Eks som ikke samarbeider - hva gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg har en eks som ikke uventet ikke er interessert i godt samarbeid om barna. Vi har delt omsorg, men han sender aldri med alt av utstyr/klær barna trenger, klær som jeg har kjøpt kommer ikke tilbake osv. I tillegg er han umulig å få kontakt med. Han tar aldri telefonen hvis jeg ringer og han svarer på meldinger når det passer han: Det kan gå dager før han svarer, eller han svarer ikke i det hele tatt og jeg vet selvsagt aldri om han kommer til å svare eller ikke og hvor lang tid det vil ta. Det kan gjelde ting som utstyr barna trenger til en bestemt tid som er hos han, og det kan gjelde barna.

 

Jeg får ikke ha barna mer, med mindre jeg går til rettssak (som jeg heller ikke kan være sikker på å vinne), for vi ønsker begge å ha barna mer. Jeg ønsker godt samarbeid, siden det er 50-50 som tydeligvis blir løsningen, men han "ønsker ikke kontakt" som han sier. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for til syvende og sist er det barna det går utover. 

 

Har noen vært i en tilsvarende situasjon? Hvordan løste dere det?

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[NormaJean]

Du får prøve å minimere kontakten ved å ha utstyr til ungene hos deg og han får holde ungene når de er hos han. Så får de (stakkars) ungene reise dit i fast "reisetøy" som det ikke er krise om blir igjen!

 

Kanskje etterhvert med mindre kontakt og konflikter så kan dere ta en tur på fvk og begynne å lære igjen jobben dere har tatt på dere sammen, å gi barna en trygg og forutsigbar oppvekst!

Ikke så mye mer enn det jeg kan foreslå

[Anonym bruker]

Så lenge det er 50/50, blir det vel ikek betalt noe bidrag?

Da må faktisk far holde barna med alt utstyr selv også. Han kan ikek forvente at du skal kjøpe alt og at det skal flyttes mellom hjemmene.

Anonymous poster hash: 0659f...190

[Anonym bruker]

Problemet er slike ting som det ikke er normalt å ha to av: skolebøker, pennal, korpsinstrument, ski og staver osv. Jeg har dessverre ikke råd til å kjøpe dobbelt av alle dyrere ting, så de dyrere tingene har vi spleiset på, men så blir de ikke med tilbake fra pappaen, og jeg får heller ikke laget noen avtale med han om å få det.

 

Vi har møter på fvk jevnlig, men på en times møte rekker man ikke å ta opp særlig mye når den andre parten ønsker at minst mulig skal bli tatt opp, dessverre. 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Hvor lenge siden skjedde bruddet? Har han grunn til å være bitter på deg?

 

Anonymous poster hash: 578cd...05c

[Anonym bruker]

Det var jeg som gikk fra han, men det er 1 1/2 år siden, så det begynner jo å bli en stund. Han er antakelig bitter fordi jeg gikk, ja, men han har ikke noen andre grunner til å være bitter som jeg vet om.

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Har dere fått snakket skikkelig ut om bruddet?

Tror du det kan hjelpe at du viser forståelse for at det har vært tøft for han? Har noen av dere ny partner?

 

Det kan ta lang tid å bearbeide et samlivsbrudd.

 

Anonymous poster hash: 578cd...05c

[Anonym bruker]

Han har ny kjæreste, men ikke jeg. Nei, vi har ikke snakket skikkelig ut om bruddet og han vil heller ikke prate med meg, så det er utelukket, dessverre. 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Om man skal ha delt omsorg så er jo forutsetningen for det at dere samarbeider godt - om far ikke vil ha kontakt blir det svært vanskelig å kunne samarbeide så bra som man bør... Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret for samtale - i verste tilfelle må du ta det via advokat. Lag deg en logg på hver gang du forsøker å kontakte han og hvorfor - og om han svarer eller ei så har du litt "bevis" du kan bruke for å presse pappaen litt... Det er barnets beste som er fokus her - det er ikke barnets beste om det ikke får gjort matteleksene pga bøkene ble glemt hos pappa og pappa nekter å ta telefonen.... 

