Hvor ille er samlivsbrudd for barna?

[Anonym bruker]

Jeg er så ulykkelig i forholdet, og det river og sliter i meg døgnet rundt. Det har gått så langt at jeg ikke sover eller spiser nok og har det ordentlig vondt hele tiden. Jeg har lyst til å gå fra samboeren, men tør/føler at jeg ikke kan. Jeg tror jeg er en litt selvutslettende person som ofte går på akkord med egne følelser for å please andre. Det har jeg egentlig lyst til å endre på, men det innebærer da altså å følge hjertet og gå fra bf, dele samværstid med barnet osv osv. 

 

Hvor ille er et brudd for et barn tror dere?

Har man "lov" å gå etter egne følelser/velvære/lykke etter man har fått barn, eller er det virkelig slik at man skal ofre seg selv helt for barna?

Hva gjør man når det man innerst inne ønsker strider så veldig imot hva som er forventa av en fra alle hold?

 

Mamma først, så individ - eller omvendt?

 

Herregud... Tankene svirrer og tar snart knekken på meg.... Innspill?

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

[Twintipp og himmelblå]

Samlivsbrudd hander noe om robustheten til hvert enkelt barn, men aller mest om hvordan dere håndterer dette i etterkant.

Sønnen vår hadde ingen synlige ringvirkninger av dette.

Husker ikke at jeg var lei meg selv heller når mamma og pappa tok ut skilsmisse. Det som var ille, var dere dårlige måte å samarbeide på i etterkant.

 

Klarer dere å være venner, samarbeide godt, fokuserer på gode samtaler, så kan det hele gå veldig veldig bra.

Dessuten merker barn når mor blir forandret, ikke har det bra osv. Barn er tilpasningsdyktige. Jeg er ikke for å slette seg selv til grunne for barnas skyld. Hva hadde du tenkt om din egen mor fortalte deg at hun hadde lidd gjennom maaange år for din skyld?

[Anonym bruker]

Jeg ville gått.. Jeg hadde ikke klart å leve i en sånn situasjon.

Om barnet(a) tar skade mener jeg at kommer ann på hvordan foreldrene sammarbeider. Hvis det er krangling forran barn vil de ta skade til en viss grad, men hvis dere viser at dere er "lykkelige" uten hverandre og forklarer at dere er gode venner, men ikke skal bo sammen mer, ser jeg ikke problemet med å gå fra bf

 

Anonymous poster hash: d9c4a...db6

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Føler du at dere har prøvd alt? Parterapi f.eks? Ikke sikkert du får noe mer lyst til å bli, men der kan dere i alle fall få mange gode tips om hvordan dere skal gjøre det med barnet om dere skulle gå hver deres vei. Jeg hadde det som deg, jeg slutta nesten helt å spise, jeg raste ned i vekt, var sliten og deprimert en stund, og så absolutt ingen god mor for mine barn! Hvordan det vil påvirke barna kommer veldig an på hvordan dere som foreldre klarer å samarbeide. Mine barn har det bedre nå, etter samlivsbruddet, de er gladere og mindre anspent. De er ikke lenger redde for å trigge en krangel mellom mor og far (nei, det var aldri deres feil, men jeg og barnefaren diskuterte konstant, de trodde det var de som satte det i gang- ikke bra!!) Jeg og faren samarbeider godt i dag, han kan komme innom for en kopp kaffe og leke litt med barna, vi ringer hverandre ofte, bare for å snakke, om barna, eller andre ting. Vi er veldig gode venner Det barna har tapt på det er at mamma og pappa ikke bor sammen lenger, men de slipper også den anspentheten som var hjemme.. Eldste sa til meg her om dagen at han var så glad for at jeg ikke gråt hele tiden lenger. Jeg visste ikke at han hadde fått det med seg en gang, men de får visst med seg mer enn man tror.

 

Jeg er et mye lykkeligere menneske nå, esken også, jeg er også en mye bedre mor enn jeg var de siste 6 mnd med eksen. Da var jeg sliten, hadde ekstremt kort lunte, og virket nok avvisende Tror virkelig det hadde skadet barna mer om jeg hadde blitt, hadde jo ikke vært noe overskudd igjen til å være mamma til slutt!

