Vil bli mor som 18-åring

[Anonym bruker]

Mange av dere tenker at alle 17-åringer er barn selv og slettes ikke kan ta seg av et annet barn. I noen tilfeller stemmer dette selvsagt men ikke med meg.

Jeg fyller 18 dette året og har vært sammen med kjæresten min i 3 år. Jeg føler meg så klar for å bli mor. Jeg bryr meg ikke om festing og den slags. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg går bare 2. året på videregående og kjæresten min tviler jeg på ville forstå.

Jeg går på p-piller men går nesten å håper at de skal svikte og at jeg blir gravid likevel. Jeg har ikke samvittighet ovenfor kjæresten min til å ikke ta p-pillene mine.

Hva skal jeg gjøre? Noen erfarne mødre som vet råd?

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

[Mrs meg]

Det aller viktigste er at dere begge er enige med og få barn. En annen ting som er viktig er at dere har en fast jobb før dere starter med å planlegge barn. En ting til: det er ikke bare bare å ha barn, en god del ting som må legges på hyllen, det blir mange våken netter, barnesykdommer , trassalder osv. Og ikke minst at dere har økonomi til det. uansett, lykke til:)

[Anonym bruker]

Det aller viktigste er at dere begge er enige med og få barn. En annen ting som er viktig er at dere har en fast jobb før dere starter med å planlegge barn. En ting til: det er ikke bare bare å ha barn, en god del ting som må legges på hyllen, det blir mange våken netter, barnesykdommer , trassalder osv. Og ikke minst at dere har økonomi til det. uansett, lykke til:)

Tusen takk for svar! Det at det ikke er bare bare og ha barn er jeg klar over. Har selv en nevø på 5 måneder jeg har hatt stort ansvar for siden han var nyfødt. Jeg kan alt det er å vite om stell, amming osv.Det er litt vanskelig å forklare, men det er nesten som jeg er født til å være mor føler jeg. Jeg er også veldig opptatt av å være en god mor. Men som du sier det økonomien som er det største problemet ja.. Jeg vet både mine foreldre og min kjærestes foreldre ville bidratt mye, men er jo best å ha et eget ansvar. 

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

[Sokkedyret]

Jeg forstår deg veldig godt og ønsket om å bli mor er veldig sterkt. Men vær så snill og fullfør videregående først!! Det er så vanskelig å skulle ta det igjen senere. Så fullfør skolen få deg en jobb før du begynner med baby! Og kjæresten må jo selvfølgelig også være med på det!

[Anonym bruker]

 

 

Det aller viktigste er at dere begge er enige med og få barn. En annen ting som er viktig er at dere har en fast jobb før dere starter med å planlegge barn. En ting til: det er ikke bare bare å ha barn, en god del ting som må legges på hyllen, det blir mange våken netter, barnesykdommer , trassalder osv. Og ikke minst at dere har økonomi til det. uansett, lykke til:)

Tusen takk for svar! Det at det ikke er bare bare og ha barn er jeg klar over. Har selv en nevø på 5 måneder jeg har hatt stort ansvar for siden han var nyfødt. Jeg kan alt det er å vite om stell, amming osv.Det er litt vanskelig å forklare, men det er nesten som jeg er født til å være mor føler jeg. Jeg er også veldig opptatt av å være en god mor. Men som du sier det økonomien som er det største problemet ja.. Jeg vet både mine foreldre og min kjærestes foreldre ville bidratt mye, men er jo best å ha et eget ansvar.

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Åå du høres ut som meg på den tiden. Haha har 2 vakre jenter nå men om jeg hadde hatt mulighet så hadde jeg ventet. Det er kjempe koselig men fy f så mye jobb. Ingen tid til deg selv og hvis du er som meg så tenker du at ja det er helt ok men når du står i det tro meg. Jeg har hatt nesten daglig omsorg for min nevø men tro meg ikke det samme altså. Bare det å gå på kino er stort nå. Nei og nei. Lever også på mor og far men hva vil barna tenke når de blir større. Hva er moren din? Nei hun jobber ikke fordi hun fullførte ikke videregående og får fortsatt hjelp av mor og far. Ikke bare det men når man har egne barn så vil man jo at de skal ha en mor å være stolt over og en mor som har råd til å ha de. Det å begynne å studere nå er et must for meg men med to barn så ser jeg utfordringen. Hvis du i tillegg får barn med en som ikke vil ha så er du dømt til å bli alenemor og det er ensomt det. Alle venninnene dine slutter å ringe når ungen er født og der sitter du med ansvaret. Skulle ønske jeg hørte på alle rundt meg men tenkte bare yeye. Var såå desperat. Skjønner ikke hva slags liv man ser for seg i den alderen. Men ikke den samme drømmen i hvertfall. Er 25 nå. Og nå hadde vært bedre å få. Snakket med en som var ferdig utdannet sykepleier. 23 år og de tjener greit altså. Tenker at det tar jo ikke mange årene før du kan få barn bare du hopper på et studie. Garantert jobb og inntekt. En stor bekymring ute av verden når man skal sette barn til verden♡♥

