Nei.. vettu hva altså!! nå er det jammen meg nok!! (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg står på stedet hvil enda! Noe MÅ gjøres.

Men jeg vet ikke hva hadde jeg bare visst!

 

Føler livet går forbi og jeg sitter inne 'å ser på'..

 

Alt jeg gjør blir liksom feil

 

Aner ikke hvem jeg er, får kjærester.. Men de forsvinner igjen og igjen..

 

Lurer på å flytte.. Blir vell å lure seg selv..

 

Vær så snill og si hvor jeg skal begynne.. Tenker mye på selvmord desverre.. Føler meg så ensom og desperat og

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c

[Anonym bruker]

Søk hjelp hos helseetaten. lykke til det hjelper og få snakket ut med faghjelp.

Anonymous poster hash: 73361...85f

[Anonym bruker]

Tror du skal finne noen du kan prate med, jeg. Familie? Venner? Lege? Psykolog? Eller kanskje begynne med å forklare deg nærmere her? I bunn og grunn er det ingen som er ansvarlig for din lykke og din situasjon enn deg selv, så du må rett og slett prøve å være objektiv. 

 

Om du hadde en god venninne i din situasjon, hva ville du rådet henne til?

 

Og nei, selvmord er aldri en utvei! Hvis du er såpass depressiv at du overveier det må du søke hjelp ASAP! Gå til politiet eller legen din imorgen - da kan du evt bli innlagt og få hjelp og være under oppsyn hele døgnet. Der vil du få noen å prate med.

Anonymous poster hash: a5352...c29

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

For å presisere, er ikke desperat når det gjelder menn,

Men livet.. Desperat etter å finne meg selv!!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c

[Anonym bruker]

 

Hvis du tenker på selvmord så bør du skaffe deg hjelp så fort som mulig.

 

Kan du si litt mer konkret hva som plager deg?

Jobber du, er det noe galt med arbeidssituasjon? Utdanning? Venner? Overvekt?

 

 

 

Anonymous poster hash: 6cbb7...677

[Anonym bruker]

Jeg tenker mye på selvmord ja

 

Skulle ønske jeg 'fikk lov'

 

Det er situasjonen her. Fanget i et system - ser ikkke utvei

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c

[Anonym bruker]

Det aller første du bør gjøre er å kontakte legen din, få noen å snakke med. Ring legen og be om en akutt-time i morgen, da er du i gang. Psykiatrisk sykepleier i kommunen har som regel kortere ventetid enn psykologer, og kan evt få deg raskere inn til psykolog. Men ring legen din i morgen!

 

Jeg kjenner dessverre igjen følelsen din. Jeg har funnet ut at jeg har en tendens til å finne menn som i utgangspunktet er veldig gode menn - men de er dessverre så såret fra tidligere forhold/erfaringer at de er redde for å forplikte seg. Det har skjedd gang på gang, flere av dem har innrømmet det i etterkant også...

Jeg har akkurat samme følelsen som det du har, at livet bare forsvinner fra meg, alle andre går videre med livene sine, jeg kommer ingen vei. I hvert fall ikke ift kjæreste, mann, barn.

Jeg savner så inderlig det å ha noen å dele livet med. Ikke en som skal fikse alt for meg, bare en jeg kan dele livet med og kjenne samhold med.

 

Noen trives veldig godt med å være alene, andre gjør det ikke. Jeg trivdes med det tidligere, men gjør det ikke nå lenger, har ikke gjort det på flere år.

Og da er de følelsene du og jeg har helt normale, tror jeg. Følelsen av håpløshet og ensomhet.

 

Men hvis vi gir opp, da har vi jo ikke fått oppleve det vi mest av alt ønsker - så å gi opp er ikke noe alternativ! En eller annen gang så kommer vi til å treffe riktig mann. Kunsten er å ikke bli for desperat at man tar "hva som helst" bare for å ha noen der. Tar man "hva som helst" så er det jo egentlig ikke en person som passer likevel, og da vil man også miste denne personen. Men da er tapet over drømmen større enn tapet av personen egentlig er, om du forstår hva jeg mener. Når det går litt så savner vi gjerne ikke akkurat den mannen så mye, men vi savner en riktig mann for oss.

Så jeg velger heller bevisst å ikke involvere meg i de som jeg ikke tror det kan bli noe seriøst med. Jeg gir dem en sjanse til å bli kjent, og jeg er åpen, men merker jeg at det ikke føles riktig så går jeg ikke inn i et kjærsteforhold  til ham.

 

Om det er noen vist å flytte, det kan bare du vurdere. Men der er det mye som spiller inn. Har du venner og familie der du bor nå? Har du jobb? Hvordan er muligheten til å bli kjent med nye der du bor? Trives du der du bor?

Å flytte kan gjøre veldig godt, man får en ny start, nye impulser - om ikke annet så føler man at man lever litt mer en periode. Men det å flytte betyr også mye arbeid, man blir sliten, du må gjøre deg kjent på et nytt sted, du har ikke nettverk, du må bli kjent med nye folk, må jobbe for å få venner. I en periode på et nytt sted så kan det også føles veldig ensomt, og da risikerer man også å skylde på seg selv.

Så å flytte kan gå begge veier, det kan bli veldig bra og en ny begynnelse, eller det kan bli en nedtur man angrer på. Bare du kan finne ut om det å flytte vil ha flere positive følger for deg.