[magica fra tryll]

Det er ille, men det er verre å vokse opp med ulykkelige foreldre i et kjærlighetsløst forhold!!

[Mandala]

Jeg er overlykkelig over at jeg gikk. Jeg visste jeg kunne få det bedre enn jeg hadde - men kunne aldri drømt om at det kunne bli så bra som jeg har det nå!

 

Barna var 8 og 6 år tror jeg, da det ble slutt. Yngste har hatt og har fortsatt iblant reaksjon må bruddet. Det er nå 1,5 år siden. Men jeg og eksen samarbeider ekstremt godt, og det er nok veldig bra. Samtidig som det kanskje gjør at hun får forhåpninger om at det skal bli oss igjen...

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar! Jeg tar til meg alt dere sier. 

 

Vi har ikke prøvd "alt" enda. Vi venter på time til parterapi på familievernkontoret. Men jeg kjenner inni meg at dette klarer jeg ikke stort lenger. Det verste er kanskje at samboeren på veldig mange måter er en fin fyr. Jeg bare trives ikke sammen med han lenger, da jeg ble obs på hvor lite kjærester vi egentlig har vært de siste 4 årene. Tatt i betraktning at vi bare har vært sammen i 6 år, så er de 4 kjærlighetsløse (altså romantisk kjærlighet, vi er gode venner) årene ganske vonde å forholde seg til. Jeg føler vi står i veien for hverandres lykke, da han umulig kan være så kald og ha så lite behov for sex og nærhet at han syns det er greit. Han snakker lite om indre forhold, vi kommuniserer omtrent bare om hverdag osv (til gjengjeld fungerer den kommunikasjonen godt, og dagene liksom glir over uten store problemer). Vi krangler aldri, har sex et par ganger i året, har få gode samtaler osv. Herregud... Det ser jo helt tragisk ut når jeg ser det svart på hvitt Hadde jeg skulle gitt meg råd hadde jeg sagt: gå fra han! du kan få det mye bedre uten han! Men når det gjelder meg selv så ser jeg bare hvor egoistisk jeg er og hvor lite verdt min følelse av ulykke er i forhold til andres ve og vel....

 

HI

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

[Anonym bruker]

Jeg tror egentlig at du vet i hjertet ditt hva svaret er.

 

 

 

God klem fra meg.

Anonymous poster hash: c1ab5...4a3

[Anonym bruker]

 

Jeg tror egentlig at du vet i hjertet ditt hva svaret er.

 

 

 

God klem fra meg.

 

Anonymous poster hash: c1ab5...4a3

 

 

Du har nok rett, men jeg vet ikke om jeg har mot nok til å gjennomføre det. I hodet mitt så betyr ikke min fortvilelse så mye mot andres ve og vel. Jeg har ofret meg lenge allerede, i mange situasjoner, og er redd for at jeg skal fortsette slik... Det er akkurat som at jeg ikke har lik verdi som andre i det jeg tenker og føler. 

 

Men takk for klem!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg gikk selv igjennom et samlivsbrudd i fjor sommer. Jeg har ikke angret en dag, det visste jeg nok at jeg ikke kom til å gjøre om jeg hadde dratt min vei for mange år siden også, men man prøver jo gjerne ALT og holder ut for barna og "familien".

 

Vi hadde et grusomt forhold. Mye krangling, og 2 mennesker så totalt forskjellige som det går an å komme. Han har sine greie sider, men er en meget innadvendt og tung mann som jeg aldri klare å kommunisere med

 

Jeg følte meg FRI den dagen jeg tok valget. Jeg burde kanskje godt før, var sammen i 8 år, men jeg angrer ikke, vet jeg prøvde alt. 

 

Jeg har aldri elsket han, aldri vært forelsket en gang, det er helt sykt, men sant...vi var unge, han bare valgte meg og så fikk vi barn, så var det gjort.

