Skulle så inderlig ønske jeg hadde et normalt barn...!

[Anonym bruker]

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Mine barn trenger ikke at jeg ligger sammen med dem når de skal sove. De er trygge ved at vi sitter i stua, er på vaskerommet eller tar en dusj. De roper hvis de vil noe, og sovner som regel etter ti min. Hva gjør du når de er blitt avhengig av at du ligger med de, og de skal lære seg å sovne selv?

 

Da er det dine barn det er synd i. De har blitt vant til at dere er der, og vil få det vanskelig og utrygt når dere plutselig skal slutte. For en dag må dere nesten det.

 

Anonymous poster hash: db60c...8ec

 

 

 

Kjære deg, vi snakker ikke om normalt fungerende barn her. Ikke gjør deg dummere enn du er, diskusjonen handler om et barn med en diagnose. Akkurat som om man ikke ville gått fra et barn med en fysisk funksjonshemming som trengte tilsyn hele tiden, gjør man ikke det med et barn som sliter så mye psykisk og mentalt som HIs barn gjør. Da gjør man det man må for å holde dem trygge inntil man får profesjonell hjelp. 

 

Har dere ikke lest HI? Hva er greia med å diskutere ting som ikke snakkes om i HI i det hele tatt?

 

Man presser ikke et barn som ikke er i stand til det til å være alene, når de lider av angst og ytterligere diagnoser!

 

Anonymous poster hash: 1d654...c49

[Anonym bruker]

 

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Jeg synes det høres ut som dere mater redselen til ungene ved å bekrefte at de trenger at dere skal sove sammen med dem for ikke å være redd. Min lille engstelige 6-åring får noen anfall iblant der hun er redd for å få sove, og da snakker vi om det, jeg sitter ved siden av sengen, og går ut av rommet etter hvert. Kommer tilbake igjen når hun trenger meg. Jeg sier ikke at min måte er den eneste rette å gjøre ting på, men jeg tror du gjør normale barn en bjørnetjeneste ved å lære dem at det er skummelt å sove alene i sin egen seng...Anonymous poster hash: 68433...80c

 HIs barn ER IKKE "normalt", han har en diagnose! Det er stooooor forskjell på et barn som fungerer som alle andre, og et barn som har en diagnose, som autisme. Og på toppen av det hele lider av angst. Da gjør man det man må for at ungen skal ha det bra.  Anonymous poster hash: 1d654...c49

Les det som er svart på her. Hun snakker ikke om hi sitt barn, men til hun som sover med sin normale 6 åring.

 

Anonymous poster hash: db60c...8ec

[Anonym bruker]

 

 

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Mine barn trenger ikke at jeg ligger sammen med dem når de skal sove. De er trygge ved at vi sitter i stua, er på vaskerommet eller tar en dusj. De roper hvis de vil noe, og sovner som regel etter ti min. Hva gjør du når de er blitt avhengig av at du ligger med de, og de skal lære seg å sovne selv?

 

Da er det dine barn det er synd i. De har blitt vant til at dere er der, og vil få det vanskelig og utrygt når dere plutselig skal slutte. For en dag må dere nesten det.

 

Anonymous poster hash: db60c...8ec

 

Kjære deg, vi snakker ikke om normalt fungerende barn her. Ikke gjør deg dummere enn du er, diskusjonen handler om et barn med en diagnose. Akkurat som om man ikke ville gått fra et barn med en fysisk funksjonshemming som trengte tilsyn hele tiden, gjør man ikke det med et barn som sliter så mye psykisk og mentalt som HIs barn gjør. Da gjør man det man må for å holde dem trygge inntil man får profesjonell hjelp.

 

Har dere ikke lest HI? Hva er greia med å diskutere ting som ikke snakkes om i HI i det hele tatt?

 

Man presser ikke et barn som ikke er i stand til det til å være alene, når de lider av angst og ytterligere diagnoser!

 

Anonymous poster hash: 1d654...c49

Det jeg har svart på her, handler ikke om hi's barn. Jeg svarte hun som sov med den normale seksåringer sin.

 

Jeg beklager at jeg svarte på en kommentar som dukket opp i diskusjonen.

