Faen ta omsorgssvikt fra mine foreldre!

[Anonym bruker]

Dette har at jeg i en alder av 30, VRIR meg i smerter når noe nytt og ukjent er på gang!

 

Jeg har en helt forferdelig angst spesielt mot å være borte fra min trygge boble: hjemmet. Spesielt i flere dager uten barn og partner.

 

Nå skal jeg starte i ny jobb rett over helgen og skal ifm opplæring ligge borte i to netter i en ukjent storby.

 

Dette kan høres ut som en bagatell for andre, men FY FAEN som jeg sliter! Mest lyst til å bare kaste inn håndkle som jeg har gjort hundre ganger før, men denne gangen SKAL jeg klare det!

 

Det verste er når jeg kommer på hotellet. Alene, ukjent og nytt uten mulighet til å kjenne på nærværet av familien min .. Jeg holder på å kaste opp av dette....

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

[Anonym bruker]

Ta med et bilde og avtal med mannen at dere bruker skype når du kommer frem. I tillegg synes jeg du skal spørre ungene dine om du kan få låne et kosedyr. Det vil sikkert være koselig for dem og godt for deg å holde rundt.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: e863a...e1d

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg kunen gjort mye med familien, men og være borte alene uten dem er ikke så greit.

 

Jeg har det verst om jeg må utenlands.

 

Stå på. Du vil klare det. Høres ut som gode råd over meg her...

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: 7bcf5...3a6

[Anonym bruker]

Meg over her:

 

Du får skrive her inne, så skal jeg svare deg. Når reiser du?

Anonymous poster hash: 7bcf5...3a6

[Anonym bruker]

Vi skal skype/prate i tlf og han er veldig omtenksom og støttende:)

 

Men nå er det altoppslukende for meg at jeg skal ut i dette ukjente. I bunnen ligger seperasjonsangsten. Jeg er totalt rotløs inne i meg og når jeg i tillegg kommer på et ukjent sted med ukjente folk og ikke kan trøste meg med at jeg skal hjem til familien på kvelden er mareritt for meg ....

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

[Anonym bruker]

Jeg reiser tirsdags morgen. Gud som jeg gleder meg til jeg kommer hjem igjen

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

[Anonym bruker]

Jeg reiser tirsdags morgen. Gud som jeg gleder meg til jeg kommer hjem igjen

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

Jeg skjønner. Rotløs er en vanskelig følelse. Med omsorgsvikt og bare det med skilteforeldre kan man bli det. Og få noen form for angst er vanlig da.

Vi er 3 søsken, med skilte foreldre. alle har i større eller mindre grad en form for angst.

Dette gjør at jeg unngår ganske mye jeg er redd for. Men jeg er ikke så ille at jeg ikke kan allikevel leve litt.

 

 

Anonymous poster hash: 7bcf5...3a6

[Anonym bruker]

Rart hvor skjøre mennesker kan være ..20 år etter.

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

[Anonym bruker]

Rart hvor skjøre mennesker kan være ..20 år etter.

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

Rart hvor ufølsomme mennesker kan være.

 

Anonymous poster hash: afcf9...dbf

[Anonym bruker]

Jeg har mine greier etter traumer i barndommen. Uten å utdype noe mer.

Enkelte situasjoner takler jeg dårlig.

Jeg gikk til tankefeltsterapi og det funker for meg.

En annen ting jeg ofte gjør er å tenke "krisetankene" helt ut. Hva er det VÆRSTE som kan skje når jeg gjør dette. Når jeg så kommer frem til hver gang at det er panikkanfall som er det værste så vet jeg at jeg har lært en del teknikker som demper anfallene. Etterhvert som jeg har utfordret meg selv merker jeg at krise tanker og panikk blir lettere å håndtere.

Det har aldri skjedd noe fælt med meg. Hjemlengsel er tung men det går bra.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 94eee...c4c

[Anonym bruker]

Vi skal skype/prate i tlf og han er veldig omtenksom og støttende:)

 

Men nå er det altoppslukende for meg at jeg skal ut i dette ukjente. I bunnen ligger seperasjonsangsten. Jeg er totalt rotløs inne i meg og når jeg i tillegg kommer på et ukjent sted med ukjente folk og ikke kan trøste meg med at jeg skal hjem til familien på kvelden er mareritt for meg ....

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

Slik har jeg det også. Mild omsorgssvikt og skilsmisse. Følelser og det som sikkert er angst blusset opp etter jeg ble mor. Har ofte tenkt at jeg bare er hardt rammet av kjærlighet og omsorg for min familie, pluss at jeg kan være sensitiv og litt av en kontrollfrik, men det er akkurat som du beskriver. Og det er så vondt og altoppslukende. Vil ikke at mine barn et sekund skal føle seg usynlige, uviktige eller forlatt.

 

Anonymous poster hash: 1082b...9b1

[Anyne]

Dette har at jeg i en alder av 30, VRIR meg i smerter når noe nytt og ukjent er på gang!

 

Jeg har en helt forferdelig angst spesielt mot å være borte fra min trygge boble: hjemmet. Spesielt i flere dager uten barn og partner.

 

Nå skal jeg starte i ny jobb rett over helgen og skal ifm opplæring ligge borte i to netter i en ukjent storby.

 

Dette kan høres ut som en bagatell for andre, men FY FAEN som jeg sliter! Mest lyst til å bare kaste inn håndkle som jeg har gjort hundre ganger før, men denne gangen SKAL jeg klare det!

 

Det verste er når jeg kommer på hotellet. Alene, ukjent og nytt uten mulighet til å kjenne på nærværet av familien min .. Jeg holder på å kaste opp av dette....

 

Anonymous poster hash: 8bfde...c04

Kjenner meg SÅ igjen! Derfor blir jeg i jobben jeg hater fordi den i det minste er kjent og "trygg".. hater nye ukjente situasjoner. Du er ikke alene..