Mister snart... Gode råd mottas med takk

[Hi80]

Fikk den tunge beskjeden rett før jul. Frøkna i magen har ikke vokst på en måned og vi ble sendt videre til spesialist. Jule har gått til nye undersøkelser, fostervannsprøve, nye UL undersøkelser og svar.

 

Er nå i uke 27. Frøkna har størrelse tilsvarende 18 uker og har nesten ikke fostervann igjen, navlestrengen fungerer ikke som den skal og hun har nyreproblemer og Downs. Har nå fått beskjed om at hun skal dø en naturlig død i magen i løpet av de neste 10 ukene og at vi kun må vente. Eneste som endrer dette er hvis mor blir alvorlig syk dvs hvis jeg får svangerskapsforgiftning eller blir alvorlig psykisk syk som følge av situasjonen.

 

Synes det er fryktelig vanskelig å gå slik. Planlegge alt hva som skal skje etterpå og hvordan vi ønsker å ha det...

Kjenne etter spark, angsten som kommer når man ikke kjenner spark for så å plutselig kjenne spark, stryke på magen mot sparkene slik morsinstinktet sier, men så slår forsvarsmekanismen inn og vil beskytte meg og forteller meg at det er dumt å knytte for nære bånd...

Ønsket om å bli ferdig med hele greiene for å komme videre samtidig som man tviholder på det i frykt for hva som kommer til å møte oss.

 

Har startet med å forberede barna også... Babyen i magen til mamma er syk og kommer til å dø... Hun kommer ikke til å være med oss hjem fra sykehuset...

Vanskelig å si hva de forstår av det hele og ikke, er jo første gang de skal møte døden.

 

Er det noen som har noen gode råd eller anbefalinger om hva man bør gjøre og ikke? Er det noe spesielt dere andre i samme situasjon hadde ønsket at dere var bedre forberedt på?

 

 

[Lykkemor23]

Har ikke ord!

Sender deg varme klemmer ! For en fryktelig beskjed.

[Blåbært]

For en ufattelig tragisk situasjon! Jeg sender deg masse varme tanker og håper du kommer deg gjennom dette. 

[Tante_Esel]

åå for en trist opplevelse... har aldri opplevd det selv, så kan ikke uttale meg på punktet. Men kjenner 3 som gar mistet barn sent i graviditeten og i fødsel... de har alle bilder av barnet, og det tror jeg er en viktig del av sorgprosessen, og det at dette baren også er en del av familien. La også barna dine få være med på graven, og ha med en ting (leke eller noe) som de kan legge der.

 

det må være en helt uutholdelig situasjon!! Kjære deg! håper du vil klare å komme deg opp igjen fra dette, og at det er mange rundt deg som du kan snakke helt åpent med. Det tror jeg vil hjelpe. Ta den tiden dere trenger, og blir det for mye oppmerksomhet, så kan det jo være en ide å dra på en hytte en ukes tid for å samle krefter...

 

jeg føler virkelig med dere! det skulle ikke være lov å oppleve slike forfærdelige ting!!

 

sender deg og dine gode tanker og en varm klem!!!

 

og i ventetiden, synes jeg du skal tillate deg å stryke deg på magen, og være glad i barnet. Du har jo allerede knyttet båndene... det gjør man jo allerede fra testen er positiv... så hvorfor ikke gi henne den lille ekstra kjærligheten, så hun vet at mamma og pappa er glad i henne uansett!

[Carmen00]

