Hvorfor skal alt diagnostiseres?

[overlord]

Hvert minste lille tegn til ubehag eller smerte skal ha en diagnose. Ethvert barn som er urolig eller av andre grunner avviker fra "normalen" i skolen skal ha enn diagnose. Uten en diagnose får ikke et barn som trenger det ekstraressurser i skolen.

 

Man setter mennesker i bås, og det blir vanskelig å senere komme seg fri fra denne båsen. Et barn som har det vanskelig hjemme og trenger litt ekstra oppfølging får en diagnose som følger det kanskje resten av livet og som er med på å forme barnets bilde av hvem det er.

 

Det er mange barn som har ADHD eller en diagnose innen autismespekteret, men det er også mange av barna med disse diagnosene som bare har en bedriten hjemmesituasjon og foreldre som ikke evner å gi god omsorg.

 

Er det for vanskelig å si til foreldre at de ikke er gode nok? Er det derfor man leter med lupe etter en bås/diagnose man kan sette i/på barnet for å slippe å gi skylden for barnets problemer der de hører hjemme?

[Vinterlilje]

For det første er det ofte enklere å finne både gode verktøy, hjelp og støtte dersom tilstanden kan forklares med en diagnose.

For det andre utløser en diagnose ofte ekstra hjelp (assistent i skolen eller i barnehagen, feks.).

 

Det tror jeg i mange tilfeller er forklaringen. Personlig mener jeg at vi tåler alt for få "avvik" hos barn og voksne. "Han er så rar. Det må feile ham noe". Neida, noen ganger er barn eller voksne lit rare, litt sære, litt mer aktiv, litt stille og litt ulike uten at det er noe galt med dem. Kanskje det heller ofte er noe galt med oss som skal sette lapper på alt og alle?

[overlord]

Til ditt første punkt er jeg ikke helt enig. Dersom diagnosen ikke skyldes egenskaper ved barnet, men at barnet lider under omsorgssvikt, så vil ikke verktøyene passe behovet. Man er altfor redd for å si fra til foreldre. Utsagnet "dersom mamma og/eller pappa er lykkelig så er barnet lykkelig" er bare pissprat for å forsvare at foreldre tar valg som ikke alltid er bra for barna. Barn lider under foreldrenes skilsmisse stort sett i hvert eneste tilfelle. Det må man ta inn over seg og kunne snakke om.

 

At diagnoser utløser ekstra hjelp mener jeg er feil fordi det tvinger fram en diagnose. Barn som lærere mener trenger ekstra oppfølging bør få det uansett. Å sette inn ekstra ressurser i skolen vil få sikt gi en enorm samfunnsmessig gevinst fordi det vil føre til at flere kan delta i arbeidslivet.

[Vinterlilje]

Jeg er ikke uenig med deg, men i praksis er det ikke (alltid?) slik at de gis ekstra ressurser uten at det ligger en diagnose i bunn. Så ja, i mange tilfeller "tvinges" det frem diagnoser for å kunne utløse ekstra ressurser og hjelp i barnehagen og i skolen.

 

Sant at verktøyet ikke alltid passer. Det både hører man og leser man om. Om foreldre som ikke får verktøyene i kassa til å fungere, men som fortsatt lener seg på diagnosen og at det er barnet det er noe feil med. Omsorgssvikt kan også, som du skriver, gi seg utslag i sympotomer som man minne om diagnoser (sier ikke at alle barn med diagnose er utsatt for omsorgssvikt - om noen skulle velge å misforstå dette).

 

Nå har jeg ikke barn med diagnoser, men jeg tror det er viktig for de som har slike barn og få en merkelapp slik at de kan si at det er ikke noe feil med oss og vår måte å oppdra barnet. Vi har ikke feilet i vår omsorg.

I mange tilfeller stemmer det helt sikkert, men hos noen er det andre ting som ligger til grunn (feks. tilknytningsforstyrrelser, medavhengighet, adferdsvansker pga. problemer i hjemmet og/eller i nærmiljøet, mestringsstrategier når man opplever vold i hjemmet eller seksuelt misbruk som kan gi utslag i avvikende adferd etc.). Og da er man inne på tid og rom for barnet til å fortelle om disse tingene, dersom det ligger noe annet til grunn.

