Er så ambivalent om samlivsbrudd...

[Anonym bruker]

Planen min er å gå fra min sinte og tildels aggressive og voldelige mann.

 

Er så sliten, og kjenner jeg innimellom virkelig hater han.

Jeg vet det står en forferdelig kamp foran meg om jeg gjør dette. Han har brukt ord som å knuse meg og 'om du stikker av med ungene så slår jeg deg ihjel'.

 

Jeg har ikke tenkt å stikke av med ungene. Men kommet ikke til å godta at de skal bo fast sammen med han. Han gjør ikke barna noe fysisk, men er fort sint og kjefter. Så samvær vil han jo få og jeg er innstilt på samarbeid. (Det er nok ikke han)

 

Men så blir jeg så trist av å tenke på at 'drømmen' vår for framtiden får dn slik ende. Vi har jo hatt det fint sammen, fått to nydelige barn som nå må bli pendlere... Jeg elsker familien hans, de er helt fantastiske - men de vet ikke hvor ille det kan være her. De kjenner temperamentet hans, men tror ikke de har anelse om at han også kan være fysisk mot meg..

 

Hadde det vært en måte å gjøre dette på som kunne la han beholde stoltheten sin, jeg vil jo ikke ødelegge mannen. Men om dette kommer ut så vil han miste mye av sin sosiale krets, og mulig også familie.

 

Jeg er overbevist om at han kunne hatt nytte av 'behandling' av noe slag. Psykolog, sinnemestring, lege? Det kan være depresjon, for han blir bare verre og verre. Men vil nok aldri få han til å innse at han har et problem.

 

Huff, ble litt rotete innlegg, men jeg klarer liksom ikke gi helt slipp her...

 

Anonymous poster hash: f327a...d08

[Anonym bruker]

Vil gi deg en klem. Står i akkurat samme situasjon, men ikke blitt utsatt for direkte fysisk vold. Men er forferdelig temparement.

 

Min utfordring er at det ikke blir bedre for barna om de må ha samvær med han alene annenhver helg feks. Da kan vi like gjerne holde sammen. Men jeg hater han.

 

Anonymous poster hash: 43bb0...c3e

[Anonym bruker]

Planen min er å gå fra min sinte og tildels aggressive og voldelige mann.

 

Er så sliten, og kjenner jeg innimellom virkelig hater han.

Jeg vet det står en forferdelig kamp foran meg om jeg gjør dette. Han har brukt ord som å knuse meg og 'om du stikker av med ungene så slår jeg deg ihjel'.

 

Jeg har ikke tenkt å stikke av med ungene. Men kommet ikke til å godta at de skal bo fast sammen med han. Han gjør ikke barna noe fysisk, men er fort sint og kjefter. Så samvær vil han jo få og jeg er innstilt på samarbeid. (Det er nok ikke han)

 

Men så blir jeg så trist av å tenke på at 'drømmen' vår for framtiden får dn slik ende. Vi har jo hatt det fint sammen, fått to nydelige barn som nå må bli pendlere... Jeg elsker familien hans, de er helt fantastiske - men de vet ikke hvor ille det kan være her. De kjenner temperamentet hans, men tror ikke de har anelse om at han også kan være fysisk mot meg..

 

Hadde det vært en måte å gjøre dette på som kunne la han beholde stoltheten sin, jeg vil jo ikke ødelegge mannen. Men om dette kommer ut så vil han miste mye av sin sosiale krets, og mulig også familie.

 

Jeg er overbevist om at han kunne hatt nytte av 'behandling' av noe slag. Psykolog, sinnemestring, lege? Det kan være depresjon, for han blir bare verre og verre. Men vil nok aldri få han til å innse at han har et problem.

 

Huff, ble litt rotete innlegg, men jeg klarer liksom ikke gi helt slipp her...

 

Anonymous poster hash: f327a...d08

 

 

Jeg hadde det som deg. Etter utbruddene hans sa jeg at jeg ikke kom til å leve med han hvis han ikke fikk hjelp. Han tok meg ikke på alvor og gjorde ingenting med det. Han sa også at han skulle kreve 5050, HAN som ikke hadde vært alene med barnet i mer enn ett døgn noensinne og har overhode ikke har oversikt over hva hun trenger.. Jeg var livredd for at han skulle klare å få det siden han hadde klart det med sitt særkulls noen år tilbake.

 

Men dette var det jeg gjorde: Kontaktet familievernkontoret og gikk dit i det skjulte (til å begynne med) I mellomtiden tok jeg han med til terapitime, men det var dyrt og da han satt der og sa at han gjorde 50% av husarbeidet i hjemmet skjønte jeg at det var penger ut av vinduet.