 

Anonymous poster hash: db60c...8ec

[Anonym bruker]

 

det finnes mange ting du kan gjøre for å trygge han. de er kanskje ikke "pedagogisk korrekte" (jeg jobber som spesialpedagog), men de funker. liker han musikk? hva med å ligge å høre på noe beroligende musikk (ballader, meditasjonsmusikk, hva som helst... bare det ikke er "Oppjaget".) Med et par ørepropper kan han "stenge den farlige verden ute". Har regler for hvor lenge han kan høre og hvor høyt det skal være på. Er han trøtt nok, kan han sovne med musikken på. Hvis ikke er 20-30 min greit... En tv uten lyd på rommet kan ha samme effekt. Se et dyreprogram, ikke noe oppjagagende. NATTlys kan funke hvis han er redd for mørket. Er han trøtt nok, så sovner han med lyset på :-) Du kan også forsøke et enkelt triks.Kjøp en rull hyssing. Du vet slik tråd de har på sykehus, der man drar i snora om man trenger hjelp. Fest snora i senga hans, og ta med deg snora ut i stuen der du sitter. Knyt den eventuelt rundt hånda di. SÅ kan du si at nå er dere bundet sammen, og han kan dra i snora når han vil hvis det er "krise". Hjelper det å sove på ditt rom? Legg ene madrass på gulvet foran sengen din. Si at du kan han den klar til han, slik at han kan komme inn til deg når han vil. Men da må han legge seg pent ned og sove videre. Å ha det MORO før man legger seg er ofte til stor hjelp for engstelige barn. Man bør alltid legge seg med et smil om munnen. Kjøp en vitsebok for barn. Eller fortelle en morsom historie. Finn på noe. Om han ser du er sur og oppgitt, kan angsten forsterkes. Smil alltid. Gråte kan du gjøre etterpå. 

 

Anonymous poster hash: c9130...ffb

 

 

Tusen takk! Spesielt det med tråden og vitseboka. Musikk (ikke med headset) og nattlys har han allerede. Og Melatonin som en annen nevnte her.

Jeg skal skjerpe meg og være en snillere mamma imorgen kveld. Men jeg vil virkelig ikke venne han til at jeg skal ligge inne hos han til han sovner. Da prøver jeg heller alt annet først. Angsten kommer og går, det er lenge siden han var som dette på kvelden. Så hvis jeg begynner å ligge ved siden av han nå, skaper jeg kanskje et behov for lenger tid enn det som muligens er nødvendig. Tenker jeg... Selvom han ikke er normal. 

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

[Anonym bruker]

Min gutt er også autist og er i likhet med din veldig redd. Etter å prøvd ut ulike tiltak over mange år, så har jeg kommet til det at han bare MÅ ha meg hos seg. Jeg ligger nå på madrass inne på rommet hans (Jeg som skrev en annen tråd her om å sette inn 150-seng til oss). Jeg sniker meg opp når han har sovnet.

 

Min er også redd på dagtid. Jeg kan ikke gå fra ham, så må jeg på do eller på vaskerommet eller på badet så må jeg ha ham med meg. Jeg må selvfølgelig også følge ham når han må på do. Han kan aldri gå ut å leke alene, og han vil heller ikke leke alene på rommet sitt.

 

Man kan jo bli tullete av dette, det er et ENORMT omsorgsansvar. Har hjelpestønad sats to pga denne ekstra omsorgen. Jeg har altså gitt meg helt over og innsett at dette bare er noe som må til, og kan bare håpe på at det vil bli litt likere med årenes løp :S

 

Anonymous poster hash: 3b8e8...7c1

 

Takk for dette svaret også. Jeg skal lese din tråd nå. Min er også blitt ganske redd på dagtid nå. Heldigvis bor vi i en liten leilighet og han har en lillesøster som han leker mye med, så de oppholder seg stort sett alltid på samme rom. Men ja, det er til å bli tullete av. Har sats 2 jeg også, på hjelpestønad. 