Anonymous poster hash: e3564...eb5

[Anonym bruker]

 

Om man skal ha delt omsorg så er jo forutsetningen for det at dere samarbeider godt - om far ikke vil ha kontakt blir det svært vanskelig å kunne samarbeide så bra som man bør... Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret for samtale - i verste tilfelle må du ta det via advokat. Lag deg en logg på hver gang du forsøker å kontakte han og hvorfor - og om han svarer eller ei så har du litt "bevis" du kan bruke for å presse pappaen litt... Det er barnets beste som er fokus her - det er ikke barnets beste om det ikke får gjort matteleksene pga bøkene ble glemt hos pappa og pappa nekter å ta telefonen.... 

 

Anonymous poster hash: e3564...eb5

 

Det nytter dessverre ikke å presse han og jeg har allerede snakket med advokat. Jeg kan gå til rettssak, men problemet er jo at jeg ikke kan være sikker på at jeg får hovedomsorgen og hvis han får hovedomsorgen, vil han sabotere samvær med meg så godt han kan. Det er jeg sikker på. Hadde jeg vært sikker på å få hovedomsorgen, ville jeg ha gått til rettssak for lenge siden. Pappaen kan ikke presses til mindre omsorg, det er jeg også helt sikker på. Jeg er altså nødt til å få dette til å fungere på en eller annen måte eller så må jeg gå til rettssak og håpe på å få hovedomsorgen.

 

Jeg er fullt klar over at delt omsorg forutsetter at man samarbeider godt nok og jeg gjør virkelig mitt beste. Jeg sender sms med informasjon om beskjeder fra skole og fritidsaktiviteter/bursdagsinvitasjoner osv. med en gang barna kommer med dem, jeg sender alltid med alt barna trenger i uka hos faren, jeg svarer på smser fra han og tar telefonen når han ringer. Pappaen gjør ingen av disse tingene, og det gjør meg så oppgitt. Det er ikke morsomt å få vite når jeg henter barna på mandag etter skolen, at den ene skal i bursdag om to timer eller finne ut at barnet mangler korpsinstrumentet så han ikke får øvd. 

 

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal få dette til å fungere uten å gå til rettssak. Hvis jeg hadde fått hovedomsorgen i en rettssak, ville jo heller ikke problemet være løst, for jeg ville fortsatt måttet ha samarbeidet med pappaen, for han ville jo ha hatt samvær. Utstyr ville dermed sikkert blitt igjen hos pappen likevel og han ville sikkert være enda mindre innstilt på å samarbeide hvis han hadde tapt. 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre med dette? :-(

 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Hvis det gjelder ting som skolebøker, instrumenter ol må barnet være ganske stort. De færreste begynner vel i korps før ca 3. klasse. Da kan vel kanskje barnet selv få ansvar for tingene sine og ringe til far hvis noe er glemt? Såpass store barn har gjerne ganske bra kontroll på egne ting.

 

Anonymous poster hash: 36408...a91

[Anonym bruker]

Den eldste er akkurat fylt ni, men ganske umoden, ukonsentrert og vimsete, så han klarer ikke å huske på alle slike ting selv, dessverre.

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Men om far er så lite samarbeidsvillig så er ikke 50/50 en god løsning hverken for barna eller dere.

 

Ta en egen prat med familievernkontoret uten at far er tilstede så de får hele problemstillingen.

 

Pass på å skrive opp alle hendelser der barna mangler utstyr, du ikke får tak i/svar fra far. Dette er viktig dokumentasjon i en rettsak!

 

Tror ikke du har annet valg enn å ta denne kampen i rettssystemet dessverre.

 

Anonymous poster hash: 0cafd...fda

[Anonym bruker]

Men om far er så lite samarbeidsvillig så er ikke 50/50 en god løsning hverken for barna eller dere.

 

Ta en egen prat med familievernkontoret uten at far er tilstede så de får hele problemstillingen.

 

Pass på å skrive opp alle hendelser der barna mangler utstyr, du ikke får tak i/svar fra far. Dette er viktig dokumentasjon i en rettsak!

 

Tror ikke du har annet valg enn å ta denne kampen i rettssystemet dessverre.

