Jeg finner ytterst sjelden andre mennesker interessante/underholdende/spennende

[Anonym bruker]

Jeg forstår at det er en utrolig arrogant holdning, og derfor skjuler jeg det godt og prøver å virke interessert i andre mennesker. Men innerst inne så kjeder andre mennesker meg veldig. Etter en kort samtale med nye mennesker så føler jeg at jeg har fått nok av vedkommende. Derfor har jeg et veldig lite nettverk og er mest alene. Det er ensomt, men tanken på å feks sitte på kafé og føre en meningsløs samtale med noen gjør meg helt sliten. Orker ikke, og vil ikke. Jeg har tidvis hatt depresjoner i større og mindre grad, men ikke gått på medisiner. Kan lidelsen min ha noe med min manglende interesse for andre å gjøre? Jeg har masse empati og gleder meg ofte på andres vegne. Men finner ikke mennesker spennende nok til ville tilbringe tid med de.. Ønsker jeg kunne møte noen jeg hadde skikkelig lyst til å vite mer om og ville snakke masse med, men møter aldri noen.

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Anonym bruker]

Er det noe spesielt du liker å snakke om?

Jeg skjønner ikke helt den med at du er ensom, vil være sosial, men synes ikke sosiale lag er interessant?!

Har du noen du trives godt med?

 

Anonymous poster hash: 66fa1...b6a

[Anonym bruker]

Hmmmmm... Merker at jeg finner deg meget uinteressant 👼

 

Anonymous poster hash: 60b27...e33

[Anonym bruker]

Jeg har mange omeråde jeg syns er spennende å snakke om og diskutere, og kan like en samtale. Men det er på en måte ikke nok til at jeg ønsker å tilbringe mer tid med vedkommende. Vanskelig å forklare. Kunne tenkt meg å være mer sosial hvis jeg hadde møtt noen jeg ikke hadde kjedet meg med. Føler alt bare blir et spill hvor jeg må late som at jeg er interessert..

Jeg har samboer jeg kan prate med om alt, men han er og den eneste jeg orker å tilbringe mye tid med. Alle andre blir jeg lei av veldig fort, og orker ikke å treffe de igjen fordi jeg føler jeg må late som at jeg er interessert.. Jeg forstår at det er MEG det er noe galt med, ikke resten av verden..

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Virginia.]

Jeg forstår at det er en utrolig arrogant holdning, og derfor skjuler jeg det godt og prøver å virke interessert i andre mennesker. Men innerst inne så kjeder andre mennesker meg veldig. Etter en kort samtale med nye mennesker så føler jeg at jeg har fått nok av vedkommende. Derfor har jeg et veldig lite nettverk og er mest alene. Det er ensomt, men tanken på å feks sitte på kafé og føre en meningsløs samtale med noen gjør meg helt sliten. Orker ikke, og vil ikke. Jeg har tidvis hatt depresjoner i større og mindre grad, men ikke gått på medisiner. Kan lidelsen min ha noe med min manglende interesse for andre å gjøre? Jeg har masse empati og gleder meg ofte på andres vegne. Men finner ikke mennesker spennende nok til ville tilbringe tid med de.. Ønsker jeg kunne møte noen jeg hadde skikkelig lyst til å vite mer om og ville snakke masse med, men møter aldri noen.

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Er det slik at du faktisk tenker at du kjenner at du er helt uinteressert i andre HI? Det kan være en konsekvens av en depresjon, og vil bli bedre når du får det bedre.

 

Selv snakker jeg mye selv, men er også veldig interessert i hva som rører seg i andres hjerter og hode. Foretrekker likevel gjerne at andre også selv snakker i vei og bringer temaer på banen, slik at jeg slipper å føle at jeg graver alt for mye og må hale ting ut av dem. Men liker heller ikke at de snakker så fort at jeg ikke slipper til med spørsmål underveis .

