Dere som mener at folk med psykiske problemer ikke bør få barn

[Anonym bruker]

Ja, for dere finnes vitterlig, det har jeg jo lest her inne flere ganger.

 

Har dere tenkt over at så mye som femti prosent av befolkningen rammes av psykiske problemer en gang i løpet av livet? Ergo bør halvparten av landets befolkning ikke få barn.

 

For øvrig er det ikke uvanlig at det å få barn utløser psykiske problemer, store endringer i livet gjør gjerne det. Noe vanskelig å forutse hvem det er som får en slik reaksjon... det kan ramme DEG eller din partner helt plutselig.

 

Både jeg og min partner gikk på en skikkelig smell i forbindelse med å få barn (ikke samtidig heldigvis), vi har aldri, aldri hatt angst, men dette slo innover oss begge henholdsvis under graviditet og en tid etter fødsel. Fra frisk som en fisk til to angstklumper...helt ut av det blå! Heldigvis er vi begge kurert sånn nesten helt, med hjelp av psykolog og tidens tann.

 

Nå er det selvsagt stor forskjell på graden av psykiske problemer, men å tro at det generelt sett ikke er kompatibelt med å ha barn er tull.

 

Ja til større åpenhet om psyiske problemer! Og husk, kanskje er det deg som en dag ligger i senga og ikke greier ta bussen til jobb og som bare gråter, gråter, gråter...!

 

Anonymous poster hash: 93332...afa

[Anonym bruker]

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

 

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 38f96...0cb

[Anonym bruker]

Du sa det viktigste, nemlig graden av psykiske problemer.

 

Dere hadde ikke problemer før dere bestemte dere for å få barn. Jeg mener at man ikke bør få barn dersom man har såpass store psykiske problemer at man selv må ha hjelp til å takle hverdagen. Da er man ikke kompetent til å ta vare på andre, spesielt små barn.

 

De med store psykiske problemer, ala schisofreni ol bør bla ikke få barn.

Anonymous poster hash: 0847a...c9e

[Anonym bruker]

Jeg gikk mange runder med meg selv,- og mannen pga at jeg har vært innlagt for anorexia. Var livredd for tilbakefall og hvordan hormoner under og etter svangerskap ville slå ut mtp denne lidelsen. Jeg unner ikke noen og gå gjennom det jeg gjorde,- i hvert fall ikke egne barn. Og "min lidelse" kan man ikke si for sikkert om er "genetisk arvelig" eller om den skyldes "samfunn",- eller en kombinasjon.

 

Allikevel syntes jeg det var en risiko og vurdere og få barn. hva om jeg blir syk...hva om sykdommen er arvelig,- slik at jeg "gir" den til mine barn, selv om jeg er "ferdig" med den? Hva om.....Det er mye og tenke på. Enda er eldste bare 10 og yngste 6, så jeg vet jo ikke om de har fått det eller ikke. Jeg er livredd for og snakke "feil" om mat, trening og kropp og har jobbet mye med hvordan jeg skal takle spørsmål om utseende, mat, vekt osv....

 

Enn så lenge kan jeg bare krysse fingre og tær for at det går bra. Hadde jeg slitt med annen psykisk sykdom, som man vet man "lever" med på en annen måte enn spiseforstyrelser, så hadde jeg ikke engang vurdert barn. Særlig ikke lidelser man ganske sikkert vet er "arvelig"......Til og med det o gadoptere ville vært uaktuelt, da min sykdom ville kunne "smitte" over via min oppførsel de perioder jeg var syk.

 

Psykiske lidelser er så forskjellig, og det finnes mange ulike typer..Men har man hatt eller lider av en slik lidelse, så mener jeg det er naturlig og tenke over dette og om man vil at barna skal gjennomgå det,- før man får barn... Det mest skremmende er de som mener at et barn vil "kurere" en for sykdommen. De mener barnet vil ta tankene vekk fra sykdommen og føre de over til barnet og dets beste.En psykisk lidelse fungerer dessverre sjelden på den måten...

Anonymous poster hash: 2c41e...a87

[Skylander]

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

 

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 38f96...0cb

Så du mener at f.eks jeg som har slitt med angst pga en vanskelig barndom med mye mobbing og incest bl.a ikke burde hatt barn? Jeg står nok bedre rustet til å ha barn enn mange "friske" foreldre, nettopp fordi jeg har en stor ryggsekk med forskjellige erfaringer.