 

Anonymous poster hash: 0cafd...fda

Vi går fortsatt til samtaler hos hun vi gikk til mekling hos. Bør jeg da snakke med henne om hvordan forholdene er, eller bør jeg be om time hos en annen? Hun vi gikk til mekling hos, vil helt tydelig ikke ta parti og har sagt at hvis det ikke fungerer, må jeg be om ny mekling (som da blir hos en annen på famililekontoret) og så gå til rettssak hvis det ikke kommer noe ut av den nye meklingen (som jeg er helt sikker på at det ikke vil gjøre). 

 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Samtalene vi fortsatt går til, dreier seg altså om samarbeid om barna, selvfølgelig.

 

HI

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Kanskje du kan sende med pakkeliste og så avtale med niåringen at han sjekker den når han drar. Da blir det ikke så mye å huske.

 

Anonymous poster hash: 36408...a91

[Anonym bruker]

Kanskje du kan sende med pakkeliste og så avtale med niåringen at han sjekker den når han drar. Da blir det ikke så mye å huske.

 

Anonymous poster hash: 36408...a91

 

Det var lurt, det kan jeg prøve på. :-)

 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Klem til deg, det høres ut som en vanskelig situasjon og det høres ut som du gjør alt rett og tenker mye på barnas beste.

 

For meg virker det som 2 problemstillinger.

 

1. Han kommuniserer dårlig med deg:

Hva svarer han på familiekontoret når du ber han kommunisere bedre? Hva kan være grunnen til at han ikke tar telefonen eller bruker lang tid på å svare på meldinger?

Er han distre?

 

2. Rot med utstyr

Igjen virker det som han er distre.

Pakkeliste var et godt tips, men bør ikke være barnas ansvar, men noe faren kan bruke når han pakker tingene.

 

Anonymous poster hash: 578cd...05c

[Anonym bruker]

Ja, han er ekstremt distré, en skikkelig rotekopp. Jeg tror grunnen til at han ikke svarer på telefonen, er at han ikke vil snakke med meg. Hvis jeg i forkant sender en sms om at sønnen vil snakke med han, tar han nemlig oftest telefonen når gutten ringer. Jeg tror grunnen til at han ikke svarer på smser er den samme, han er ikke interessert i å kommunisere med meg. Det har han også sagt direkte, at han ikke vil ha kontakt med meg. (Helt greit, for jeg vil ha minst mulig kontakt med han også, men vi må dessverre ha et minimum av kontakt om ting som angår barna). Jeg tror ikke at han føler at jeg er "verdt" å bruke tid og energi på og derfor gidder han ikke å svare og gidder ikke å sende med det jeg ber om. Jeg tror faktisk at han tror at det er meg han straffer ved å være vanskelig, jeg vet faktisk ikke om han skjønner at det går utover barna. 

 

Jeg er helt enig i at pakking ikke bør være barnas ansvar, for det er ikke deres feil at de må flytte fram og tilbake. Problemet er at faren nok for det første ville ha rotet bort en liste om jeg hadde kopiert den jeg bruker til han, for han roter ofte bort avtalene om hvem som skal ha barna når og må få ny kopi av avtalen når vi er på familiekontoret (og han roter bort det meste annet også, inkludert barnas ting). I tillegg tror jeg ikke at han ville ha lagt noen innsats i å følge en slik liste, for han tror tydeligvis at han sender med barnas ting for min skyld, og han vil helst gjøre det vanskeligst mulig for meg. I tillegg "hater" han lister og ting han må gjøre.

 

Takk for klem, #18! Ja, jeg tenker utrolig mye på barnas beste, og det er også derfor jeg nøler med å gå til rettssak, for vil det egentlig bli bedre av det, siden jeg og pappaen fortsatt må samarbeide uansett? Hvis han vinner en eventuell rettssak, vil barna måtte leve mesteparten av tiden med hans kaos og mangel på struktur og han vil få myndighet til å ta alle beslutninger som angår barna uten meg. Jeg er virkelig redd for at dette skal skje, ikke bare fordi jeg da delvis vil miste kontakten med dem, men også fordi jeg er helt sikker på at barna har det mye bedre hos meg, noe de selv også har gitt uttrykk for flere ganger. Hvis jeg vinner, vil pappaen bli enda vanskeligere å samarbeide med, og jeg tror at han ville anke en slik avgjørelse, som ville ført til en enda vanskeligere situasjon. Det ville såret stoltheten hans så enormt mye dersom en rett kom fram til at jeg var en bedre egnet omsorgsperson enn han. 

