Hadde dere godtatt dette?

[Anonym bruker]

Vi har vært gift i mange år og vært kjærester i enda flere.

Den siste tiden har det gått opp for meg hva jeg egentlig har godtatt! Vi har alltid hatt et godt forhold, men nå forstår jeg hvorfor. Fordi jeg har vært blind og ofret alt for mye av meg selv!

 

Jeg har ikke kunnet tatt utdannelse fordi han har ment at vi ikke har økonomi til dette, han har fått tatt tre!

Jeg får ikke ha guttevenner og har kuttet kontakt med alle mine kompiser, men jeg oppmuntrer han til å ta vare på alle vennene sine.

Når jeg forteller om noe, er han ikke interessert og kommer ikke med spørsmål.

Jeg blir totalt overkjørt på de små avgjørelsene i hverdagen, f.eks kan han si at han har avtalt at alle skal dra på besøk til noen etter jobb, uten å høre om jeg vil. Han bestemmer også når vi skal pynte til jul, når vi skal ta ned jula osv. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

Sex har vi når han vil, to ganger i mnd.

 

Jeg forstår at dette er småting, men føler meg overkjørt og jeg har nok mistet meg selv litt. Selvtillit har jeg ikke lengre.

Har hatt mange gode samtaler med han om disse tingene, men han forstår ikke mitt syn på dette,men er villig til å gjøre endringer. Om jeg minner han på disse samtalene når det oppstår ting i hverdagen, blir han fornærmet og sur. Endringene skjer aldri.

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, hadde nok bare behov for å dele mitt liv med noen. Alle tror vi er det perfekte par og lykkelige, men det stemmer ikke!

Heldigvis har jeg tre skjønne barn og en fin jobb å finne trøst i.

 

 

Anonymous poster hash: 6d427...de3

[Gjest Julia1984]

Nei, det hadde jeg ikke. Dere har grodd inn i et spor. Du sier dere har hatt mange gode samtaler om dette, ergo har dere kommunikasjon og det er bra.

 

Dere har en lang historie sammen. Søk samtaleterapi sammen, søk hjelp! Slik at dere kan komme på rett spor og redde forholdet deres!

[LillaGorilla♥♥]

Nei, jeg hadde ikke godtatt slikt. 

[Anonym bruker]

Når jeg ser tilbake så har vi alltid hatt det slik. Vi har vært i terapi flere ganger.

Han vil ikke ha kjærestekvelder fordi det er så mye styr å ordne barnevakt, sist vi var på restaurant var sommeren 2012. Vi har ikke samme humor og har det sjeldent gøy ilag.

 

Anonymous poster hash: 6d427...de3

[MrsMilla]

Start med å ta kontroll!

 

Begynn med å vurdere en utdanning om du ønsker dette. Vær sammen med de vennene du vil. Ta en tur ut og jogge om det skulle passe deg etc.

 

Når han da begynner å komme med argumenter etc eller hva det nå enn er han gjør, så får du bare skjære gjennom og si at dette kommer du til å gjøre, uansett om han liker det eller ikke.

 

Dette kan du faktisk snu akkurat nå!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det høres nøyaktig ut som vårt samliv.

 

Jeg vil gjerne ha sex hver kveld. Skjønner jo at det ikke alltid passer eller at han orker. men han vil gjerne ha 1 gang i uka eller mindre. Det er til å dø av. Jeg blir ALLTID avvist. Hater det.

 

Går på selvtillitten løs. mens hver gang han vil så MÅ jo jeg si ja, hvis ikke går jeg jo glipp av noe som helst form for sex den uka.

 

 

Anonymous poster hash: 9d4ec...d5b

[moota m storebror&lillebror]

Nei det hadde jeg ikke. Du må finne ut om du vil stå opp for deg og ta konsekvensene. Vær klar for å stå imot når du møter motstand og fortvilelse hos din mann som har levd et kontrollerende liv fordi du har tillatt det.

 

Lykke til! Du fortjener bedre, godt du har tatt første skritt og funnet ut at du ikke vil ha det slik

[Anonym bruker]

Begynner nesten å gråte av å lese svarene deres. Hadde forventet å få mye pes og var redd for at dere mente jeg forlanger for mye. Takk.

Hi

 

Anonymous poster hash: 6d427...de3

[magica fra tryll]

Nei, det hadde jeg ikke! Jeg har tidligere vært gift med en kontrollerende mann, så jeg vet godt hva jeg aldri mer vil finne meg i!

[Anonym bruker]

Det første du må gjøre er å få tatt deg en utdanning, kreve litt alenetid her og der (om du har behov for det) og så må du lære deg å si NEI!

 

Om han alene har bestemt at dere skal dra bort en ettermiddag er det ok å si ifra at man ikke blir med - og det er vel ikke sikkert han blir sur over det heller? Kanskje han velger å høre med deg først neste gang?

 

Søknadsfrist på utdanning er vel i mars, så du rekker å finne noe du vil søke på :-)

Anonymous poster hash: 966de...a4f

[Odine!]

Å ikke få lov til å ta utdannelse mens han får ta flere er langt fra noen "småting"!'

[Anonym bruker]

Forresten, er mannen din sjalu? Det er lov å ha guttevenner, men kanskje du bør la mannen få treffe de om det blir mer trygt på den måten?

 

Nå er det også spørs hvordan du sees med disse vennene da, uansett kan du fint kreve å sees like mye og på samme måte med guttevennene dine som han kan med jentene han kjenner: Ikke at man skal være millimeterdemokrat, men såpass må man vel kunne stole på hverandre?