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner at jeg faktisk ER uinteressert i andre. Føles som at når jeg har snakket med de et par ganger så har de ikke mer å by på. Huff, høres fælt ut når jeg skriver det..

 

Jeg er flink til å kommunisere og tror de færreste ville gjettet at jeg var så lite interessert. Jeg stiller aktuelle spørsmål og er flink til å føre en toveis samtale. Men det er egentlig bare skuespill og innerst inne tenker jeg bare på hvor mye disse menneskene kjeder meg. Igjen, vet hvor arrogant det høres ut, men jeg er jo klar over at det er meg som er problemet, ikke de..

Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Anonym bruker]

Takk for svaret ditt forresten

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Virginia.]

Ja, jeg kjenner at jeg faktisk ER uinteressert i andre. Føles som at når jeg har snakket med de et par ganger så har de ikke mer å by på. Huff, høres fælt ut når jeg skriver det..

 

Jeg er flink til å kommunisere og tror de færreste ville gjettet at jeg var så lite interessert. Jeg stiller aktuelle spørsmål og er flink til å føre en toveis samtale. Men det er egentlig bare skuespill og innerst inne tenker jeg bare på hvor mye disse menneskene kjeder meg. Igjen, vet hvor arrogant det høres ut, men jeg er jo klar over at det er meg som er problemet, ikke de..

Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Hadde en kamerat som følte det slik, han delte mennesker inn i kategoriene interessante og lite interessante, og sa det var alt for mange av sistnevnte. Lo forresten litt da jeg spurte hvilken kategori jeg kom i, og han nølte et litt for langt sekund før han svarte interessant .

 

Kan si meg delvis enig med ham, verden er dessverre også full av "idioter", men synes samtidig at det er nok interessante mennesker der ute også til at jeg gleder over mange samtaler og er nysgjerrige på dem også videre- det gjelder bare å komme i kontakt med dem du er kompatibel med.

Endret 9. januar 2014 av Ibsenfrue

[Virginia.]

Takk for svaret ditt forresten

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Bare hyggelig .

 

Kan jeg spørre om du alltid har følt det slik, eller om du føler det slik der du bor nå? Jeg har selv opplevd miljøer der jeg ikke føler meg hjemme i det hele tatt, og da kan det føles slik...

[Anonym bruker]

Haha, han og jeg hadde sikkert blitt en god match! Ja, det kan hende det er der det ligger- jeg føler meg litt malplassert. Har ikke helt funnet min plass i livet. Dèt i kombinasjon med min psykiske lidelse gjør nok at jeg ikke helt klarer å treffe riktige mennesker for meg. For det er vanskelig å tro at ALLE jeg møter er like uinteressante. Jeg er neppe så spennende selv heller sikkert takk igjen for tilbakemeldingen din (oppriktig ment) hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Anonym bruker]

Jeg har bodd flere steder, og ikke funnet min plass noen av stedene. Har nok veldig vanskeligheter med å finne min plass og hvor jeg passer inn. Men det har nok kommet mer og mer i voksen alder, det er ikke noe jeg har tenkt over i ungdommen iallefall. Men depresjonene mine kom ca samtidig som jeg ble voksen, så jeg vet ikke hva man kan skylde på. Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Virginia.]

Haha, han og jeg hadde sikkert blitt en god match! Ja, det kan hende det er der det ligger- jeg føler meg litt malplassert. Har ikke helt funnet min plass i livet. Dèt i kombinasjon med min psykiske lidelse gjør nok at jeg ikke helt klarer å treffe riktige mennesker for meg. For det er vanskelig å tro at ALLE jeg møter er like uinteressante. Jeg er neppe så spennende selv heller sikkert takk igjen for tilbakemeldingen din (oppriktig ment) hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Bare hyggelig, atter en gang .

 

Haha, ja dere hadde sikkert vært en glimrende vennematch . Han er faktisk veldig interessant, sexy og intelligent- så det kunne nok blitt farlig om ikke han hadde vært gift i dag. (Det er mange år siden jeg så på ham som annet enn en bekjent/ venn uansett, og vi har ikke kontakt i dag).