 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Kjør til ham og hent tingene da vel, herregud.

 

Og få deg time til noen andre fortere enn svint, dere trenger profesjonell hjelp der han kan få høre fra en tredjepart at han oppfører seg som en dass.

 

Evt. gi faen i å sende med ungene noe som helst, og spør om han synes det er så artig.

Anonymous poster hash: ba797...c1a

[Anonym bruker]

Du skriver:

"Jeg tror faktisk at han tror at det er meg han straffer ved å være vanskelig, jeg vet faktisk ikke om han skjønner at det går utover barna. "

 

Her er det håp tenker jeg når jeg leser dette. Du må jobbe med å få dette til å gå inn i hodet hans!!

Sikkert ikke lett, men kanskje det må komme mer i fokus hos familieterapeuten.

 

Er det en mulighet å få han mer aktivt med i problemløsning ved å få han til å komme med forslag til forbedringer.

 

Jeg ville prøvd litt mer å løse dette fordi det er som du sier best for barna og dere skal uansett samarbeide i framtiden.

 

Jeg antar at han er flink med barna og at de trives med å være sammen med han?

 

Anonymous poster hash: 578cd...05c

[Anonym bruker]

 

Kjør til ham og hent tingene da vel, herregud.

 

Og få deg time til noen andre fortere enn svint, dere trenger profesjonell hjelp der han kan få høre fra en tredjepart at han oppfører seg som en dass.

 

Evt. gi faen i å sende med ungene noe som helst, og spør om han synes det er så artig.

 

Anonymous poster hash: ba797...c1a

 

Det var en umodent og lite konstruktivt forslag.

 

Anonymous poster hash: 578cd...05c

[Anonym bruker]

Eg vett og at du kan snakke med skulen ang skulebøker å slike skule relaterte ting om å få dobbelt opp forklar situasjonen og frustrasjonen det gir barna å ikke få med alt di treng fra far kanskje skulen kan hjelpe å presse far til å ta mer ansvar for at di får med alt di trenge for det er jo ikke populært fra skulens side om lekser til stadighet ikke blir gjort feks

 

Anonymous poster hash: b1b9e...58b

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å få han til å forstå at det er barna det går utover og ikke meg, men enten så skjønner han det ikke, eller så tenker han at straffen for meg er større enn ulempen for barna, for det er jo jeg som er "ansvarlig" for at de mangler utstyr når de er hos meg. Han tenker sikkert at det gjør meg vondt (og kanskje også at jeg blir flau av det). Problemet med møtene på fvk. er at de er altfor korte. Det er så altfor, altfor mye å ta tak i, og ved hvert møte rekker vi ikke gjennom halvparten av sakene vi burde ha snakket om en gang. Jeg prioriterer det jeg tenker at er viktigst til enhver tid, men jeg synes ikke at vi kommer noen særlig vei. - Og så sporer gjerne pappaen av med ting han vil snakke om, som angår fortiden og bruddet vårt og ikke omsorgen for barna.

 

Eksen min opplever dessverre ikke dette som noe problem, for barna har jo alt de trenger når de er hos han, fordi jeg alltid sender med alt de trenger. Han har ikke noe behov for problemløsning, for han merker ikke problemet. Han er ekstremt selvsentrert, så jeg vet ikke hvor lett det er å få han med på å løse problemet, men jeg kan jo gjøre et nytt forsøk på fvk. neste gang. 

 

Det går opp og ned om han er flink med barna og om de trives hos han, men samtidig er de veldig glad i faren sin og de har alltid en forklaring på lager som forsvarer at de mangler et eller annet når de kommer fra han.

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb

[Anonym bruker]

Eg vett og at du kan snakke med skulen ang skulebøker å slike skule relaterte ting om å få dobbelt opp forklar situasjonen og frustrasjonen det gir barna å ikke få med alt di treng fra far kanskje skulen kan hjelpe å presse far til å ta mer ansvar for at di får med alt di trenge for det er jo ikke populært fra skulens side om lekser til stadighet ikke blir gjort feks

 

Anonymous poster hash: b1b9e...58b

Takk for tipset!

 

Anonymous poster hash: 16bb0...9bb