 

Anonymous poster hash: 1b876...382

[Anonym bruker]

 

 

Det aller viktigste er at dere begge er enige med og få barn. En annen ting som er viktig er at dere har en fast jobb før dere starter med å planlegge barn. En ting til: det er ikke bare bare å ha barn, en god del ting som må legges på hyllen, det blir mange våken netter, barnesykdommer , trassalder osv. Og ikke minst at dere har økonomi til det. uansett, lykke til:)

Tusen takk for svar! Det at det ikke er bare bare og ha barn er jeg klar over. Har selv en nevø på 5 måneder jeg har hatt stort ansvar for siden han var nyfødt. Jeg kan alt det er å vite om stell, amming osv.Det er litt vanskelig å forklare, men det er nesten som jeg er født til å være mor føler jeg. Jeg er også veldig opptatt av å være en god mor. Men som du sier det økonomien som er det største problemet ja.. Jeg vet både mine foreldre og min kjærestes foreldre ville bidratt mye, men er jo best å ha et eget ansvar.

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Det er en utrolig bra egenskap å ha med seg når man får barn, men siden du ser deg selv som en god mor. Vil ikke det å være en god mor være en som bygger seg selv opp økonomisk og ser lenger på fremtiden. En mor som har realisert seg selv slik at barna er sikret en god fremtid? Som gjør ferdig skole og ikke er avhengig av foreldrene sine eller svigerforeldre? En som står sammen med barnefar om å ville ha barn? Jeg var som deg. Vi var sammen i 4,5år. Tidlig begynte jeg å se for meg dette livet. Ha en familie. Såå koselig det ville bli. Å det er det også men du har bare noe små ting som må på plass og så kan din lille familie bare komme. Men da er det greit å ha med gutten din på det og ikke minst bevise for han at du er seriøs. Fullfør skolen. Kanskje videreutdanne deg, flytt sammen?, og noen ting på plass. Så er det ikke noe problem

 

Anonymous poster hash: 1b876...382

[Anonym bruker]

 

 

Det aller viktigste er at dere begge er enige med og få barn. En annen ting som er viktig er at dere har en fast jobb før dere starter med å planlegge barn. En ting til: det er ikke bare bare å ha barn, en god del ting som må legges på hyllen, det blir mange våken netter, barnesykdommer , trassalder osv. Og ikke minst at dere har økonomi til det. uansett, lykke til:)

Tusen takk for svar! Det at det ikke er bare bare og ha barn er jeg klar over. Har selv en nevø på 5 måneder jeg har hatt stort ansvar for siden han var nyfødt. Jeg kan alt det er å vite om stell, amming osv.Det er litt vanskelig å forklare, men det er nesten som jeg er født til å være mor føler jeg. Jeg er også veldig opptatt av å være en god mor. Men som du sier det økonomien som er det største problemet ja.. Jeg vet både mine foreldre og min kjærestes foreldre ville bidratt mye, men er jo best å ha et eget ansvar.

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Det er en utrolig bra egenskap å ha med seg når man får barn, men siden du ser deg selv som en god mor. Vil ikke det å være en god mor være en som bygger seg selv opp økonomisk og ser lenger på fremtiden. En mor som har realisert seg selv slik at barna er sikret en god fremtid? Som gjør ferdig skole og ikke er avhengig av foreldrene sine eller svigerforeldre? En som står sammen med barnefar om å ville ha barn? Jeg var som deg. Vi var sammen i 4,5år. Tidlig begynte jeg å se for meg dette livet. Ha en familie. Såå koselig det ville bli. Å det er det også men du har bare noe små ting som må på plass og så kan din lille familie bare komme. Men da er det greit å ha med gutten din på det og ikke minst bevise for han at du er seriøs. Fullfør skolen. Kanskje videreutdanne deg, flytt sammen?, og noen ting på plass. Så er det ikke noe problem

 

Anonymous poster hash: 1b876...382

[Ønskersegtre:)]

Hei, jeg ble mor da jeg var 19 år. Kunne selvsagt ikke tenke meg livet uten datteren min, men hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg ventet.

