Jeg finner ytterst sjelden andre mennesker interessante/underholdende/spennende

[Jallow B]

Jeg er lik, men føler ikke at det plager meg.

 

Jeg har noen få, nære venner jeg virkelig liker selskapet til, og flere bekjentskap som gjerne ser på meg som en venn, men som strengt tatt ikke vet så veldig mye om MEG. Jeg føler ikke behovet for å åpne meg til alle, men jeg sliter ikke sosialt. Jeg blir sett på som utadvendt, sosial og lett å prate med, men jeg orker det ikke ofte/i lengden. Det interesserer meg ikke å prate om "vær og vind" og fjas hele tiden.

 

Litt som dette med reunion, og det å treffe mennesker man ikke har sett på ti år. "KJeeeempekoselig!" Nei, det er ikke det. For meg er det bortkasta tid og energi jeg heller vil putte andre steder.

Har fått høre at det er slemt av meg, men samtidig; hvorfor investere energien i mennesker som ikke gir meg noe? Det er ikke noe poeng, hverken for meg eller vedkommende.

 

Finn deg heller mennesker som du liker å prate med, og som gir deg noe, og du gir de noe. Ikke bruk energi på å ha dårlig samvittighet for det, se på det som en investering i ditt eget følelsesliv. Man hadde ikke orket å være sammen med en mann man ikke kunne ha interessante samtaler med, hvorfor skal ikke det samme gjelde venner??

[Anonym bruker]

Jeg ser at vi er flere med denne arrogante holdningen, og det er jo egentlig veldig synd. Men som JallowB skriver så burde man ikke MÅTTE være sammen med mennesker man kjedes i selskap med. Problemet er at jeg ikke har noen nære venner. Jeg har et par overfladiske venner som jeg treffer innimellom, men det er med blandet følelser. Jeg syns det er hyggelig, men det er alltid noe jeg gruer meg til. Jeg må ta på masken og være hun som er super-interessert i hva de sier og være humørfylt og morsom. Mens jeg egentlig føler det er et pliktløp. Det er søte mennesker som jeg faktisk har mye til felles med, men likevel pines jeg. Men jeg må liksom treffe forskjellige mennesker for å kanskje treffe noen jeg finner interessant også. Ellers blir jeg sittende uten venner hele livet. Og selv om jeg trives veldig godt i eget selskap så kan jeg se at andre har stor verdi i vennskap og kunne tenkt meg å ha det jeg og.

 

Til Himmel og Hav - jeg er ikke så redd for at andre skal "ta" meg. Av en eller annen grunn tiltrekker jeg meg mennesker og blir godt likt. Eller de liker "masken" min. Hm, kanskje du har rett- jeg er kanskje redd de ikke skal like meg-meg, så jeg har alltid på meg masken alle liker. Men den er tryggere. Alle liker masken..

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Anonym bruker]

Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Jallow B]

Jeg ser at vi er flere med denne arrogante holdningen, og det er jo egentlig veldig synd. Men som JallowB skriver så burde man ikke MÅTTE være sammen med mennesker man kjedes i selskap med. Problemet er at jeg ikke har noen nære venner. Jeg har et par overfladiske venner som jeg treffer innimellom, men det er med blandet følelser. Jeg syns det er hyggelig, men det er alltid noe jeg gruer meg til. Jeg må ta på masken og være hun som er super-interessert i hva de sier og være humørfylt og morsom. Mens jeg egentlig føler det er et pliktløp. Det er søte mennesker som jeg faktisk har mye til felles med, men likevel pines jeg. Men jeg må liksom treffe forskjellige mennesker for å kanskje treffe noen jeg finner interessant også. Ellers blir jeg sittende uten venner hele livet. Og selv om jeg trives veldig godt i eget selskap så kan jeg se at andre har stor verdi i vennskap og kunne tenkt meg å ha det jeg og.

 

Til Himmel og Hav - jeg er ikke så redd for at andre skal "ta" meg. Av en eller annen grunn tiltrekker jeg meg mennesker og blir godt likt. Eller de liker "masken" min. Hm, kanskje du har rett- jeg er kanskje redd de ikke skal like meg-meg, så jeg har alltid på meg masken alle liker. Men den er tryggere. Alle liker masken..

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Jeg synes ikke det er arrogant, faktisk. Men vi blir opplært til at vi skal like alle og komme overens med alle og blablabla, og faktum er at det gjør vi ikke, enkelt og greit. Og livet er for kort til å bruke på mennesker som ikke gir en noe som helst, og som man gruer seg til å møte.

