Feil grunner til å få flere barn

[Anonym bruker]

Vi har ei perfekt lita jente og vil i utgangspunktet ikke ha flere barn. MEN så kommer tvilen snikende... Slik som:

 

Om jeg får flere barn så

 

1. får jenta mi søsken å leke med

2. Sitter vi ikke igjen alene om hun dør eller flytter langt bort

3 Tenk om vi ikke har kontakt når hun blir voksen. Med flere barn er oddsen at en hvertfall kommer overens med en av dem

4 Flere som kan ta vare på oss når vi blir gamle

5 Jenta blir ikke bortskjemt

6 Tenk om vi angrer men så er det for sent

 

Alt dette er for meg feil grunner til å få flere barn når en i utgangspunktet bare vil ha ett, men hvor mange har tatt slike grunner med når dere valgte å få flere?

 

og dere som valgte å bare ha ett,hvorfor valgte dere det?

 

Anonymous poster hash: ab455...415

[Anonym bruker]

Dere burde få flere barn fordi DERE ønsker flere barn, ingen andre årsaker.

Bortskjemthet er det forøvrig dere selv som styrer, ikke antall barn.

Anonymous poster hash: fa753...680

[Anonym bruker]

Nr 1 er grunn nok i seg selv til å få flere barn. Det synes jeg iallefall. Alle de enebarna jeg har pratet med savner et søsken.

 

Anonymous poster hash: 36e7f...8fd

[Flutterby]

Nr 1 er grunn nok i seg selv til å få flere barn. Det synes jeg iallefall. Alle de enebarna jeg har pratet med savner et søsken.Anonymous poster hash: 36e7f...8fd

 

jeg tror faktisk jeg hadde hatt en bedre oppvekst uten søsken...så slik kan det og gå.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner to voksne som er enebarn.og begge har alltid hatt veldig lyst på søsken.de føler de har gått glipp av noe veldig viktig i livet,de har ingen som de kan dele barndommen med,ingen som kjenner de tversigjennom,ingen som vet hvor de kommer fra,hvorfor de ble som de ble (pga foreldre,oppvekst osv) ingen som bare VET...

 

Jeg har tre søsken,og går godt overens med alle tre,men ei søster står meg veldig nær, og når vi snakker om barndommen vår,så vet vi begge hvorfor vi eks ble så følsomme ovenfor andres følelser (humørsyk pappa),og vi bare vet fordi vi begge hadde det likt,og vi trenger ikke å fortelle det til hverandre.

 

Jeg synes å det å velge å bare få et barn er veldig egoistisk,men det er meg...

Anonymous poster hash: 25f59...808

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner to voksne som er enebarn.og begge har alltid hatt veldig lyst på søsken.de føler de har gått glipp av noe veldig viktig i livet,de har ingen som de kan dele barndommen med,ingen som kjenner de tversigjennom,ingen som vet hvor de kommer fra,hvorfor de ble som de ble (pga foreldre,oppvekst osv) ingen som bare VET...

 

Jeg har tre søsken,og går godt overens med alle tre,men ei søster står meg veldig nær, og når vi snakker om barndommen vår,så vet vi begge hvorfor vi eks ble så følsomme ovenfor andres følelser (humørsyk pappa),og vi bare vet fordi vi begge hadde det likt,og vi trenger ikke å fortelle det til hverandre.

 

Jeg synes å det å velge å bare få et barn er veldig egoistisk,men det er meg...

 

Anonymous poster hash: 25f59...808

 

Jeg synes det er mer egosistisk å få barn man ikke ønsker. Og fler barn enn man kan takle, har økonomi til eller ønsker.

