørre eller ikke vil trenge seg på.

 

Jeg var foresten 38 og 39 da jeg fikk mine unger. Det var to helt problemfrie svangerskap og fødsler (i den grad det kan være problemfritt) og jeg ble gravid med en gang jeg forsøkte begge ganger.

Anonymous poster hash: f36cf...756

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid med prøverørstvillinger like før jeg fylte 40, hurra! Da hadde jeg tre mislykkede forsøk bak meg og også tre "normale" graviditeter der det gikk galt. Og så var det fryktelig bittert å være ufrivillig barnløs, men det hjalp veldig når de som turde det spurte hvordan det gikk, og var oppriktig interessert i meg og mitt. Heller det enn de som unngikk å snakke om barnløsheten min, og lot som ingenting. Det var terapi for meg å gråte på skuldrene til de som sto meg nær, også på skuldrene på de som ploppet barn så lett som bare det. Snakk om tingene, det gjør det så mye enklere for alle!

Anonymous poster hash: 3991c...e9a

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid med prøverørstvillinger like før jeg fylte 40, hurra! Da hadde jeg tre mislykkede forsøk bak meg og også tre "normale" graviditeter der det gikk galt. Og så var det fryktelig bittert å være ufrivillig barnløs, men det hjalp veldig når de som turde det spurte hvordan det gikk, og var oppriktig interessert i meg og mitt. Heller det enn de som unngikk å snakke om barnløsheten min, og lot som ingenting. Det var terapi for meg å gråte på skuldrene til de som sto meg nær, også på skuldrene på de som ploppet barn så lett som bare det. Snakk om tingene, det gjør det så mye enklere for alle!

 

Anonymous poster hash: 3991c...e9a

Så fantastisk at du endelig fikk barn etter mange forsøk det er akkurat det jeg har tenkt på, at de kanskje føler at ingen bryr seg om man ikke spør i det hele tatt. Kanskje jeg skal våge meg til å spørre de hvordan det går! Syns det blir litt falskt å ikke spørre heller siden vi er familie.

 

Anonymous poster hash: b0ad6...c1d

[Anonym bruker]

 

Jeg ble gravid med prøverørstvillinger like før jeg fylte 40, hurra! Da hadde jeg tre mislykkede forsøk bak meg og også tre "normale" graviditeter der det gikk galt. Og så var det fryktelig bittert å være ufrivillig barnløs, men det hjalp veldig når de som turde det spurte hvordan det gikk, og var oppriktig interessert i meg og mitt. Heller det enn de som unngikk å snakke om barnløsheten min, og lot som ingenting. Det var terapi for meg å gråte på skuldrene til de som sto meg nær, også på skuldrene på de som ploppet barn så lett som bare det. Snakk om tingene, det gjør det så mye enklere for alle!

 

Anonymous poster hash: 3991c...e9a

Så fantastisk at du endelig fikk barn etter mange forsøk det er akkurat det jeg har tenkt på, at de kanskje føler at ingen bryr seg om man ikke spør i det hele tatt. Kanskje jeg skal våge meg til å spørre de hvordan det går! Syns det blir litt falskt å ikke spørre heller siden vi er familie.

 

Anonymous poster hash: b0ad6...c1d

Da får du spørre da 👼

 

Anonymous poster hash: 8fc5f...7df

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ble gravid med prøverørstvillinger like før jeg fylte 40, hurra! Da hadde jeg tre mislykkede forsøk bak meg og også tre "normale" graviditeter der det gikk galt. Og så var det fryktelig bittert å være ufrivillig barnløs, men det hjalp veldig når de som turde det spurte hvordan det gikk, og var oppriktig interessert i meg og mitt. Heller det enn de som unngikk å snakke om barnløsheten min, og lot som ingenting. Det var terapi for meg å gråte på skuldrene til de som sto meg nær, også på skuldrene på de som ploppet barn så lett som bare det. Snakk om tingene, det gjør det så mye enklere for alle!Anonymous poster hash: 3991c...e9a

Så fantastisk at du endelig fikk barn etter mange forsøk det er akkurat det jeg har tenkt på, at de kanskje føler at ingen bryr seg om man ikke spør i det hele tatt. Kanskje jeg skal våge meg til å spørre de hvordan det går! Syns det blir litt falskt å ikke spørre heller siden vi er familie. Anonymous poster hash: b0ad6...c1d

Da får du spørre da Anonymous poster hash: 8fc5f...7df

Er du bare ute etter å være ekkel eller?

