Da kommer endelig min fødselshistorie :)

[Sjokoladebanan]

Her kommer min lange fødselshistorie.

 

Som dere sikkert vet så bar jeg på to tvillingjenter og hadde egentlig termin i morgen 4 januar. Jeg kunne ikke føde på lokalsykehuset da jeg måtte på kvinneklinikk og skulle føde på St.Olavs

 

Det hele startet da lokalsykehuset  fant ut at minstejenta hadde flatet ut litt i vekst og ringte St.Olavs for en second opinion. Jeg skulle egentlig reise dit den 17 desember og bli satt i gang den 18ne, men dem ville ha meg inn tidligere og reiste derfor dit fredag den 6 desember. Alt var stabilt og fint og siden det var helg var det lite som skjedde annet enn daglige ctg målinger. På mandag fikk jeg endelig prate med lege som sa at dem skulle sette meg i gang på onsdag den 11. Da var jeg akkurat blitt 37 uker.  De ville visst ikke drøye det noe lengre siden den minste var litt mindre.

 

Onsdagen kom og de satte inn et ballongkateter som lå inne til dagen etter. Så startet prosessen med cytotec tabletter. Kjente ikke så mye til de første 2 tablettene, men etter den tredje begynte kynnerne å ta seg opp. De kom med 1,5 – 2 min i mellom. Da klokken var rundt 22 på kvelden torsdag begynte dem å bli ganske vonde.  Skulle egentlig ha en tablett til, men siden jeg gikk i mot natt og jeg hadde såpass med kynnere ville de ikke gi meg flere slik at jeg ikke skulle få stormrier, og kanskje kunne sove litt være opplagt til morgenen etter.

 

Men kynnerne stoppet ikke, men gled over i rier og de kom like intenst med bare 1 minutts mellomrom. De var ikke så lange, men veldig intense. Da jeg hadde såpass med vondt ble jeg overflyttet itil fødeavdelingen. Der ble jeg lagt på ctg registrering og måtte ligge på rygg. Var så vondt. De slet med å få gode målinger da det hele tiden falt ut og å ligge slik på rygg uten mulighet for å endre posisjon føltes helt forferdelig. Fikk tilbud om epidural og jeg som egentlig ikke ønsket det, takket ja med glede og lettelse. Men noe epidural ble det ikke. På en time hadde jeg gått i fra 5 til 8 cm.

 

Mannen som hadde kapitulert og sovnet i stolen kvapp til da jeg hylte til i det de tok vannet. Jeg følte jeg hadde null kontroll rett og slett. Det var så vondt og intenst. Rundt meg hadde jeg en jordmor og en student, 2 leger og 2 barnepleiere.  Selve pressinga tok ikke så lang tid eller det føltes ikke slik. Da hodet stod i åpningen fikk jeg beskjed om å ikke trykke, men det var helt umulig og ut kom hun, med  armen bøyd på siden av hodet. Da hun var ute føltes det som en enorm lettelse. Følte meg ferdig selv om jeg på langt nær var det. Det var ei til som skulle ut, og det var jo hun som var størst. Det var så absurd å ligge der med alle rundt meg og se bort på mannen som holdt dattera mi, og ikke få henne opp på meg. Hun kom til rundt halv fem på morgenen, fredag den 13 desember.  Hun var 2400 gram og 44 cm. Bare 32 cm i hodeomkrets.

 

Tvilling nr 2 lå såpass høyt at jeg hadde ingen pressetrang i det heletatt. De måtte fortelle meg når jeg hadde en ri, og så skulle jeg prøve å presse det jeg kunne av egen kraft. Det føltes som en evighet. Ikke fikk jeg lov å endre posisjon heller. Det verste var at de hadde hendende oppi meg hele tiden. Det var så vondt og jeg var så sår. Alt jeg husker var at jeg gråt, tryglet og ba om å få slippe. De tok vannet, uten at det hadde noe spesiell effekt.  Og etter en tid og et forsøk med vakuum som var mislykket, ble det bestemt keisersnitt. Jeg hadde i utgangspunktet lyst til å unngå keisersnitt så langt som mulig, men da jeg hørte det ble foreslått, ble jeg bare veldig lettet. Den lettelsen gled over i en skuffelse over meg selv.  Var det på grunn av at jeg «gav opp» at jeg måtte ta dette keisersnittet?  Var det fordi jeg tryglet og ba om å få slippe som utgjorde det. Kunne det ha vært unngått om jeg  hadde presset mer, vært mer utholdende? Disse tankene har plaget meg i ettertid.  Fikk aldri pratet med jordmødrene som var under fødselen om det som skjedde og det syns jeg er litt trist. Hadde vært godt å få høre deres versjon av hva som skjedde.  Følte meg så svak der og da og var skuffet over meg selv som ikke presterte bedre. Tullete av meg jeg vet, men følelsene er irrasjonelle noen ganger. Tvillingjente nr 2 var 3400 gram, 50 cm og 36 cm i omkrets. Siden det ble en vaginal fødsel og et keisersnitt så er jeg glad det var hu minste som kom ut vaginalt ;-)

 

Da jeg lå på operasjonsbordet ristet hele meg. Sikkert både av redsel, av at jeg var sliten og sikkert fordi nervesystemet jobbet på spreng. Spinalen hadde nok også en medvirkende årsak, men skjelvingene begynte før den ble satt. Jeg var så sliten og lei meg. Å oppleve keisersnittet var veldig rart. Nok en gang kjente jeg på å føle man ikke hadde noen form for kontroll. De ble født med 2 timers mellomrom.  Andrejenta ble forløst rundt halv 7.