Barn KAN påvirkes av mors psykiske problemer, men ikke nødvendigvis. Kommer vel litt an på hvilken type lidelser det er snakk om og om foreldrene er oppegående, reflekterte og har evnen til å se andre enn bare seg selv.

[Anonym bruker]

Eg mener ikke at personer med psykiske problemer ikke bør få barn, men personer som lider av en alvorlig psykisk lidelse bør ikke få barn. 

Anonymous poster hash: f6701...d1b

[Anonym bruker]

 

 

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

 

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 38f96...0cb

Så du mener at f.eks jeg som har slitt med angst pga en vanskelig barndom med mye mobbing og incest bl.a ikke burde hatt barn? Jeg står nok bedre rustet til å ha barn enn mange "friske" foreldre, nettopp fordi jeg har en stor ryggsekk med forskjellige erfaringer.

Barn KAN påvirkes av mors psykiske problemer, men ikke nødvendigvis. Kommer vel litt an på hvilken type lidelser det er snakk om og om foreldrene er oppegående, reflekterte og har evnen til å se andre enn bare seg selv.

Det kommer helt an på hvordan angsten påvirker deg i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 38f96...0cb

[Anonym bruker]

Det er umulig å svare ja eller nei på det spørsmålet, men i hovedsak vil jeg si at om man ikke klarer å takle hverdagens små og store utfordringer på egen hånd bør man ikke ha ansvar for andre liv.

 

Det er ikke tvil i at det er belastende å vokse opp med en forelder som sliter psykisk. Da snakker man ikke om lett depresjon eller sosial angst, men en grad av sykdommen som legger store begrensninger på hverdagslivet til barna.

 

Å se mor eller far ligge dypt deprimerte på sofaen uten å se et eneste lyspunkt i tilværelsen er slett ikke bra for et barn. Heller ikke å stadig oppleve at planlagte aktiviteter stadig blir avlyst fordi mor/far ikke klarer å gå it døren og face verden.

 

Dessverre arter jo psykisk sykdom seg ofte sånn at den syke ikke har selvinnsikt nok til å se egne begrensninger og sykdommen gjør at de tror at ingen merker hvor syke de er. Men ikke vær i tvil om at barna merker det! De blir tidlig oppmerksomme på hvordan dagsformen til en syk forelder er og tar ofte på seg ansvaret for å holde mor eller far blide og fornøyde sånn at de ikke skal bli lei seg. Det er et ansvar som er altfor stort for et lite barn og de vil ofte dra med seg erfaringene til eget voksenliv og så er spiralen igang, med arvesynd og sosial arv.

 

Anonymous poster hash: 64340...507

[Skylander]

 

 

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

 

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 38f96...0cb

Så du mener at f.eks jeg som har slitt med angst pga en vanskelig barndom med mye mobbing og incest bl.a ikke burde hatt barn? Jeg står nok bedre rustet til å ha barn enn mange "friske" foreldre, nettopp fordi jeg har en stor ryggsekk med forskjellige erfaringer.

Barn KAN påvirkes av mors psykiske problemer, men ikke nødvendigvis. Kommer vel litt an på hvilken type lidelser det er snakk om og om foreldrene er oppegående, reflekterte og har evnen til å se andre enn bare seg selv.

Det kommer helt an på hvordan angsten påvirker deg i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 38f96...0cb

 

Jeg er en av de som ikke legger meg ned, jeg skal opp, ut og frem. Jeg lar ikke angsten stoppe meg. Og når jeg er med barnet mitt uansett hvor, så kjenner jeg ingen angst fordi mitt fokus er på han, hans behov og hva VI skal gjøre sammen Kan vel kalle meg høytfungerende, selv om jeg ikke kan jobbe fullt fordi det tapper meg for energi og gjør meg stresset(takler stress dårlig)

[Anonym bruker]

Hva som skjer etter at man har fått barna kan man jo ikke gjøre om!

Og hver gang dette temaet kommer opp, sier jeg og flere meningsfeller klart og tydelig: DET GJELDER IKKE DEM SOM PLUTSELIG BLIR MENTALT SYKE ETTER AT DE FIKK BARN, DET GJELDER DE SOM ER SÅ SYKE  FØR DE FÅR UNGER AT DE ER UFØRETRYGDET.

