Flere som er som meg, eller er jeg alene slik?

[Anonym bruker]

Jeg er i midten av 30-årene og er 100% sikker på at ingen mann/gutt noen gang har vært forelsket i meg eller elsket meg. Jeg har normalt pent utseende, slank, god samtalepartner. Har selvfølgelig mine dårlige egenskaper, men anser ikke meg selv som motbydelig akkurat. Er det flere i samme båt her? Og hvordan håndterer dere følelsen av at dere mest sannsynlig ikke er verdt å elske?

Anonymous poster hash: 2da40...1ef

[Anonym bruker]

Jeg er 32 år og har hatt kun 1 kjæreste. Jeg er normal og helt vanlig, har utdannelse, jobb, humor og er ganske grei. Men jeg blir alltid satt i "venninne-boksen" og det blir aldri noe mer.

Da jeg var rundt 27-28 lukket jeg igjen følelsene mine og bestemte meg for å aldri bli forelsket igjen. Jeg blir alltid bare skuffa og har lært meg til å leve med at ingen vil ha med som kjæreste, samboer eller som ektefelle. Jeg vil aldri bli gift og jeg skal bli gammel alene.

Det var tøft å erkjenne det, men det er ikke en der ute for alle..... Nå har jeg det helt fint. Tar vare på barnet mitt, jobber, har interesser, er med venner og trives godt i mitt eget selskap.

Anonymous poster hash: 6cd6c...44e

[Natti11]

Det at du ikke er verdt å elske stemmer ikke. Du har bare ikke truffet den rette. Kanskje du er uheldig med menn. Før jeg traff min forlovede. Var jeg helt sikker på at jeg hadde en idiot magnet hvor jeg bare traff komplette idioter.

Men plutselig en dag var han der. Ikke gi opp...

[Anonym bruker]

 

Jeg er 32 år og har hatt kun 1 kjæreste. Jeg er normal og helt vanlig, har utdannelse, jobb, humor og er ganske grei. Men jeg blir alltid satt i "venninne-boksen" og det blir aldri noe mer.

Da jeg var rundt 27-28 lukket jeg igjen følelsene mine og bestemte meg for å aldri bli forelsket igjen. Jeg blir alltid bare skuffa og har lært meg til å leve med at ingen vil ha med som kjæreste, samboer eller som ektefelle. Jeg vil aldri bli gift og jeg skal bli gammel alene.

Det var tøft å erkjenne det, men det er ikke en der ute for alle..... Nå har jeg det helt fint. Tar vare på barnet mitt, jobber, har interesser, er med venner og trives godt i mitt eget selskap.

 

Anonymous poster hash: 6cd6c...44e

 

 

 

Jeg trives ikke i mitt eget selskap. Har ingen nære venner og er ikke skapt for å være alene. Heldigvis er far til det yngste barnet mann nok til å leve med meg selv om han ikke er forelsket i meg, og det er nok for meg. Jeg kommer aldri til å kunne forelske meg igjen, har blitt dolket i ryggen for mange ganger og fått bekreftelse igjen og igjen og igjen på at ingen kan være forelsket i meg.

 

Anonymous poster hash: 2da40...1ef

[Anonym bruker]

Så trist å høre

 

Ikke gi opp!!

 

Trøsteklem

 

Anonymous poster hash: 3ca15...c48

[Anonym bruker]

Jeg tenker slik, og jeg har ingen råd å komme med.

Men gir gjerne en klem da Er ikke noe godt å tenke slik.

Anonymous poster hash: b4cd3...b52

[Anonym bruker]

Jeg har det egentlig på samme måte

 

Blitt skuffet utallige mange ganger..

 

Flere som har vært forelsket i meg, men de har selvsagt ikke jeg vært forelsket i

 

Anonymous poster hash: 3ca15...c48

[Anonym bruker]

Så trist å høre

 

Ikke gi opp!!

 

Trøsteklem

 

Anonymous poster hash: 3ca15...c48

 

 

Jeg har gitt opp og valgt å leve med en jeg elsker som ikke elsker meg tilbake, men godtar å bo med meg og være ektemann og far. Problemet mitt er at disse mennene som sviktet meg sa alle at de elsket meg, selv om de aldri gjorde det. Ord betyr rett og slett absolutt ingenting, og jeg klarer aldri å stole på noen igjen. Eksen min innrømmet til sin mor at han aldri var forelsket i meg, men valgte meg fordi jeg var pen, hyggelig og hadde god utdanning, ergo kunne bidra i familien så han slapp å forsørge meg. Fint å høre :S

 

Anonymous poster hash: 2da40...1ef

[Anonym bruker]

#7 - det har aldri vært noen som var forelsket i meg. Ikke på skolen, ikke på høyskolen, ikke i voksen alder. Jeg har aldri hatt noen som prøvde å kapre meg og hadde følelser for meg. Kun folk som ble sammen med meg av andre årsaker enn kjærlighet. Har aldri opplevd å bli begjært, elsket, at noen bryr seg om meg.

