Tenke på megselv eller mine foreldre; føler forpliktelse om å ta over gården til mine foreldre.

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst på gård. Jeg har aldri deltatt veldig i driften, annet enn å hjelpe mine foreldre inne og ute. Men nå er jeg over 30 år og jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 år. Jeg har nå fått meg utdannelse og jobb i Oslo-området. Jeg er gift med en mann som kommer fra samme område som meg, og han ønsker å flytte hjemover. Jeg trives her utenfor Oslo. Vi har fått to barn på 1 og 3 år, og jeg har en jobb som jeg ikke får i hjemtraktene. Jeg har også fått venninner her, og mye kontakt med en bror og tantebarn som bor rett i nærheten.

 

Nå begynner mine foreldre å bli gamle og klarer ikke å drive gården mye lengre. Det er ikke aktuelt for oss og ta over gården med dyr, men jeg føler en form for forpliktelse over å ta over gården og i alle fall bo der. Jeg har søsken, men de er ikke interesserte i å ta over gården og i tillegg har alle ektefeller som ikke ønsker å flytte tilbake til hjemstedet vårt. Jeg er så lei meg og frustrert. Denne gården har vært i familien i mange generasjoner. Jeg synes det er fryktelig trist hvis gården skal selges ut av familien, men samtidig synes jeg det er urettferdig at akkurat jeg av mange søsken må ta over gården når jeg egentlig innerst inne ikke vil. Jeg tenker på mine foreldre som har lagt ned så mye jobb på denne gården, og mine forfedre som har gjort det samme. Jeg føler denne forpliktelsen som en knugende hånd, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I julen fikk vi beskjed om at vi måtte bestemme oss snart, og min far ble sint da jeg antydet at muligens ingen kom til å ta over gården.

 

Noen som har vært i samme situasjon eller har noen tips? I det ene øyeblikket tenker jeg at det må da være måte på hva man skal gjøre for sine foreldre. I det neste øyeblikket tenker jeg på hvor koselig det hadde vært for mine unger og vokse opp sammen med sine besteforeldre. Huff, ikke så lett å være voksen alltid synes jeg..

Anonymous poster hash: 796ac...ea6

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har planer om å drive gården bør den heller selges til noen som ønsker det. Foreldrene dine får kikkert nok penger for den til at de kan kjøpe et hus et annet sted.

 

Anonymous poster hash: 462a9...59d

[Anonym bruker]

Hva med å leie/forpakte bort den 5-10 år til kanskje situasjonen endrer seg, eller neste generasjon blir store?

Anonymous poster hash: ae22f...291

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke ditt liv blir bedre dersom du skal leve for andre enn deg selv og din kjernefamilie. Det er en ganske stor ting å gjøre for å tekke andre. Dersom du ikke ønsker å overta synes jeg du skal si tydelig i fra slik at dine foreldre og søsken står fritt til å finne andre løsninger. Det kan jo være at et av søsknene dine endrer mening hvis de forstår at gården kanskje ikke blir i familien...

 

Mannen min er odelsgutt og vi kommer ikke til å overta. Jeg tror foreldrene hans synes det er tungt, men de(svigermor i alle fall) respekterer og forstår hvorfor. For meg har det aldri vært aktuelt og min mann bestemte seg før han traff meg for at det nok ikke var aktuelt for han.

 

Svigermor vil selge fordi hun ønsker at noen skal drive gården videre og svigerfar vil beholde(tror han håper at vi eller svigerinnen min skal endre mening).

 

Jeg tror det kommer et oppgjør hvor svigerfar kommer til å forsøke å presse oss, småting han sier tyder på det, men det får vi ta når den tid kommer. Han vet jo at vi ikke ser på det som aktuelt. Jeg hadde aldri kunne trives med å bo der...

 

Anonymous poster hash: bc8dd...ef0

[Anonym bruker]

For å drive en gård i dag på en levedyktig måte så kreves det interesse, engasjement og pur vilje.

Gården kan forpaktes bort og evt melkekvote selges, men med en gård følger også en byggningsmasse og skog som må vedlikeholdes.

Det er mulig for deg å få deg en jobb på hjemstedet, bare mest sannsynligvis langt unna hva du er utdannet som og kanskje også ønsker å jobbe med.

Oppvekstvilkårene for barn er jo i teorien bedre på bygda, hvis familien trives der.

Hvis du tar over gården må antagligvis kjøpe ut både foreldre og søsken og da må du ha en inntektsplan på hvorfor dette skal lønne seg. 

 

Jeg ville ha tatt turen hjem til foreldrene og spurt og gravd for å prøve å komme til enighet. De har hatt gården denne generasjonen og vet hvordan det står til både økonomisk og kostnaden fysisk av å drive gården. Hvor mye kan de hjelpe til? hva kommer de til å si hvis du velger å ikke ha dyr og bortforpakte jorden?

