VG+

[Anonym bruker]

Er det noen som kan legge ut teksten om Siri som ble forlatt av faren sin på perrongen? Vær så snill?

 

Anonymous poster hash: cca66...569

[Anonym bruker]

Tilbud 1kr i en mnd for VG+ akkurat nå!

 

 

Det var alltid de to, pappa og Siri. Da foreldrene gikk fra hverandre, var Siri Kristiansen ni år og jublet fordi hun skjønte det ville bety mer alenetid med faren. Hennes hånd i hans. Latteren deres som blandet seg. Reglene de ga blaffen i.

 

Siri gikk på kino med 12-årsgrense da hun var syv. «Herregud, du er jo nesten åtte.», sa faren. «Det er jo det samme som ni. Ni er det samme som ti. Det er rett før 11. Og da er man 12.»

 

Pappas skjeve logikk var sunn fornuft for Siri. Hun trengte ikke mer. Men det gjorde han. På sommerferie i Italia valgte han å forlate barna sine. Siri og storebroren tok toget hjem til Norge alene, mens han ble igjen for å starte et nytt liv.

 

 

Alle som er med i Lørdagsrådet blir tatt bilde av i løpet av sendingen. Her er Erik Solbakken, Siri, Einar Tørnquist og Line Verndal.

 

Siri som barnehagebarn. Hun ville enten være helt naken med sko, eller ha klær på og være barbeint.

 

Siri, 11 år, på kjerretur i en Italiensk landsby. Faren tar bildet. Når ferien er slutt velger han å bli igjen i Italia sammen med en kvinne han har truffet.

 

Siri er på seminar med P3 på Maarud Gård. På femkampen, der bueskyting er en av øvelsene, viser det seg at Siri er et naturtalent. I løpet av disse dagene skjønner hun at det er på denne gården hun en gang i framtiden vil gifte seg.

 

Samboer Espen fikk svineinfluensa bare timer etter at Jesper var født. Siri måtte også gå med munnbind når hun skulle ha nærkontakt med sønnen.

 

Siri elsker sin egen bursdag og hun venter ikke til de runde tallene med å feire stort . Dette er Siri og Espen på 34-års-festen hennes.

 

Siri pleier å smile på bilder, mens sønnen Jesper (4) geiper. Men her ville Siri være med på leken.

 

En typisk søndag sommeren 2013: Låne båten til Svigers, kjøre ut til Sandholmen utenfor Son og fiske krabber i timevis.

 

Alle som er med i Lørdagsrådet blir tatt bilde av i løpet av sendingen. Her er Erik Solbakken, Siri, Einar Tørnquist og Line Verndal.

 

Siri som barnehagebarn. Hun ville enten være helt naken med sko, eller ha klær på og være barbeint.

1

2

3

4

5

6

7

8

Previous

Next

Faren sto på perrongen og vinket da toget rullet ut av stasjonen. Silkeskjorte og linbukse - han så allerede ut som en italiener. Det neste 15 årene skulle han nesten ikke ha kontakt med barna sine.

 

- Jeg er ikke en trist stakkar, sier Siri Kristiansen.

 

- Jeg er en grunnleggende glad person.

 

Hun snakker med raske og effektive ord. Akkurat som hun beveger seg. Med kjappe skritt har hun vist oss inn i NRKs kantine, satt seg ned og tatt seg en bit hvetebolle. Tre minutter inn i intervjuet er vi allerede ved sakens kjerne: Farens svik.

 

- Pappa og jeg er veldig like. Jeg forstår faktisk at han forlot meg.

 

- Hvorfor det?

 

- Selvfølgelig var det feigt. Jeg kunne aldri reist fra mine egne barn. Men jeg er like konfliktsky som pappa. Jeg kan også kjenne på lysten til bare å stikke av, istedenfor å ta tak i problemene.

 

- Så du er ikke sint på ham?

 

- Nei. Jeg tenker på pappas forsvinning som et selvmord. Mange foreldre velger å ta sitt eget liv. Han må ha vært svært ulykkelig. Hvis han måtte starte et nytt liv i Italia for å kunne bli glad igjen, så ok. Jeg godtar det. Men jeg kan aldri forstå at han brøt kontakten med meg.

 

Ordene er lette. Såre følelser behandles som matematiske fakta: En pluss en er to/jeg er ikke sint på pappa. To pluss to er fire/jeg savner ham ikke. Men Siri Kristiansen er ikke en kvinne som tar lett på farens forsvinning. Derfor reiste hun til Italia og konfronterte ham, 15 år etter. Møtet ble til radiodokumentaren «Pappa på perrongen».

 

- Jeg liker å gjøre det som virker skummelt.