Da jeg fikk mitt siste barn, hadde jeg blitt 34, og kosen med å bli mor var mye større.

Vi hadde hus, jobb, økonomi, samt at en var mer moden.

En ser livet på forskjellig vis når en er ung og når en er eldre. Og når en ser tilbake, så ser en hva en ville ha gjort anderledes.

Gjør ferdig skolen og få en jobb. Helst også en utdannelse. Det er flott å bli mor, uansett alder, men alt rundt er ofte enklere når en blir eldre.

Vent noen år, det er mitt råd 😊

[Anonym bruker]

 

Mange av dere tenker at alle 17-åringer er barn selv og slettes ikke kan ta seg av et annet barn. I noen tilfeller stemmer dette selvsagt men ikke med meg.

 

Jeg fyller 18 dette året og har vært sammen med kjæresten min i 3 år. Jeg føler meg så klar for å bli mor. Jeg bryr meg ikke om festing og den slags. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg går bare 2. året på videregående og kjæresten min tviler jeg på ville forstå.

 

Jeg går på p-piller men går nesten å håper at de skal svikte og at jeg blir gravid likevel. Jeg har ikke samvittighet ovenfor kjæresten min til å ikke ta p-pillene mine.

 

Hva skal jeg gjøre? Noen erfarne mødre som vet råd?

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Hvis du ikke har gått inn i boblen din om å få familie så er mitt beste råd å vente. Bare det å få tatt litt sol er stor utfordring nå. Savner friheten min. Elsker å ha barn. Men noen ganger føler jeg at jeg burde ha ventet til jeg hvertfall var 25. Du skal være mor hele livet men ungdom er man bare en gang. Du tenker sikkert jaja men liker ikke å feste osv det gjorde ikke jeg heller. Derfor tenkte jeg ja hvorfor ikke bare få barn. Gjør jo ingenting annet fornuftig. Men det å være ungdom handler ikke bare om å feste. Bare det å dra til en venninne. Dra ut av døra når du føler for det, alle kjedelige ting som man ikke setter pris på før barn. Forholdet til moren og faren din endres. Du er plutselig mor og du har ansvar. Du er ikke lille jenta lenger. En helt annen type forhold. Skulle ønske jeg ventet bare noen få år. Til skole og alt var på plass. Levde mer. Satte mer pris på friheten min.. men når ønsket er stor er det vanskelig å stoppes. Det at du skriver her inne er jo et tegn på at du vet at den avgjørelsen du tar nå ikke er så smart, og at du vet innerst inne at du burde vente men det klør i fingrene etter å leve det familie livet du ser for deg. Men jeg kan si deg utifra DIN situasjon så kommer du til å slite resten av livet til å få endene til å møtes og det livet du ser for deg blir ikke sånn. Fordi du trenger annet enn kjærlighet på plass for at et barn skal ha det bra, og det burde være ditt ansvar. Ikke foreldre eller svigerforeldre. De har fått sine og de har bygd opp sitt liv rundt dere. Dette må du også gjøre for dine barn. Helt alene eller med gutten din. Ingen andre. ♡♥

 

Anonymous poster hash: 1b876...382

[Ugl@ ruger...]

Kjære deg, vent!! I hvertfall til du er ferdig med utdannelse og i jobb.

 

En 18 åring kan klare seg godt, men jeg vet selv at man egentlig ikke er moden eller klar før man er noen år eldre.

Jeg er sikkert kjempe gammel mor i dine øyne som er gravid i en alder av straks 35, men det er for å gi et perspektiv på at du har veldig god tid. Vent til du har tippet 20 i hvertfall. Hjelper fint lite at dere har vært sammen i3 år, mye kan fortsatt skje, mange vokser fra hverandre i starten på 20 årene. Det er knalltøft for et forhold å få barn, plusser man på ungdomstid så er dette en veldig dårlig kombinasjon.

 

Har en sønn på snart 16 år, når jeg ser tilbake så angrer jeg ikke på å ha fått ham, men jeg skulle mye heller fått ham noen år senere, vært ungdom, uten tungt ansvar, reist, studert et spennende sted, festet.jeg mistet nesten alle mine venner fra barndommen, de gikk fort lei etter noen besøk. Baby var kjedelig etter et par besøk.

 

Ungdomstide er mer enn fest, det er utvikling, selvrealisering. Å gå direkte fra å være noens ansvar til å ha ansvar for noen er ikke bra, man trenger noen år med kun ansvar for seg selv.