 

På meg høres det ut som om du selv fant forklaringen i innlegget ditt over her forresten . Lykke til!

[Anonym bruker]

Hehe, ja da kunne vi sammen diskutert hvor utrolig uinteressante alle andre enn oss selv er

 

Fint du hjalp meg å se forskjellige årsaker. Jeg tenker at dette godt også kan være en bivirkning av lidelsen min, og at alt sikkert blir bedre når jeg blir friskere Ønsker deg en god natt videre. Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Virginia.]

Jeg tror nemlig man kan nesten råtne bort sjelelig hvis man har behov sosialt og kognitivt som ikke dekkes, får for lite stimuli og befinner seg i galt miljø....

[Virginia.]

Hehe, ja da kunne vi sammen diskutert hvor utrolig uinteressante alle andre enn oss selv er

 

Fint du hjalp meg å se forskjellige årsaker. Jeg tenker at dette godt også kan være en bivirkning av lidelsen min, og at alt sikkert blir bedre når jeg blir friskere Ønsker deg en god natt videre. Hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Jeg vil tro den har en del å si ja . Samtidig påvirker nok den ene det andre, depresjonen kan lette med givende stimuli/ sosial glede, og det motsatte kan medvirke til å utløse en depresjon.

[Anonym bruker]

Jeg det tror jeg også. Jeg merker at jeg trenger stimuli på flere omeråder. Var tidligere veldig flink med ord og kunne diskutere som en advokat, og var tidligere mye mer oppegående sosialt. Etter 3år med psykisk sykdom og lite sosial kontakt så henger jeg ikke like godt med lenger. Lavere stemmeleie, ikke like kvikk i replikkene lenger og klarer ikke helt å knekke den sosiale koden. Det er ikke lang tid som skal til før man blir litt avstumpet..

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Virginia.]

En god natt til deg også HI! Håper det føles og blir bedre etter hvert

 

Send meg gjerne en PM om jeg kan hjelpe på noe vis.

[Anonym bruker]

Takk, så snilt av deg Kanskje du plutselig får en pm i natten en kveld vet du

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

[Virginia.]

Jeg det tror jeg også. Jeg merker at jeg trenger stimuli på flere omeråder. Var tidligere veldig flink med ord og kunne diskutere som en advokat, og var tidligere mye mer oppegående sosialt. Etter 3år med psykisk sykdom og lite sosial kontakt så henger jeg ikke like godt med lenger. Lavere stemmeleie, ikke like kvikk i replikkene lenger og klarer ikke helt å knekke den sosiale koden. Det er ikke lang tid som skal til før man blir litt avstumpet..

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

 

Det kan helt klart bli en ond sirkel ja, hvor det ene påvirker det andre. Men som sagt, bare send meg en PM når som helst du

[Anonym bruker]

Haha, han og jeg hadde sikkert blitt en god match! Ja, det kan hende det er der det ligger- jeg føler meg litt malplassert. Har ikke helt funnet min plass i livet. Dèt i kombinasjon med min psykiske lidelse gjør nok at jeg ikke helt klarer å treffe riktige mennesker for meg. For det er vanskelig å tro at ALLE jeg møter er like uinteressante. Jeg er neppe så spennende selv heller sikkert takk igjen for tilbakemeldingen din (oppriktig ment) hi

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

Jeg er veldig lik deg!!.. 

 

Og jeg vet at de jeg er sammen med som jeg finner fullstendig kjedelig og uintressante aner ikke at, jeg sitter der og tenker på helt andre ting enn det jeg egentlig gjør. 

 

Men, det som er forskjellen på meg å deg er at jeg ofte finner menn, mere "interessante" eller hvertfall mere morsom enn jenter. 

 

Jeg synes det er utrolig vanskelig å finne noen jenter jeg synes er morsome eller interessante.. 