 

Hjemme alene-fest! Det tenkte 11 år gamle Siri da hun forsto at faren skulle bli igjen i Italia.

 

 

RÅDGIVEREN: Siri Kristiansen danser aldri på fest. Hun sitter i et hjørne med den tristeste i lokalet og gir råd. - Jeg elsker å løse andres problemer. Det er mye lettere enn å ta tak i mine egne.

Han kommer sikkert etter om noen dager, tenkte hun. De fikk egen kupé, Siri, storebroren på 16 år og to kompiser. Luften der inne var tykk og søt. Alle matpengene gikk til godteri.

 

To dager senere hang de ut av vinduet da de rullet inn på Oslo S og følte seg som rockestjerner. På perrongen sto tre mødre på randen av sammenbrudd. Det var akkurat som de ikke kunne få ungene sine fort nok ut av det toget.

 

Mammaene smilte så rart. Men ingen snakket om pappaen til Siri. Og sånn fortsatte det. Helt til Siri som 26-åring reiste ned til Italia med mikrofon. Hun fikk ikke svarene hun håpet på.

 

«Antageligvis har jeg gjort en jævlig stor feil ved å aldri kontakte deg. Jeg har nok gjort deg veldig vondt. Men jeg ga opp. Jeg hadde ikke noe mer å gi til deg» sier faren i radiodokumentaren.

 

Og slik forklarer han avgjørelsen om å forlate barna sine:

 

«Jeg stakk ikke. Jeg var på ferie, og så slo det meg: Der er en kvinne som har lyst til å gifte seg med meg. Hun bor her og har et hus. Jeg kan forandre livet mitt som jeg vil, kan jeg ikke? Jo! Og det gjorde jeg. Det tok meg to sekunder å avgjøre.»

 

- Jeg fikk aldri noen god forklaring på hvorfor pappa forlot meg, sier Siri i dag.

 

- Men én ting ble veldig klart: Jeg trengte ikke pappa lenger. Mesteparten av livet mitt har jeg levd uten ham, og jeg har det helt fint. Det er ingenting som mangler.

 

- Ble du skuffet?

 

- Selvfølgelig er det sårt innimellom. Når jeg er lei meg, tenker jeg ofte på pappa også. Jeg skulle ønske at han var en klippe som alltid var der for meg, men det er han ikke. I dag er min skrekk er at pappa skal flytte tilbake til Norge. At han plutselig skal stå på døren og håpe at vi kan fortsette der vi slapp. Det vil jeg ikke, og det har jeg sagt. Det er ikke fordi jeg vil straffe ham. Det er bare så lenge siden jeg sluttet å trenge pappa.

 

Tøffe, småfrekke, sylskarpe Siri. Hun løser våre mest intrikate problemer på radio og TV, senest i programmet «Rådet» på NRK3. Hun pendler, pusser opp huset i Son, lager sin egen sofa, har to små barn og tellekanter i alle skap. Hun fleiper om sin egen kropp og synes ingenting er så flaut at man ikke kan si det høyt.

 

Men av og til føler hun seg bitte, bitte liten.

 

- Jeg er redd for å bli forlatt. Derfor holder jeg folk på avstand. Jeg har mange venner, men ingen har meg som sin nærmeste. Jeg er en evig nummer to.

 

- Er det ensomt?

 

 

ALENE: På jobben er Siri Kristiansen programlederen som snakker mye og omgir seg med kjendiser. Men aller best har hun det når hun er alene. - Jeg har mange venner, men ingen ser på meg som sin nærmeste. Jeg holder nok for mye avstand.

- Litt. Men det er min egen skyld. Jeg er en vandrer og har byttet vennegjeng sikkert 100 ganger. Med én gang noe føles vanskelig, går jeg bare videre.

 

Men én gjeng svikter hun aldri: Samboeren Espen og barna Jesper og Signe.

 

- Jeg er veldig lokal når det gjelder kjærlighet. Familien min får alt.

 

I kjærlighetslivet er hun seig som få. Siri var hemmelig forelsket i lokføreren fra Son i åtte år før hun fikk ham. Espen var akkurat sånn Siri mener en mann skal være: Rolig, trygg, harmonisk. Hun faller aldri for den farlige flørten eller klovnen i gjengen. Det er Klippen hun vil ha.

 

Da Espen kom inn på utekafeen der Siri jobbet, skjønte hun straks at han var drømmemannen.

 

- Jeg så at han var rolig inni seg.

 

- Hvordan ser man det?

 

- Det var måten han gikk på.

 

- Å?

 

- Han gikk rolig inn. Han kunne like gjerne ha gått en tur i parken. Så satt han seg ned ved bordet alene, bestilte en øl og så ut som han ikke hadde en bekymring i verden. Jeg visste han var mannen i mitt liv.