 

Har du tenk over i forhold til at det ikke er noen selvfølge å få et frisk barn? Vil dere to samment takler et barn med handikap, et sykt barn eller et barn med adferdsvansker?

Hva med kreft? Hjertesykdom? Prematur? Dette er ting dere må tenke nøye igjennom, risikoen er alltid til stede, selv om den er liten. Hva med feks tvillinger?

Brudd mellom dere? Jeg var enslig mor i6 år, det var knalltøft!

 

Tenk dere grundig om! Å få barn er ingen lek, men blodig alvor og tungt ansvar.

[Hverdagsglitter]

 

 

Det aller viktigste er at dere begge er enige med og få barn. En annen ting som er viktig er at dere har en fast jobb før dere starter med å planlegge barn. En ting til: det er ikke bare bare å ha barn, en god del ting som må legges på hyllen, det blir mange våken netter, barnesykdommer , trassalder osv. Og ikke minst at dere har økonomi til det. uansett, lykke til:)

Tusen takk for svar! Det at det ikke er bare bare og ha barn er jeg klar over. Har selv en nevø på 5 måneder jeg har hatt stort ansvar for siden han var nyfødt. Jeg kan alt det er å vite om stell, amming osv.Det er litt vanskelig å forklare, men det er nesten som jeg er født til å være mor føler jeg. Jeg er også veldig opptatt av å være en god mor. Men som du sier det økonomien som er det største problemet ja.. Jeg vet både mine foreldre og min kjærestes foreldre ville bidratt mye, men er jo best å ha et eget ansvar.

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Åå du høres ut som meg på den tiden. Haha har 2 vakre jenter nå men om jeg hadde hatt mulighet så hadde jeg ventet. Det er kjempe koselig men fy f så mye jobb. Ingen tid til deg selv og hvis du er som meg så tenker du at ja det er helt ok men når du står i det tro meg. Jeg har hatt nesten daglig omsorg for min nevø men tro meg ikke det samme altså. Bare det å gå på kino er stort nå. Nei og nei. Lever også på mor og far men hva vil barna tenke når de blir større. Hva er moren din? Nei hun jobber ikke fordi hun fullførte ikke videregående og får fortsatt hjelp av mor og far. Ikke bare det men når man har egne barn så vil man jo at de skal ha en mor å være stolt over og en mor som har råd til å ha de. Det å begynne å studere nå er et must for meg men med to barn så ser jeg utfordringen. Hvis du i tillegg får barn med en som ikke vil ha så er du dømt til å bli alenemor og det er ensomt det. Alle venninnene dine slutter å ringe når ungen er født og der sitter du med ansvaret. Skulle ønske jeg hørte på alle rundt meg men tenkte bare yeye. Var såå desperat. Skjønner ikke hva slags liv man ser for seg i den alderen. Men ikke den samme drømmen i hvertfall. Er 25 nå. Og nå hadde vært bedre å få. Snakket med en som var ferdig utdannet sykepleier. 23 år og de tjener greit altså. Tenker at det tar jo ikke mange årene før du kan få barn bare du hopper på et studie. Garantert jobb og inntekt. En stor bekymring ute av verden når man skal sette barn til verden♡♥

 

Anonymous poster hash: 1b876...382

 

Wow det var en oppvekker. Takk for at du tar meg seriøst. Jeg skal gjøre mitt beste for å bare la tiden gå, selvom jeg tenker på barn konstant. Takk igjen!

[Anonym bruker]

 

Mange av dere tenker at alle 17-åringer er barn selv og slettes ikke kan ta seg av et annet barn. I noen tilfeller stemmer dette selvsagt men ikke med meg.

 

Jeg fyller 18 dette året og har vært sammen med kjæresten min i 3 år. Jeg føler meg så klar for å bli mor. Jeg bryr meg ikke om festing og den slags. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg går bare 2. året på videregående og kjæresten min tviler jeg på ville forstå.

 

Jeg går på p-piller men går nesten å håper at de skal svikte og at jeg blir gravid likevel. Jeg har ikke samvittighet ovenfor kjæresten min til å ikke ta p-pillene mine.

 

Hva skal jeg gjøre? Noen erfarne mødre som vet råd?

