Fødselsdepresjon, erfaringer?

[Anonym bruker]

Kan noen fortelle litt om sin erfaring med depresjon etter fødselen? Hvordan utartet det seg? Fikk du hjelp? Hva slags? Ble det bedre? Når?

Jeg fødte for 8 måneder siden, og har nå fått diagnosen sterk fødselsdepresjon. Ønsker bare å ligge i senga, helt utmattet og fatter ikke hvordan en psykolog skal kunne få meg opp herfra. Jeg ønsker så gjerne, for jeg skal snart ut i jobb igjen, og ikke minst så ønsker jeg å være en god mor for den vakre herlige dattera mi. Får så vond samvittighet når jeg ligger her og hører på bablingen og latteren hennes uti stua, hun og pappaen koser seg heldigvis veldig sammen. Kan noen fortelle meg at det kan bli bedre?

 

Anonymous poster hash: 5bb02...0a4

[Anonym bruker]

Dytter litt, i håp om noen svar.

 

Anonymous poster hash: 5bb02...0a4

[Anonym bruker]

Fikk fødselsdepresjon med nr 1. Venter nr. 2 og angsten for å få det igjen preger svangerskapet - er langt i fra så forventningsfull og gla som da jeg gikk med første. I følge legen min er det 75 % sjanse for ikke å få det tilbake! så det er jo en bra ting:)

Jeg merket allerede på barsel at ting ikke var som det skulle, siden gikk det bare nedover. Det som sto sterkt hos meg var tankene om at barnet ikke likte meg og at det var noe galt med barnet.

Jeg jobber i helsevesenet og skjønte at jeg måtte få hjelp raskt. Fikk akutt psykisk team hjem til meg og begynte på antidepressiva da barnet var 3 uker...snudde raskt og etter et par uker var jeg i siget igjen og fikk en fantastisk permisjonstid med den lille.

Har du vært deprimert i 8 mnd?

 

Anonymous poster hash: cac18...a73

[Anonym bruker]

Ville bare holde sengen og stenge ut alt jeg også, forresten! Hadde i tillegg angst og fikk ikke sove:(

 

Anonymous poster hash: cac18...a73

[Anonym bruker]

Jeg lurer på litt av det samme... er alene med en på 6 mnd, og har i det siste også opplevd panikkanfall. Veldig skummelt! Hadde planer om å be om hjelp på helsestasjonen, men så har helsesøsteren vår blitt langtidssykmeldt... Har ikke vært gjevnt deprimert hele veien, men det har svinget veldig opp og ned. Nå er jeg på god vei mot bunnen, og jeg skjønner selv at jeg trenger hjelp. Synes det er veldig tungt å være helt alene med omsorg og ansvar, og er meget ensom. 

Anonymous poster hash: 560b5...1e9

[Anonym bruker]

Fra barnet kom til verden så følte jeg ingenting for han,å det var helt forferdelig!

Jeg ville føle morfølese for han å være overlykkelig for at jeg endelig hadde fått min friske og sunne gutt,men så var det altså ikke.

De første dagene latet jeg som alt var bra å at jeg var sååå lykkelig med sønnen,jeg klarte ikke innrømme det til meg selv engang.

Babyen min skreik mange timer om kvelden og natten å det gjorde ikke ting bedre.

Jeg følte meg misslykket som mamma som ikke klarte å roe min egen sønn!

I ettertid viste det seg at han hadde kolikk.

 

Etter 4 dager med mye gråting å at jeg var urolig i kroppen hel tiden,så klarte jeg å innrømme for meg selv at jeg ikke var lykkelig å at jeg trengte hjelp.

Jeg var konstant urolig i kroppen når jeg var med sønnen min,mens når jeg ikke hadde han så var jeg plutselig rolig i kroppen igjen.

Jeg fikk veldig dårlig samvitighet av å være så deprimert når jeg nettopp haddde fått en frisk og sunn gutt,å følte meg grusom som ikke følte meg glad å itellegg ikke følte noe for sønnen min.

Det føltes som om jeg passet barnet til noen andre,jeg følte overhodet ikke at han var min.

Jeg gruet meg veldig til å fortelle noen andre hvordan jeg følte det for jeg var redd for at de kom til å dømme meg å se på meg som en dårlig mor.

Var også redd for at jeg skulle bli fratatt sønnen min siden jeg var så deprimert.

Jeg ringte først bestevenninen min å tok den vanskelige samtalen om hvordan jeg følte det,å at jeg var alvorlig deprimert.

Hun var veldig støttende å lovet å komme på besøk neste dag,ettersom jeg sa at jeg følte meg mye bedre når jeg hadde venner eller familie rundt meg.