 

 

Anonymous poster hash: 16363...7c5

[Gjest Neriad]

Har vært i samme situasjon selv, og vet det er vanskelig. Dette har ingenting med penger eller muligheten til å kjøpe seg en annen bolig å gjøre. Så hun som svarte over har tydeligvis ikke peiling. Det er mer et slags ansvar for å ta vare på generasjoners slit. Og foreldrene dine ønsker neppe å bo noe annet sted i verden.

 

Mine foreldre måtte gi opp husdyra pga dårlig helse. Det VAR en sorg, men de klarte raskt å glede seg over å få vanlig frihet til å for eksempel reise, besøke barnebarn m.m. De prøver å ikke være bitre over alt arbeid de har lagt ned i driften, også investeringer i fjøs og utstyr, helt til siste slutt. De prøver å tenke at slik er det for alle arbeidstakere. Man jobber, så blir man pensjonist og alt man har igjen er minnene fra mange år i jobb og pensjonen. Forskjellen er vel at gårdbrukere kan risikere å sitte igjen med masse personlig gjeld etter nødvendige investeringer for å kunne drive gården.

 

Hva om du tenker 5 fram i tid? Ønsker du fortsatt å bo i Oslo da? Hvor ønsker du helst at barna dine skal gå på skole og bli tenåringer?

 

Hvordan vil dere klare dere økonomisk om dere flytter til gården?

 

Har du ingen søskenbarn som bor i bygda og kunne tenke segå overta gården? Da holder den seg jo i familien. Jeg regner med at foreldrene dine da fortsatt kan bo på kåret. Kanskje fortsatt hjelpe til masse med gårdsdrift og vedlikehold, samtidig som dere søsken fortsatt kan besøke foreldrene "hjemme"på gården.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er dessverre ingen søskenbarn som kommer til å ta over. Jeg tror heller ikke mine brødre kommer til å vurdere å ta over selv om jeg sier at det ikke er aktuelt for vår del. Det virker ikke som dette plager dem. To av mine brødre har vært en del involvert i driften, men når jeg giftet meg med en mann som ønsker å flytte hjem igjen så tror jeg de øynet et håp om at jeg skulle ta over. Men jeg ønsker ikke å flytte til hjemstedet vårt igjen, og selv om vi gjør det pga mannen min så ønsker jeg ikke å ta over gården. Gården ligger ca 2 mil utenfor der mannen min kommer fra, og ganske avsides med hensyn på naboer. Jeg kommer til å savne naboer og venner, og venner til barna i umiddelbar nærhet.

 

Det er riktig som en over her sier; dette går ikke på penger. Det er forpliktelsen til mine foreldre som plager meg.

 

Flere som har råd?

Anonymous poster hash: 796ac...ea6

[Anonym bruker]

dytt

Anonymous poster hash: 796ac...ea6

[Anonym bruker]

Uff, skjønner det er vanskelig. Det ligger et stort ansvar i å overta også, man skal ta vare på tidligere generasjoners arbeid og innsats, jeg har fått innprentet fra jeg var lita jente at gården skal overlates i bedre stand til neste generasjon enn  når man selv overtok den.

Jeg sitter i en annen situasjon enn din, jeg skulle mest av alt her i verden fortsette å bo på gården mine foreldre eide og drive den, men har ikke muligheten. Jeg har så mange gode minner derfra, kjenner alle i det området og vet det har mye å by på for både barn og voksne. Jeg har nå innsett at jeg aldri mer skal bo der og det er faktisk litt sårt, men sånn er nå livet. Er mannen din tnterresert i å drive med noe der da? Har du mulighet til å få en jobb i området du kan trives med? Er det en mulighet å overta og sette en deadline, trives vi ikke her innen så og så lang tid, så flytter vi tilbake? Be om permisjon fra jobben??

Jeg vet ikke, men snes du først og fremst skal ta det opp med dine foreldre, selv om det er vanskelig for dem så skjønner de sikkert noe av det og.

Lykke til

Anonymous poster hash: 5dd3a...0e5

[KarolineGjørSittBeste]

Livet ditt er NÅ. Å ta vare på "tidligere generasjoners slit" er imaginært. Ikke vær en martyr, det gjør ikke barna dine, deg eller foreldrene dine godt.

[Mia_73]

Du må leve ditt eget liv. Vi lever ikke lengre i en tid der man var forpliktet å leve livet foreldrene ønsket. For meg hadde det aldri vært aktuelt, selv om det er synd at gården blir solgt utenfor familie. Jeg skjønner forresten heller ikke at du er villig å flytte til mannens hjemtrakter når du trives der du er, sjansen å finne en passende jobb er lite osv. Ganske ego av mannen.

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon selv, og vet det er vanskelig. Dette har ingenting med penger eller muligheten til å kjøpe seg en annen bolig å gjøre. Så hun som svarte over har tydeligvis ikke peiling. Det er mer et slags ansvar for å ta vare på generasjoners slit. Og foreldrene dine ønsker neppe å bo noe annet sted i verden.