Hvis de ikke orker av en jobb, hvordan orker de unger da? Jeg vet til og med om uføre som får flere unger, enda de ved første barnet klagde sin nød. Og ja, alle ungene var planlagte. 

Anonymous poster hash: 5fea1...f9b

[Anonym bruker]

 

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.Anonymous poster hash: 38f96...0cb

 

Så du mener at f.eks jeg som har slitt med angst pga en vanskelig barndom med mye mobbing og incest bl.a ikke burde hatt barn? Jeg står nok bedre rustet til å ha barn enn mange "friske" foreldre, nettopp fordi jeg har en stor ryggsekk med forskjellige erfaringer.

Barn KAN påvirkes av mors psykiske problemer, men ikke nødvendigvis. Kommer vel litt an på hvilken type lidelser det er snakk om og om foreldrene er oppegående, reflekterte og har evnen til å se andre enn bare seg selv.

Hvis angsten påvirker deg slik at du ikke klarer å følge dem opp skikkelig, ikke kan gå på foreldremøter, ikke klarer barnebursdager, ikke våger kjøre bil osv mener jeg du helst ikke bør få barn, ja. Om du derimot bare synes slike ting er litt vanskelige, men du gjør dem likevel ser jeg ikke det store problemet. De fleste har noen. Graden er avgjørende.

 

Anonymous poster hash: 676c5...b25

[Anonym bruker]

 

 

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.Anonymous poster hash: 38f96...0cb

Så du mener at f.eks jeg som har slitt med angst pga en vanskelig barndom med mye mobbing og incest bl.a ikke burde hatt barn? Jeg står nok bedre rustet til å ha barn enn mange "friske" foreldre, nettopp fordi jeg har en stor ryggsekk med forskjellige erfaringer.

Barn KAN påvirkes av mors psykiske problemer, men ikke nødvendigvis. Kommer vel litt an på hvilken type lidelser det er snakk om og om foreldrene er oppegående, reflekterte og har evnen til å se andre enn bare seg selv.

Hvis angsten påvirker deg slik at du ikke klarer å følge dem opp skikkelig, ikke kan gå på foreldremøter, ikke klarer barnebursdager, ikke våger kjøre bil osv mener jeg du helst ikke bør få barn, ja. Om du derimot bare synes slike ting er litt vanskelige, men du gjør dem likevel ser jeg ikke det store problemet. De fleste har noen. Graden er avgjørende.Anonymous poster hash: 676c5...b25

Men de fleste barn har to foreldre. Hva hvis den ene ikke greier gå i bursdager, foreldremøter, ikke står opp hver dag? Mens den andre er fullt fungerende?

 

Barn har ikke vondt av å se at foreldrene er syke men man må være svært bevisst slik at sykdommen ikke går ut over barna.

 

Hi.

 

Anonymous poster hash: 93332...afa

[Skylander]

 

 

Hvis man får psykiske problemer etter at man har fått barn så får man jo ikke gjort det om. Men man må søke hjelp. Barn påvirkes spesielt av mors psykiske problemer.

Men å få barn når man har psykiske problemer er uansvarlig og unødvendig.Anonymous poster hash: 38f96...0cb

Så du mener at f.eks jeg som har slitt med angst pga en vanskelig barndom med mye mobbing og incest bl.a ikke burde hatt barn? Jeg står nok bedre rustet til å ha barn enn mange "friske" foreldre, nettopp fordi jeg har en stor ryggsekk med forskjellige erfaringer.

Barn KAN påvirkes av mors psykiske problemer, men ikke nødvendigvis. Kommer vel litt an på hvilken type lidelser det er snakk om og om foreldrene er oppegående, reflekterte og har evnen til å se andre enn bare seg selv.

Hvis angsten påvirker deg slik at du ikke klarer å følge dem opp skikkelig, ikke kan gå på foreldremøter, ikke klarer barnebursdager, ikke våger kjøre bil osv mener jeg du helst ikke bør få barn, ja. Om du derimot bare synes slike ting er litt vanskelige, men du gjør dem likevel ser jeg ikke det store problemet. De fleste har noen. Graden er avgjørende.

 

Anonymous poster hash: 676c5...b25

 

Jeg skal være enig med deg i det. Det å ikke følge opp barna er jo omsorgsvikt mener jeg.