 

Et brudd trenger ikke være tøft for barna, det spørs hvordan dere takler det. Mine barn har nok tatt det tungt, men allikevel snakker vi ikke stygt om hverandre og alltid positivt selv om jeg for min del har faren langt opp i halsen da han er meget frekk til tider, men det viser jeg ikke til barna. Samvær funker greit og ting begynner å roe seg, men det tar TID..

 

Det viktigste du kan gi barna ved evt brudd er tid, tålmodighet å prate masse med dem, la dem sette ord på følelser, da går dette helt fint. Barna får det godt de. Mye bedre enn at barna skal leve med 2 mennesker ikke er glad i hverandre og har et dårlig forhold. 

 

 

Jeg for min del bestemte meg for at jeg ikke ville prøve familieterapi nå på slutten, for meg var dette forholdet ferdig for maaange år siden....

 

 

Lykke til.

 

Husk en ting! Man LEVER bare en gang...bedre å leve lykkelig alene enn i et dårlig forhold.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2dddc...1a5

[Anonym bruker]

ps: jeg leser at dere ikke krangler og det er jo bra, du har sikkert en mye snillere mann enn jeg hadde, men det skal ikke bety at du må være lykkelig. Elsker du han? Vil du leve livet med han? resten av livet...hvis svaret er nei på noe av dette så bør du bare ta valget.

Kan også legge til at jeg skrev uttalige innlegg her før det ble slutt, jeg turde aldri å gå, var nesten slutt mange ganger, men hos meg gikk det så langt at jeg ble deprimert og orket ikke stå opp nesten ved tanken av å tilbringe tid med den mannen, da bare tok jeg valget....det var ikke vanskelig en gang, kroppen min visste at nå var det nok! )

Anonymous poster hash: 2dddc...1a5

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for mange fine svar! Jeg tar til meg alt dere sier.

 

Vi har ikke prøvd "alt" enda. Vi venter på time til parterapi på familievernkontoret. Men jeg kjenner inni meg at dette klarer jeg ikke stort lenger. Det verste er kanskje at samboeren på veldig mange måter er en fin fyr. Jeg bare trives ikke sammen med han lenger, da jeg ble obs på hvor lite kjærester vi egentlig har vært de siste 4 årene. Tatt i betraktning at vi bare har vært sammen i 6 år, så er de 4 kjærlighetsløse (altså romantisk kjærlighet, vi er gode venner) årene ganske vonde å forholde seg til. Jeg føler vi står i veien for hverandres lykke, da han umulig kan være så kald og ha så lite behov for sex og nærhet at han syns det er greit. Han snakker lite om indre forhold, vi kommuniserer omtrent bare om hverdag osv (til gjengjeld fungerer den kommunikasjonen godt, og dagene liksom glir over uten store problemer). Vi krangler aldri, har sex et par ganger i året, har få gode samtaler osv. Herregud... Det ser jo helt tragisk ut når jeg ser det svart på hvitt Hadde jeg skulle gitt meg råd hadde jeg sagt: gå fra han! du kan få det mye bedre uten han! Men når det gjelder meg selv så ser jeg bare hvor egoistisk jeg er og hvor lite verdt min følelse av ulykke er i forhold til andres ve og vel....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

Jeg skjønner at dette er vondt for deg, for jeg har hatt det slik selv. Men det er jo ikke sikkert at du blir noe lykkeligere av å gå? Kanskje du blir det, kanskje ikke. Har prøvd selv, og datet lit andre menn, men kan ikke si jeg ble lykkeligere av å være uten mannen enn med. Vi bestemte oss for å prøve å fortsette forholdet (noe som har vært veldig vanskelig, spesielt siden han følte at jeg hadde vært utro siden jeg datet andre....var ikke helt offisielt slutt, shame on me!!) Kan helt ærlig si at jeg faktisk er lykkeligere enn noen gang med min samboer, og nå har vi vært sammen i 10 år (minus noen uker midt i).