 

Jeg har en bror som er veldig lik sønnen min. Og han er nå en 23-årig gutt, tilsynelatende oppegående og normal, men han tør enda ikke å være alene hjemme. Og jeg vil ikke at det skal skje med min sønn. Jeg vil ikke at han skal være en voksen mann som jeg må finne barnevakt til hvis jeg skal bort. Det er nok en av grunnene til at jeg kvier meg for feks å venne han til at jeg skal ligge ved siden av han. Da vil jeg prøve annet først og mye heller sitte ved døra til rommet hans etc først, om det fungerer. 

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

[Anonym bruker]

Ja, du skal ikke måtte sitte inne hos han eller ligge i sengen hans til vanlig. Men hvis dette er noe som kommer og går, og som er ekstra ille i perioder, så må du jo føle litt på det. Selv "Normale" barn kan være redde for ting i perioder. jeg husker jeg var kjemperedd for innbruddstyver og brann om natten da jeg var barn. Jeg måtte flytte inn på rommet til søstern min, fordi jeg var så redd. Antar at gutten din ikke har søsken? For søsken-samsoving er virkelig undervurdert som "triks" for å få barn til å sove og føle trygghet. Antar at du har prøv å gradvis gjøre han tryggere, først sitte i sengen, så på gulvet, så rett utenfor rommet, og så i sofaen med døren oppe osv.. Når det ene går bra så går du til neste skritt. Et annet super-triks kan være å skaffe en walkie talkie. Du får slike billige til barn i lekebutikken. Særlig hvis han er litt "barnslig" for alderen og kanskje synes politi og sånt er litt kult enda. Så kan dere gjøre det til en "Lek" om at han er operasjonssentralen. Og du er utrykningspolitiet. Det er meget viktig at operasjonssentralen kun tilkaller deg når det det er skikkelig krise :-) Men da kommer hun løøøpende. (Han kan trykke på knappen og si may day f eks...) Så hører du hva det er, og er det ikke "krise nok", så må du si at utrykningspolitiet må prioritere en annen sak ( f eks husvask) men at de må ringe igjen hvis det blir ENDA mer krise :-)

Anonymous poster hash: c9130...ffb

[Anonym bruker]

(hilsen meg med hyssing-tråden)

Anonymous poster hash: c9130...ffb

[Anonym bruker]

 

Ja, du skal ikke måtte sitte inne hos han eller ligge i sengen hans til vanlig. Men hvis dette er noe som kommer og går, og som er ekstra ille i perioder, så må du jo føle litt på det. Selv "Normale" barn kan være redde for ting i perioder. jeg husker jeg var kjemperedd for innbruddstyver og brann om natten da jeg var barn. Jeg måtte flytte inn på rommet til søstern min, fordi jeg var så redd. Antar at gutten din ikke har søsken? For søsken-samsoving er virkelig undervurdert som "triks" for å få barn til å sove og føle trygghet. Antar at du har prøv å gradvis gjøre han tryggere, først sitte i sengen, så på gulvet, så rett utenfor rommet, og så i sofaen med døren oppe osv.. Når det ene går bra så går du til neste skritt. Et annet super-triks kan være å skaffe en walkie talkie. Du får slike billige til barn i lekebutikken. Særlig hvis han er litt "barnslig" for alderen og kanskje synes politi og sånt er litt kult enda. Så kan dere gjøre det til en "Lek" om at han er operasjonssentralen. Og du er utrykningspolitiet. Det er meget viktig at operasjonssentralen kun tilkaller deg når det det er skikkelig krise :-) Men da kommer hun løøøpende. (Han kan trykke på knappen og si may day f eks...) Så hører du hva det er, og er det ikke "krise nok", så må du si at utrykningspolitiet må prioritere en annen sak ( f eks husvask) men at de må ringe igjen hvis det blir ENDA mer krise :-)

 

Anonymous poster hash: c9130...ffb

 

 

Må si tusen takk igjen jeg Det der er jo bare genialt! Han er uten tvil barnslig for alderen  

 

Han har et yngre søsken, og de er veldig knyttet til hverandre. Men de har så ulike ønsker på kveldstid. En vil ha mørkt rom, en vil ha lyst. En vil ha musikk, en vil ha det stille. Og i tillegg syns sønnen min at det er skummelt å se på henne sove, for da ser hun død ut De delte nemlig rom frem til for et år siden. Da fikk de hvert sitt. Og jeg samsov med barna lenge, frem til eldste var seks og yngste fire. Sønnen ble derimot ikke noe mer redd da han fikk rom sammen med kun søsteren sin, enn da vi samsov.