Kjære Hi80. Så utrolig vondt å lese.. Sender alle varme tanker til dere. For endel år siden fikk vi en liten gutt som døde ganske kort tid etter fødsel. Jeg fikk prematur vannavgang i uke 24, og etter noen dager startet fødsel. Vi var klar over at det var helt i grenseland i forhold til overlevelse. I dagene etter at vannet gikk frem til fødsel distanserte jeg meg fullstendig i forhold til babyen i magen, alt var så vondt. Dette angrer jeg på at jeg gjorde. Jeg ønsket bare å sove og våkne opp til en hverdag der alt var normalt - der jeg ikke var redd og hadde det vondt. Jeg tror en utsetter hele sorgprosessen ved å forsøke å stenge ting ute. Jeg synes du er veldig flink som koser med magen, jeg tror også det er veldig riktig og viktig. I forhold til å forberede storesøsken er det også viktig. Hvis de går på skolen eller i barnehagen kan det være viktig at lærerene eller barnehagepersonalet ivaretar barna i sorgen. I vårt tilfelle hadde vi et barnehagebarn og 2 skolebarn. Han som gikk i barnehage skjønte ikke så mye av det som skjedde, mens de to eldste hadde store sorgreaksjoner. Han ene hadde det spesielt vanskelig fordi han var født omtrent på samme tidspunkt i svangerskapet. Han var sint på oss som hadde gravd lillebror ned i jorden, og hadde mye sinne. Med eldstemann fulgte skolen opp på en fin måte (alle skoler har en ferdig utarbeidet plan for hvordan de skal handle i slike situasjoner), mens med han andre sviktet læreren totalt. På grunn av det måtte jeg bruke de første månedene til å få gutten min til å gå på skolen og bli værende der. Han rømte hele tiden og ville bort på graven og grave opp lillebror. De andre i klassen sluttet å være med han fordi han bare var lei seg. Gutten vår hadde ikke fortalt hva han var lei seg for til de andre i klassen, og læreren hadde heller ikke informert og forklart at nå hadde han det vanskelig fordi han hadde mistet lillebroren sin. Har dere en plan som ivaretar barna på skole eller barnehage er det viktig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det på en skikkelig måte, jeg hadde aldri noensinne opplevd en sorg så vond som den jeg stod i, samtidig ble jeg nesten litt robot. Brukte enormt med energi på å stenge sorgen ute, husker jeg var opptatt av om jeg noensinne ville bli glad igjen og når det ville slutte å gjøre så fryktelig vondt. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt kroppen og ikke forsøkt å være så sterk og kjempe mot å kjenne på følelsene. Følelsene mine var så ekstremt sterke at jeg trodde jeg kastet opp hvis jeg lot følelsene mine komme, dermed fylte jeg dagene med enten å sove eller arbeide superhardt sånn at jeg klarte å stenge endel følelser nede. Dette angrer jeg veldig på. Det er veldig viktig å våge å slippe sorgen og alle følelsene til. Jeg synes Tante-Esel sa masse lurt i forhold til bilder, la barna ta med noe å legge på graven. Dette gjorde vi også. Det var mange som anbefalte svart/hvitt-bilder, men jeg er like glad for de som vi har i farge. Etter at vi mistet gutten vår var min mann sykemeldt i noen uker. Han valgte imidlertid å gå tilbake fortere på jobb fordi han synes det var for vondt å være hjemme. Dette har han angret på i ettertid. Husk at vi alle reagerer ulikt, men for oss så er det vi angret mest på at vi ikke våget å slippe sorgenbtil for fullt fordi det var for vondt. For min del var jeg redd for å miste kontroll, og at hvis jeg knakk sammen så ville familien knekke.. Uff, nå føler jeg at jeg bare har bablet masse om meg selv. Lurte litt på om jeg skulle droppe å poste, men det er kanskje noen råd som er ok, så dermed poster jeg det.. Jeg har så inderlig vondt av deg og den grusomme situasjonen du står midt oppi nå. Mange gode klemmer til deg <3

[Tante_Esel]

 <3

 

jeg er glad for at du postet dette! kan tenke meg at det er mye Hi kan kjenne seg igjen i, og dra nytte av!

 

all medfølelse til dere også <3

[snutta]

Uff, det var fryktelig leit å høre. Du har min fulle medfølelse. Men kos deg med magen så lenge du har den, og bruk tiden til å ta farvel. Jeg snakket mye med min baby før den døde, og det er godt å tenke på i ettertid. Jeg var på utvidet ul 2.januar i år, uke 13 i svangerskapet. Det viste seg at fosteret hadde store misdannelser og neppe var levedyktig. Det hadde Trisomi 18. Vi valgte å avslutte svangerskapet. Jeg måtte ta en medisinsk abort, dvs føde fosteret. Jeg var veldig forberedt på at noe kunne gå galt, jeg er jo 41 år, og sjansene er jo mye større da. Men nå i ettertid kjennes det veldig tomt, og jeg har problemer med å se babyer/små barn. Synes det er så vondt. I tillegg synes jeg at "alle" rundt meg er gravide. Jeg vet at jeg er rimelig gammel for å få barn, dette barnet var egentlig ikke planlagt, men utrolig nok er jeg visst ekstremt fruktbar. Allikevel hadde vi vent oss til tanken på å få barn og nå er det vanskelig å få hjernen til å forstå at det ikke blir noe barn. Jeg er veldig redd for å utsette meg selv for dette igjen, så min umiddelbare tanke er at jeg ikke skal prøve igjen. Er det noen andre over 40 som har opplevd dette og fått friske barn etterpå?

