....hvordan ser egentlig menn på å bli sammen med noen med sykdom?

[Anonym bruker]

Jeg har blitt alene etter mange års samliv. Ikke det at jeg er klar for noe nytt nå, men jeg klarer ikke å la være å tenke på at jeg kanskje ikke er noen god catch lengre.

 

Jeg nærmer meg 40, har ganske nylig fått ME-diagnose i tillegg til noen andre sykdommer jeg har. Jeg klarer ikke å være i jobb lenger, og føler meg egentlig ganske nytteløs og verdiløs nå.......

 

Jeg er ikke noe dårlig menneske og ikke ser jeg ut som et takras heller, men jeg føler veldig på dette med at jeg er "kondemnert"

 

Kanskje noen av dere har erfaring med kronisk sykdom og det å finne seg ny partner?

Jeg har ikke lyst til å være alene resten av livet, men dette her har ærlig talt brutt ned selvfølelsen min ganske mye.....

Anonymous poster hash: b499f...2e5

[Anonym bruker]

Kjenner til ei som ble alene for 3 år siden. Hun har ME, er ufør og er ikke spesielt pen.. Er i tillegg lat, rotete og har 7 eller 8 barn (ja, de finnes fortsatt). Hun fikk seg mann 2 mnd etter bruddet og har hatt mange andre etter han og det er faktisk hun som dumper de, ikke omvendt..

 

Tror dine sjanser er bra jeg:)

 

Anonymous poster hash: fb549...1b8

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Uff, jeg kjenner jo at jeg selv er skeptisk til å skulle involvere meg med en som står i min situasjon - en som aldri vil kunne bidra fullt hverken økonomisk eller praktisk.

 

Jeg vet ikke helt hva slags tankegang jeg må prøve  tilegne meg

Anonymous poster hash: b499f...2e5

[Anonym bruker]

Desperate menn finnes det over alt. Om det varer er en annen sak...

Anonymous poster hash: 2662e...ae8

[Anonym bruker]

Beste tips er å gi deg selv god tid. Var alene i 6 år og var skeptisk til menn etter brudd. Jeg er ikke syk, men det å ta seg god tid til å finne neste mann er godt tips. Ikke ta det første og beste, for det er ikke alltid det er det beste.

 

Anonymous poster hash: fb549...1b8

[Anonym bruker]

 

Desperate menn finnes det over alt. Om det varer er en annen sak...

 

Anonymous poster hash: 2662e...ae8

 

 

 

Den var stygg. Har selv kronisk luftveissykdom som antagligvis kommer til å redusere levealderen min betraktelig, og gir meg en del plager (som jeg ikke syter over eller bruker som unnskyldning for å late meg). Og ja, jeg har merket det da jeg var singel at de fleste var skeptisk til å bli sammen med en som ikke var "perfekt". Man skal visst være pen, smilende hele tiden, uten utfordringer med barna eller familien, rundshine hele huset hver dag og være perfekt på alle andre måter for å få seg mann her til lands. Mens hvordan mannen selv ser ut, oppfører seg og sånt er ikke så nøye.

 

P.S. Ingen bitter alenemor her, er gift på nytt og har barn med ny mann.

 

Anonymous poster hash: b2e25...789

[Anonym bruker]

Det finnes heldigvis menn som ikke bryr seg om du har en fancy jobb og ser ut som en supermodell

 

Anonymous poster hash: ddd47...242

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg kjæreste og jeg har vært åpen om sykdommen min fra dag 1. I dag er jeg gift med 2 barn

[Anonym bruker]

Det finnes heldigvis menn som ikke bryr seg om du har en fancy jobb og ser ut som en supermodell

 

Anonymous poster hash: ddd47...242

Og det mine damer.. Er en ekte mann

 

Jeg fikk brått utlagt tarm, noe som resulterte i at min eks mann ba om skilsmisse.

Jeg var lykkelig gift og hadde fått to barn med han før jeg ble syk.

 

Men, tre år etterpå traff jeg mannen jeg nå er gift med, og har vært det i snart 6 år.

Jeg var åpen og ærlig fra dag en, men han så rett og slett på det som om ingenting var unormalt.

De gangene jeg tvilte sa han at det var jo bare en liten del av meg, og han elsker hele meg og mitt vesen, og sykdommen gjør meg til den jeg er, og det er den personen han falt for 

 

 

Anonymous poster hash: 0c734...c42

[Anonym bruker]

...uff....tenk at han eksmannen din ba om skilsmisse pga. utlagt tarm?! Må si jeg ikke blir så imponert over slike menn......

 

Og det at det finnes nok av desperate menn? Ja, det gjør det sikkert - men *jeg* er ikke desperat. Jeg har nok lav selvfølelse for tiden, men ikke lav selvverdi

 

Jeg har absolutt tenkt å gi meg selv tid, jeg har det overhode ikke travelt med å finne meg ny mann, men man tenker jo i de baner som en del av det å tenke fremover. Og som det sies over her: Man opplever jo skepsis til at man ikke er "perfekt" - jeg sitter jo med den samme skepsisen selv.