 

Jeg har i tidligere perioder gjort som du beskriver, flytte meg lenger og lenger unna. Samt komme inn med korte mellomrom og stadig øke tiden litt. Og jeg vet innerst inne at jeg burde gjøre noe sånt igjen, men helt ærlig: det er så slitsomt! Jeg har allerede vært gjennom det og håpet at det skulle holde med det, på en måte. Men nå skal jeg først prøve noen av tipsene dine og se om det fungerer, deretter får jeg ty til det samme gamle om det er det eneste som kan trygge han. 

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

[Anonym bruker]

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

Har begge diagnoser?

 

Anonymous poster hash: bf77f...69b

[Anonym bruker]

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

Har begge diagnoser?

 

Anonymous poster hash: bf77f...69b

Det samme lurte jeg på! Haha

 

Anonymous poster hash: f5ea6...f99

[Anonym bruker]

 

 

Ja, du skal ikke måtte sitte inne hos han eller ligge i sengen hans til vanlig. Men hvis dette er noe som kommer og går, og som er ekstra ille i perioder, så må du jo føle litt på det. Selv "Normale" barn kan være redde for ting i perioder. jeg husker jeg var kjemperedd for innbruddstyver og brann om natten da jeg var barn. Jeg måtte flytte inn på rommet til søstern min, fordi jeg var så redd. Antar at gutten din ikke har søsken? For søsken-samsoving er virkelig undervurdert som "triks" for å få barn til å sove og føle trygghet. Antar at du har prøv å gradvis gjøre han tryggere, først sitte i sengen, så på gulvet, så rett utenfor rommet, og så i sofaen med døren oppe osv.. Når det ene går bra så går du til neste skritt. Et annet super-triks kan være å skaffe en walkie talkie. Du får slike billige til barn i lekebutikken. Særlig hvis han er litt "barnslig" for alderen og kanskje synes politi og sånt er litt kult enda. Så kan dere gjøre det til en "Lek" om at han er operasjonssentralen. Og du er utrykningspolitiet. Det er meget viktig at operasjonssentralen kun tilkaller deg når det det er skikkelig krise :-) Men da kommer hun løøøpende. (Han kan trykke på knappen og si may day f eks...) Så hører du hva det er, og er det ikke "krise nok", så må du si at utrykningspolitiet må prioritere en annen sak ( f eks husvask) men at de må ringe igjen hvis det blir ENDA mer krise :-)

 

Anonymous poster hash: c9130...ffb

 

 

Må si tusen takk igjen jeg Det der er jo bare genialt! Han er uten tvil barnslig for alderen

 

Han har et yngre søsken, og de er veldig knyttet til hverandre. Men de har så ulike ønsker på kveldstid. En vil ha mørkt rom, en vil ha lyst. En vil ha musikk, en vil ha det stille. Og i tillegg syns sønnen min at det er skummelt å se på henne sove, for da ser hun død ut De delte nemlig rom frem til for et år siden. Da fikk de hvert sitt. Og jeg samsov med barna lenge, frem til eldste var seks og yngste fire. Sønnen ble derimot ikke noe mer redd da han fikk rom sammen med kun søsteren sin, enn da vi samsov.

 

Jeg har i tidligere perioder gjort som du beskriver, flytte meg lenger og lenger unna. Samt komme inn med korte mellomrom og stadig øke tiden litt. Og jeg vet innerst inne at jeg burde gjøre noe sånt igjen, men helt ærlig: det er så slitsomt! Jeg har allerede vært gjennom det og håpet at det skulle holde med det, på en måte. Men nå skal jeg først prøve noen av tipsene dine og se om det fungerer, deretter får jeg ty til det samme gamle om det er det eneste som kan trygge han. 

