lenge leve bitterheten... :( huff jeg er lei meg!!

[Anonym bruker]

Jeg er så bitteretter alt som har skjedd, på meg selv, er bitter på familienn er bitter på "vennene" jeg har sløst livet mitt på. jeg er så bitter jeg. og isteden for og klikke helt og bli en u utholdelig person så gjemmer jeg meg inne, hjemme. vekk fa fortiden.

 

men jeg er helt tom, jeg føler meg uvel og ensom.

 

jeg fatter ikke at jeg lot live mitt skjeie så ut, at jeg ikke tok kontroll over det selv og nå sitter jeg her. innser og føler på smerten. jeg er et nul og har ingen igjen. jeg ble brukt..

 

samtidig så savner jeg alt. jeg savner den tryggheten jeg følte i min naive livstil. jeg savner hyggestunder og avslappningen inni kroppen min, ja roen. roen til og føle seg vel og fantastisk. jeg er bitter, hevngjerrig. jeg vil de som har gjort meg vondt, jeg vil de skal få vondt nå.. huff.. hva skjer med meg? jeg er da ikke noen slem person, men jeg ønsker av og til å være det.. huhu livet mitt er ruinert, jeg må bygge et nytt.. hvordan. hvordan gi slipp på alle det vonde.

 

det er ikke nulig det.. jeg klikker snart.. ååååh livet hadde vert bedre om det tok slutt, men jeg har et ansvar, min lille. jeg må vel bare overleve.

Anonymous poster hash: 53cdf...766

[Anonym bruker]

Du trenger hjelp og noen å snakke med.

 

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

Anonymous poster hash: 06135...2b1

[Anonym bruker]

jeg tør ikke ringe dem..

Anonymous poster hash: 53cdf...766

[Tarssan]

 

jeg tør ikke ringe dem..

 

Anonymous poster hash: 53cdf...766

Jeg tror du kan være helt anonym der.

Jeg tror og du hadde hatt godt av og gå fast å snakke med noen, en psykiatrisk sykepleier feks. Du sier du har en liten og at du har et ansvar, det ansvaret innebører også å ta grep når det trengs, for å være en best mulig mor. Ta kontakt med fastlegen, han kan henvise deg videre om nødvendig. Det er ingen skam eller fare med å innrømme at man sliter, heller motsatt, det er en styrke.

[Jallow B]

Send meg en pm om du ønsker å skrive med noen anonymt fremfor å ringe noe sted.

[Anonym bruker]

Kunne vært meg som skrev hovedinnlegget. Bitterheten tar overhånd. Lysten til å la de som gjorde meg vondt få gjennomgå for sine handlinger. Men samtidig moralen som heldigvis hindrer meg i å gjøre noe. Den daglige smerten, tomheten. Jeg ble brukt, jeg ble lurt.

 

Har ikke hatt en ro i kroppen på lenge. Kroppen er som regel i alarmberedskap på et eller annet nivå. Det skal 'ingenting' til før pulsen skyter i været og kroppen går i krigsposisjon. Naiviteten er visket ut for alltid. Muren bygges opp stein for stein. Ingen slipper inn og jeg slipper ikke ut. 

 

Det finnes ikke noe igjen av livet jeg en gang hadde. Dessverre forsvinner også 'jeget' ut den samme døra. Jeg husker omtrent ikke lenger hvem jeg var. Hva jeg likte å gjøre, hva som var viktig for meg, hva i hverdagen som fikk meg til å fryde meg. Det meste jeg gjør, gjør jeg fordi det forventes av meg. Men jeg finner ingen mening i det lenger. Jeg har hele tiden en klo i brystet og en hjerne som uansett hva jeg gjør, vil tenke og føle på det vonde. Grunnstemningen har gått fra å være svært fornøyd med livet til å bli dette. Som ved et trylleslag. Forårsaket av mennesker jeg stolte på. 

 

Jeg har tro på at tiden vil hjelpe. Når alt det vonde kommer på avstand, når kjølen får rettet seg litt opp igjen -da er det min tur til å leve igjen. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig skriver dette.. Kanskje for å si at du ikke er alene? Kanskje fordi jeg selv trengte å skrive det ned..

