Klarer ikke glemme utroskapet hans.

[Anonym bruker]

Idag ble det litt for mye for meg igjen å takkle. Nå nærmer det seg med stormskritt treårs "jubileumet" siden han var utro. Det varte i ca 1 mnd med samleie 4 ganger og utallige sms. Vi har jobbet beinhardt for å komme oss gjennom det, og jeg trodde det var tiligitt og glemt.

I mellomtiden har vi fått ei nydelig lita tulle, som ikke var helt planlagt. Problemet er bare at med denne graviditeten kom all usikkerheten, sjalusien og sinnet tillbake.

 

Da det idag ble snakk om familiens feriehus, (er der utroskapen har skjedd) ble det bare for mye for meg. Kjenner sinnet koker, jeg vil dra dit å rive huset, brenne det til grunne. Klarer ikke begrense meg, gåter, brøler og er skikkelig urettferdig mot mannen min. Jeg har jo tross alt lovet å tilgi han for dette. Føler at vi står på stedet hvil nå, jeg kommer meg ikke opp av dette svarte hullet, Hva skal jeg gjøre?

 

Mannen min har virkelig jobbet for å få meg tilbake, jobbet for å fortjene min tillitt. Han har gått med på alle absurde krav jeg har stillt han. Han fortjener at jeg skal gjøre det jeg lovet, å tillgi. Men hvordan skal jeg glemme, for min egen del? Hvordan skal jeg leve uten å tenke på dette hver dag?

Anonymous poster hash: a52bd...e2b

[Anonym bruker]

Aner ikke, hadde aldri tilgitt utroskap.

 

Anonymous poster hash: b87d6...7fb

[Anonym bruker]

Hadde ikke tilgitt jeg heller :-(

Anonymous poster hash: e4bb9...9f9

[Anonym bruker]

Hadde heller ikke klart å tilgitt utroskap. Det er enveis billett ut døra for min del..

Anonymous poster hash: 9b368...a11

[Anonym bruker]

Om mannen min hadde vært utro mot meg FIRE ganger så hadde jeg aldri klart å tilgi ham. Skjønner godt at du sliter, HI. Kanskje du/dere kan prøve parterapi gjennom familievernkontoret?

 

Anonymous poster hash: c8901...827

[Anonym bruker]

Takk for svar, men korte settninger om at man ikke hadde tilgitt hjelper ikke meg desverre.

Jeg hadde tilgitt, nå har vi en datter, jeg må holde på det jeg har lovet. Bare klarer ikke se hvordan jeg skal greie det. Som sagt så har han jobbet beinhardt for å fortjente tillitt, noe jeg ikke klarer å gi.

 

Anonymous poster hash: a52bd...e2b

[Anonym bruker]

 

Takk for svar, men korte settninger om at man ikke hadde tilgitt hjelper ikke meg desverre.

Jeg hadde tilgitt, nå har vi en datter, jeg må holde på det jeg har lovet. Bare klarer ikke se hvordan jeg skal greie det. Som sagt så har han jobbet beinhardt for å fortjente tillitt, noe jeg ikke klarer å gi.

 

 

Anonymous poster hash: a52bd...e2b

 

Du sier jo det selv....

Du klarer ikke å tilgi - innerst inne........

 

Anonymous poster hash: e4bb9...9f9

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke å tilgi selvom jeg prøvde alt jeg kunne. Min eks' utroskap likner på det du beskriver. I mitt tilfelle hadde mannen sex med damen sin i hjemmet vårt. Utrolig vondt, krenkende og invaderende.

Vi prøvde i mange år å få ting på plass. Vi var bl.a. på familievernkontoret - uten resultater. Jeg ble spist opp innvendig av sinne, mistenksomhet og sjalusi. Jeg var ulykkelig, vi hadde et ikke-eksisterende sex-liv, vi levde i praksis hvert vårt liv under samme tak og drev forholdet vårt som en bedrift - ingen lidenskap, nærhet og ømhet. Til slutt gikk jeg.

Vi hadde heldigvis ikke barn og det gjorde det lettere å gå.

Historien har imidlertid fått en lykkelig slutt for meg: jeg er i dag gift på nytt med en flott mann og vi har en nydelig sønn sammen

Jeg håper at du finner ut av dette og jeg skulle ønske at jeg hadde en litt mindre nedslående historie å dele med deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 22653...e98

[Anonym bruker]

hadde heller aldri tilgitt.. eller jo, jeg hadde forsøkt. Men vet med meg selv at jeg hadde hatet han resten av livet. så hva er vitsen liksom...

