Er det noen her som har reddet et hanglende forhold ved å gå i familieterapi, eller er det bare å gi opp?

[Anonym bruker]

Jeg kan liksom ikke se for meg at ting skal bli bedre...

 

Anonymous poster hash: c1f45...5cc

[Anonym bruker]

Jeg og barnefar gikk...

 

Reddet ikke en dritt, har vært slutt i mange år nå :-)

 

Vi er MYYYYYYYYYYE bedre venner enn kjærester :-P

Anonymous poster hash: 10504...1d9

[Anonym bruker]

Sitter å lurer på det samme, vurderer å bestille time på familievernkontoret i første omgang.

De jeg kjenner som har hatt nytte av det var på Modum bad, et intensivt opphold på flere uker/mnd. De var separerte seg, og flyttet sammen igjen etter oppholdet der. Er fortsatt sammen 2 år etter De som har gått kun en time og to i uken endte med å gå fra hverandre. Tenker det har litt å gjøre med hvilken innstilling du har når en kommer dit, og hvilke utfordringer en står ovenfor.

 

Anonymous poster hash: 2f958...081

[Anonym bruker]

Sitter å lurer på det samme, vurderer å bestille time på familievernkontoret i første omgang.

De jeg kjenner som har hatt nytte av det var på Modum bad, et intensivt opphold på flere uker/mnd. De var separerte seg, og flyttet sammen igjen etter oppholdet der. Er fortsatt sammen 2 år etter De som har gått kun en time og to i uken endte med å gå fra hverandre. Tenker det har litt å gjøre med hvilken innstilling du har når en kommer dit, og hvilke utfordringer en står ovenfor.

 

Anonymous poster hash: 2f958...081

Takk for tipset, Modum bad høres veldig intresant ut:)

Som mann hadde jeg innstillingen at det ordnet seg når vi kom til en familieterapaut. Det ordnet seg ikke. Måtte bli kastet ut før jeg skjønte hvor ille jeg egentlig var.

 

 

Anonymous poster hash: 47b73...3f2

[meg-og-mine]

Flytt fra hverandre en tid, prøv det. Ta en pause.

 

Jeg å min samboer har vært fra hverandre i 1år, bodde hver for oss.

 

Vi fikk smake på det at å være alene var ikke det beste, vi så også at gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden.

 

Jeg er imot hjelp fra uteforstående jeg da, synes det er bedre å finne løsninger på slike ting selv.

 

Hos oss hjalp det å miste det vi hadde for å innse hvor høyt vi egentlig elsket hverandre å vi fant tilbake.

 

Nå setter vi mye mer pris på hverandre og det vi har sammen

[Anonym bruker]

Har prøvd ved tre anledninger (tre ulike kontorer, alle periodene over et oar måneder). Hjalp ikke en dritt

 

Anonymous poster hash: 8b5ed...793

[Anonym bruker]

Vi prøvde, og det var verdt det.
men det spørs kanskje litt hva som er problemet.
Vi kommuniserte dårlig, pratet liksom ikke sammen. Fikk utdelt oppgaver som gjorde av vi kom nærmere innpå hverandre igjen. Lærte å kommunisere med hverandre på en annen måte.
Fikk fortalt hverandre på en forståelig måte (uten at vi var sinte) hva vi mislikte ved hverandre, og prøvde å finne løsninger på å forandre oss litt begge to.
Det koster jo ingenting, så det er jo bare å prøve.

Anonymous poster hash: c69cc...d34

[Anonym bruker]

Det har hjulpet veldig for oss, men det er kanskje noe annet. Vi har egentlig et veldig godt og solid forhold i bunnen, har veldig lyst til å være sammen og deler mange interesser og verdier. Problemet for oss var kronisk sykt barn og belastningen det førte til på forholdet. Vi var utslitte, orket ikke ta vare på hverandre i tillegg, mannen var bråsint og jeg følte meg oversett og at jeg fikk lite omsorg. Vi hadde blitt enige om å gå hvert til vårt flere ganger, men fikk det liksom aldri helt til. Vi fikk time til psykolog gjennom helsestasjonen og har bare vært der noen få ganger, men vi har det mye bedre sammen nå. Vi har gjort mange grep for å få det bedre og jobbet hardt begge to, men det var verdt det. Vi er lykkeligere og nesten litt nyforelska igjen.

Anonymous poster hash: bfeb3...b49

[Anonym bruker]

Det lurer jeg også på.

 

Jeg vet at jeg godt kan ta feil, men slik jeg ser det er det hovedsaklig hos mannen problemet ligger hos oss. Han krever alt, og gir ingenting tilbake. Det fungerte fint da vi var unge, stormforelsket og barnløse. Nå er jeg utslitt, lei og bitter. Han er glad i meg og barna, det vet jeg, men han klarer ikke å se situasjonene fra vårt sted. Krever vi noe av han er det mas, han kjefter og klager over for mye styr hjemme. Prøver å oppdra barna til å bli selvstendige ved å ligge i sofaen og kjefte på dem for alt de ikke klarer å fikse selv.

 

Fins det familieterapeuter som vet at det finnes mannfolk som aldri snakker om følelser? Som egentlig synes alt av husarbeid, matlaging og barneoppdragelse er kjerringarbeid, og som bare til nød kan "hjelpe til" dersom mor er veldig syk? Som synes at når man har jobbet en hel dag så fortjener man fri til å ligge på sofaen resten av dagen? Og som ikke forstår at mor også har jobbet hele dagen, men hun må stå på hele kvelden i tillegg?

 

Er det vanlig med mannlige familiterapeuter? Det trenger vi.

Anonymous poster hash: f21b2...791