 

Prøv ut nye arenaer for å treffe menn. Meld deg på kurs som det er mer menn som deltar på. Jeg vurderer f.eks. fluebindekurs, båtførerprøven (har ikke båt, men det gjør jo ikke noe ) og lignende. Det er flere menn der, man kan bli litt kjent uten at det er noen klassisk sjekkearena. Ellers er nettdatesider som f.eks. Sukker også en grei måte å komme i kontakt med menn - så lenge du ikke tar evt avslag veldig personlig, men ta det som en av flere arenaer du kan møte noen.

 

Hvis du har gode venner så fortell dem at du ønsker deg en kjærest, plutselig er det en av mennene til venninnene dine som har en kompis som kommer på besøk, blir med på en fest eller lignende.

 

 

 

Men først og fremst - du må ta kontakt med legen din så fort som overhodet mulig!!!

Når du tenker masse på selvmord så trenger du hjelp en periode.

Når jeg føler ting er på det mørkeste selv (er også mye syk m.m.) så prøver jeg å tenke at jeg befinner meg i en mørk tunnell - selv om jeg ikke ser lyset i andre enden, så VET jeg at det er der, jeg må bare fortsette inntil jeg ser lyset og så jobbe meg ut i lyset igjen.

Og akkurat nå så trenger du noen som kan hjelpe deg til å se det lille lyset der fremme.

 

Ikke gi opp, HI - du er ikke alene. Men det ER håp, det må du stole på!

 

Ring legen din og be om akutt-time i morgen!

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 5d85d...a80

[Anonym bruker]

Hvem har du vært, og hvem ønsker du å være? Det å "finne seg selv" er i utgangspunktet en illusjon, siden man SKAPER seg selv!

Anonymous poster hash: 02716...cef

[Anonym bruker]

Ahhh det var deilig å høre :)

 

Har aldri tenkt sånn - ang tunnel

 

I morgen skal jeg ringe til legen min og diverse andre muligheter

 

Jeg har desverre ikke noen venner her jeg bor heller.

Aldri besøk eller fester eller noe.

 

Og Familien min lever i sin egen boble

 

Men SÅÅÅÅ godt å høre at det er håp ja :)

 

Jeg vet jo ikke hva jeg vil,.. Hadde jeg bare visst så ja

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c

[Anonym bruker]

Hvor bor du? Sikker på at noen vil være venn med deg

Anonymous poster hash: ded79...55e

[Anonym bruker]

Tusen takk

Bor i Bergen

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c

[Anonym bruker]

Ahhh det var deilig å høre :)

 

Har aldri tenkt sånn - ang tunnel

 

I morgen skal jeg ringe til legen min og diverse andre muligheter

 

Jeg har desverre ikke noen venner her jeg bor heller.

Aldri besøk eller fester eller noe.

 

Og Familien min lever i sin egen boble

 

Men SÅÅÅÅ godt å høre at det er håp ja :)

 

Jeg vet jo ikke hva jeg vil,.. Hadde jeg bare visst så ja

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c

 

Ikke stress så mye med "hva du vil" eller "hvem du er".... det du trenger å gjøre nå er å finne en måte du kan få det greit i livet akkurat der du er nå. Hvis jeg bruker tunnellen, så trenger du nå å sette en fot foran den andre en stund, snakke med legen og andre som kan oppmuntre deg mens du fremdeles befinner deg i mørke.

Hva du skal gjøre når du kommer ut av tunnellen kan du tenke mer på når du begynner å nærme deg lyset, akkurat nå skal du bare være sterk, be om hjelp og sette en fot foran den andre. For hvert steg du tar og for hver gang du får hjelp og hjelper deg selv, jo nærmere kommer du det stedet hvor du skimter litt lys. Da fortsetter du å gå til det blir sterkere og sterkere.

 

Det med å finne seg selv, det tror jeg egentlig er et livslangt prosjekt. Jeg tror ikke man kommer til et punkt hvor man kan si at nå kjenner jeg meg selv fullt ut på alle plan. Jeg tror man endrer seg underveis i livet, man opplever vonde ting, man får motgang, man opplever gode ting, man er lykkelig.... alt er ting som er med på å forme deg. Så fokuser heller på det du vet om deg selv i dag som er bra, og jobb med det andre. Men å finne ett endelig svar, det tror jeg ikke du vil finne. Jeg tror livet ville blitt kjedelig om man kom til et punkt at nå kjenner jeg absolutt alle sider med meg selv, nå kommer jeg ikke til å endre meg noen gang igjen.

 

Og hva du skal gjøre - det kommer også når tiden er riktig for deg. Jeg har venner som har begynt på studier både i 30- og 40-årene, fått barn i samme alder også.... så du har trolig god tid.

Av og til trenger man erfaringer på godt og vondt før man finner ut hva man egentlig vil. Og når man har nådd det så kan det godt være at man har endret seg så mye at man plutselig ser nye ting man vil enda mer

 

Livet er i endring hele tiden - og det er til din (og min) fordel. Det står ikke stille, selv ikke når det føles slik.

 

Så skaff deg hjelp og sett en fot foran den andre, litt nærmere lyset for hvert skritt

 

Anonymous poster hash: 5d85d...a80

[Anonym bruker]

Det var utrolig godt skrevet!!!

 

Jeg har begynt å nøste opp i ting og tenkt mye!

 

Får håpe det finnes noen i helsevesenet som gidder å hjelpe

 

Tusen klemmer fra meg - hi

 

Anonymous poster hash: 21f7d...23c