Hvordan hadde du reagert hvis din mamma el pappa hadde gått bort og den gjenlevende part hadde fått seg ny venn/venninne når det er mindre

[Anonym bruker]

enn 6 mnd siden begravelsen? Gjelder ikke min familie, men noen jeg kjenner.

Anonymous poster hash: 692e5...9d7

[LeTwinsA]

vet ikke siden jeg har begge mine i live. men antar at jeg kanskje hadde blitt litt sår? lei meg? syntes det var tidlig? vært glad på dens vegne? 

 

Og det berører deg fordi??

[Anonym bruker]

Det ville jeg ikke sagt noe på.

 

Pappa døde for noen mnd siden, og jeg har sagt det er helt ok for meg om hun finner en å dele livet med.

Jeg uner ingen å måtte være alene.

 

Anonymous poster hash: 7a99a...c24

[★julestjerne★]

Umulig å seie, håpar eg hadde oppført meg som folk og vore glad for at den gjenlevande faktisk fortsatte å leve. Men kan ikkje garantere det..

[Anonym bruker]

Man bør være forsiktig med å dømme andres valg. Noen ganger dukker kjærligheten bare opp selv om det ikke passer helt perfekt? Passer det noen gang helt perfekt?

 

Anonymous poster hash: d53e6...5ef

[Sokkedyret]

Hadde nok blitt rasende, lei meg, fornærmet og skuffet.

[Anonym bruker]

Hvis det er en som har vært syk lenge, så har jo den gjenlevende hatt lang tid på å bli vant til at han/hun skal være alene og trenger ikke gå gjennom hele sorgprosessen i ettertid. Jeg ville nok syntes det var uvant, men hyggelig.

Anonymous poster hash: cd93e...db7

[Anonym bruker]

Kjenner også til et slit tilfelle der mannen var gift på ny etter 6 mnd.. Men kona var syk i to eller tre år før hun tapte kampen og hun sa ved flere anledninger at hun ikke ville han skulle være alene så lenge etter at hun gikk bort.. " du som ikke kan vaske klær eller lage middag engang!" Vil ikke blande meg i slikt, for hva vet vel jeg om avtalene de evt har seg i mellom.....

 

Anonymous poster hash: 3f0a9...9f9

[LillaGorilla♥♥]

Det aner jeg ikke, for slike ting er vanskelig å svare på når man ikke står oppi situasjonen selv. 

 

Det hadde gjerne kommet an på en del ting, som feks hvor lenge mor/far hadde vært syk, situasjonen rundt, min egen sorgreaksjon, hvem den nye var og hvordan han/hun ble introdusert osv.

 

På den ene siden ønsker jeg jo ikke at den gjenlevende skal måtte gå gjennom resten av livet alene, og at de gjerne må møte en som gjør dem lykkelig igjen. På den annen side hadde jeg kanskje vært redd for at den døde ble "glemt" eller erstattet på noe vis. Men jeg vet som sagt ikke. Jeg håper jeg slipper å forholde meg til det på en god stund enda, for å si det sånn.

[sug lut]

Så lenge han ikke forventet at jeg skulle omgås vedkommende kunne han gjort som han ville.

[Superdolly]

Det vet jeg jo ikke, siden jeg ikke har vært i den situasjonen. Men jeg har da noen tanker.

 

For det første tenker jeg at det kommer an på situasjonen rundt dødsfallet. Har avdøde vært veldig syk veldig lenge, kan det jo hende at den gjenlevende ektefellen har hatt tid på seg til å venne seg til tanken på å bli alene og på en måte sørget litt allerede før dødsfallet. Hvis det ble forståelig. I motsetning til om det var en brå ulykke og den gjenlevende plutselig fant seg selv som enke/enkemann. Da trenger man kanskje lenger tid.

 

Og ekteskapet og situasjonen ektefellene imellom. Var den ene for eksempel senil og aldeles borte har den andre kanskje gått videre for lengst. Også i andre situasjoner kan detj o hende at ekteskapet var mer eller mindre over, slik at den gjenlevende egentlig hadde sørget seg ferdig for lengst.

 

Så kan det jo naturligvis hende at den gjenlevende rett og slett ikke trengte så lang sørgetid, av en eller annen grunn. Og den grunnen kan jo være hva som helst.

 

Jeg skjønner at dette nok vil føles sårt for barna, men det går ikke an å sette frister og en fasit på hvor mye og hvor lenge man må sørge før det blir bra nok og greit.

[amandine]

Jeg mistet en av mine beste venninner i fjor vinter, for snart et år siden. Hun hadde en fantastisk mann som ga henne alt i de årene hun var syk før hun døde. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at han finner glede og kjærlighet jo før jo heller. Om det hadde vært en måned etter begravelsen hadde vært helt ok. Ingen tvilte noensinne på hvor høyt han elsket min venninne, og hun ham. Men hun døde og han står igjen. Sånn er det.

[Cat.68]

Jeg håper inderlig jeg ville klart å se stort på det. Den som står igjen skal tross alt leve videre, hvorfor skal de måtte gjøre det alene. Nå er jo de godt opp i årene også, så hvis dem fikk noen år til med glede og kjærlighet vil jeg unne dem det, men hvem vet. Kommer sikkert an på hvor godt jeg ville likt vedkommende i utgangspunktet.

[Anonym bruker]

Greit dette, bare faren min ikke kommer hjem med ei taihore, russer hore eller Brasil ludder..... som kun er ute etter penger!

Anonymous poster hash: 324e0...1e0

[Anonym bruker]

Det tror jeg jeg ville blitt glad for.

 

Anonymous poster hash: cf3fd...322