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

 

 

 

 

 

Ja, du skal ikke måtte sitte inne hos han eller ligge i sengen hans til vanlig. Men hvis dette er noe som kommer og går, og som er ekstra ille i perioder, så må du jo føle litt på det. Selv "Normale" barn kan være redde for ting i perioder. jeg husker jeg var kjemperedd for innbruddstyver og brann om natten da jeg var barn. Jeg måtte flytte inn på rommet til søstern min, fordi jeg var så redd. Antar at gutten din ikke har søsken? For søsken-samsoving er virkelig undervurdert som "triks" for å få barn til å sove og føle trygghet. Antar at du har prøv å gradvis gjøre han tryggere, først sitte i sengen, så på gulvet, så rett utenfor rommet, og så i sofaen med døren oppe osv.. Når det ene går bra så går du til neste skritt. Et annet super-triks kan være å skaffe en walkie talkie. Du får slike billige til barn i lekebutikken. Særlig hvis han er litt "barnslig" for alderen og kanskje synes politi og sånt er litt kult enda. Så kan dere gjøre det til en "Lek" om at han er operasjonssentralen. Og du er utrykningspolitiet. Det er meget viktig at operasjonssentralen kun tilkaller deg når det det er skikkelig krise :-) Men da kommer hun løøøpende. (Han kan trykke på knappen og si may day f eks...) Så hører du hva det er, og er det ikke "krise nok", så må du si at utrykningspolitiet må prioritere en annen sak ( f eks husvask) men at de må ringe igjen hvis det blir ENDA mer krise :-)

 

Anonymous poster hash: c9130...ffb

 

 

Må si tusen takk igjen jeg Det der er jo bare genialt! Han er uten tvil barnslig for alderen

 

Han har et yngre søsken, og de er veldig knyttet til hverandre. Men de har så ulike ønsker på kveldstid. En vil ha mørkt rom, en vil ha lyst. En vil ha musikk, en vil ha det stille. Og i tillegg syns sønnen min at det er skummelt å se på henne sove, for da ser hun død ut De delte nemlig rom frem til for et år siden. Da fikk de hvert sitt. Og jeg samsov med barna lenge, frem til eldste var seks og yngste fire. Sønnen ble derimot ikke noe mer redd da han fikk rom sammen med kun søsteren sin, enn da vi samsov.

 

Jeg har i tidligere perioder gjort som du beskriver, flytte meg lenger og lenger unna. Samt komme inn med korte mellomrom og stadig øke tiden litt. Og jeg vet innerst inne at jeg burde gjøre noe sånt igjen, men helt ærlig: det er så slitsomt! Jeg har allerede vært gjennom det og håpet at det skulle holde med det, på en måte. Men nå skal jeg først prøve noen av tipsene dine og se om det fungerer, deretter får jeg ty til det samme gamle om det er det eneste som kan trygge han. 

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

 

Bra! Håper noen av triksene funker! De er ikke helt "etter boka" men vel verdt et forsøk! Si hvordan det går ettterhvert da :-) Lykke til. Ikke gi opp.

 

Anonymous poster hash: c9130...ffb

[Anonym bruker]

 

Jeg må fortsatt ligge sammen med min sønn på 4 år til han sovner. Tror ikke dette er unormalt.....?Anonymous poster hash: b7425...ed0

Jo, det tror jeg er ganske unormalt...

 

Det er vel gjerne fordi det er du som har skapt dette behovet, og det er vanskelig å bryte.

 

Anonymous poster hash: db60c...8ec

 

 

Ærlig talt. Så enkelt er det ikke alltid.

 

Anonymous poster hash: a8f91...b60

[Anonym bruker]

Her har jeg et barn som jeg mistenker noe at har ADHD. Barnet kan bli veldig urolig kveldstid særlig hvis det har vært litt strevsomme ting og mindre rutiner enn vanlig den siste tiden. Barnet klarer da verken å roe hodet eller bena etter vi har lest bok, blir veldig følelsesmessig agitert, grubler noe veldig og sier det er redd osv.