 

Å gå ut i sosiale lag har vi alle godt av, derimot. Jeg har null problem med å omgås mennesker i "festlig lag", og være sosial sånn sett, men one-on-one "gidder" jeg kun med de som gir meg noe.

 

Det er veldig synd du ikke har noen nære..jeg har èn jeg kan ringe når som helst, og være 100% ærlig med, og to-tre andre jeg er helt trygg på. Jeg trenger ikke mer, og synes noen gang det er mye.

[Mamma4livet]

Jeg tenker som Himmel og Hav at man ikke kan lære et menneske å kjenne i løpet av et par korte møter. Det å møte nye mennesker for første gang er krevende for mange. Man er ofte litt nervøs og starter da med nøytrale og "kjedelige" samtaler.

 

 

Jeg ser for meg at det å møte mennesker som er skeptiske til nye bekjenskaper, som på en måte har "dømt deg på forhånd som kjedelig", kan være krevende. Tror dere ikke at dere gjennomskues som skeptikere? Og at dere ikke bidrar i like stor grad til å få en spennende samtale? Det er mulig jeg tar feil? Likevel så tror jeg det må være krevende å bli kjent med dere. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde blitt "skremt" dersom jeg skulle møte dere og visste at dere hadde det utgangspunktet dere har - nemlig at dere finner de aller fleste mennesker uinteressante.

 

 

Så lenge dette ikke er et stort problem for dere så er det vel greit. Visst ikke så burde dere kanskje prøve å ha et positivt utgangspunkt til andre mennesker? Det virker som om dere på forhånd har bestemt dere for at nye mennesker er uinteressante til det motsatte er bevist. Burde det ikke være andre veien?

 

[Anonym bruker]

Jo du har rett, så derfor skjuler jeg det så godt som jeg klarer. Jeg ønsker ikke at noen skal vite hvis lite spennende jeg syns de er, og det er kanskje derfor jeg er så godt likt også.. Jeg er mester i å skjule det, kanskje så god at folk liker meg så godt at de vil treffe meg gang på gang på gang.

Det er oftest jeg som driver samtalene med folk, det er jeg som stiller spørsmålene og som får andre til å åpne seg ol. Folk blir lett komfortabel med meg og liker å snakke med meg, og jeg tror de færreste gjennomskuer meg. Den eneste som ser dette er samboeren min. Jeg unner ingen å vite hva jeg egentlig tenker om de, så jeg spiller rollen godt. Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Anonym bruker]

Nå er jeg nok noe mer sosial enn deg HI, liker enkelte mennesker, men jeg siler ekstremt fort ut, nå i dag er det egentlig nok med noen kjappe fraser så har jeg gjort meg opp en menining om dette mennesket er noe jeg vil vie mer enn høflighet til. Folk flest kjeder meg, det går i jobbprat, vær og politikk. Jeg er mer opptatt av de dypere ting, jeg er god på smalltalk, men vl helst ikke kaste bort mye tid. Jeg foretrekker bøker som underholdning og intelligente mennesker som har lest litt mer enn disse bøkene som "alle" leser.

 

Jeg er hyggelig og høflig. Avviser jeg noen gjør jeg det på en pen måte slik at vedkomnende ikke føler seg direkte avvist, bruker tid som unnskyldning.

Jeg elsker familien min, går aldri lei av dem, mannen min er ulik meg på interesser, men vi underholder hverandre og er ganske like, foretrekker hverandres selskap og har ikke så mye behov for å være mye med andre, gjør det mest for syns skyld.

Jeg er forresten høysensitiv som de pent kaller det i dag, blir fort sliten av støy og av mye prat.

 

Anonymous poster hash: 3c94c...cc0

[Anonym bruker]

Jeg tenker som Himmel og Hav at man ikke kan lære et menneske å kjenne i løpet av et par korte møter. Det å møte nye mennesker for første gang er krevende for mange. Man er ofte litt nervøs og starter da med nøytrale og "kjedelige" samtaler.

 

 

 

Jeg ser for meg at det å møte mennesker som er skeptiske til nye bekjenskaper, som på en måte har "dømt deg på forhånd som kjedelig", kan være krevende. Tror dere ikke at dere gjennomskues som skeptikere? Og at dere ikke bidrar i like stor grad til å få en spennende samtale? Det er mulig jeg tar feil? Likevel så tror jeg det må være krevende å bli kjent med dere. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde blitt "skremt" dersom jeg skulle møte dere og visste at dere hadde det utgangspunktet dere har - nemlig at dere finner de aller fleste mennesker uinteressante.