Anonymous poster hash: e1725...e73

[Anonym bruker]

Regner med at du ikke har brukt feriehuset etter at dette skjedde. Og siden det tilhøre familie, så blir nok huset nevnt titt og ofte. Tror det er ekstra krenkende at utroskapen foregikk der. Hva du skal gjøre må du finne ut selv. Men om du sliter så enormt med å tilgi, at du ikke har det så bra som du fortjener, så bør du kanskje ta en pause fra mannen. En pause for å se om dere skal fortsette, og ikke en pause hvor det er greit å rote rundt  med andre.

Anonymous poster hash: c2a16...557

[Anonym bruker]

Slike ting gjør vondt. Såret blir åpnet rett opp igjen.

Tror du burde unngå dette feriehuset for der første.

Og kanskje fortelle mannen din hvilke følelser det setter i sving?

Man kan ikke glemme sånt, men heller legge det litt bort. Og jobbe med det når det kommer opp.

Men istede for å behandle mannen din ille, må du snakke om det. Forklare så han forstår hvordan du har det.

 

Anonymous poster hash: 5b3cb...ae1

[Anonym bruker]

Å tilgi er ikke det samme som å glemme.

Dere må jo kunne prate om det når tankene dukker opp. Du burde kunne si at du er lei deg fordi at tankene dukker opp nå pga 3 årsjubeleumet. Om dere ikke kan prate om det eller følelser generelt så blir det døfødt i lengde.

Mulig du har tilgitt men ikke klarer og glemme. Eller så har du ikke tilgitt.

 

Prat med han om dette, istedefor og være sint

Anonymous poster hash: 2b961...c16

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Du skylder ikke HAN en tilgivelse, ingenting av dette er din feil! Jeg skjønner godt at du er frustrert og lei deg, man glemmer ALDRI slike ting. Om dette virkelig er noe du vil, om du virkelig av hele ditt hjerte vil legge dette bak dere, og ikke klarer det selv vil jeg foreslå familievernkontoret. De kan hjelpe mye, må bare advare deg om at du muligens kan komme til en aha opplevelse hvor du finner ut at dette er noe du ikke klarer, det kan gå andre veien også, men bare vær forberedt på begge deler. Jeg vil anbefale parterapi + terapi kun for deg, hvor du får jobbet med deg selv, og får luftet alt uten at du er redd for å såre mannen. Jeg unner ingen å stå i dine sko, har vært der selv, og det er utrolig vanskelig. Jeg for min del slet veldig med dårlig samvittighet, JEG! Jeg som ikke hadde gjort noe galt, i terapitimene jeg hadde alene fikk jeg nøstet opp i det, og innså til slutt at jeg ikke klarte å tilgi, det var derfor jeg hadde dårlig samvittighet. Hele prosessen er litt tung, og det kan føles som man startet helt forfra igjen, men det er verdt å jobbe med det for å kunne gå videre, enten sammen som par, eller hver sin vei.

 

Ønsker deg lykke til, og sender deg en klem så lenge!

[Anonym bruker]

Det virker som om du gjerne vil klare å komme gjennom dette, kanskje du bør prøve å få hjelp til å håndtere tankene og følelsene dine? Jeg vet ikke hvor man henvender seg, familievernkontoret eller fastlegen, kanskje?

 

Anonymous poster hash: 57cb8...c4a

[Anonym bruker]

Jeg tror rett og slett det er forskjell på mennesker, og forskjell på forhold, noen klarer å tilgi utroskap og legge det bak seg, andre klarer det ikke.

 

Det høres ut som du ikke klarer det?

 

Tror det er mange ting som spiller inn her, bl.a personlighet, selvsikkerhet o.l.

 

Jeg er en type som fint kan tilgi utroskap, jeg forstår at når man lever tiår etter tiår med en partner så kan det fort skje at man en eller annen gang møter et spennende menneske som man faller litt for, blir litt betatt av. At man da i beruselsen av disse følelsene gjør noe dumt kan jeg forstå. Men så kommer man til seg selv igjen og oppdager hva man egentlig gjør, man risikerer å miste familien sin, den partneren man har valgt for livet og elsker så høyt. Da bryter man med "elskeren" og ber om tilgivelse, for det var aldri meningen at det skulle skje, det var aldri meningen å risikere familien sin. Man oppdager hva man har, og hva man vil ha resten av livet, og det er partneren sin.