 

Mine foreldre måtte gi opp husdyra pga dårlig helse. Det VAR en sorg, men de klarte raskt å glede seg over å få vanlig frihet til å for eksempel reise, besøke barnebarn m.m. De prøver å ikke være bitre over alt arbeid de har lagt ned i driften, også investeringer i fjøs og utstyr, helt til siste slutt. De prøver å tenke at slik er det for alle arbeidstakere. Man jobber, så blir man pensjonist og alt man har igjen er minnene fra mange år i jobb og pensjonen. Forskjellen er vel at gårdbrukere kan risikere å sitte igjen med masse personlig gjeld etter nødvendige investeringer for å kunne drive gården.

 

Hva om du tenker 5 fram i tid? Ønsker du fortsatt å bo i Oslo da? Hvor ønsker du helst at barna dine skal gå på skole og bli tenåringer?

 

Hvordan vil dere klare dere økonomisk om dere flytter til gården?

 

Har du ingen søskenbarn som bor i bygda og kunne tenke segå overta gården? Da holder den seg jo i familien. Jeg regner med at foreldrene dine da fortsatt kan bo på kåret. Kanskje fortsatt hjelpe til masse med gårdsdrift og vedlikehold, samtidig som dere søsken fortsatt kan besøke foreldrene "hjemme"på gården.

Jeg som "ikke har peiling" har faktisk overtatt gård selv og sittet med tillitsverv i jordbruket i mange år, der jeg blant annet arbeider med jordbruksavtalen, kollktive ordninger og ordninger for generasjonsskifter. Selvfølgelig kan det være tøft å ikke oppfylle foreldrenes drøm om at barna skal overta driften, men hvis HI ikke ønsker det bør hun heller ikke presses til å ta over. Hun har ingen plikt på seg til hverken å bo på gården eller å drive den videre og skal ikke ha dårlig samvittighet for å velge noe annet.

 

Det finnes en god del kjøpere av gårdsbruk. Foreldrene til HI har sansynligvis mulighet til å selge og selvfølgelig har det økonomiske betydning. Har du jobbet i jordbruket hele livet sitter du sansynlig vis igjen med en svert lav penson. Ved generasjonsskifte følger det ofte klausuler om at den eldre generasjon får rett til å bli boende gratis eller veldig billig i kårbolig eller liknende. Skal du selge til fremmede blir det gjerne mindre aktuelt. Da er det vesentlig å få en så god pris for gården at foreldrene til HI kan kjøpe noe annet uten å måtte ta opp store lån.

 

INorge har vi en odels og åsetesrett, men vi har hverken odels eller åsetes plikt. Det å ta over og drive en gård er krevende. Ønsker du det ikke er det bedre å overlate gården til andre som ønsker det livet.

 

Anonymous poster hash: 462a9...59d

[Anonym bruker]

Gården ligger et sted som ikke er veldig attraktivt. Det er mange som legger ned jordbruket i området så det er flere gårder til salgs. Likevel tror jeg de vil få solgt den. De har i tillegg en del penger oppspart så jeg tror de vil ha råd til en ny bolig. Problemet er jo også at de nå pusser opp og disse pengene får de ikke tilbake selvsagt. Tror også det var derfor min far ble sint i jula. det har liksom ligget litt i kortene at jeg av oss alle ikke skal overta, trodde jeg i alle fall. Men når de andre nå faller fra så øyner de vel håpet i meg da..

 

Når det gjelder å flytte tilbake pga mannen min så er dette selvsagt et tema som ikke er ferdigdiskutert. Han trives ikke her selv om at vi har bodd her i 7 år nå. Alternativet er å flytte til nærmeste større by der jeg får meg relevant jobb og han har nettverk og ikke alt for langt hjem til sine foreldre.

 

Jeg er jo enig i at man skal leve sitt eget liv, men det er likevel så vanskelig. Jeg er oppdratt til å tenke på de eldre og sette pris på alt de har ofret for meg.

 

Tar gjerne i mot flere innspill

Anonymous poster hash: 796ac...ea6

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal være ærlig og direkte overfor dine foreldre. Det kan godt hende de blir sinte og skuffet først, men det går over. Fortell dem at du synes dette er vansklig, men at du ikke ønsker å overta og at du selvfølgelig forstår at det betyr at gården må selges til noen andre. Som regel er det bedre å være åpne på sånt enn å late som om problemet ikke finnes. Det gir foreldrene dine et sikkrere grunnlag til å ta gode besluttninger på, for eksempel i forhold til investeringer.

Anonymous poster hash: 462a9...59d

[Anonym bruker]

Takk for svar og tanker alle sammen. Gjør godt å bare få ut tankene et ufarlig sted.

 

Har snakket med mine foreldre i dag og forsøkt å forklare situasjonen. Jeg fikk endelig høre at det ikke er mer mitt ansvar enn mine brødre og at de forstår at det er et vanskelig valg. Når vi treffes neste gang skal vi ta en gjennomgang av driften og økonomien, og hvilke muligheter man kan ha. Og så får vi ta en avgjørelse etterpå. Og det virket som de hadde større forståelse for at dette ikke er et lett valg for meg.

Anonymous poster hash: 796ac...ea6