 

Her hjalp det faktisk virkelig å benytte avspenningsteknikk/ hypnose/ meditasjon på barnet i 10 minutter. Så i kveld gikk det ganske raskt. Benyttet det på meg selv i tyveårene med godt hell før viktige eksamener osv.

 

La barnet ligge i en behagelig posisjon i sengen. Sitt i nærheten og si med rolig, dyp stemme: "Bena blir tyngre og tyngre, aremene blir tyngre og tyngre, de synker nedover i madrassen, kjenn så tunge de er, ryggen blir tyngre og tyngre og helt avslappet, hodet blir tyngre osv".

 

Fungerte helt utrolig godt her . Fatter ikke at jeg ikke har prøvd det før.

Anonymous poster hash: a8f91...b60

[Anonym bruker]

 

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

Har begge diagnoser?

 

Anonymous poster hash: bf77f...69b

Det samme lurte jeg på! Haha

 

Anonymous poster hash: f5ea6...f99

Nei ingen av de har noen diagnoser. De er trygge og glade barn. Men dette har vi gjort fra de var babyer, vi gjør det til de selv sier det er greit at vi ikke gjør det lengre. For oss er det ikke ett problem å gjøre det og barna blir ikke mere engstelige av det.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

[*Miss Marple*]

 

 

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Har begge diagnoser?Anonymous poster hash: bf77f...69b

Det samme lurte jeg på! Haha Anonymous poster hash: f5ea6...f99

Nei ingen av de har noen diagnoser. De er trygge og glade barn. Men dette har vi gjort fra de var babyer, vi gjør det til de selv sier det er greit at vi ikke gjør det lengre. For oss er det ikke ett problem å gjøre det og barna blir ikke mere engstelige av det. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Hva gjør dere når de skal på overnattingsbesøk til venner eller familie da? Finner de søvnen selv da? Og hva skjer om en av foreldrene er borte ved leggetid (siden dere må ligge med hvert deres barn)?

[Anonym bruker]

 

 

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

Har begge diagnoser?

 

Anonymous poster hash: bf77f...69b

Det samme lurte jeg på! Haha

 

Anonymous poster hash: f5ea6...f99

Nei ingen av de har noen diagnoser. De er trygge og glade barn. Men dette har vi gjort fra de var babyer, vi gjør det til de selv sier det er greit at vi ikke gjør det lengre. For oss er det ikke ett problem å gjøre det og barna blir ikke mere engstelige av det.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

Å, så teit da. Og at dere gidder! Betyr det at de aldri overnatter hos besteforeldre eller noen av vennene sine? Da går de isåfall glipp av noe! Og er dere alltid hjemme begge to ved leggetid? Er dere kanskje trygda?

 

Anonymous poster hash: bf77f...69b

[Anonym bruker]

Hva hadde du gjort om du hadde tre barn da? Og om du har besøk?

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

Anonymous poster hash: f1243...89f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Har begge diagnoser?Anonymous poster hash: bf77f...69b

Det samme lurte jeg på! Haha Anonymous poster hash: f5ea6...f99

Nei ingen av de har noen diagnoser. De er trygge og glade barn. Men dette har vi gjort fra de var babyer, vi gjør det til de selv sier det er greit at vi ikke gjør det lengre. For oss er det ikke ett problem å gjøre det og barna blir ikke mere engstelige av det. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Hva gjør dere når de skal på overnattingsbesøk til venner eller familie da? Finner de søvnen selv da? Og hva skjer om en av foreldrene er borte ved leggetid (siden dere må ligge med hvert deres barn)?

Venner overnatter de fint hos uten oss. Familie overnatter de aldri hos, da vi aldri har behov for barnevakt. Sjelden en av oss er borte, men de få gangene det har skjedd så legger den som er hjemme yngste først så eldste.

 

Anonymous poster hash: 6995c...e36

[Anonym bruker]

Jeg må fortsatt ligge sammen med min sønn på 4 år til han sovner. Tror ikke dette er unormalt.....?