 

Anonymous poster hash: fa753...680

[Anonym bruker]

Vi har ei perfekt lita jente og vil i utgangspunktet ikke ha flere barn. MEN så kommer tvilen snikende... Slik som:

 

Om jeg får flere barn så

 

1. får jenta mi søsken å leke med

2. Sitter vi ikke igjen alene om hun dør eller flytter langt bort

3 Tenk om vi ikke har kontakt når hun blir voksen. Med flere barn er oddsen at en hvertfall kommer overens med en av dem

4 Flere som kan ta vare på oss når vi blir gamle

5 Jenta blir ikke bortskjemt

6 Tenk om vi angrer men så er det for sent

 

Alt dette er for meg feil grunner til å få flere barn når en i utgangspunktet bare vil ha ett, men hvor mange har tatt slike grunner med når dere valgte å få flere?

 

og dere som valgte å bare ha ett,hvorfor valgte dere det?

 

Anonymous poster hash: ab455...415

 

Alle de grunnene der er jo de faktiske grunnene til at folk får flere barn.

 

Men du må veie for om mot. Dersom det står sterkere argumenter på mot-lista, da kan du begynne å tvile på om en til er så lurt. Alle de grunnene du har skrevet opp er årsaken til at jeg selv har to barn. Har ikke angret en dag på det.

 

Men kjenner også mange som har hatt disse grunnene, men så har det eksistert en mot-liste hvor det står at foreldrene ikke har hatt ressurser som tid og energi, helse eller økonomi. Da har de valgt å la være, fordi de ikke ville kunne klare å ta seg godt nok av verken seg selv eller noen av barna, og hverdagen ville blitt et helvete. De velger da heller å nyte sin rolle som forelder for det ene barnet de har.

 

Anonymous poster hash: c9069...1ac

[Anonym bruker]

Alle enebarn jeg kjenner også har savnet søsken.

 

Anonymous poster hash: 4c2c6...a5d

[Anonym bruker]

Hvorfor er det feil gruner? Jeg synes det er gode grunner til å få flere barn jeg og i hvertfal mye bedre grunner enn å være babysyk og ønske seg intenst en ny liten baby å dulle med.

Anonymous poster hash: 3c24c...e26

[Anonym bruker]

Jeg har aldri savnet søsken. Men mine foreldre var flinke til å passe på at jeg hadde kontakt med andre barn under oppveksten. Og jeg var alt annet enn bortskjemt.

 

For meg er venner noe man velger, og familie noe man får. Det jeg ser av venner og bekjente som har søsken er at noen er venner med hverandre men ikke alle. Og noen lekte sammen som barn og noen gjorde det ikke. Så for meg er ikke grunn nr. 1 nok i seg selv til å få flere barn.

 

Jeg har alltid bare ønsket ett barn, mannen pleide å si at han ønsket 2 men virker ikke så sikker lenger. Nå er det mest meg som tviler, litt redd for å angre en dag om vi ikke har flere, samtidig som vi har det veldig bra nå og jeg er redd for å ødelegge alt med nr 2 eksperimentet. Jeg vet nemlig veldig godt av erfaring hva fordelene og ulempene med enebarn er for barnet og foreldrene.

 

Anonymous poster hash: 60437...f13

[Sølvpanter]

Grunnene du lister opp er jo gode grunner det vel? Min hovedgrunn til å få mange barn er at jeg selv er vokst opp som enebarn, og det ønsket jeg ikke at mine barn skulle gjøre. Det er mange fordeler med mange barn, men selvsagt også mange utfordringer. Dersom barnet ditt er veldig liten, så har du jo tid på deg enda. Mange trenger litt tid på seg før de får lyst på flere barn.

[Anonym bruker]

Jeg synes to barn med maks 3-4 år mellom er det beste. Da vokser de opp sammen og kan få ett godt søskenbånd.

Vi er to forholdsvis tette og en skikkelig attpåklatt i min søskenflokk. Attpåklatten sliter litt med følelsen av å ikke ha skikkelig familie. Vi to største har egne familier, foreldrene bor ikke sammen og er lei av foreldreansvaret som følger med det å ha umyndige barn, noe jeg synes er trist

 

Anonymous poster hash: fb507...1bb