 

 

 

Så lenge dette ikke er et stort problem for dere så er det vel greit. Visst ikke så burde dere kanskje prøve å ha et positivt utgangspunkt til andre mennesker? Det virker som om dere på forhånd har bestemt dere for at nye mennesker er uinteressante til det motsatte er bevist. Burde det ikke være andre veien?

Jeg kan bare svare for meg selv. Men, jeg er en temmelig "normal" jente og jeg er hverken sær eller for inteligent for andre. 

 

Men, jeg liker gjerne litt merkelige, rare eller litt utennom det vanlige folk. Og jeg merker ganske raskt om folk er "normale" eller litt merkelig, rare eller sære… 

 

Og jeg bruker heller ikke å plassere noen i båser. Og selvom jeg har venner som kjeder meg, så er jeg glade i de. Da jeg har kjent de i maaaaaange år. Og de vet "alt" om meg og jeg vet "alt" om de. 

 

Men, det er utrolig kjedelig og ikke ha venner som jeg føler er mere interessante og som kanskje "gir" meg litt mere. 

 

Og sånn som det er nå per dags dato. Så er det synn og si det. Men, bare samboeren min jeg finner interessant, morsom og som gir meg noe. 

 

Når jeg møter vennene mine, så er det litt "plikt" og også fordi jeg føler at jeg burde være sosial med andre enn han også. Og fordi jeg vet at de trenger noen å prate med om diverse ting også.. 

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Jallow B]

Jeg tenker som Himmel og Hav at man ikke kan lære et menneske å kjenne i løpet av et par korte møter. Det å møte nye mennesker for første gang er krevende for mange. Man er ofte litt nervøs og starter da med nøytrale og "kjedelige" samtaler.

 

 

 

Jeg ser for meg at det å møte mennesker som er skeptiske til nye bekjenskaper, som på en måte har "dømt deg på forhånd som kjedelig", kan være krevende. Tror dere ikke at dere gjennomskues som skeptikere? Og at dere ikke bidrar i like stor grad til å få en spennende samtale? Det er mulig jeg tar feil? Likevel så tror jeg det må være krevende å bli kjent med dere. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde blitt "skremt" dersom jeg skulle møte dere og visste at dere hadde det utgangspunktet dere har - nemlig at dere finner de aller fleste mennesker uinteressante.

 

 

 

Så lenge dette ikke er et stort problem for dere så er det vel greit. Visst ikke så burde dere kanskje prøve å ha et positivt utgangspunkt til andre mennesker? Det virker som om dere på forhånd har bestemt dere for at nye mennesker er uinteressante til det motsatte er bevist. Burde det ikke være andre veien?

 

Nei, det merkes ikke. Som en annen sa, bruker også jeg tid som unnskyldning til å ikke kunne treffes. De jeg blir kjent med ønsker gjerne å treffe meg mer, kaffe, middag osv, fordi de liker meg og føler de kan åpne seg til meg.

 

Jeg har alltid ett positivt utgangspunkt, og stiller spørsmål, prøver å bli kjent med folk, men jeg merker også raskt om det er noe som kan vare eller ikke. Jeg har brent meg på den før, det å skulle gi folk flere "sjanser" enn intuisjonen min tilsier, og det medfører energityver, dårlig samvittighet for at jeg ikke har lyst, mye energi på å "holde maska" osv. Og det er unødvendig både mot meg og vedkommende.

[Mamma4livet]

 

Jeg tenker som Himmel og Hav at man ikke kan lære et menneske å kjenne i løpet av et par korte møter. Det å møte nye mennesker for første gang er krevende for mange. Man er ofte litt nervøs og starter da med nøytrale og "kjedelige" samtaler.

 

 

 

Jeg ser for meg at det å møte mennesker som er skeptiske til nye bekjenskaper, som på en måte har "dømt deg på forhånd som kjedelig", kan være krevende. Tror dere ikke at dere gjennomskues som skeptikere? Og at dere ikke bidrar i like stor grad til å få en spennende samtale? Det er mulig jeg tar feil? Likevel så tror jeg det må være krevende å bli kjent med dere. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde blitt "skremt" dersom jeg skulle møte dere og visste at dere hadde det utgangspunktet dere har - nemlig at dere finner de aller fleste mennesker uinteressante.

