Når fortelle ungene at mormor er kreftsyk og skal dø?

[Anonym bruker]

Min mor har fått lungekreft. Det er nettopp opptaget, men har kommet så langt at de ikke kan operere og helsetilstanden er så pass dårlig at hun ikkevikke vil tåle cellegift. Stråling er heller ikke noe alternativ da kreftsvultsene er spredt over for stort område. Vi aner ikke hvor lenge hun har igjen da legene ikke vil uttale seg om dette. Hun er ikke innlagt på sykehus nå og vi lever vel alle i ett vakuum akkurat nå. Men når informerer vi ungene? Eldste er 18 år. De andre er 8, 5 og 3 år.

 

Anonymous poster hash: cb627...f0b

[Anonym bruker]

Jeg ville fortalt om sykdommen med en gang, så de ikke får følelsen av at de holdes utenfor. Kanskje trenger du ikke fortelle med en gang at hun kommer til å dø, i hvert fall ikke til de minste? Tror jeg ville tatt det etter hvert, men uansett svart ærlig på alle spørsmål de kommer med.

 

Anonymous poster hash: 0e0ab...593

[Anonym bruker]

Fortell det nå.

 

 

Anonymous poster hash: e5f4e...a45

[Gjest Julia1984]

Jeg ville nok vært ærlig med en gang

[Anonym bruker]

Ville fortalt med engang, har gjennomgått dette med min mor for 2år siden, lot dem være på sorgprossesen. Slike ting tar tid å fordøye.

Anonymous poster hash: 93437...a1c

[Anonym bruker]

Fortell barna det NÅ

 

Anonymous poster hash: 43654...ce4

[Anonym bruker]

For en fryktelig situasjon, du har min dypeste medfølelse.

 

Min mor døde før ungene mine ble født, men jeg har alltid vært åpen og gitt dem informasjon som er relevant for alderen.  Jeg har sagt at mormoren er død, at hun ville vært veldig glad i dem, at hun fikk kreft, og at det er en sykdom som dessverre noen dør av.  Av og til ser de at jeg blir lei meg, og jeg synes det er riktig at de lærer seg at sorg og savn er en naturlig del av livet.  Heldigvis har jeg mest gode minner.   

 

Jeg anbefaler deg å informere barna dine på et nivå som er tilpasset alderen deres, og si at du er fryktelig lei deg, at dette er vanskelig, at dessverre noen dør av kreft, og at det dessverre kommer til å skje med din mor.  Så svarer du så godt du kan på spørsmål som kommer underveis, f.eks. om mormor har vondt, om de fremdeles kan besøke mormor, om de må oppføre seg på en bestemt måte når de treffer henne osv.

 

Søk gjerne hjelp hos skole/barnehage/prest/rådgiver. 

 

Hvis din mor klarer/ønsker å være med på å informere så blir det kanskje riktigere for dere. 

 

Lykke til i en vanskelig tid.   

 

 

Anonymous poster hash: e1745...79c

[Anonym bruker]

Vi har vært i den situasjonen.

Eldste på 12 år var med i hele prosessen.

Yngste var 4 år. Vi sa fort at besta hadde kreft og at hun ikke kom til å bli frisk igjen.

Når hun ble veldig dårlig sa vi at hun snart skulle dø.

 

 

Anonymous poster hash: bf68e...f57

[Våryr ✿]

Så utrolig trist!
Jeg tror jeg kanskje ville pratet med 18 åringen først. Hun er så stor, at hun kan få vite alt. Og det er greit at hun ikke blir fortalt det til på samme måte som til en 8 åring.

[Anonym bruker]

Uff, vet vel innerst inne at dere har rett, men jeg har ikke orket å forholde meg til deres reaksjoner på dette akkurat nå, har hatt mer enn nok med å holde meg selv på beina. Tror kanskje jeg uansett drøyer det til helga så vi kan være sammen om dette og kan møte dem der de er. Takk for svar

 

Anonymous poster hash: cb627...f0b

[Anonym bruker]

Tror også jeg ville tatt dette til helga, så har dere fri fra skole, barnehage og jobb et par dager og kan fordøye litt.

 

Fortell det til eldste alene, uten at de små barna er tilstede. En 18 åring vet godt hva kreft er og vet hva det betyr at den er uhelbredelig, derfor blir nok reaksjonen deretter og den reaksjonen kan skremme de små. La eldste få svelge nyheten og la det synke inn litt før de minste får vite det.

 

Tror jeg ville planlagt det slik at jeg fortalte det til 18-åringen etter at de minste har lagt seg på fredag, også fortalt det til de minste på lørdag.

 

Min bestefar døde i fjor sommer og mine minste som da var 3 og 5 år skjønte lite av det hele, selv om de forsto at oldefar døde vet de ikke helt hva døden innebærer og hadde ingen spontan sorg egentlig. Der kom sorgen mer etterhvert, de gråt når de så oss voksne gråte, men mer pga stemningen tror jeg. Spørsmålene, savnet, samtalene om døden, kirken, begravelsen, hvorfor han ikke kommer tilbake, hvorfor det er så lenge siden vi har vært på besøk o.l. kom gradvis og etterhvert.

 

Du har virkelig min største medfølelse, det er en tung tid dere har foran dere nå. Ta godt vare på hverandre, men ikke vær redd for å inkludere barna i sorgen, dette er en del av livet det også og de tåler det godt så lenge dere hele tiden er der sammen med dem. Klem.

Anonymous poster hash: 4a1e9...a24