[selma07 og engel]

Huff:( har så vondt av deg:( i morgen er det to år siden jeg var på oul og fikk vite at vår lille Rose mest sannsynlig var så syk at svangerskapet måtte avbrytes:( lille Rose kom stille til verden 25. Januar 2012 i uke 21:( så vet så godt hvor vondt det gjør:( sender deg en god klem og er her om du trenger noen å snakke med❤️

[ønsker*et*mirakel]

Kjære deg, så utrolig trist å lese! Føler virkelig med deg <3 Vi mistet vår datter til termin for snart 3 år siden, men dette kom brått på så vi rakk aldri å forberede oss.

Tante Esel kom med veldig mange gode råd.

Andre råd er slipp familie og venner til. Del datteren deres med så mange som mulig, vis henne frem! Vi skjermet oss veldig og kun nærmeste familie og ett vennepar fikk se henne , og i etterkant hadde jeg ønsket jeg hadde delt henne med flere. Det er flere venner som i ettertid også har sagt at de skulle ønske de hadde hatt muligheten til å se henne når vi var på sykehuset.

Det har hjulpet meg å være åpen om det som skjedde og snakke om det. Snakker så ofte jeg føler for det om henne. Enda i dag gjør jeg det og på den måten føler jeg at hun lever videre med oss på en måte. Hun er jo uansett alltid med i hjertet. Selv vennene mine snakker fortsatt om jenta vår. Ikke vær redd for å gjenta deg, fortel om henne og hva dere går/gikk igjennom om og om igjen. Virkelige venner vil være der å lytte alltid! Om man snakker om det er det lettere for andre å prøve å forstå selv om de aldri vil skjønne helt hva dere går gjennom.

Lytt til hverandre (du og mannen) og respekter/prøv å ha forståelse for at dere nok vil sørge forskjellig, det betyr ikke at den ene er mer eller mindre glad i barnet. Hvis man klarer det, vil dere kunne være god støtte for hverandre.

Jeg kunne skrevet så masse masse, men det viktigste er at dere gjør det som føles riktig for dere. Dere vil ikke angre på ting dere har gjort, men heller ting dere ikke gjorde. Tiden dere får med henne er utrolig dyrbar. Ta godt vare på den og kjenn etter hva som føles riktig for dere. Og tørr å sørge, dere trenger ikke være sterke nå! Dere vil være sterke uansett!

Se på sider som LUB.no og etbarnforlite.no der vil du kunne få mange flere tips og råd, så kan dere finne ut hva som er riktig for akkurat dere og deres barn.

Sender deg gode klemmer. Håper dere har mange rundt dere som er god støtte og kan hjelpe ved å bare være der.

<3 <3 <3

[Hi80]

Tusen tusen takk for alle tilbakemeldinger og gode ord dere har gitt hver og en av dere. Det kom godt med i den siste tiden til frøkna og under selve fødselen.

Også leit å høre at det er så mange som har måttet være i liknende situasjoner. Føler med hver og en av dere.

 

Vi traff til slutt en lege som turte å ta en avgjørelse for oss og mandag denne uken var vi i abortnemda og startet prosessen. Onsdag var jeg inne på sykehuset og fødte en vakker liten jente på 239 g. Mannen og jeg fikk tid alene med henne før mannen reiste hjem for å hente guttene, søsteren min og moren min. Da fikk jeg litt alenetid med henne før sykepleieren tok henne med seg ut slik at guttene skulle få hilse på mamma'n sin først. Sykepleieren kom så inn med henne og vi kunne ikke fått en mer vakker stund med henne. Hun fikk både bursdagssang og Sabeltannsangen. Hun ble kost med og nussa på.

