Erfaringer med abort når man har to-tre barn fra før (langt)

[Anonym bruker]

Sliter dessverre med vonde følelser - er blitt gravid og vurderer abort...men kan love det ikke er et enkelt valg dette, jeg har nå slitt veldig følelsesmessig i halvannen uke siden vi fant ut.

 

Vi har to barn fra før som krever sitt, og mannen min har en krevende jobb. Vi bor og langt fra familie. I utgangspunktet har jeg hatt et ønske om et tredje barn, men har nå etter egen forferdelse oppdaget at jeg har veldig ambivalente følelser. Merker jeg omtrent har gått inn i en depresjon etter at jeg testet positivt. Tenker på alt det slitsomme som jeg må gjennom igjen, og klarer ikke å tenke positivt. Føler dette ble feil, men er det riktig med abort for oss?

 

I tillegg har jeg drukket mye alkohol ved ett tilfelle før jeg oppdaget graviditeten i godt vennelag (fikk mens, så jeg trodde det ikke hadde skjedd noe den runden), det er nok mye det som også tynger meg. Føler virkelig at dette er en håpløs situasjon, jeg vil gå og bekymre meg veldig for dette i svangerskapet og senere, om jeg har skadet babyen.

 

Andre som har tatt abort, pga. liknende følelser? Hvordan taklet dere en abort i etterkant?

 

 

Anonymous poster hash: f3776...e31

[MrsMilla]

Var i temmelig lik situasjon for noen mnd siden, men klarte ikke å ta abort. Nå er jeg i uke 15 med fjerde barnet. Alt som jeg var redd for og bekymret meg har nå stort sett ordnet seg.....

Vi har også krevende jobber, han reiser endel, og så er det jo plass, bil etc.

Mannen min var klar i at han ville ha abort de første ukene.

Jeg hadde drukket ganske mye egentlig siden jeg overhodet ikke forventet å bli gravid, og er glad i vin og sushi.... Altså før uke 4 da jeg fant ut...

 

Nå har vi trua på at dette blir bra!

 

Kanskje dere også trenger litt tid og kan se litt på alternativer?

[Anonym bruker]

Vårt fjerde barn er ikke planlagt.

 

Jeg klarte ikke ta abort, og for mannen var det aldri noe alternativ, han så på de tre barna vi allerede har og tenkte at det er enda et nydelig lite barn på vei så da må man bare rulle opp armene og stå på...

 

Jeg gråt da jeg testet positivt, ante ikke hvordan i alle dager jeg skulle orke. Men det gikk seg til egentlig, jeg begynte etterhvert glede meg til et nytt lite nurk og det har gått helt greit. Har aldri angret, minstejenta er så nydelig at det er umulig å ikke elske henne til døde, skikkelig sjamtroll.

 

Vi gjorde noen forandringer, tok tak i økonomien og sparte inn der vi kunne spare inn og jeg gikk ned i 80% stilling. Det har vi ihvertfall ikke angret på.

 

Men jeg hadde som deg veldig mange rare tanker altså, og selv om et fjerde barn egentlig ikke var en helt fremmed tanke for meg fikk jeg litt panikk når testen først var positiv. Jeg er glad det gikk over, tror aldri jeg kunne levd greit med å ha tatt en abort i ettertid, det ville jeg angret på, garantert.

Anonymous poster hash: c4c35...2da

[Anonym bruker]

Er gravid med tredje og her blir det abort.

Ønsker meg jo flere barn, men sånn som situasjonen er nå er abort eneste løsning. Begynner endelig å få litt ro i eldste som har slitt veldig siden jeg var høygravid med nummer to

 

Anonymous poster hash: ee0f6...b16

[magica fra tryll]

Bare husk at den der tidlige panikken veldig ofte går over etter noen få uker....Har kjent på den ved de 2 siste barna jeg;) Det med alkohol veldig tidlig tror jeg ikke du trenger bekymre deg for. Det tar noen uker før man deler blod.

[Anonym bruker]

Vært der du er nå, ble gravid med nr 3, det var ønsket men ikke planlagt, siden det ville bli for tett og for mye for meg, pga samboeren sin jobb.. Her tok jeg abort, det var tøft å gå gravid og vente på aborten, jeg gråt når jeg hadde utført aborten (utskrapning i uke 10, måtte vente i 5 uker før jeg fikk aborten) Men nå, 1 år etter, vet jeg at det var rett, det har jeg vist siden en uke etter aborten. Nå har vi også sagt oss enige i at det ikke blir flere unger, det å bli u planlagt gravid når yngste var 1,5 år, ga oss en oppvekker om at det bare ville bli for mye for oss.

 

Her må dere tenke dere godt om, kanskje kontakte Amathea for råd og hjelp i dette?
 

Anonymous poster hash: db47e...024

[Anonym bruker]

Jeg er uplanlagt gravid i uke 7 nå. Minstemor er 14 måneder og eldstemor 7 år. Jeg skal beholde. Jeg er litt i sjokk enda men jeg har tatt abort før og det skal jeg aldri gjøre igjen. Tre barn går med rett innstilling:-)

 

Anonymous poster hash: 97b98...d0c

[Anonym bruker]

Tenk deg godt om, bestill gjerne time til abort, så kan du kjenne hvordan det føles. For meg gikk det ikke å ta abort (ble uplanlagt gravid med nummer fire), tror aldri jeg kunne gjennomført det etter å ha gått gravid og født barn, men folk er forskjellige. 

