Urimelig?

[Anonym bruker]

Jeg og min eks går greit sammen, men i tillegg til å ha hovedansvaret for barna, så tar jeg enda mer ansvar for de - og det gjør jeg med glede - men det gjør at min eks tror at alt går av seg selv, dem angående.

 

Her før jul trengte jeg hjelp en dag til å hente barna og passe dem (en hverdag) da jeg hadde eksamen. Han er arbeidsledig men går på noe kurs hver dag. Da jeg nevnte dette så var han helt nei, det hadde han ikke mulighet til osv. Ga flere grunner og sa at det var umulig i forhold til hans kurs. Jeg sa til slutt at jeg skulle ordne det selv. En uke etterpå (dette var rett før jul) så fortalt han at han var bedt i et slags heldagsjulebord-utflukt som han hadde veldig lyst til å gå i og hadde tenkt ut hvordan han skulle klare å lure seg unna kurset...Han gikk til slutt ikke, men av helt andre grunner, men jeg fikk bekreftet hans egoisme og at han faktisk hjelper til kun når det passer han. Jeg latet som ingenting for å ikke lage noe mas.

 

Jeg hadde de hele juleferien og var bortreist hos min familie. Da vi kom hjem så var han innom for å si hei, men også for å si at han ikke tok de denne helgen fordi det var egentlig ikke hans helg (han har partall-uker). Etter 12 dager uten å ha sett barna sine, så hadde han andre avtaler den helgen *tenke på seg selv først igjen. Jeg sprakk selvfølgelig litt (ikke mye) fordi han da hadde planlagt hvordan han skulle ta igjen denne helgen. På sin måte, Mens han bare sto og spilte litt dum så ble jeg stående å se ut som den som prøvde å lage vanskeligheter. Typisk scene...jeg ser den. Men!, jeg ble plutselig litt lei. Han får servert så mye på sølvfat uten at han takker noe særlig for det (eller bare en sånn overfladisk "tusen takk for det du gjør"), men jeg gjør det for barna. Ikke aktuelt for meg å gjøre det anerledes i hvert fall.

 

Men nå føler jeg at det greie forholdet vi hadde sammen (fordi jeg lot det meste gli mellom fingrene) slår sprekker og jeg vet ikke om jeg orker å kjempe for det - selv om det ville vært for barnas skyld. 

 

Jeg ønsker ikke å være vanskelig, og har i mange, mange tilfeller svelget endel kameler og det er greit. Men plutselig nå så sa det stopp. Er dette greit? Har han tøyd strikken for langt (det er ikke første gang vi har liknende episoder)?

 

Tusen takk for innspill dere, jeg trenger å klarne tankene i hodet mitt litt

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Anonym bruker]

Dytter

 

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Anonym bruker]

Du må nesten gjøre noe dersom du er misfornøyd, ingenting vil skje av seg selv.

 

Selv fikk jeg kalender av bf her om dagen, med forslag til samværsuker. Han jobber turnus så det er ikke mulig å gjennomføre annenhver helg. 8 helger hadde han skrevet opp, på 6 mnd. To av dem passer ikke, pga arrangementer på skolen og et 60-årsjubileum vi er invitert i, så da ble det 6 helger. Ingen ferier, han skal jobbe vinter- og påskeferie.

Og han bebreider meg når minsten gråter etter samværshelger. Blir så irritert.

 

 

Anonymous poster hash: bd87f...4d7

[Anonym bruker]

Skriv ned alle slike hendelser i tilfelle du får bruk for det en gang.

 

Ellers så fortsett som du gjør, sørg for deg og barna og la han kjøre sitt eget løp. Du behøver ikke lage noe oppstyr, men ikke regn med at han stiller opp på noe utenom. Og kanskje ikke at han har det samværet han skal ha heller. Det høres ut som han føler for å ta igjen litt frihet, det er noen som blir slik.

 

Dagen kommer da han vil skjønne han valgte feil vei. Om ungene er blitt store og det da er for sent å bygge noe nært og kjært, eller om han våkner tidsnok er umulig å vite. Men du er der og det er deg de vil støtte seg til, du vil være havnen de søker hjem til.

 

Kameler er lettere å svelge medhårs, du sparer deg for unødig ergrelse og frustrasjon om du slutter å regne med han. Det er ikke lett, jeg skjønner. Har vært der selv, men vi fikk det mye bedre når jeg suttet å håpe på på at barnefaren skulle bidra slik en far bør.

 

Anonymous poster hash: 7a8cf...529

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar. Skrive ned hendelser gidder jeg ikke, dvs. jeg gjorde det for mange år siden og kunne sikkert ha skrevet en bok om jeg hadde skrevet ned alt. MEN, det gjorde likevel ikke til at jeg klarte å komme meg ut av forholdet før jeg ble fysisk syk, så jeg har det med å finne unnskyldninger til fyren.