 

edit: skrivefeil

Endret 4. januar 2014 av Vinterlilje

[Anonym bruker]

Jeg er i det store og hele enig med det du skriver, Overlord.

 

Men jeg tror det er viktig å huske at det her er snakk om to grupper barn - de som faktisk har diagnoser som er vanskelige å stille, som det ikke finnes noen bakenforliggende ytre årsak.

Og så er det de barna som er i den gruppen som egentlig ikke har noen diagnose, men som blir "vanskelige" eller "krevende" fordi det er noe i livet deres som absolutt ikke fungerer.

Som du sier så får mange slike problemer rett og slett fordi foreldrene ikke strekker til. Men noen har også velfungerende foreldre og har likevel problemer, så man må passe seg for å stigmatisere foreldre til slike barn også slik at det ikke blir en ekstra belastning for de som faktisk gjør absolutt alt mulig for barna sine.

 

Men hos de barna som sliter og får "diagnoser" fordi det er ytre årsaker, så er det viktig å avdekke disse årsakene - og det tror jeg er vanskelig i mange tilfeller. Og jeg tror du stiller et viktig spørsmål når du spør om det er for vanskelig å si til foreldre at de ikke er gode nok.

Jeg tror det er forferdelig vanskelig å si akkurat det. Før hadde man ofte nærere kontakt mellom generasjonene eller mellom naboer osv, noe som førte til at det ofte var noen som kunne ta seg litt ekstra av disse barna med foreldre som ikke fungerte. I dag har vi mistet mye av dette, hver lille familie er en liten øy, med familie som kommer og går. Naboer er der, men som regel ikke svært nært involvert - er i hvert fall mitt inntrykk. Før i tiden kunne en hvem som helst voksen korrigere et barn som oppfører seg galt - nå risikerer man at foreldre tar det som personlig kritikk og hopper på deg om du gjør det samme.

Samfunnet fungerer på en helt annen måte enn tidligere. Ikke så å forstå at alt fungerte bedre før, men jeg tror vi har mistet en del viktige, naturlige, skånsomme og effektive "korrigeringsmekanismer" etter hvert som samfunnet har endret seg.

 

En annen ting er at det er en lettvindt ansvarsfraskrivelse å "få" en diagnose på et barn som egentlig lider pga ytre faktorer. Fagpersoner slipper å ta den ubehagelige samtalen med foreldre, foreldre kan legge skylden på ting som er utenfor deres ansvar... og så kan begge parter gå sammen om å "skaffe hjelp" og "kjempe" mot systemet i trygg forvissning om at "ingen har skyld" og ingen trenger egentlig å ta ansvar.

 

Foreldre slipper å ta ansvar for å endre kostholdet til barna. De slipper å endre egen livsstil, ta oppgjør med seg selv og hverandre i forhold til hva de gjør som fungerer og ikke fungerer.

 

Og igjen sitter et barn som tilsynelatende har en diagnose, men som har fått den fordi altfor mange ikke tør å si sannheten om hvordan det virkelig henger sammen...

 

Skal man fortelle foreldre at de ikke er gode nok, da må man også ha tiltak som hjelper dem på riktig vei. Pr i dag finnes det ikke mange slike muligheter egentlig - i hvert fall ikke i slikt omfang som det kanskje er behov for.

Og ikke minst, man må være der, for for de fleste foreldre vil det være forferdelig å innse at de ikke strekker til, at barnet får adferdsproblemer pga noe de som foreldre ikke fikser. Det tror jeg er en så stor sorg og belastning at man må ha gode oppfølgingsordninger for å fange opp - spesielt der det ikke er noe stort nært nettverk rundt foreldrene og barnet.

Man må få dem til å fokusere på det som faktisk kan gjøres, det som er positivt - og man må tørre å stille krav.