Anonymous poster hash: 2da40...1ef

[Anonym bruker]

Det er noen der ute for alle, det er jeg overbevist om. Ikke ta til takke med noen som ikke er verdt dere (menn som ikke elsker tilbake).

Ikke gi opp kjærligheten.

 

Anonymous poster hash: 94f48...993

[Anonym bruker]

Det er noen der ute for alle, det er jeg overbevist om. Ikke ta til takke med noen som ikke er verdt dere (menn som ikke elsker tilbake).

Ikke gi opp kjærligheten.

 

Anonymous poster hash: 94f48...993

 

 

Mener du at barna har det bedre at mor bor alene hele livet i evig jakt på "den rette"; blir skuffet, nedfor igjen og igjen, eller at de har stabilt familieforhold med begge foreldre og slipper å pendle mellom to hjem?

 

Anonymous poster hash: 2da40...1ef

[Anonym bruker]

Som voksen har jeg nesten hatt det litt omvendt. Dårlig forklart, og ikke helt riktig, men vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Menn blir fort forelska i meg, altfor fort. Jeg blir betatt, men ikke forelska. De virker perfekte, ærklerer sin evige kjærlighet og alt det der, lover gull og grønne skoger. Men så blir det aldri sånn likevel. Det dabbet liksom av etter en stund.

 

Så nå bare unngår jeg det andre kjønn. Jeg vil ikke la meg forføre av deres forelskelse for så å bli skuffa. La meg lokke inn i noe... Jeg har det best sånn jeg har det nå

 

Anonymous poster hash: db6ff...93c

[Havhesten]

Ikke gi opp! 

 

Jeg ville gått til psykolog, jobbet med meg selv, funnet ut hva som begeister meg og tenner meg, og aktivt prøve å finne en partner. Kjenner mange som for eksempel har funnet kjærester på nettet. Det viktigste er å være glad i seg selv først. Høres ut som en kjempeklisjé, men jeg tror vikdelig at man får en spesiell ustråling da.

 

Ikke gi opp!

Lykke til!

[Virginia.]

 

#7 - det har aldri vært noen som var forelsket i meg. Ikke på skolen, ikke på høyskolen, ikke i voksen alder. Jeg har aldri hatt noen som prøvde å kapre meg og hadde følelser for meg. Kun folk som ble sammen med meg av andre årsaker enn kjærlighet. Har aldri opplevd å bli begjært, elsket, at noen bryr seg om meg.

 

Anonymous poster hash: 2da40...1ef

 

 

Det kan hende du bare ikke har merket det fordi du har en annen terskel når det gjelder hva su tenker at man skal se/ oppleve fra noen dersom man skal kunne være sikker på at de er forelsket i en ? Noen synes de har gitt mye av seg selv og en stor kjærlighetserklæring dersom de skriver "Jeg er glad i deg", mens jeg selv hadde tenkt at det kan nesten like gjerne en nær venn ha skrevet og jeg trenger mer fra en som er betatt av meg/ glad i meg utover det..

 

Begjær er jeg nok flink til å oppfatte, men ikke at noen er forelsket i meg som jeg ikke har følelser for selv.

 

Jeg er dessuten svært flink til å oppfatte ethvert tegn på avvisning langt bedre enn ethvert tegn på at noen liker meg, - noe som visstnok ikke er uvanlig hos dem som har vokst og vært delvis usynlig/ tilsidesatt i flere år i barndommen fordi kriser eller sykdom gjorde at foreldrene da ikke hadde noe å gi barna følelsesmessig.

 

Jeg har opplevd at menn er forelsket i meg, men for at jeg skal merke det trengs det langt mer enn for andre tror jeg. Ofte har jeg ikke forstått det i det hele tatt før det kommer roser på døren, eller når noen erklærer at de har elsket meg i lang tid og lurer på når det skal bli oss to...

I disse tilfellene har det dog ikke vært gjensidig.

 

Når det har vært gjensidig er jeg til å begynne med fremdeles veldig sensitiv når det gjelder tegn på avvisning, kan i blant lure på om jeg er en idiot som bare ser det jeg vil se når jeg tolker noe som et tegn på følelsene hans for meg, og tenke at jeg burde ha sett sterkere tegn på at den jeg er glad i også er det i meg- men jeg blomstrer vanligvis veldig opp så snart jeg føler meg trygg på at det er gjensidig og at det er meg han vil ha. Og er vanligvis lite sjalu i et forhold.

 

Kan dessverre selv bli litt intens når jeg merker at jeg har følelser, og etterpå følger gjerne litt veksling og tilbaketrekning som skyldes mitt eget behov for litt refleksjonstid, osv.

I blant har jeg retrospektivt innsett at jeg mest bare har sett det jeg ønsker å se og vært den eneste av oss som har vært forelsket, men det er heldigvis ikke ofte..

Men huff det skal ikke være lett .

 

Men takk og lov, så er det alltid bare slik i startfasen (så lenge ikke noe ødelegges av alt nevnt over før vi kommer så langt....)

Endret 7. januar 2014 av Ibsenfrue