 

Kanskje det har noe med deperisjon og gjøre, og at jeg også ikke har helt funnet min plass(?) (Selvom jeg føler at jeg har funnet min plass mere å mere de siste 2åra). 

 

Min(e) deprisjoner startet for 6år siden ca. Og når jeg tenker meg om så var det vel rundt den tiden jeg også begynte å finne folk (mest jenter) veldig,veldig kjedelige og uinteressante. 

 

Så kanskje det henger sammen (?) Hmm.. 

 

Men, igjen så har jeg igrunn aldri vært så fryktelig begeistret over mange jenter før eller. Og har bestandig vært veldig "selektiv" i de som har vært mine beste venner. 

 

Jeg har alltid hatt mange venner. Men, ganske få jeg likte så godt at de var mine beste venner.. 

 

 

(Veldig usikker på om jeg skal signere med nick eller som anonym nå..

Det får bli anonym enn så lenge! ) 

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Anonym bruker]

Jeg det tror jeg også. Jeg merker at jeg trenger stimuli på flere omeråder. Var tidligere veldig flink med ord og kunne diskutere som en advokat, og var tidligere mye mer oppegående sosialt. Etter 3år med psykisk sykdom og lite sosial kontakt så henger jeg ikke like godt med lenger. Lavere stemmeleie, ikke like kvikk i replikkene lenger og klarer ikke helt å knekke den sosiale koden. Det er ikke lang tid som skal til før man blir litt avstumpet..

 

Anonymous poster hash: 2ad70...b90

Omg.. Det er meg!.. (Leste ikke alt før jeg skrev et innlegg..) 

 

Men, jeg tvingte meg selv til å bli mere sosial for ca 2år siden. (Eller prosessen startet før det, men det går treigt!) 

 

Og jeg merker at det begynner å bedre seg betraktelig. Itillegg, når man (jeg) er deperimert så er helt klart ikke alle anntenne mine på plass, og jeg kan se tilbake og virkelig gremmes over ting jeg har sagt. (Ikke at det var nå ille.. Men, det var feil tolkning av sosiale situvasjoner, og det er igrunn veldig ulikt meg) 

 

Jeg har bestandig vært veldig flink i alle sosiale settinger, og å diskutere var noe jeg var en reser på.. 

 

Det sosiale har bedret seg mye. Men, jeg er ikke i nærheten av like flink til å diskutere som jeg var og de kjappe replikkene mine er ikke akkurat fullt så kjappe (eller smarte) ;p 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Anonym bruker]

Jeg er veldig lik deg når det gjelder å finne andre mennesker uninteressante, og har også anlegg for depresjon. Litt usikker på hva som kom først, for så langt jeg kan huske har jeg følt at jeg ikke passet inn noe sted. Godt mulig det er det som gjør at jeg blir deprimert. Men kan også bare være 2 egenskaper jeg har fra fødselen av som jeg må leve med. Jeg har forøvrig høy IQ og er høysensitiv. Ser også at gutten vår er helt lik og sliter med å finne andre barn interessante.

 

I sosiale sammenhenger fremstår jeg som veldig sosial og flink til ordlegge meg, men det tømmer meg for energi og jeg kommer ofte hjem med enda litt mindre tro på menneskeheten. Jeg kan altså de sosiale kodene. Jeg sliter ekstra mye med typiske kvinneforaer som barselgrupper og har aldri vært en venninnegjeng type, har heller hatt guttekompiser. Har funnet meg en mann som sannsynligvis har enda høyere IQ enn meg, vi har det veldig bra sammen og jeg blir i alle fall ikke lei han.