 

Likevel skulle det gå måneder og år før de ble kjærester. Siri visste hele tiden at hvis lokføreren tok kontakt, ville hun slippe alt hun hadde i hendene og hive seg i armene hans. Etter åtte års bekjentskap ringte han. Tilfeldighetene gjorde at dette var akkurat da Siri jobbet med dokumentaren om faren sin. Hun var hudløs. Sårbar. Trist.

 

«Jeg har vært forelsket i deg i åtte år!» sa hun.

 

«Har du? Det ante jeg ikke,» sa han.

 

- Espen er den eneste jeg aldri får nok av. Han er aldri i veien. Han er aldri for mye. Ingen av oss er spesielt lidenskapelige. Vi svimer ikke rundt i lykkerus. Men vi har det bra.

 

- Krangler dere?

 

- Nesten aldri. Innerst inne tror jeg at hvis jeg kjefter på ham, så går han fra meg. Men hvis jeg skal ta opp noe vanskelig, gjør jeg det alltid i bilen.

 

- Hvorfor det?

 

- Da slipper vi å ha blikkontakt, og jeg begynner ikke å gråte. Bilen er det perfekte stedet å snakke om problemer.

 

Familielivet hjemme beskriver Siri som sømløst. Hun og Espen trenger egentlig ikke snakke sammen. De bare gjør. Ruller rundt på gulvet med barna. Legger dem. Rydder. Klokken ni om kvelden møtes de ved kjøkkenbenken over hvert sitt knekkebrød.

 

- Det er lite drama. Begge ønsker et stabilt liv, uten de store toppene eller de dype bunnene.

 

- Blir det aldri kjedelig?

 

- Jo, men for meg er det ideallivet jeg streber etter. Mentalt er jeg et berg og dalbane-menneske herfra til helvete. Jeg er bråsint, langsint og hevngjerrig. Men det er forferdelig slitsomt å ha det sånn. Hvis jeg skal være harmonisk, må jeg sørge for å ha det trygt og stabilt.

 

Men med barn kommer kaos. Bare timer etter at de ble foreldre for første gang, fikk Espen feber. Det var svineinfluensa. Han måtte forlate sykehuset umiddelbart. Da Siri kom hjem med babyen på armen og satt seg varsomt ned i den beige hjørnesofaen, satt Espen i den andre enden med gasbind foran munnen. Han vinket oppmuntrende til Siri, som brast i gråt.

 

Ute var det minus 20 grader, inne skrek babyen, mens Espen gikk i store sirkler rundt dem for å unngå nærkontakt. Siri kjente veggene komme mot seg.

 

- Jeg har aldri følt meg så alene. Det eneste jeg trengte var trøst. Jeg ville legge meg oppå Espen og knuge meg inntil ham som en koalabjørn. Isteden gråt og gråt jeg, mens jeg prøvde å bli kjent med denne babyen som var sønnen min.

 

Siri beskriver seg selv som en middelmådig mor. Hun vil kun det aller beste for barna sine og overøser dem med kjærlighet. Men det er ikke så lett å leve opp til idealet når to følelsesmennesker bor under samme tak.

 

- Sønnen min er veldig lik meg. Han får frem det mennesket jeg egentlig er, full av følelser og med null filter. Vi er veldig nære. Vi elsker og hater hverandre.

 

Morgenene kan gå spesielt hardt for seg. Dårlig tid og trassige unger kan få det til å klikke for Siri. Da kan ting gå veggimellom. Hun blir besk og ironisk. «Så flott at du nekter å ta på deg sko når det er fem minus og snø ute» sier hun og smiler falskt til usikre barneøyne.

 

- Det er en grusom hersketeknikk. Men jeg har sagt verre ting.

 

- Hva da?

 

- «Hvis du ikke skjerper deg nå, så må mamma på sykehus, og jeg vet ikke om jeg kommer tilbake».

 

- Oj.

 

- Etterpå skammer jeg meg, ber om unnskyldning og gråter. Jeg har mye å gå på før jeg blir den perfekte mor.

 

- Hvorfor forteller du dette?

 

- Jeg er opptatt av at folk må senke skuldrene og innse at alle gjør feil innimellom. Jeg hverken tenker eller gjør noe folk flest ikke kan kjenne seg igjen i. Så jeg vil ikke skamme meg. Jeg gjør så godt jeg kan.

 

Siri har aldri prøvd å fremstille seg selv som feilfri. Hun har aldri vært «hun pene». Isteden har hun vært «hun morsomme». Det levde hun fint med. Men så begynte hat-brevene å komme. De skrev at hun var tjukk. Det burde ikke vært lov å være på TV, så feit som hun var, sto det.