 

Anonymous poster hash: b719c...a8f

[Anonym bruker]

 

ps: jeg leser at dere ikke krangler og det er jo bra, du har sikkert en mye snillere mann enn jeg hadde, men det skal ikke bety at du må være lykkelig. Elsker du han? Vil du leve livet med han? resten av livet...hvis svaret er nei på noe av dette så bør du bare ta valget.

Kan også legge til at jeg skrev uttalige innlegg her før det ble slutt, jeg turde aldri å gå, var nesten slutt mange ganger, men hos meg gikk det så langt at jeg ble deprimert og orket ikke stå opp nesten ved tanken av å tilbringe tid med den mannen, da bare tok jeg valget....det var ikke vanskelig en gang, kroppen min visste at nå var det nok! )

 

Anonymous poster hash: 2dddc...1a5

 

 

Tusen takk for svar!

 

Føler på hele meg at nok er nok jeg også. Men jeg får meg ikke til å si det til samboeren. Fader... At det skal være så vanskelig! Tenker så mye på alt det praktiske (som jeg jo egentlig rasjonelt sett vet at ordner seg på et vis) med salg av hus, fordeling av ting, fysisk flytte inn et sted osv osv. Jeg dreper meg selv sakte med alle disse tankene. Snart må jeg kanskje bare handle... 

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for mange fine svar! Jeg tar til meg alt dere sier.

 

Vi har ikke prøvd "alt" enda. Vi venter på time til parterapi på familievernkontoret. Men jeg kjenner inni meg at dette klarer jeg ikke stort lenger. Det verste er kanskje at samboeren på veldig mange måter er en fin fyr. Jeg bare trives ikke sammen med han lenger, da jeg ble obs på hvor lite kjærester vi egentlig har vært de siste 4 årene. Tatt i betraktning at vi bare har vært sammen i 6 år, så er de 4 kjærlighetsløse (altså romantisk kjærlighet, vi er gode venner) årene ganske vonde å forholde seg til. Jeg føler vi står i veien for hverandres lykke, da han umulig kan være så kald og ha så lite behov for sex og nærhet at han syns det er greit. Han snakker lite om indre forhold, vi kommuniserer omtrent bare om hverdag osv (til gjengjeld fungerer den kommunikasjonen godt, og dagene liksom glir over uten store problemer). Vi krangler aldri, har sex et par ganger i året, har få gode samtaler osv. Herregud... Det ser jo helt tragisk ut når jeg ser det svart på hvitt Hadde jeg skulle gitt meg råd hadde jeg sagt: gå fra han! du kan få det mye bedre uten han! Men når det gjelder meg selv så ser jeg bare hvor egoistisk jeg er og hvor lite verdt min følelse av ulykke er i forhold til andres ve og vel....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

Jeg skjønner at dette er vondt for deg, for jeg har hatt det slik selv. Men det er jo ikke sikkert at du blir noe lykkeligere av å gå? Kanskje du blir det, kanskje ikke. Har prøvd selv, og datet lit andre menn, men kan ikke si jeg ble lykkeligere av å være uten mannen enn med. Vi bestemte oss for å prøve å fortsette forholdet (noe som har vært veldig vanskelig, spesielt siden han følte at jeg hadde vært utro siden jeg datet andre....var ikke helt offisielt slutt, shame on me!!) Kan helt ærlig si at jeg faktisk er lykkeligere enn noen gang med min samboer, og nå har vi vært sammen i 10 år (minus noen uker midt i).

 

Anonymous poster hash: b719c...a8f

 

 

Huff.. Jeg tror kanskje det er det mest deprimerende svaret hittil.... Hvorfor ble du ikke lykkelig? Prøvde du bare å være vekke fra han i noen uker før dere fant sammen igjen? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

[Anonym bruker]

 

 

ps: jeg leser at dere ikke krangler og det er jo bra, du har sikkert en mye snillere mann enn jeg hadde, men det skal ikke bety at du må være lykkelig. Elsker du han? Vil du leve livet med han? resten av livet...hvis svaret er nei på noe av dette så bør du bare ta valget.