Anonymous poster hash: 1602c...fa3

[Anonym bruker]

Ingen som kan fortelle deg hvordan dette blir... bare du vet hvordan dere har det som familie. Vet med meg selv at jeg aldri hadde klart det, etter å ha blitt mamma. Har fire nå, og vet at jeg ikke hadde klart abort selv om jeg skulle blitt gravid igjen nå. Lykke til med det vanskelige valget!

Anonymous poster hash: ff10a...c51

[Anonym bruker]

Takk for disse svarene. Jeg har faktisk hatt en samtale til abort, men gikk ut derfra med spiren fortsatt i magen. Er ikke så langt på vei, så alkoholen jeg var redd for er ubegrunnet. Det føltes jo da som en gave, og jeg sliter med tanken på abort, samtidig som jeg sliter med tanken på graviditet, fødsel og småbarnstid igjen...det føles fortsatt tungt, men det er jo en grunn til at jeg havnet i denne situasjonen, så det er et ønske der også...tror jeg bare er livredd for slitet og strevet vi har gjennomgått før.

 

Har litt mer tid å tenke, men mottar gjerne kommentarer fra andre som har fått en tredje "attpåklatt" i moden alder!

 

HI

Anonymous poster hash: f3776...e31

[Anonym bruker]

 

Takk for disse svarene. Jeg har faktisk hatt en samtale til abort, men gikk ut derfra med spiren fortsatt i magen. Er ikke så langt på vei, så alkoholen jeg var redd for er ubegrunnet. Det føltes jo da som en gave, og jeg sliter med tanken på abort, samtidig som jeg sliter med tanken på graviditet, fødsel og småbarnstid igjen...det føles fortsatt tungt, men det er jo en grunn til at jeg havnet i denne situasjonen, så det er et ønske der også...tror jeg bare er livredd for slitet og strevet vi har gjennomgått før.

 

Har litt mer tid å tenke, men mottar gjerne kommentarer fra andre som har fått en tredje "attpåklatt" i moden alder!

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3776...e31

 

Bare en oppklaring, jeg drakk alkohol før spiren ble unnfanget, derfor ble jeg veldig lettet pga. dette.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3776...e31

[Anonym bruker]

er i samme situasjon selv. blir abort på mandag om jeg ikke ombestemmer meg. er vanskeligå ta abort når man har barn fra før og vet hvor sterkt knyttet man blir til dem, samtidig som jeg syns det blir for mye med en til. redd for å ikke strekke til.

Jeg er fortsatt kjempeusikker på valget... livredd for å angre uansett hva jeg gjør. Blir nok ikke å angre på barnet, men redd for å gå og være nedfor og tungsindig resten av svangerskapet fordi jeg gruer meg til nok en småbarnsperiode...

 

 

 

Anonymous poster hash: 399d0...64d

[Anonym bruker]

Man angrer aldri på barna man får. Men mange kjenner på tanken på barnet de tok vekk. Jeg hadde aldri greid abort av et friskt barn etter jeg fikk barn. Tenker, tenk om jec hadde abortert x eller y. De mest fantastiske barna som finnes. Og slik vil en jo føle for z også. Men har man ikke mulighet/råd osv for oppfølgingen så er det jo sikkert ikke lett....

 

Anonymous poster hash: 7e3a7...84e

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon. Hadde to tette barn og ble gravid på nytt da yngste var 1,5 år. Bestemte meg for å beholde, men satt meg etterhvert ned å tenkte fornuftig og rasjonelt. Jeg hadde rett og slett ikke overskudd til et barn til. Jeg tok abort og lever godt med det i dag selvom jeg aldri trodde jeg skulle være i stand til det.

 

Anonymous poster hash: d5baf...38e

[Mamma_til_2]

 

Sliter dessverre med vonde følelser - er blitt gravid og vurderer abort...men kan love det ikke er et enkelt valg dette, jeg har nå slitt veldig følelsesmessig i halvannen uke siden vi fant ut.

 

Vi har to barn fra før som krever sitt, og mannen min har en krevende jobb. Vi bor og langt fra familie. I utgangspunktet har jeg hatt et ønske om et tredje barn, men har nå etter egen forferdelse oppdaget at jeg har veldig ambivalente følelser. Merker jeg omtrent har gått inn i en depresjon etter at jeg testet positivt. Tenker på alt det slitsomme som jeg må gjennom igjen, og klarer ikke å tenke positivt. Føler dette ble feil, men er det riktig med abort for oss?

 

I tillegg har jeg drukket mye alkohol ved ett tilfelle før jeg oppdaget graviditeten i godt vennelag (fikk mens, så jeg trodde det ikke hadde skjedd noe den runden), det er nok mye det som også tynger meg. Føler virkelig at dette er en håpløs situasjon, jeg vil gå og bekymre meg veldig for dette i svangerskapet og senere, om jeg har skadet babyen.

 

Andre som har tatt abort, pga. liknende følelser? Hvordan taklet dere en abort i etterkant?

 

 

 

Anonymous poster hash: f3776...e31

 

Sliter med og finne ut om dette er en planlagt graviditet eller ikke, du skriver ikke noe om det, du skriver at : fikk mens, så jeg trodde det ikke hadde skjedd noe den runden) så er det kun følelser du sliter med men baby er planlagt eller? hva sier mannen?