 

Så lenge mannen hadde funnet ut det, at gresset langt fra var grønnere på andre siden, at han oppriktig angret og bare var blitt enda sikrere i sin sak, at det var meg han ville ha, ja da kunne jeg tilgitt. Men jeg vet at mange tenker helt annerledes og aldri verden kunne tilgitt utroskap.

 

Jeg har aldri vært utro selv, og tror egentlig ikke jeg noengang kommer til å være det heller. Men jeg har opplevd utroskap, og tilgitt det, jeg var aldri i tvil om at mannen virkelig elsket meg, og han valgte meg. Hadde han ikke elsket meg og ønsket dele livet sitt med meg hadde han brutt med meg og blitt sammen med henne isteden...

Anonymous poster hash: 280ab...3fe

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Samboerne hadde aldri sex med ei, men han erklærte sin kjærlighet til henne, ikke det samme, men sviket og det å skulle gjennom og tilgi, kan være det samme.

 

Her prøvde jeg å overse det, legge det bak meg, for det skulle jo tilgis, han kuttet all kontakt med henne, og gjorde alt for å beholde familien vår (vi hadde en sønn på 5 mnd, og nylig funnet ut at jeg var gravid igjen) Det var nesten så det spiste meg opp, jeg klarte ikke å tilgi, enda jeg påsto jeg skulle gjøre det, så gjorde jeg ikke stor innsats for å utføre det heller.

 

Problemet var at enda vi snakket om det som hendte, så snakket vi egentlig ikke om det, vi gikk rundt grøten, vi snakket om det overflødige, og om hvordan vi skulle komme oss videre. Men vi snakket aldri grundig om det.. I sommer derimot, så gjorde vi det, vi snakket ut om det hele, ca 2 år etter det ble oppdaget. Og jeg fortalte alt som det var, om mine følelser, om mitt syn på det, og han snakket helt åpent ut om hvordan han og eksen hadde hatt det sammen, hvorfor det ble slutt mellom de og hvorfor han hadde hatt kontakt med henne i 5 mnd bak min rygg, snakket om fortid, kjærlighet og evigvarende følelser.

Største problemet bunnet i dette: Hun var hans første kjærlighet, men han, han er min første. Jeg vet ikke hvordan det er å ha elsket noen andre så høyt, at selv i år etter, så er en del av den kjærligheten for den andre der. Det er for oss en full krasj.

 

Men, nå har vi snakket om alt, i detaljer, gått godt inn i det, løst opp floker, jeg har fått svar på alt jeg trengte, og han har fått vite alt om mine følelser og det kaoset jeg har følt på. I tiden etter... Vi har det godt sammen, jeg forstår at de har en fortid, men han kan ikke ta henne med i vår fremtid..

 

Jeg har ikke glemt det, men jeg har klart å tilgi det nå, og vi kan legge det bak oss, men man glemmer aldri.

 

Det som slår meg her, er feriehuset, der har han jo minner med elskerinnen, enda han kanskje ikke ser det slik, så gjør du det. Har dere snakket om dette? Om hvordan det påvirker deg å vite at de hadde sex der? Kanskje det å tilgi han er vanskelig, for dere har familiens feriehus som (kanskje for deg) spotter deg med hans løgn og bedrag? Kanskje dere rett og slett skal droppe dette huset? At det har blitt for stor del av denne saken, at så lenge det er en del av dere, så kan ikke du gå videre. Om han virkelig ønsker deg og familien deres, så skal ikke det å snu ryggen til et feriehus være store tapet (om det er deres, så kan det kanskje være aktuelt å selge, og heller kjøpe et nytt, som symbol på ny start?)

 

Vet ikke om noe av det jeg sier her, gir noe "aha" følelse, eller om det bare er viss vass, men slik jeg ser det, så kan huset påvirke like mye som om han hadde hatt kontakt med henne eller eventuelt fellesvenner.

Endret 6. januar 2014 av <3Barn&Engler<3

[Goldingvidar]

Hei.  Kjenner meg veldig godt igjen i samme situasjon.  Ble aldri kvitt de vonde minnene som alltid vil rive i deg.  Forholde vårt er avsluttet.  

[Anonym bruker]

9 timer siden, Goldingvidar skrev:

Hei.  Kjenner meg veldig godt igjen i samme situasjon.  Ble aldri kvitt de vonde minnene som alltid vil rive i deg.  Forholde vårt er avsluttet.  

Tråden er fra 2014...

Anonymkode: a6c77...72b