Masse minner ble skapt denne dagen og når jeg ble med guttene hjem etterpå følte jeg en merkelig ro i sjelen.

Takket være alle gode råd fra dere og alle forberedelsene jeg har gjort følte jeg meg veldig trygg og sikker på hvordan jeg ville ha det og det føltes godt midt oppi alt det vonde.

i går og i dag har vært litt tøffere med sprengpupper og mye tårer men samtidig er jeg veldig lettet over at vi fikk en avgjørelse til slutt og vi slapp å ta den selv.

 

Heldigvis for meg er jeg en skikkelig skravlekjerring så jeg bruker alle gode venner og familie jeg har rundt meg og det hjelper. Det er godt å snakke om henne.

Det er også godt å få lov til å sørge. Være svak og ikke stå oppreist hele tiden men å bare krølle seg sammen i ullpleddet og la tårene trille og tankene fly og at folk har forståelse for det. 

 

Nå gjenstår begravelse neste uke så jobber oss gjennom sorgen ved å planlegge den.

[Hi80]

åå for en trist opplevelse... har aldri opplevd det selv, så kan ikke uttale meg på punktet. Men kjenner 3 som gar mistet barn sent i graviditeten og i fødsel... de har alle bilder av barnet, og det tror jeg er en viktig del av sorgprosessen, og det at dette baren også er en del av familien. La også barna dine få være med på graven, og ha med en ting (leke eller noe) som de kan legge der.

 

det må være en helt uutholdelig situasjon!! Kjære deg! håper du vil klare å komme deg opp igjen fra dette, og at det er mange rundt deg som du kan snakke helt åpent med. Det tror jeg vil hjelpe. Ta den tiden dere trenger, og blir det for mye oppmerksomhet, så kan det jo være en ide å dra på en hytte en ukes tid for å samle krefter...

 

jeg føler virkelig med dere! det skulle ikke være lov å oppleve slike forfærdelige ting!!

 

sender deg og dine gode tanker og en varm klem!!!

 

og i ventetiden, synes jeg du skal tillate deg å stryke deg på magen, og være glad i barnet. Du har jo allerede knyttet båndene... det gjør man jo allerede fra testen er positiv... så hvorfor ikke gi henne den lille ekstra kjærligheten, så hun vet at mamma og pappa er glad i henne uansett!

Magen har både blitt strøket, pratet med og sunget for. Det gjør godt nå

[Hi80]