 

Jeg fortsatte å gå til psykologen hos fvk. Det var godt, som en slags ventil. Jeg var for stolt til å si noe til mine venninner. Helt til det sprakk for meg og jeg åpnet meg for en av de. Det var godt. Da begynte noe å skje. Etter den siste voldsepisoden (som også barnet mitt fikk med seg), så rømte jeg og barnet til et krisesenter, men via politiet. Jeg anmeldte han.

 

Jeg fikk separat mekling på bakgrunn av det som hadde skjedd. Behandleren sa at det ikke var en dommer i dette landet som ville dømme delt omsorg slik situasjonen var nå. Jeg skjønner at noen damer gjør dette på denne måten for å forhindre at far "får" barna, og det er kjempetrist iom at det på en måte ødelegger litt for oss som virkelig trenger det.

 

Han har nå en dag i uken annenhver uke og annenhver helg og skjønner at han ikke kommer noen vei. Heller ikke ved å være vanskelig.

 

Jeg sier ikke at du skal gå ut like hardt som jeg gjorde, men mitt råd er å begynne å snakke med noen. Da begynner snøballen å rulle. Du har barn du skal ta deg av. De kan ta direkte skade av å vokse opp i en slik familie og det vet du sikkert. Det var nok det som gjorde at jeg tok affære som jeg gjorde; barnet mitt var direkte vitne (vet ikke om hun så det, men hørte det gjorde hun iallefall)

 

Min situasjon nå er at eksmannen min kjemper for å få meg tilbake. Han har gått til ATV og er villig til å jobbe med dette på alle måter, både alene og sammen i terapi. Jeg har stått på nippet til å prøve igjen, men har innsett at jeg ikke må gjøre det. Risikoen er for høy, så jeg tør rett og slett ikke gjøre det. Jeg vet at det hadde vært fint å få oppleve ordentlig familielykke, men prisen er for høy å betale. Hva hvis det går åt skogen igjen.. Nei, jeg tør ikke prøve. Dessuten har jeg funnet ut at følelsene for han er borte. Det skjønte jeg nå i uken da han ville kysse meg.. Jeg vil bare vekk når jeg er sammen med han..

 

Gjør noe med situasjonen. Du vil IKKE angre. Og hva økonomi angår; ALT ordner seg. Du aner ikke hvor komplisert mitt brudd var. Men her sitter jeg i en koselig leilighet og har det bedre og bedre.

 

Godt nyttår og lykke til!

 

Anonymous poster hash: ae3d8...658

[Anonym bruker]

Jeg arbeider med sinnemestring for mennesker som av ulik grunner dømt til behandling eller begynner frivillig. Dette høres overhode ikke som tilbud som kommer til å gangne din mann. Sinnehåndtering er ikke et kurs der man lærer å ikke bruke vold. Det er mestringsstrategier for aggresjon. Ved voldsuttøvelse finnes det ingen vitenskapelige behandlingformer som har vist å ha noen effekt. Kan gjerne skrive til deg her, men jeg tror ikke du får de svarene du ønsker, desverre. Er borti denne problemstillingen daglig. Her er det du som må bevisstgjøres på hva som faktisk er mulig og ikke, slik som så mange andre i din situasjon.

 

Min personlige mening: du skylder dine barn å velge dem fremfor ham. Av alle kvinner jeg har møtt er det dette de færreste klarer å tilgi seg selv for.

Anonymous poster hash: fba5a...645

[Anonym bruker]

 

Jeg arbeider med sinnemestring for mennesker som av ulik grunner dømt til behandling eller begynner frivillig. Dette høres overhode ikke som tilbud som kommer til å gangne din mann. Sinnehåndtering er ikke et kurs der man lærer å ikke bruke vold. Det er mestringsstrategier for aggresjon. Ved voldsuttøvelse finnes det ingen vitenskapelige behandlingformer som har vist å ha noen effekt. Kan gjerne skrive til deg her, men jeg tror ikke du får de svarene du ønsker, desverre. Er borti denne problemstillingen daglig. Her er det du som må bevisstgjøres på hva som faktisk er mulig og ikke, slik som så mange andre i din situasjon.

 

Min personlige mening: du skylder dine barn å velge dem fremfor ham. Av alle kvinner jeg har møtt er det dette de færreste klarer å tilgi seg selv for.

 

Anonymous poster hash: fba5a...645

Har du erfaring med ATV og deres behandlingform? Mener at de har forsket på hvordan det går med klientene etter en stund og at mange blir 'friske'?!

 

hilsen anonym over

 

Anonymous poster hash: ae3d8...658