Ønsker deg lykke til, HI. 

 

Anonymous poster hash: f65a8...2d1

[Anonym bruker]

Det var godt skrevet om en slik mørk boks som vi sitter i :/

 

Anonymous poster hash: 53cdf...766

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, HI - det er tydeligvis flere av oss. Tre bare her...

 

Jeg har også gått fra å ikke være bitter uansett hva som skjedde meg, alltid tro det beste i andre, alltid finne en mening med andres handlinger mot meg, alltid tenke postivt... til å sitter her og være bitter.

 

Det er vondt!

 

Men det eneste vi kan gjøre er å søke hjelp slik at vi ikke tillater dette å ødelegge livene våre fremover.

Det ER mulig å få det bra igjen. Det ER mennesker som ikke lurer og lyver og svikter!

 

Og slike personer skal jeg få inn i livet mitt igjen. For jeg ønsker å snu denne bitterheten. Jeg vil ikke at det/de som har gjort meg bitter skal få ødelegge mer av livet mitt enn det det/de har gjort.

 

Kanskje er det i hvert fall litt trøst at det er flere i samme situasjon, du er ikke alene om å føle det slik.

 

Søk hjelp, HI!  Gjør det du kan for å få det godt igjen <3

Anonymous poster hash: e9d0f...d6c

[Jallow B]

#8 kommer med ett godt poeng som det tok meg noen år å innse.

 

Ikke omgi deg med mennesker som ikke vil deg godt.

Ikke omgi deg med mennesker som kun fokuserer på det negative ved seg selv, livet og deg.

Ikke omgi deg med mennesker som ikke får fram positive ting i deg.

 

Det er ingenting galt i å kutte mennesker ut av livet sitt, for ens eget beste. Uansett hvem de personene er. Trist? Ja. Nødvendig? Absolutt.

[Anonym bruker]

#6 her. Jeg er så hjertens enig i det du beskriver, Jallow B. 

Problemene melder seg når man ikke KAN flykte helt fra menneskene som har gjort deg ille. Når det er omstendigheter som krever at du til en viss grad omgir deg med dem som har smertet deg mest. Brukt deg, lurt deg, frarøvet deg så mye. 

 

Når enhver kontakt med vedkommende er å bidra til å holde sorgen, smerten og sinnet på plass. Når du selv egentlig bare vil flytte, begynne på nytt, men ting gjør at du er nødt til å bli boende. Da erfarer jeg at bitterheten kommer snikende. Når jeg ikke selv får lov å definere veien videre. 

 

Jeg har kuttet ut mennesker i livet før -med stort hell for eget velbefinnende. Denne gangen kan jeg ikke det. Jeg håper tiden vil gjøre meg og situasjonen godt. 

 

Anonymous poster hash: f65a8...2d1

[Iiiiik]

Det høres ut som om du har grunn til å være bitter, i hvert fall at du har grunn til å føle et rettferdig sinne mot dem som har gjort det vondt. Tillat deg å kjenne det, men prøv om det også er plass til hvordan du skal nekte dette (eller disse) mennesket å fortsatt ødelegge livet ditt. Finn ut hvilke små skritt du kan ta for å etablere en tryggere base, hvordan du kan beskytte deg mot smerten. Så sant den som gjør deg vondt nå, er barnet ditt, er det mulig å skjerme deg. 

 

Noen mennesker utsettes dessverre for altfor mye smerte og urettferdighet, dårlig behandling og ondskap. Det burde ikke vært sånn og jeg skjønner at det kan føles umulig å rette ryggen og tro på seg selv og andre etterpå. Kanskje er det lurt med terapi, kanskje har du en venninne du kan snakke med, kanskje hjelper det å finne en likesinnet. Jeg tror det for noen kan hjelpe å tenke at man skal ta hevn over drittsekken(e) i livet ved å vise dem at de ikke er viktige nok til å ødelegge også fremtiden, ved å vise at du faen meg kan ta hånd om din egen skjebne. Er det barnefar som er den som ødelegger, bør du finne ut hvordan du kan ivareta barnets behov for kontakt med faren samtidig som du ivaretar deg selv og din egen mentale helse.