Kjære Hi80. Så utrolig vondt å lese.. Sender alle varme tanker til dere. For endel år siden fikk vi en liten gutt som døde ganske kort tid etter fødsel. Jeg fikk prematur vannavgang i uke 24, og etter noen dager startet fødsel. Vi var klar over at det var helt i grenseland i forhold til overlevelse. I dagene etter at vannet gikk frem til fødsel distanserte jeg meg fullstendig i forhold til babyen i magen, alt var så vondt. Dette angrer jeg på at jeg gjorde. Jeg ønsket bare å sove og våkne opp til en hverdag der alt var normalt - der jeg ikke var redd og hadde det vondt. Jeg tror en utsetter hele sorgprosessen ved å forsøke å stenge ting ute. Jeg synes du er veldig flink som koser med magen, jeg tror også det er veldig riktig og viktig. I forhold til å forberede storesøsken er det også viktig. Hvis de går på skolen eller i barnehagen kan det være viktig at lærerene eller barnehagepersonalet ivaretar barna i sorgen. I vårt tilfelle hadde vi et barnehagebarn og 2 skolebarn. Han som gikk i barnehage skjønte ikke så mye av det som skjedde, mens de to eldste hadde store sorgreaksjoner. Han ene hadde det spesielt vanskelig fordi han var født omtrent på samme tidspunkt i svangerskapet. Han var sint på oss som hadde gravd lillebror ned i jorden, og hadde mye sinne. Med eldstemann fulgte skolen opp på en fin måte (alle skoler har en ferdig utarbeidet plan for hvordan de skal handle i slike situasjoner), mens med han andre sviktet læreren totalt. På grunn av det måtte jeg bruke de første månedene til å få gutten min til å gå på skolen og bli værende der. Han rømte hele tiden og ville bort på graven og grave opp lillebror. De andre i klassen sluttet å være med han fordi han bare var lei seg. Gutten vår hadde ikke fortalt hva han var lei seg for til de andre i klassen, og læreren hadde heller ikke informert og forklart at nå hadde han det vanskelig fordi han hadde mistet lillebroren sin. Har dere en plan som ivaretar barna på skole eller barnehage er det viktig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det på en skikkelig måte, jeg hadde aldri noensinne opplevd en sorg så vond som den jeg stod i, samtidig ble jeg nesten litt robot. Brukte enormt med energi på å stenge sorgen ute, husker jeg var opptatt av om jeg noensinne ville bli glad igjen og når det ville slutte å gjøre så fryktelig vondt. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt kroppen og ikke forsøkt å være så sterk og kjempe mot å kjenne på følelsene. Følelsene mine var så ekstremt sterke at jeg trodde jeg kastet opp hvis jeg lot følelsene mine komme, dermed fylte jeg dagene med enten å sove eller arbeide superhardt sånn at jeg klarte å stenge endel følelser nede. Dette angrer jeg veldig på. Det er veldig viktig å våge å slippe sorgen og alle følelsene til. Jeg synes Tante-Esel sa masse lurt i forhold til bilder, la barna ta med noe å legge på graven. Dette gjorde vi også. Det var mange som anbefalte svart/hvitt-bilder, men jeg er like glad for de som vi har i farge. Etter at vi mistet gutten vår var min mann sykemeldt i noen uker. Han valgte imidlertid å gå tilbake fortere på jobb fordi han synes det var for vondt å være hjemme. Dette har han angret på i ettertid. Husk at vi alle reagerer ulikt, men for oss så er det vi angret mest på at vi ikke våget å slippe sorgenbtil for fullt fordi det var for vondt. For min del var jeg redd for å miste kontroll, og at hvis jeg knakk sammen så ville familien knekke.. Uff, nå føler jeg at jeg bare har bablet masse om meg selv. Lurte litt på om jeg skulle droppe å poste, men det er kanskje noen råd som er ok, så dermed poster jeg det.. Jeg har så inderlig vondt av deg og den grusomme situasjonen du står midt oppi nå. Mange gode klemmer til deg <3

Tusen takk for at du har delt med meg og gitt meg mange gode råd på veien. Veldig glad for at du postet. <3

[Hi80]

Uff, det var fryktelig leit å høre. Du har min fulle medfølelse. Men kos deg med magen så lenge du har den, og bruk tiden til å ta farvel. Jeg snakket mye med min baby før den døde, og det er godt å tenke på i ettertid. Jeg var på utvidet ul 2.januar i år, uke 13 i svangerskapet. Det viste seg at fosteret hadde store misdannelser og neppe var levedyktig. Det hadde Trisomi 18. Vi valgte å avslutte svangerskapet. Jeg måtte ta en medisinsk abort, dvs føde fosteret. Jeg var veldig forberedt på at noe kunne gå galt, jeg er jo 41 år, og sjansene er jo mye større da. Men nå i ettertid kjennes det veldig tomt, og jeg har problemer med å se babyer/små barn. Synes det er så vondt. I tillegg synes jeg at "alle" rundt meg er gravide. Jeg vet at jeg er rimelig gammel for å få barn, dette barnet var egentlig ikke planlagt, men utrolig nok er jeg visst ekstremt fruktbar. Allikevel hadde vi vent oss til tanken på å få barn og nå er det vanskelig å få hjernen til å forstå at det ikke blir noe barn. Jeg er veldig redd for å utsette meg selv for dette igjen, så min umiddelbare tanke er at jeg ikke skal prøve igjen. Er det noen andre over 40 som har opplevd dette og fått friske barn etterpå?

Snakket med Riksen om dette med å prøve igjen og de lovet veldig god oppfølging fra første stund. Anbefaler derfor at du kontakter sykehuset du benyttet og de vil sette deg i kontakt med støtteapparat som kan hjelpe deg i prosessen. Mest trolig vil du ikke oppleve det samme igjen. Det er ihvertfall det de har sagt til meg at det ikke har noe med gener å gjøre bare veldig uflaks.  Masse lykkeønskninger videre for dere og håper du finner ut hva som blir rett for deg. <3

[Hi80]

Huff:( har så vondt av deg:( i morgen er det to år siden jeg var på oul og fikk vite at vår lille Rose mest sannsynlig var så syk at svangerskapet måtte avbrytes:( lille Rose kom stille til verden 25. Januar 2012 i uke 21:( så vet så godt hvor vondt det gjør:( sender deg en god klem og er her om du trenger noen å snakke med❤️

Tusen takk! Sender en klem tilbake. <3 Tar deg muligens på ordet en dag men nå må jeg først jobbe meg gjennom den første delen av det.