 

Det jeg kanskje synes er så vanskelig er at dette er "usynlige sykdommer" - og sålangt har jeg møtt lit forståelse blant både venner og familie, og kanskje spesielt hos han som nå er min eksmann. de forstår bare ikke - og hvorfor skulle en ny mann forstå noe bedre? Jeg *ser* jo frisk ut - og jeg liker heller ikke å vise at jeg er syk, for da setter jeg feil fokus på livet mitt. 

 

Åh, jeg synes bare hele livssituasjonen har blitt så vanskelig. Jeg er ikke i form til at ungene mine bor hos meg, og med det på toppen av samlivsbruddet og sykdommen så føler jeg meg så verdiløs......jeg har rett og slett mistet plassen min i livet. Jeg klarer ikke jobbe og lever nå på staten. Nå bor jeg helt alene og har samvær med ungene mine - og det er ikke alltid jeg makter det heller. Hva slags kvinne klarer ikke å ta seg av ungene sine liksom? Jeg er faktisk redd for hva en ev. ny mann vil tenke om meg pga. det. Jeg er nok bare litt redd og bekymret for fremtiden....

 

HI

Anonymous poster hash: b499f...2e5

[Anonym bruker]

Prøv å se på det som en midlertidig situasjon, HI.

Mange sier at det er helt umulig å bli frisk av ME. Dette er jeg sterkt uenig i. Er selv blitt diagnostisert av flere spesialister og fikk diagnosen ME, som jeg levde flere år med. Det var ingen tvil om at det var det jeg hadde. Men sakte, men sikkert, begynte det å gå i riktig retning.

Om jeg er 100 % bra blir et definisjonsspørsmål. Jeg må fremdeles ta visse hensyn, ikke trene når jeg har sovet dårlig eller har hatt noen dager hvor jeg har blitt ekstra sliten, eller om jeg har spist feil mat. Ikke presse meg hvis jeg kjenner jeg er litt mer enn vanlig sliten osv. Mange vil da si at jeg ikke er frisk. Men jeg mener at mange må ta slike hensyn for ikke å bli syk - dermed erklærer jeg meg selv for frisk

Så lenge jeg greier full jobb og kan være noenlunde med på ting ellers, så mener jeg at jeg er frisk.

 

Men det var ingen lett vei tilbake, flere beintøffe år.

 

Hvordan en mann vil se på det kommer an på to ting:

* hvilken livserfaring og modenhet mannen har fra tidligere

* hvordan du presenterer problemene dine

 

En mann med den livserfaringen og modenheten du trenger og trolig ønsker etter de erfaringene du har, han vil takle at du har begrensninger.

De som ikke takler det er uansett ikke menn som du vil få det bra sammen med. Om du blir frisk så vil du trolig heller ikke ønske menn i denne siste kategorien, for de blir for overfladiske for deg.

 

Det med barna dine kan presenteres på to måter:

* du fungerer ikke som mor, du har gitt fra deg barna dine, du har gitt dem opp, du tar ikke ansvar....

 

eller:

* når det ble skillsmisse så innså du at på daværende tidspunkt så var du så syk at barna dine ville få det bedre med å bo mest hos faren inntil du blir frisk og kommer deg på beina igjen. Inntil da har du hatt så mye samvær med barna som du bare greier, og det samværet prøver du alltid å gjøre positivt, og du forsøker å la barna vite at du alltid er der for dem om de trenger deg, selv om du er syk.

 

 

Jeg tror du greier å presentere deg på den beste måten

Det betyr ikke at man bagatelliserer det man går gjennom, men førsteinntrykket av det du forteller sier mye om hvordan livsinnstillingen din er. Den modne mannen med livserfaring vil innse at det også ligger mange vanskeligere følelser bak en slik avgjørelse som du har vært nødt til å ta. Så kan man heller fortelle mer om disse følelsene hvis det blir et mer seriøst forhold.

 

Lykke til videre

Anonymous poster hash: 17cd4...4ac

[Anonym bruker]

Jeg har en vennine som giftet seg nettop, hun har ME hvis man blir forelsket så spiller det ingen rolle hvilken sykdom man har.

 

Det mener jeg, men hvordan alle andre tenker vet jo ikke jeg.

 

Ikke bekymre deg for det, ta ting som det kommer.

Er helt bortkastet å bekymre seg for ting man ikke har kontroll over eller hva som skjer i morgen

 

Ingen er perfekt. Ønsker deg alt godt.

Ting blir nok lysere etterhvert

 

Skriver fra mobil. Skulle avslutte her

Alle har noe man

 

Anonymous poster hash: 97cbb...861