Kan også legge til at jeg skrev uttalige innlegg her før det ble slutt, jeg turde aldri å gå, var nesten slutt mange ganger, men hos meg gikk det så langt at jeg ble deprimert og orket ikke stå opp nesten ved tanken av å tilbringe tid med den mannen, da bare tok jeg valget....det var ikke vanskelig en gang, kroppen min visste at nå var det nok! )

 

Anonymous poster hash: 2dddc...1a5

 

 

Tusen takk for svar!

 

Føler på hele meg at nok er nok jeg også. Men jeg får meg ikke til å si det til samboeren. Fader... At det skal være så vanskelig! Tenker så mye på alt det praktiske (som jeg jo egentlig rasjonelt sett vet at ordner seg på et vis) med salg av hus, fordeling av ting, fysisk flytte inn et sted osv osv. Jeg dreper meg selv sakte med alle disse tankene. Snart må jeg kanskje bare handle... 

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

 

Det praktiske var det jeg bekymret meg mest over også, spesielt siden BF tjener mye mer enn meg og jeg har liten inntekt, men det funker veldig fint, får støtteordninger, har lønn og var heldig med foreldre som hjalp meg å kjøpe egen bolig da jeg ikke hadde nok selv, så veldig heldig der, når det er sagt så ville jeg heller leiet et mørkt kott enn å være ulykkelig slik som jeg var da.

 

 

Ekte kjærlighet er ikke slik, jeg har truffet en ny nå...og jeg tror dette er kjærlighet, det er helt fantastisk..trodde ikke det var mulig, er så glad jeg velger å leve lykkelig i det korte livet man får tildelt.

 

lykke til!!!

 

Anonymous poster hash: 2dddc...1a5

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 80eb5...be6

[Nyttårs barn]

En slags lakmustest kan jo være å tenke seg at det var et av dine barn som levde i et slikt forhol og hadde det sånn som du sier du har det.

Hva ville du ønske at han/hun gjorde? Holde ut for barnas skyld, eller gå.

 

Jeg er blant de som kanskje mener at det for noen(merk at jeg ikke sier alle) er for lett å gå fra partneren.

Vil anbefale deg å lese litt inne på mine,dine og våre barn forumet. Der er det mange som sliter veldig.

Samtidig så er det jo veldig tydelig i innlegget ditt at du ikke har det bra.

Hvis du sliter med både søvn og matlyst så er det vel begrenset hvor lenge dette kan gå. Tror ikke at du gir barna dine noe ved å selv bli helt ødelagt. Spørsmålet er vel egentlig om du tror at dere kan få det bedre sammen enn dere har nå.

[Anonym bruker]

En slags lakmustest kan jo være å tenke seg at det var et av dine barn som levde i et slikt forhol og hadde det sånn som du sier du har det.

Hva ville du ønske at han/hun gjorde? Holde ut for barnas skyld, eller gå.

 

Jeg er blant de som kanskje mener at det for noen(merk at jeg ikke sier alle) er for lett å gå fra partneren.

Vil anbefale deg å lese litt inne på mine,dine og våre barn forumet. Der er det mange som sliter veldig.

Samtidig så er det jo veldig tydelig i innlegget ditt at du ikke har det bra.

Hvis du sliter med både søvn og matlyst så er det vel begrenset hvor lenge dette kan gå. Tror ikke at du gir barna dine noe ved å selv bli helt ødelagt. Spørsmålet er vel egentlig om du tror at dere kan få det bedre sammen enn dere har nå.

 

Jeg ønsker at mitt barn skal følge hjertet sitt i større grad enn hva jeg har gjort... Men hva det betyr vet jo bare han.

 

Det er absolutt ikke lett å gå fra partneren, men jeg har også tenkt at noen tar lett på det. Godt spørsmål det du stiller på slutten. Jeg har vel gått fra å tenke at det KAN gå til at det rett og slett ikke er meningen at vi skal være sammen... Men jeg klarer jo ikke å bare gå heller, så jeg vet ikke? Han er snill og ordentlig, men jeg har ingen følelser, og vi er vidt forskjellige følelsesmessig og tankemessig. Utrolig vanskelig det her...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 80eb5...be6