 

Men nå ble jeg med ett så lei. Akkurat som om det gikk opp et lys (ett til) og jeg fant ut at jeg ikke gidder å halte etter han og hans måte å styre livet mitt på. Det er akkurat som om han hadde behovet å ha en finger med i livet mitt og jeg ga han lov ved å "trenge hans hjelp til ditt og datt" og dermed skulle være takknemlig mot han (har jeg fått høre). Men jeg akter å forholde meg på et voksent nivå til han og ikke la barna merke noe særlig, men personlig ønsker jeg dessverre å skyve han litt lenger ut av livet mitt. Så får det bare være at jeg må ta ennå mer ansvar selv - det må uansett bli mer behagelig.

 

Det eneste er at jeg vet han kommer til å legge merke til at jeg skyver han vekk, og det vet jeg at han kommer til å bemerke - på en hyggelig måte slik at det er jeg som virker slem og han som står igjen som en som ikke skjønner hva han kan ha gjort galt. Men det får være. Jeg vet bare ikke hvor mye jeg skal forklare han da...??? Eller bare være kort og konsis om at sånn er det nå osv. Eller..flere detaljer om hva jeg synes?

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Superdolly]

Poenget med å skrive ned ting er å ha bevis. Dersom han for eksempel om noen år plutselig begynner å true deg med å gå til rettssak for nå vil han ha omsorgen for barna alene. Da har du kraftig skyts dersom du har skrevet opp alle gangene han ikke stilte opp, alle gangene han sviktet. Det er ikke meningen du skal skrive bok, bare noter en setning eller to. Eksempel: "Xx skulle hente barns kl fem. Fikk sms kl halv fem at han ikke kom fordi han skulle på fest i morgen." Ikke mer enn det. Men du MÅ jo ikke, men det er ment som et råd i forhold tilå. Kunne ha noe å slå i bordet med dersom han en gang bestemmer seg for å "ta deg" - hvis han for eksempel oppdager at det ikke funker å spille på din dårlige samvittighet lenger.

 

Dersom han sier noe som helst om at du skyver ham ut av livet ditt, smil pent og vær hyggelig tilbake. Men vær likevel helt tydelig på at han ikke har noe med hva du gjør og ikke gjør. Og skriv opp hva han sier. Så har du dokumentasjon.

[Anonym bruker]

Samtidig må jeg jo legge til at jeg er litt redd for at det ER jeg som er urimelig. Det vil si at siden jeg så godt vet hvordan han tenker og fungerer så dømmer jeg han fort og raskt når han gjør slike ting. For min del er han allerede stemplet og det skal la seg godt gjøre å kvitte seg med det...ovenfor meg i hvert fall. 

 

Men det er jo han som roter det sånn til for seg da...ved å gjøre det litt vanskelig når jeg ber om hjelp. For så å ordne dette lett som en plett når det er noe han vil. 

 

Men det er vel sånn en manipulator fungerer...han sår tvil hos meg selv og det er jeg som sitter igjen og lurer på om det er jeg som mistolker, overdriver eller dømmer for fort. Han er jammen en mester der ....for her sitter jeg og lurer på akkurat det, og synes litt synd på han fordi jeg er så hard mot han. Aaaaaargh!

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Anonym bruker]

Poenget med å skrive ned ting er å ha bevis. Dersom han for eksempel om noen år plutselig begynner å true deg med å gå til rettssak for nå vil han ha omsorgen for barna alene. Da har du kraftig skyts dersom du har skrevet opp alle gangene han ikke stilte opp, alle gangene han sviktet. Det er ikke meningen du skal skrive bok, bare noter en setning eller to. Eksempel: "Xx skulle hente barns kl fem. Fikk sms kl halv fem at han ikke kom fordi han skulle på fest i morgen." Ikke mer enn det. Men du MÅ jo ikke, men det er ment som et råd i forhold tilå. Kunne ha noe å slå i bordet med dersom han en gang bestemmer seg for å "ta deg" - hvis han for eksempel oppdager at det ikke funker å spille på din dårlige samvittighet lenger.

 

Dersom han sier noe som helst om at du skyver ham ut av livet ditt, smil pent og vær hyggelig tilbake. Men vær likevel helt tydelig på at han ikke har noe med hva du gjør og ikke gjør. Og skriv opp hva han sier. Så har du dokumentasjon.

 

HI

Jo, takk, jeg skjønner akkurat hva du mener. Men barna begynner å bli så store nå at det blir ikke noe omsorgssak i nærmeste fremtid. Dessuten VET jeg at han ikke vil ha barna 50 % for da mister han friheten sin. Det er jeg som har full omsorg nå, og jeg vet at jeg har nok vitner, både i familien hans og utenfor til at saken min er sterk. Om det skulle trenges. Derfor orker jeg ikke å skrive ned mer....det blir bare så negativt. For meg selv altså. Jeg ønsker heller å ta mer ansvar selv og skyve han ut...som jeg skrev. Det virker som det mest fornuftigste. Men jeg ser helt klart hva du mener, og hadde barna vært mindre så hadde det vært mer interessant også.