 

Anonymous poster hash: b0ad6...c1d

[Iiiiik]

Jeg vil heller bli beskyldt for å bry meg for mye, vil heller spørre en gang for mye enn en gang for lite og vil heller at dem jeg er glad synes det blir for mye omsorg enn for lite. Den enkleste måten å forholde seg til det vanskelige på, er å sette ord på det. Da en av mine venninner strevde med å få barn mens jeg fikk mine to, spurte jeg om hun ville være sammen med meg og barna eller om det ble for vanskelig. Da en annen venninne fortsatt var enslig i en alder av 36 og jeg visste at hun lengtet etter familie og barn, spurte jeg om hvordan hun ville at jeg skulle forholde meg til det. Begge var glade for at vi spurte og begge har i ettertid sagt at de ble glade for at jeg viste at jeg brydde meg og tålte at de gråt for at livet ikke ble som de ønsket. 

[Narelle]

Ser egentlig ikke helt problemet, forhold deg til de som alle andre. Det finnes da så mye annet dere kan snakke om, dere trenger ikke å snakker om verken barn eller barnløshet. 

[Anonym bruker]

Synes det skinner ganske godt igjennom at du ikke fatter hvor tøft det kan være å være i deres situasjon. At de ikke interesserer seg for deres barn er slett ikke så merkelig, man er daglig minnet om den fine, etterlengtede familien man ikke har og ikke vet om man noen gang får. 

 

Livet uten barn når man sårt ønsker seg barn kan oppleves som nokså vanskelig. Det er gjort studier som viser at barnløse kvinner opplever dette like traumatisk som de som får og lever med alvorlige kreftdiagnoser. Ikke at barnløshet truer selve livet, men det truer det livet en ønsker seg. 

 

Vil anbefale seg at du er ydmyk overfor dem, aksepter deres følelser (og i alle fall at de ikke orker å henge med på den ferien) og kanskje spør litt mer direkte om hvordan det går. Mange synes det er forløsende at andre anerkjenner deres utfordringer og viser at de bryr seg. 

 

Det er fullt mulig å lykkes også rundt 40, men etter mange forsøk er jo sjansen kanskje lavere. Eggdonasjon og adopsjon er muligheter, men jeg kan garantere deg at disse tankene har kvernet i hodene deres allerede i mange år. De trenger ikke velmenende forslag om alternativer. 

 

Beklager hvis du synes at jeg også er krass, det er ikke meningen - men jeg vet hvordan det er å være ufrivilig barnløs og det kan være vondt og altoppslukende. Bare ha tålmodighet og aksepter deres behov.

Anonymous poster hash: b33ff...e21

[Tante_Esel]

synes du bare skal si at du synes det er vanskelig, og ikke helt vet hvordan du skal forholde deg til det jeg... si også at du er der og vil gjerne hjelpe/snakke om det med de hvis de selv ønsker det.

 

det er ikke lett å være ufrivillig barnløs, og enda vanskeligere når man fler at alle rundt dømmer en.... og det aller værste spm jeg kunne få var i hvert fall "Dere har ikke tenkt på adopsjon da?" i det dette spørsmålet blir stilt, så tenker man automatisk at spørreren har gitt opp håpet for deg.. og det er sårt...

 

selvfølgelig har man tenkt gjennom alle mulige scenarioer når man har prøvd i flere år uten å lykkes.... og hvis de ikke snakker om det i det heletatt, så kan det jo godt hende de allerede står på venteliste for å adoptere da...

en ting som er sikkert, er at hvis de fortsatt driver med IVF, så har de muligheter for å lykkes, for klinikkene avviser (faktisk) de som ikke har forutsetninger for å kunne klare å bli gravid og holde et helt svangerskap.
 

 

det er bedre at folk spør og bryr seg, enn å later som ingenting når de vet hvordan saken er...

 

du kan jo se på underlinja mi hvordan prøvehistorikken vår er...

[klishe89]

Det er tydelig at det er ganske sårt for dem og mange trekker seg unna barn når de ikke selv kan få dem. Ikke fordi de ikke liker barna eller foreldrene, men fordi det er en konstant påminnelse om det man ikke får til. Jeg var litt sånn helt i starten, men innså fort at det ikke passet meg fordi jeg er ekstremt glad i barn og vil bli kjent med dem så tidlig som mulig slik at jeg kan følge med på dem.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg behandlet dem som alle andre i familien. Ikke press på med kontakt, ikke foreslå alternativer eller fortell dem at det kanskje er for sent. De vet nok altfor godt selv akkurat hvordan ting ligger an og hvilke alternativer de har. De har nok brukt enormt mye tid, følelser og ressurser på og gå gjennom hver mulighet.

 

Det er dessverre svært lite du kan gjøre for å hjelpe dem ut av det. De er nødt til å finne ut av det selv og det kan godt hende de trenger tid. Det er en stor påkjenning og mennesker som bli veldig velmenende og skal komme med råd og trøst kan bli litt slitsomme og omgås.

 

Behandle dem så normalt du kan og styr deg for velmenende råd er vel min anbefaling.