 

 

 

Så lenge dette ikke er et stort problem for dere så er det vel greit. Visst ikke så burde dere kanskje prøve å ha et positivt utgangspunkt til andre mennesker? Det virker som om dere på forhånd har bestemt dere for at nye mennesker er uinteressante til det motsatte er bevist. Burde det ikke være andre veien?

 

Nei, det merkes ikke. Som en annen sa, bruker også jeg tid som unnskyldning til å ikke kunne treffes. De jeg blir kjent med ønsker gjerne å treffe meg mer, kaffe, middag osv, fordi de liker meg og føler de kan åpne seg til meg.

 

Jeg har alltid ett positivt utgangspunkt, og stiller spørsmål, prøver å bli kjent med folk, men jeg merker også raskt om det er noe som kan vare eller ikke. Jeg har brent meg på den før, det å skulle gi folk flere "sjanser" enn intuisjonen min tilsier, og det medfører energityver, dårlig samvittighet for at jeg ikke har lyst, mye energi på å "holde maska" osv. Og det er unødvendig både mot meg og vedkommende.

 

Jeg skjønner. Men er ikke det litt falskt da? Å late som om man viser interesse for et menneske, bruke tid sammen med de for så å trekke seg tilbake.

 

Mange mennesker sliter med dårlig selvbilde og har behov for trygge rammer. Men det er kanskje ikke de som er usikre, sjenerte som du kommer mest i kontakt med?

 

Det er ikke ment å være kritisk, jeg er bare nysgjerrig på hvordan dere tenker? Det er sikkert også ulik grad av hvordan dere "fungerer" i hverdagen.

[Anonym bruker]

Kanskje på tide å snu på det? Hvor mye gir DU av deg selv under et første møte med andre mennesker? Kunne de samme menneskene blitt mer interessante om du fikk fortalt noe om deg selv? Ganske mange liker å prate om seg selv, og legger du opp til å kun stille pliktoppfyllende spørsmål så vil jo samtalen gå deretter. Har du noe du kan si om deg selv? Noe litt sprøtt, noe du har gjort osv. uten at det blir et gedigent rykte av det. Om noen spør meg et spørsmål og ser drømmende ut av vinduet så er det ikke lett å svare på det. Om de derimot spør meg om noe, og ser meg i øynene mens jeg svarer så er det noe helt annet.

Tør du å betro deg til noen foruten om din samboer? Er du redd for at ting du sier skal bli brukt mot deg? Kan det være at du er litt på vakt? Jeg er ikke ute etter å ta deg, men ganske mange vil merke om smilet er ekte eller ikke, og tar da kanskje sine egne forhåndsregeler og tør ikke å si så mye til deg. At andre merker at du ikke er intressert i hva de sier.

Unasett: lykke til!

Anonymous poster hash: d2f6b...f82

[Anonym bruker]

 

Kanskje på tide å snu på det? Hvor mye gir DU av deg selv under et første møte med andre mennesker? Kunne de samme menneskene blitt mer interessante om du fikk fortalt noe om deg selv? Ganske mange liker å prate om seg selv, og legger du opp til å kun stille pliktoppfyllende spørsmål så vil jo samtalen gå deretter. Har du noe du kan si om deg selv? Noe litt sprøtt, noe du har gjort osv. uten at det blir et gedigent rykte av det. Om noen spør meg et spørsmål og ser drømmende ut av vinduet så er det ikke lett å svare på det. Om de derimot spør meg om noe, og ser meg i øynene mens jeg svarer så er det noe helt annet.

 

Tør du å betro deg til noen foruten om din samboer? Er du redd for at ting du sier skal bli brukt mot deg? Kan det være at du er litt på vakt? Jeg er ikke ute etter å ta deg, men ganske mange vil merke om smilet er ekte eller ikke, og tar da kanskje sine egne forhåndsregeler og tør ikke å si så mye til deg. At andre merker at du ikke er intressert i hva de sier.

 

Unasett: lykke til!

 

Anonymous poster hash: d2f6b...f82

 

Skjønner ikke hva du prater om en gang jeg.. "rykter" "ting blir brukt imot deg"

 

Altså.. Vi er vel voksne folk. 

 

Nei, jeg er ikke redd for hverken rykter eller at ting jeg sier skal blir brukt imot meg.. 