 

Men vet du hva, jeg har funnet mange interessante mennesker, det er bare det at det krever litt ekstra innsats når man er litt sær av seg. Den jobben må man bare gjøre for ikke å forvitre, men fortvil ikke, vi er flere (du må bare finne oss)! Jeg har reist og bodd mange steder i verden og har venner litt rundt omkring, men veldig få venner på ett sted. Der jeg bor nå har jeg én god venninne som jeg synes er spennende og noen perifere bekjente. Trenger ikke flere for å føle at jeg får sosial nok stimulans og har andre enn min mann å snakke med.

 

Jobber litt med poden for å hjelpe han å kunne fungere bedre sosialt enn jeg gjorde som barn, men han har allerede begynt å klage over at andre gutter bare er interessert i vilter lek og bråk, mens han vil heller prate om kjernekraftverk og planeter og dinosaurer og bakterier og viruser. Han er 4,5 år...

 

Anonymous poster hash: 3c0fa...3d4

[Himmel og hav]

Du gir ikke folk mange sjansene heller, da Om de ikke har framstått som interessante for deg på et par samtaler, toppen, så er løpet kjørt, og de får aldri muligheten til å vise deg andre sider?

 

Jeg lurer litt på hva du egentlig forventer deg av møter med andre mennesker? De fleste driver kun med smalltalk de første gangene man treffer noen, og jeg kan være enig med deg i at det ikke er all verdens interessant å høre om været, ferieturen, skiføret og barna, men det er veien man går for å komme til de dypere lagene, de andre emnene og de spennende samtalene. Om du gir opp folk etter en halvtime småprat fordi de ikke smeller noe fascinerende i bordet, så er det mulig at du går glipp av et interessant menneske, men det får du jo aldri vite. 

 

Det er mulig det er sykdommen din som gjør det, eller at du bare er sånn, eller kan det være et forsvarsverk i deg selv, som gjør at du, i frykt for å ikke strekke til eller at noen skal oppleve deg som kjedelig, erklærer andre som kjedelige og uinteressante først? Ta de før de tar deg, på en måte?

[Anonym bruker]

Du gir ikke folk mange sjansene heller, da Om de ikke har framstått som interessante for deg på et par samtaler, toppen, så er løpet kjørt, og de får aldri muligheten til å vise deg andre sider?

 

Jeg lurer litt på hva du egentlig forventer deg av møter med andre mennesker? De fleste driver kun med smalltalk de første gangene man treffer noen, og jeg kan være enig med deg i at det ikke er all verdens interessant å høre om været, ferieturen, skiføret og barna, men det er veien man går for å komme til de dypere lagene, de andre emnene og de spennende samtalene. Om du gir opp folk etter en halvtime småprat fordi de ikke smeller noe fascinerende i bordet, så er det mulig at du går glipp av et interessant menneske, men det får du jo aldri vite. 

 

Det er mulig det er sykdommen din som gjør det, eller at du bare er sånn, eller kan det være et forsvarsverk i deg selv, som gjør at du, i frykt for å ikke strekke til eller at noen skal oppleve deg som kjedelig, erklærer andre som kjedelige og uinteressante først? Ta de før de tar deg, på en måte?

Hmm.. 

 

"Ta de før de tar deg" Nå skal jeg igrunn ikke svare for HI, men jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver. 

Og jeg tviler sterkt på at det er en forsvarsmekanisme. 

 

- Når det gjelder meg selv. Så "vet" jeg at jeg er godt likt av mange forskjellige mennesker, og de finner meg interessant,morsom og sympatisk. 

 

Og man kan relativt raskt finne ut om noen er interessante mennesker eller ikke, ved noen få møter/samtaler. 

(Eller minutter.) 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a6b5a...6d8

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Mannen er den eneste jeg finner interessant å tilbringe tid med. Jeg har vært sånn i mange år, men blir bare værre og værre. Før var jeg ofte sosial. Nå er jeg sjeldent sosial. Jeg tilbringer tid alene. Liker meg i mitt eget selskap. Jeg sliter også med depresjon. Jeg skulle ønske jeg trivdes bedre sammen med andre mennesker.

 

Anonymous poster hash: 9af17...466