[Hi80]

Kjære deg, så utrolig trist å lese! Føler virkelig med deg <3 Vi mistet vår datter til termin for snart 3 år siden, men dette kom brått på så vi rakk aldri å forberede oss.

Tante Esel kom med veldig mange gode råd.

Andre råd er slipp familie og venner til. Del datteren deres med så mange som mulig, vis henne frem! Vi skjermet oss veldig og kun nærmeste familie og ett vennepar fikk se henne , og i etterkant hadde jeg ønsket jeg hadde delt henne med flere. Det er flere venner som i ettertid også har sagt at de skulle ønske de hadde hatt muligheten til å se henne når vi var på sykehuset.

Det har hjulpet meg å være åpen om det som skjedde og snakke om det. Snakker så ofte jeg føler for det om henne. Enda i dag gjør jeg det og på den måten føler jeg at hun lever videre med oss på en måte. Hun er jo uansett alltid med i hjertet. Selv vennene mine snakker fortsatt om jenta vår. Ikke vær redd for å gjenta deg, fortel om henne og hva dere går/gikk igjennom om og om igjen. Virkelige venner vil være der å lytte alltid! Om man snakker om det er det lettere for andre å prøve å forstå selv om de aldri vil skjønne helt hva dere går gjennom.

Lytt til hverandre (du og mannen) og respekter/prøv å ha forståelse for at dere nok vil sørge forskjellig, det betyr ikke at den ene er mer eller mindre glad i barnet. Hvis man klarer det, vil dere kunne være god støtte for hverandre.

Jeg kunne skrevet så masse masse, men det viktigste er at dere gjør det som føles riktig for dere. Dere vil ikke angre på ting dere har gjort, men heller ting dere ikke gjorde. Tiden dere får med henne er utrolig dyrbar. Ta godt vare på den og kjenn etter hva som føles riktig for dere. Og tørr å sørge, dere trenger ikke være sterke nå! Dere vil være sterke uansett!

Se på sider som LUB.no og etbarnforlite.no der vil du kunne få mange flere tips og råd, så kan dere finne ut hva som er riktig for akkurat dere og deres barn.

Sender deg gode klemmer. Håper dere har mange rundt dere som er god støtte og kan hjelpe ved å bare være der.

<3 <3 <3

Takk for gode råd! Veldig takknemlig for at vi har hatt tid til å forberede oss så vi har fått litt tid med henne etter at de første sjokkbeskjedene kom og før vi må ta endelig farvel med henne. Får ekstra vondt av å lese om dere som mister enda senere i svangerskapet og/eller bråere. Dere har alle min dypeste medfølelse.

[Tante_Esel]

ååå nå sitter jeg med klump i halsen og tårer i øynene, men samtidig godt at det var noen som tok en beslutning for dere, og at det ble en god avslutning sammen med lille tulla deres...

 

men samtidig, så tenker jeg at det er nå jobben begynner, for hver dag som går nå, så kommer det til å gå mer og mer opp for deg hva som har skjedd... du skal jo alikevel gjennom renselsenprosessen, og få svangerskapet ut av kroppen... og etter hvert, begynner folk å "glemme" litt at du fortsatt sørger... det er da det er viktig for deg å være ærlig med både deg selv og andre...

 

kjære deg, jeg håper dere også får en fantastisk begravelse, og at dagene, ukene og månedene etter dette går bra...   Prøv å nyte livet, og ikke gi deg selv dårlig samvittighet når du opplever bedre dager.. jenta er i ditt hjerte, og der vil hun alltid ha en helt spesiell plass...

[Anonym bruker]

Føler veldig med deg, godt å lese at det ble en fin og verdig avslutning. De varmeste tanker sendes deres vei 👼

 

Anonymous poster hash: 0c26b...be5

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 2977f...f29

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 2977f...f29