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[PintSizedDictator]

Du høres ut som en introvert person.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Introversjon_og_ekstroversjon

 

Ikke noe galt i det altså, men det er greit å ha noe å forholde seg til. Folk er forskjellige, sånn er det bare. Jeg dømmer ikke deg om du syns jeg er aldri så kjedelig. Da har vi ikke samme interesser da, verre er det ikke. Man kan ikke underholde alle eller la seg underholde av alle

[Anonym bruker]

At folk ikke "tørr" å åpne seg for meg. Det motsatte er tilfelle.. Folk føler seg ofte veeldig trygg på å fortelle meg ting de ikke ønsker å fortelle til mange, eller til noen andre.. 

 

Så det er nok igrunn helt motsatt.. 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Jallow B]

 

Jeg skjønner. Men er ikke det litt falskt da? Å late som om man viser interesse for et menneske, bruke tid sammen med de for så å trekke seg tilbake.

 

 

Mange mennesker sliter med dårlig selvbilde og har behov for trygge rammer. Men det er kanskje ikke de som er usikre, sjenerte som du kommer mest i kontakt med?

 

Det er ikke ment å være kritisk, jeg er bare nysgjerrig på hvordan dere tenker? Det er sikkert også ulik grad av hvordan dere "fungerer" i hverdagen.

 

Jeg later aldri som om jeg har interesse. Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, elsker det faktisk Men 98% forblir bekjente, og ikke mennesker jeg ringer for å ta en kaffe med.

 

Spør i vei, jeg tar det ikke kritisk

 

 

Kanskje på tide å snu på det? Hvor mye gir DU av deg selv under et første møte med andre mennesker? Kunne de samme menneskene blitt mer interessante om du fikk fortalt noe om deg selv? Ganske mange liker å prate om seg selv, og legger du opp til å kun stille pliktoppfyllende spørsmål så vil jo samtalen gå deretter. Har du noe du kan si om deg selv? Noe litt sprøtt, noe du har gjort osv. uten at det blir et gedigent rykte av det. Om noen spør meg et spørsmål og ser drømmende ut av vinduet så er det ikke lett å svare på det. Om de derimot spør meg om noe, og ser meg i øynene mens jeg svarer så er det noe helt annet.

 

Tør du å betro deg til noen foruten om din samboer? Er du redd for at ting du sier skal bli brukt mot deg? Kan det være at du er litt på vakt? Jeg er ikke ute etter å ta deg, men ganske mange vil merke om smilet er ekte eller ikke, og tar da kanskje sine egne forhåndsregeler og tør ikke å si så mye til deg. At andre merker at du ikke er intressert i hva de sier.

 

Unasett: lykke til!

 

Anonymous poster hash: d2f6b...f82

 

Jeg gir mye av meg selv, vil jeg påstå. Som tidligere skrevet; andre mennesker åpner seg veldig til meg, veldig raskt, og føler dermed at de kjenner meg godt selv. Jeg er den mange kommer til for råd og hjelp om det meste, mye fordi de vet jeg svarer ærlig. 

 

Jeg har da folkeskikk, og greier fint å føre en samtale med øyekontakt.

[Anonym bruker]

Hvor er HI?

 

Kjeder seg allerede?

Anonymous poster hash: bb51e...64d

[Mamma4livet]

 

 

Jeg skjønner. Men er ikke det litt falskt da? Å late som om man viser interesse for et menneske, bruke tid sammen med de for så å trekke seg tilbake.

 

 

Mange mennesker sliter med dårlig selvbilde og har behov for trygge rammer. Men det er kanskje ikke de som er usikre, sjenerte som du kommer mest i kontakt med?

 

Det er ikke ment å være kritisk, jeg er bare nysgjerrig på hvordan dere tenker? Det er sikkert også ulik grad av hvordan dere "fungerer" i hverdagen.

 

Jeg later aldri som om jeg har interesse. Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, elsker det faktisk Men 98% forblir bekjente, og ikke mennesker jeg ringer for å ta en kaffe med.

 

Spør i vei, jeg tar det ikke kritisk

 

Da er vi kanskje ikke SÅ ulike. Jeg er også veldig utadvendt, er ofte den som initierer samtaler og er omgjengelig. Men også jeg har mest bekjente, kun noen få nære venninner. Jeg trives egentlig godt i mitt eget selskap og har nok med min nærmeste familie.

 

Men jeg kjeder meg sjeldent i andres selskap da.

[Jallow B]

 

Da er vi kanskje ikke SÅ ulike. Jeg er også veldig utadvendt, er ofte den som initierer samtaler og er omgjengelig. Men også jeg har mest bekjente, kun noen få nære venninner. Jeg trives egentlig godt i mitt eget selskap og har nok med min nærmeste familie.

 

 

Men jeg kjeder meg sjeldent i andres selskap da.