 

Men - jeg tror noe av problemet er at hvis man skal ta tak i dette, så risikerer man også at det er en del barn med faktiske diagnoser som ikke vil få disse diagnosene, og dermed trolig mindre oppfølging. Foreldrene til disse barna vil måtte slite mer ift systemet for å "bevise" at barnet ikke er frisk.

 

Kanskje burde det gjøres noe med kriteriene med tilgang på hjelp, at det ikke er så steilt ift diagnose, men se på faktisk behov. Kanskje burde man bli tøffere til å sette i gang forebyggende hjelp, ta tak i ting før de utvikler seg for langt. Her er det en hel rekke fagpersoner som burde kunne se faresignaler, barnehageansatte, lærere, helsepersonell, familie, venner, bekjente.... ikke for at man skal fungere som vaktbikkjer for hverandre, men rett og slett bry seg litt mer, ikke være så redd for å ta tak i det som er ubehagelig.

 

Og ikke minst så må foreldrene selv innse at hvis de ikke fikser noe, så må de faktisk be om hjelp til det de ikke fikser - ikke skyve barnet foran seg for å få en diagnose å skylde sin egen utilstrekkelighet på.

De som ikke ser det selv må være åpne for å ta imot gode råd, lytte når noen gjør dem oppmerksom på det som ikke fungerer - og være villig til å gjøre noe med det selv.

 

Helsepersonell må også bli mer villig til å se at f.eks. kosthold kan være årsak til en uønsket adferd, og de må stille krav til at dette blir fulgt opp av foreldrene. Problemet er at altfor få anerkjenner kosthold og ernæring som en mulig årsak - og ikke minst det at svært få har kompetanse nok på området, både til å avdekke evt intoleranser og andre ernæringsmessige årsaker som kan spille inn, men også ift hva som kan/må gjøres i de tilfellene der dette er nødvendig.

 

Sånn helt til slutt, jeg har i min familie eller forholdsvis nære venner/bekjente foreldre og barn i begge kategorier. Jeg har sett hvordan barn har fått diagnoser der det har vært foreldrene som ikke har fungert, og foreldrene har ikke vært åpen for noe annet enn at det er barnet det er noe feil med.

Og jeg har sett barn som har faktiske diagnoser hvor de har slitt enormt både for å få diagnosen og for å få riktig hjelp, og disse barna har hatt foreldre som har snudd opp/ned på livene sine for å komme til bunns i saken, de har vært villig til og åpen for det meste.

De i det første eksemplet - det er bare trist, ikke minst for barna.

De i det andre eksemplet - jeg har enorm respekt for det disse foreldrene går gjennom og alt de gjør for barna sine.

 

Jeg tror heller ikke at det er mange foreldre som veldig bevisst går inn for å få en diagnose på barnet sitt uten at det er grunn for det. Men jeg tror at de selv tror barnet har en diagnose, fordi det er lettere å tro det enn å innse egen utilstrekkelighet. Man lurer seg selv så godt at man tror det, og lukker øyne og ører for det man vet ikke fungerer i hjemmet.

 

Men dette er en svær og omfattende debatt, det gjøres ikke enklere av at det er mange ulike etater som må inn.... helsevesen både for fysisk og psykisk utredning, barnehage/skole, kommunale hjelpeordninger/oppfølgning, oppfølging på sykehus osv. osv. Dette er etater som sitter på hver sine pengesekker og som altfor ofte ikke greier å se helhetsbildet ift hva samfunn og enkeltpersoner er best tjent med på sikt.

 

Jeg tror det er viktig å ta en slik debatt - selv om den vil oppleves ubehaglig for mange parter, både de som føler seg truffet, og ikke minst for dem som har reelle diagnosebarn.

Anonymous poster hash: 0e599...ff9

[Anonym bruker]

Barnet mitt har ingen diagnose, men har i 4,5 år nå hatt ekstra ressurs i bhg/skole. Jeg har mange ganger fått press på meg for å utrede ham (ved bup), men jeg ser ingen grunn til det. Så med mindre noen kommer med enormt gode argumentere for at jeg skal gjøre det, så skjer det ikke. Han sliter med språkvansker.

 

Anonymous poster hash: 0cdc3...862