 

- Ingen skriver brev til Steinar Sagen eller Atle Antonsen og beskylder dem for å være store. Men jeg vet at Henriette Steenstrup og Else Kåss Furuseth får høre det. Det er forskjellen på kvinner og menn. Gutter kan være gøyale. Mens vi jenter må være pene også.

 

- Hvorfor tror du det er sånn?

 

- Det er en del menn som ikke skjønner hvorfor jenter finnes, hvis de ikke får lyst til å ligge med dem. De blir sure hvis jenter bare er morsomme og ikke deilige.

 

- Provoserer det deg?

 

- Ja. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være de tjukkes talerør. Aller helst vil jeg jo være tynn. Men jeg kan ikke forstå hvorfor det irriterer så mange å se en stor jente på TV. Kan vi ikke bare få gjøre jobben vår i fred?

 

- Ble du provosert da Fotballfrue la ut bilde i sexy undertøy tre dager etter fødselen?

 

- Nei, hadde jeg sett ut sånn etter å ha født, ville jeg også lagt ut et bilde av meg selv. De tynne må jo også få lov til å vise seg frem. Jeg vil ikke at datteren min skal ha Fotballfrue som forbilde, men det er min jobb som mor å bekymre meg for. Det skal Fotballfrue få slippe å tenke på.

 

«Skal jeg fortelle kvinnen i mitt liv at jeg også har ligget med moren og søsteren hennes?» Dette er ett av de spørsmålene Siri Kristiansen husker aller best fra «Rådet»-sendingene i høst. Et delikat problem som programlederen leverte en klar løsning på.

 

- Nei. Ikke si det. Det er ikke alltid det lønner seg å være ærlig. Men stort sett ellers råder jeg alle til å si det de har på hjertet.

 

Siri Kristiansen har hjertet fult av bryllupsplaner. Alt er bestemt. Antrekk: Flate sko. Mat: Helt enkelt. Bar: Vidåpen. Tid: Før utgangen av 2015.

 

Det eneste som mangler nå er at Espen frir.

 

- Jeg er desperat etter å gifte meg.

 

- Hvorfor det?

 

- Jeg vil ha fest. Jeg vil si «mannen min». Jeg vil ha tryggheten ved å være gift.

 

- Men hvorfor frir han ikke?

 

- Han synes jeg snakker så mye om det at han aldri får sjansen til å overraske meg. Men det kommer nok.

 

- Skal du invitere faren din?

 

- Nei. Det ville være som å be en fremmed. Jeg kjenner ham ikke lenger.

 

Men Siri husker alt. Hennes hånd i hans. Latteren deres som blandet seg. Reglene de ga blaffen i.

 

- Alle minnene jeg har om pappa er fine. Sånn vil jeg at det skal fortsette å være.

 

Sansene

Hører på ...

P3. Og liker stort sett det jeg hører. Setter jeg på musikk, blir det noe rolig. Jeg liker stort sett kvinnelige artister, bortsett fra Mew og Truls, som jo synger som kvinner...

 

Ser på ...

TV. Hver eneste dag. Så om jeg noen gang skulle klage på tidsklemma, vis meg dette. Jeg kan se nesten hva som helst, men foretrekker serier som er skumle, gjerne groteske. Og hvis noen kan fly eller noe annet overnaturlig, er jeg fornøyd.

 

Smaker på ...

GRYTEBASERT MAT. Fårikål, indisk og generelt ting som har stått lenge og kokt i hjel. Inkludert poteter. De er ikke ferdige før de smuldrer!

 

Føler på ...

DET MESTE. Jeg er et egg. Et syltynt hardt lag ytterst, og bare rør på innsiden. Gråter når jeg er engasjert, når jeg er glad, når jeg ser sport, eller menn som gråter. Og noen ganger når jeg ser barna mine som sover.

 

Siri Kristiansen

FØDT: 15. juni 1978 i Oslo

 

SIVILSTATUS: Samboer med Espen Bjurstedt (43), sammen har de barna Jesper (4) og Signe (1).

 

KARRIERE: Utdannet møbelsnekker, innspillings- leder og tekstforfatter. Jobbet på sentralbordet i Oslo Taxi i mange år. Har vært delfin-trener på Hawaii og standupkomiker i Oslo. Begynte som radiojournalist i NRK i 2007, siden kjent fra en rekke opptredener i underholdningsprogrammer på radio og TV.

 

AKTUELL: Programleder for «Lørdagsrådet» på P3 og «Rådet» på NRK3. Siri Kristiansens prisbelønte radiodokumentar «Pappa på perrongen» kan høres på NRKs nettsider.

 

Anonymous poster hash: a775f...691

[Anonym bruker]

Tusen takk Det var veldig snilt av deg. Klem til deg i natten.

 

Anonymous poster hash: cca66...569