 

Da jeg endelig kom på overvåkingen fikk jeg petidin mot skjelvingene og det føltes fantastisk. Kroppen var helt utmattet. Tok en tid før jeg fikk sett begge jentene og jeg var temmelig utslitt. Tok mange timer før jeg ringte foreldrene mine og fortalte hva som hadde skjedd, da jeg rett og slett ikke hadde mer krefter. Jenta som kom med keisersnitt måtte på nyfødtintensiven og ligge over natta pga fostervann på lungene, men hadde det heldigvis bare bra og vi fikk henne hos oss dagen etterpå.

 

Mistet en del blod  og hadde lite krefter. Bare å gå i fra senga til toalettet var en nesten uoverkommelig. I tillegg var jeg jo selvfølgelig sår etter keisersnittet.  Tok 3 dager før jeg fikk stelt babyene for første gang. Fikk 2 enheter blod 3 dager etter fødselen for å komme meg litt. 4 dager etterpå fikk jeg reise hjem igjen. Dem mente jeg godt kunne være lengre, men jeg ville så gjerne hjem til sønnen og familien som jeg ikke hadde sett på nesten 14 dager.  

 

Kom hjem sent tirsdagskveld og på onsdag formiddag reiste vi til foreldrene mine som bor 20 min unna for å hente sønnen og vise frem jentene. Da vi omtrent var på tur hjem igjen knepper det i underlivet og det kjennes som om vannet går. Kjenner det renner langs bena og ser det drypper friskt blod på gulvet. Setter meg ned og skjønner at dette ikke er som det skal være. Prøver å reise meg igjen, men det bare renner og renner så jeg ringer legevakten og blir hentet av ambulansen. Livmoren hadde ikke trukket seg sammen godt nok og det hadde samlet seg en del blod. Måtte ha 2 utskrapninger og ble liggende noen dager på sykehuset før jeg fikk komme meg hjem igjen. Fikk 4 nye enheter med blod i løpet av det sykehusoppholdet. Jeg fikk komme hjem igjen bitte lille julaften. Er så glad for at dette hendte da jeg var kommet hjem for da kunne jeg i det minste få se gutten min hver dag.

 

I dag er det 3 uker siden fødselen. Vi koser oss mye selv om det er slitsomt  og rart å være nybakte foreldre igjen. Men Jeg føler jeg mye sterkere i kroppen og det er godt å ikke være gravid lengre :-p Fødselen føltes  veldig kaotisk, ukontrollerbar og en anelse traumatisk for meg, så det har tatt meg lang tid å klare å få det ned på papiret, og som dere ser så ble det mye som skulle ut.  Men det er unnagjort og jeg er nå 3 barnsmor. Å siden minste var så liten revnet jeg ikke i det heletatt. Var nesten rart å gå på toalettet og ikke ha vondt hehe.

Så da gjenstår det bare å si takk for meg her inne på barn i magen og på 3 trimester. Nå hopper jeg tilbake til dinbaby igjen J

Lykke til alle som fortsatt ruger. Uansett hvor vondt og uoverkommelig det kanskje føles der å da, så kommer det noe fantastisk ut av det... HELDIGVIS

 

 

 

[Ladybird2014]

Gratulerer så masse! Litt av en fødsel, både vaginalt og keisersnitt. Bra jobba!! Masse lykke til videre.

[Gladmor30]

Wow! Litt av en opplevelse. Syns du har vært superflink!

Gratulerer så mye med jentene

[Camillok]

Ojoj for en lesning. Gratulerer så mye det er ingen spøk med tvillinger altså, dobbel glede, men dobbel alt mulig annet også... Godt det gikk bra tross alt, og bra du i hvertfall fikk vært sammen med alle barna dine ved komplikasjonene etter fødselen. Håper dere har det bra alle sammen ville ringt til føden og bedt om å få gjennomgang med de JM som var med på fødselen.

[Prøvepånr2]

Gratulerer så mye! Jeg synes du var kjempeflink - for en historie! Kos deg med familien

[helixxx]

Grattis så masse! Og du var kjempefint! Bærer også tvillingar og er jo litt spent på korleis dette blir.

No må du kose deg med dei små!

[Gjest usababy]

Wow for en historie! Takk for at du delte

 

Gratulerer så mye. Skjønner at det opplevdes kaotisk...

 

Håper det går bra med dere videre!!

[Regina_George]

Så spennende å lese om fødslene til dere sterke damer! For en inspirasjon!! Gratulerer med de to nye, og nyt tiden med de tre barna dine:) Gleder meg til det er min tur!