 

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Anonym bruker]

Du er ikke urimelig.

Samværsforeldre har det enkelt gitt. Her kansellerte bf samvær i helga fordi han var syk. Skulle ønske jeg også kunne ha barnefri når jeg er syk...

 

Anonymous poster hash: 0fcbc...9c9

[Anonym bruker]

Du er ikke urimelig.

Samværsforeldre har det enkelt gitt. Her kansellerte bf samvær i helga fordi han var syk. Skulle ønske jeg også kunne ha barnefri når jeg er syk...

 

Anonymous poster hash: 0fcbc...9c9

 

HI

Men jeg føler meg litt råtten. Fordi han alltid later som om han ikke skjønner..og står der som en som har solgt smør og ikke fått penger for det. Og det er jeg som føler meg slem. Derfor er dette likevel vanskelig

 

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Superdolly]

Jeg skjønner.

 

Prøv å jobbe litt med deg selv. Det er ikke du som er råtten og slem. Det er han som har funnet en måte å manipulere deg på som virker. Og da bruker han den.

 

Du må øve deg på å motstå manipuleringen hans. Øve deg på å ikke få dårlig samvittighet når det ikke er du som har gjort noe galt.

 

Et forslag: Hør nøye på hva han sier. Oppsummer det og sleng det tilbake i fjeset på ham, men med blid og hyggelig stemme, slik: "Forstår jeg deg rett når jeg tror at du sier at det er min skyld at du ikke fikk treffe barna denne måneden, enda det var du som avlyste samværet på grunn av festen hos Xx?"

[Anonym bruker]

Jeg skjønner.

 

Prøv å jobbe litt med deg selv. Det er ikke du som er råtten og slem. Det er han som har funnet en måte å manipulere deg på som virker. Og da bruker han den.

 

Du må øve deg på å motstå manipuleringen hans. Øve deg på å ikke få dårlig samvittighet når det ikke er du som har gjort noe galt.

 

Et forslag: Hør nøye på hva han sier. Oppsummer det og sleng det tilbake i fjeset på ham, men med blid og hyggelig stemme, slik: "Forstår jeg deg rett når jeg tror at du sier at det er min skyld at du ikke fikk treffe barna denne måneden, enda det var du som avlyste samværet på grunn av festen hos Xx?"

 

HI

Ja, der har du nok rett. Det er jeg som må øve meg på å ikke føle disse følelsene. Men vet du hva nesten det verste er? Det er at det er sjelden han sier meg i mot, eller klager på noe som helst. Det er nesten som om hva enn jeg bestemmer i forhold til barna så er det greit for han (nå skal det sies at det er sjelden jeg bestemmer hva han skal gjøre med barna da...det er mest i forhold til hvordan vi skal gjøre ting og praktiske ting...og jeg tar ansvar og han følger med deg jeg bestemmer - men som sagt ingen store ting).

 

Men her for noen måneder siden så sa han noe som satte seg fast i meg og det var at han syntes at jeg var blid og grei å ha med å gjøre så lenge jeg trengte han til noe, men at det ikke var sånn alltid. Jeg skjønte ikke helt hva han mente...men det fikk meg til å tenke at han faktisk ikke forstår at det er mulig han gjør ting for meg, men han skal vite at jeg har ofret veldig mye for at han skal ha mulighet til å se ungene sine vokse opp. Noe han sannsynligvis aldri ville ha gjort for meg. Så han har igjen en litt rar måte å se ting på og tror at han gir så mye og at han ikke får noe igjen.

 

Anonymous poster hash: cc459...88f

[Anonym bruker]

Det minner meg om min x. Han gjør det på samme måte. Jeg har alltid vært 'bad cop' i forholdet, både med tanke på barna, bruddet (jeg var den som gikk) og det som har skjedd etter. Han har holdt på som han vil, jeg har aldri sagt nei til hans stadige endrede planer, likevel er jeg den slemme. Nå, etter fire år, har jeg begynt å dele litt detaljer med søsteren og faren min, og de har fått øynene opp for hvordan det virkelig er, jeg har det jo svart på hvitt.. Og det hjelper meg til å tro på meg selv, at jeg faktisk ikke er kjip, slik han får meg til å fremstå, og det hjelper meg også til å glatt overse manipuleringen..

Jeg trenger han ikke, og spør ALDRI om hjelp til noe. Om jeg hadde gjort det ville det bli brukt mot meg, og ikke søren om jeg vil skylde han noe..

 

Anonymous poster hash: bd87f...4d7