Så ringte jeg mamma å fortalte det samme,så også hun lovet å komm neste dag.

Så ringte jeg på sykepleierene på sykehuset å fortalte hvor deprimert jeg var å grein masse men sykepleieren satt å trøstet meg.

Jeg sa at jeg var så redd for at jeg aldri kom til å få morsfølese for sønnen min,å hun svarte at bare det at jeg var så redd for å ikke få det viser at jeg egentlig bryr meg mer om sønnen min enn jeg tror.

Det var veldig godt å høre.

 

Når jeg kom ut fra sykehuset gikk jeg til fastlegen å sa at jeg var alvorig deprimert,å det eneste han tilbydde var psykolog.

På det tidspunktet hadde jeg vanskelig nok med å snakke med bestevenninen min om dette,å hun snakker jeg normalt om alt til,så klarte ikke åpne meg for en jeg ikke kjente da.

Så fikk egentlig ingen hjelp siden jeg takket nei til det.

Men fikk mye hjelp av mamma og pappa iform av avlastning,å det ble til at jeg flyttet inn der med en gang jeg kom fra sykehuset.

Men selv om jeg bodde hjemme var livet forferdelig synst jeg!

Jeg gråt mye,var hele tiden urolig å sleit med konstant dårlig samvitighet.

Jeg synst det var vanskelig å sette sønnen min foran meg selv hele tiden, når jeg følte at jeg hadde mere nok med meg selv.

 

 

Sønnen min hadde kolikk i 3 mnder,å når han ble rolig så begynte jeg gradvis å få litt morsfølese for han.

Når han var ca 4 mnder så kom endelig morsfølesen for fullt å det var så deilig å endelig føle det!

 

Jeg vil virkelig anbefale at du går til psykolog så du ikke sliter med det lenge etterpå.

Barnet mitt er nå 2 år å fortsatt er jeg livredd for å få ett barn til fordi jeg er så redd for å bli like deprimert igjen.

Hadde jeg gått til psykolog når jeg fikk tilbudet så tror jeg ikke at jeg hadde hatt den sterke frykten enda,for da hadde jeg fått snakket skikkelig ut om dette å kanskje blitt ferdig med det.

Anonymous poster hash: 8b402...e9c

[Anonym bruker]

Sønnen min følte nok også på at jeg var veldig deprimert for han kunne hylskrike når jeg holdt han,for så å bli helt rolig når mamma tok han.

Det skjærte i hjertet mitt

Men sannheten er nok at moren min tok seg mye mer av han enn jeg gjorde,å tok seg mye bedre av han enn jeg gjorde.

Mamma kunne stå opp med han midt på natten å smile å tulle med han,mens jeg var sujr og grinete visst jeg måtte opp med han om natten når han skreik.

jeg hadde absolutt ikke den tolmodigheten jeg burde hatt med en kolikkbaby.

Heldigvis ble jeg mye mer tolmodig å mye flinkere mamma etter depresjonen ga seg.

Følte meg som ett nytt menneske faktisk!

Anonymous poster hash: 8b402...e9c

[me_87]

Jeg var også veldig deprimert når jeg fikk sønnen min.

Jeg ville egentlig bare holde sengen å fikk plutselig sosial angst.

Hadde mest lyst å bare mure oss inne å slippe å gå ute blant folk,men det kunne jeg selvsagt ikke gjøre.

Så jeg måtte tvinge meg selv til å gå ut på tur,gå i butikken osv.

Fødselsdepresjonen pågikk i 4 mnder før det gikk over av seg selv.

Jeg gikk aldri til psykolog så det hadde kanskje gått fortere over om jeg hadde gått til hun.

[Anonym bruker]

Hadde depresjon med sønnen min. Følte absolutt ingenting for han. Hatet å ha han med meg ut, følte han bare ødela for meg og kompliserte alt jeg gjorde. Jeg hadde angst og kviet meg for å gå ut. Tvang meg selv ut for å møte barselgeuppa, satte på meg et falskt glis og latet som alt var i orden. Grudde meg til hver morgen med han. Jeg frøys til is hver gang han gråt, og det var ofte, jeg nektet å trøste han, så pappaen måtte gjøre alt de første ukene. Hatet å amme, følte det som om noen forgrep seg på meg. Så endte med at pappaen tok over 2 mnd av min perm, jeg fikk noen psykologtimer, men det løsnet ikke før jeg begynte å jobbe, da var baby 10 mnd. Morsfølelsen kom da han var rundt 1 år. Huff, for en tid. Nå er han 19 mnd, og elsker han over alt. Men jeg er redd for at det vil skje ved neste baby og:(

 

Anonymous poster hash: 1774e...d40