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Hvis du ikke har gått inn i boblen din om å få familie så er mitt beste råd å vente. Bare det å få tatt litt sol er stor utfordring nå. Savner friheten min. Elsker å ha barn. Men noen ganger føler jeg at jeg burde ha ventet til jeg hvertfall var 25. Du skal være mor hele livet men ungdom er man bare en gang. Du tenker sikkert jaja men liker ikke å feste osv det gjorde ikke jeg heller. Derfor tenkte jeg ja hvorfor ikke bare få barn. Gjør jo ingenting annet fornuftig. Men det å være ungdom handler ikke bare om å feste. Bare det å dra til en venninne. Dra ut av døra når du føler for det, alle kjedelige ting som man ikke setter pris på før barn. Forholdet til moren og faren din endres. Du er plutselig mor og du har ansvar. Du er ikke lille jenta lenger. En helt annen type forhold. Skulle ønske jeg ventet bare noen få år. Til skole og alt var på plass. Levde mer. Satte mer pris på friheten min.. men når ønsket er stor er det vanskelig å stoppes. Det at du skriver her inne er jo et tegn på at du vet at den avgjørelsen du tar nå ikke er så smart, og at du vet innerst inne at du burde vente men det klør i fingrene etter å leve det familie livet du ser for deg. Men jeg kan si deg utifra DIN situasjon så kommer du til å slite resten av livet til å få endene til å møtes og det livet du ser for deg blir ikke sånn. Fordi du trenger annet enn kjærlighet på plass for at et barn skal ha det bra, og det burde være ditt ansvar. Ikke foreldre eller svigerforeldre. De har fått sine og de har bygd opp sitt liv rundt dere. Dette må du også gjøre for dine barn. Helt alene eller med gutten din. Ingen andre. ♡♥

 

Anonymous poster hash: 1b876...382

Denne hjalp meg veldig. Tusen takk for respons! Jeg skal gjøre mitt beste for å la tiden gå og ikke tenke på barn

 

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

[Fru.Frøken]

Synes du er fornuftig som velger å vente, jeg ble faktisk sammen med mannen min som 16åring, og vi kunne sikkert hatt noen unger allerede, men jeg er glad vi ventet, nå har vi førstemann på vei og jeg fyller 24 etter at baby kommer.. og jeg tror det er perfekt, selv om vi faktisk ikke har så god økonomi enda, så har vi eget hjem og vi skal ta vare på barnet vårt selv, det er sån det bør være.

Jeg kjenner unge foreldre som får veldig mye hjelp fra foreldrene sine.. nesten litt for mye, synes det er så viktig at barn blir tatt vare på av foreldrene sine først og fremst. Det skal jo bare være kos for besteforeldrene.

[Anonym bruker]

Jeg tenkte på barn allerede som 16 åring. Alltid vært glad i barn. Var ved uhell at vi fikk vårt første barn sammen. dog jeg var 20, men synes det også er ungt. 

 

Sitter her nå 31, vil bli ferdig med barn så jeg også kan oppleve livet mer. Rakk 2 utenlandsreiser med kjæresten. Har hatt noen med barn, men blir ikke det samme. Ville veldig gjerne ha opplevd ting uten barn. Nå går all planlegging av ferier med barn. Skal vi noe må vi planlegge flere uker i for veien for barnevakt etc.

 

Så hadde jeg vært deg, hadde jeg ventet. Med tanke på utdanning, stabilt med bo sted og økonomi. Den jobben du ønsker deg. Ja, rett og slett etablere deg godt.  

 

Men når det er sagt så kunne jeg ikke vært foruten barna mine og elsker de masse, men må samtidig si at jeg gleder meg litt til mer frihet  

Anonymous poster hash: 55107...5ce

[Tiin]

 

Mange av dere tenker at alle 17-åringer er barn selv og slettes ikke kan ta seg av et annet barn. I noen tilfeller stemmer dette selvsagt men ikke med meg.

 

Jeg fyller 18 dette året og har vært sammen med kjæresten min i 3 år. Jeg føler meg så klar for å bli mor. Jeg bryr meg ikke om festing og den slags. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg går bare 2. året på videregående og kjæresten min tviler jeg på ville forstå.

 

Jeg går på p-piller men går nesten å håper at de skal svikte og at jeg blir gravid likevel. Jeg har ikke samvittighet ovenfor kjæresten min til å ikke ta p-pillene mine.

 

Hva skal jeg gjøre? Noen erfarne mødre som vet råd?

 

Anonymous poster hash: 2daa3...aa9

Ser du har svart på to av innleggene mine. Ser også at jeg la de ut som anonym. Uansett hvis du trenger en som forstår deg og en å spørre om ting som ikke dømmer deg. Bare send meg en pm. Du høres ut som meg for 7 år siden. Bare at jeg ventet ikke. Et stort valg som jeg skulle ønske jeg hadde ventet litt lengre med å ta og ikke minst hørt på eller spurt de som "satt" der med barn;)♡♥