 

 

De fire-fem jeg har som nærmeste krets, kjeder jeg meg ikke med.

Bekjentskap, derimot, som ønsker å treffes her og der, er det annerledes med.

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen!

 

Det er merkverdig, men jeg finner 90% av alle mennesker uinteressante og forutsigbare. Det er kjedelig, det gjør meg lite sosial.

 

Jeg smiler også MYE mindre enn jeg gjorde da jeg var yngre. Det er veldig lite som tiltaler meg og får meg til å føle at folk er interessante ..

 

Anonymous poster hash: 43d10...8be

[Anonym bruker]

 

Hvor er HI?

 

Kjeder seg allerede?

 

Anonymous poster hash: bb51e...64d

 

Heheh ;P 

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Anonym bruker]

Voldsomt så hårsår alle ble av det jeg skrev om å se på seg selv? Jeg ser at dere skriver at andre tar kontak for å betro seg til dere, men aldri at dere tar kontakt med andre for å kunne betro dere til noen, man kan vel betro seg til selv en kjedelig person?
 

I dagens samfunn er det veldig lett å alltid skulle være den som har det bra, og alltid være den som får til alt, den som er sterk osv. Om noen spør hvordan står det til svarer dere da ærlig: I dag er alt helt ræva, eller smiler dere og sier: Jo takk alt er bra, enn med deg? selv om man gråter på innsiden? Vi kan alle trenge litt hjelp av og til, lar dere andre slippe til å hjelpe dere?

Selv kjenner jeg veldig mange interessante og morsomme mennesker som jeg liker å tilbringe tid med.

Sier "dere" siden det tydligvis er flere enn en person som sliter med dette.
 
 

Anonymous poster hash: d2f6b...f82

[Anonym bruker]

 

Voldsomt så hårsår alle ble av det jeg skrev om å se på seg selv? Jeg ser at dere skriver at andre tar kontak for å betro seg til dere, men aldri at dere tar kontakt med andre for å kunne betro dere til noen, man kan vel betro seg til selv en kjedelig person?

 

I dagens samfunn er det veldig lett å alltid skulle være den som har det bra, og alltid være den som får til alt, den som er sterk osv. Om noen spør hvordan står det til svarer dere da ærlig: I dag er alt helt ræva, eller smiler dere og sier: Jo takk alt er bra, enn med deg? selv om man gråter på innsiden? Vi kan alle trenge litt hjelp av og til, lar dere andre slippe til å hjelpe dere?

 

Selv kjenner jeg veldig mange interessante og morsomme mennesker som jeg liker å tilbringe tid med.

 

Sier "dere" siden det tydligvis er flere enn en person som sliter med dette.

 

 

 

Anonymous poster hash: d2f6b...f82

 

Kan igjen bare svare for meg selv.. Og ja, jeg forteller også om meg selv. På godt og vondt.. 

 

Baaah! Kjenner at du kjeder meg     

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Anonym bruker]

Er ikke så mange som interesserer meg heller. Kan ikke forstå i min villeste fantasi at folk gidder å sitte å lese blogger. Så mange uinteressante nek som jeg blåser i hva både sier og mener.

Anonymous poster hash: 87e2f...59e

[Jallow B]

 

Voldsomt så hårsår alle ble av det jeg skrev om å se på seg selv? Jeg ser at dere skriver at andre tar kontak for å betro seg til dere, men aldri at dere tar kontakt med andre for å kunne betro dere til noen, man kan vel betro seg til selv en kjedelig person?

 

I dagens samfunn er det veldig lett å alltid skulle være den som har det bra, og alltid være den som får til alt, den som er sterk osv. Om noen spør hvordan står det til svarer dere da ærlig: I dag er alt helt ræva, eller smiler dere og sier: Jo takk alt er bra, enn med deg? selv om man gråter på innsiden? Vi kan alle trenge litt hjelp av og til, lar dere andre slippe til å hjelpe dere?

 

Selv kjenner jeg veldig mange interessante og morsomme mennesker som jeg liker å tilbringe tid med.

 

Sier "dere" siden det tydligvis er flere enn en person som sliter med dette.

 

 

 

Anonymous poster hash: d2f6b...f82

 

 

Jeg antok at det at jeg skrev "en jeg stoler 100% på, og tre til jeg kan dele en god del med" tilsa at jeg har mennesker jeg kan betro meg til.

 

Om bekjente spør om det går bra, sier jeg det går greit. Om venner spør, eller mannen, er jeg brutalt ærlig.