 

Anonymous poster hash: b7425...ed0

Jo,det er unormalt vil jeg påstå

 

Anonymous poster hash: 335ab...0fc

[Anonym bruker]

Hvis du har et barn med autisme, og allerede ikke takler dette som jeg ser på som en filleting synes jeg faktisk du bør ta deg kraftig sammen, tror din sønn vil møte på sterkere utfordringer enn dette når han er eldre og har den diagnosen.

 

Har du fagpersonell som er eksperter å prate med generelt?

Anonymous poster hash: 5dcd5...447

[Anonym bruker]

 

Hvis du har et barn med autisme, og allerede ikke takler dette som jeg ser på som en filleting synes jeg faktisk du bør ta deg kraftig sammen, tror din sønn vil møte på sterkere utfordringer enn dette når han er eldre og har den diagnosen.

 

Har du fagpersonell som er eksperter å prate med generelt?

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...447

 

 

Vi har ikke noe nettverk av fagpersoner rundt oss. Kun ppt som vi ser en gang i halvåret på møte på skolen. Vi har derimot vært på foreldreveiledning noen ganger. Og verktøyene vi fikk der har fungert ekstremt godt! Gutten som tidligere låste seg, fikk raserianfall, var umulig å ha med i butikk etc har blitt en veldig omtenksom og god gutt. Jeg tar selvsagt mange, mange hensyn til han i hverdagen, som er så innarbeidet at jeg ikke ser det selv. Så jeg vil egentlig (nesten uten å skryte) si at jeg syns jeg har taklet veldig mye gjennom livet hans og på en relativt god måte. 

Men jeg tror kanskje du bør tenke deg om når du kaller det en filleting å ha en ti-åring som ikke tør å være alene på et rom en gang. Det er ikke en filleting å måtte være i konstant nærhet til et såpass stort barn, når man gjerne har litt andre ting å henge fingrene i også. Spesielt ikke når man er alene med barna. 

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

[Anonym bruker]

 

Hvis du har et barn med autisme, og allerede ikke takler dette som jeg ser på som en filleting synes jeg faktisk du bør ta deg kraftig sammen, tror din sønn vil møte på sterkere utfordringer enn dette når han er eldre og har den diagnosen.

 

Har du fagpersonell som er eksperter å prate med generelt?

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...447

For et idiotisk svar!

 

Anonymous poster hash: 0a653...059

[Anonym bruker]

Da legger du deg i senga med han til han sovner. Han trenger mamman sin! Vi har en på 6,5 og en på 5 år. Vi ligger sammen med hvert vårt barn til de sovner. Barn skal ikke måtte være redde når de skal sove. Stakkars barn som ikke får tryggheten ved og ha mamma eller pappa der når de skal sove. Anonymous poster hash: 6995c...e36

Det gjør vi også, en i 1. Og en i 2. Klasse.

 

Største trenger det ikke, men liker kosen. Yngste ble seks like før jul, og er ikke så stor enda. Det erylt normalt.

 

Anonymous poster hash: bb432...6e1

[mamma_bergen]

 

 

Jeg må fortsatt ligge sammen med min sønn på 4 år til han sovner. Tror ikke dette er unormalt.....?

 

Anonymous poster hash: b7425...ed0

Min er 10 år...

 

Anonymous poster hash: b0f6b...b00

What?? Ligger du hos 10 åringen til han/hun sovner?? Hjelpes.. Hvorfor??

 

Anonymous poster hash: 1d46f...999

 

Ehh..Leste du innlegget?

[Anonym bruker]

Hi her. 

 

Idag pratet jeg med gutten min om snøre og walkie talkie. Han likte best ideen med snøret, så vi ble enige om å forsøke det. Og gjett hva? Han lå i senga hele kvelden og sovnet på rundt 15 minutter! Han sa en gang at han fortsatt var litt redd. Da sa jeg med positiv stemme at det virker som det går veldig bra likevel og at vi nå er bundet til hverandre. At jeg passer på han. Så sovnet han. Jeg satt dessuten på kjøkkenet, så jeg satt hakket nærmere rommet hans. Herregud, dette gikk hvertfall strålende ikveld! 

 

Jeg er evig takknemlig for sånn kreative, morsomme og alternative løsninger!

Anonymous poster hash: b0f6b...b00