Anonymous poster hash: 966de...a4f

[Gjest]

Etter å ha lest hva du har skrevet, så sitter jeg igjen med en løsning. Iallefall om det hadde vært meg som hadde det slik. Finn deg selv, skaff deg leilighet og ta utdannelse. Ikke alltid man bør redde et forhold for enhver pris.

Og når alt faller på plass for deg, så finner du deg en kjekk mann som verdsetter deg og tar vare på deg slik menn bør gjøre

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg har planlagt å starte på studier høsten 2015, da kan jeg ta det i kombinasjon med jobben Han er ikke sjalu nei, men han ser ikke vitsen med å ha venner av begge kjønn når man er i et forhold. Han har ikke jentevenner, men det har han valgt helt selv.Jeg har sagt nei flere ganger, da går han rundt å furter som en unge. Syns det er tungt å måtte være den som eventuelt oppløser familien.

 

Anonymous poster hash: 6d427...de3

[Anonym bruker]

Idiot mann.

 

Anonymous poster hash: 73d76...ad6

[★julestjerne★]

Det er ikkje småting når den eine i forholdet oppfører seg som ein diktator

[Anonym bruker]

Kjenner meg dessverre litt igjen av en del av det du skriver.

Merker også at jeg har mistet meg selv litt og gjort litt for mange kompromisser.

 

Har ingen supertips, og det er sikkert ingen  trøst at du ikke er alene om å ha det sånn.............

 

 

Anonymous poster hash: f3473...719

[Anonym bruker]

Jeg har planlagt å starte på studier høsten 2015, da kan jeg ta det i kombinasjon med jobben Han er ikke sjalu nei, men han ser ikke vitsen med å ha venner av begge kjønn når man er i et forhold. Han har ikke jentevenner, men det har han valgt helt selv.Jeg har sagt nei flere ganger, da går han rundt å furter som en unge. Syns det er tungt å måtte være den som eventuelt oppløser familien.

 

Anonymous poster hash: 6d427...de3

Han ser ikke vitsen, men det er hans problem. Og furten når du sier du ikke har tid til å bli med på hans avtaler? Vet du, der hadde jeg nok blitt ganske furten tilbake. Sett hardt mot hardt, du er ikke hans slave og han kan ikke diktere hva du skal bruke tiden din på!

 

Anonymous poster hash: 966de...a4f

[LillaGorilla♥♥]

Det første du må gjøre er å slutte å be om hans godkjenning, og heller bare GJØRE. 

 

Skaff barnevakt og kom deg ut av huset, bare _informer_ ham om at den og den dagen skal du ut og gjøre ditt eller datt, og han har å holde seg hjemme da. 

Fortell ham at du skal ta en utdanning, sånn er det med den saken. Osv. Stå på ditt, fiks ferdig. 

 

Lager han drama, så gir du klar beskjed at om han fortsetter å diktere deg på dette viset, står han i fare for å miste deg.

[Anonym bruker]

Løsningen er ikke trass angrep mot han. Men du skal begynne og sette ned foten mer. Han MÅ møte deg på halvveien.

F.eks om han kommer hjem og sier at han har avtalt med den og den om middag. Kan du si at siden du ikke ble spurt eller forbredt har du planer om dit eller datt, men han må gjerne ta med barna.

 

Prøv og planlegg noen ting i hverdagen som bare du skal, og noen ting han kan være med på. sånn at han skjønner at du ikke bare er der til en hver tid.

 

Jeg var alt for snill med eksen. Han levde livet sitt, ved siden av mitt. Jeg satt alltid og ventet. Spurte jeg om vi skulle det eller det neste helg. Fikk ejg alltid svar som at kan vi ikke gjøre det helgen etter? også be det aldri noe av. Han avtalt ting hele tiden, og mest ting jeg ikke kunen være med på.

Jeg var med på alt før jeg ble gravid, men pga kvalme osv i svangerskapet og at han hele tiden endret hobby/interesse kunne jeg ikke alltid være med på de tingene han begynte med da jeg ble gravid.

Han mente det var jeg som bestemte alt. Og det er mulig jeg gjorde det angående hjemmet, men jeg invollverte han i det meste, men fikk aldri noe ordentlig svar. Så da måtte jeg ta en avgjørelse.

Jeg føler jeg mistet meg selv mye i løpet av årene sammen, men var villig til og finne ut av ting. Det var ikke han.

 

Du må enten ta tak i ting selv(litt omvendt psykologi) og finne på ting for deg selv, sånn at han ser du endrer deg. Kanskje han skjønner han må gjøre noe. Eller så må du gå.

Anonymous poster hash: 348af...b07

[Anonym bruker]

Virker som dere har kommet inn i et mønster det er vanskelig å komme ut av igjen.

 

Hva med å bare ta kontrollen, du trenger da ikke spørre han om råd eller høre om han er enig i alt du gjør. Begynn i det små, istedenfor å spørre når han synes dere skal rydde ned jula begynner du bare å gjøre det i dag osv. Bestem litt du også, fortell søndag morgen at du har avtalt med et vennepar at dere skal møtes og gå på tur sammen, om han blir irritert fordi han ikke har blitt spurt først minner du han bare på at dette er den måten han pleier gjøre det på og nå må han enten finne seg i at du gjøre det på samme måte eller han lytter til deg når du sier det ikke er greit å ha det sånn.

 

Du sier dere snakker bra sammen, men at han ikke helt forstår. Om dere har vært sammen i mange år og du aldri har sagt noe og han bare har fått bestemme som han vil er jo dette blitt et mønster han lever etter og har det bra med, han ser ikke hva som plutselig er så galt. Vis han det, kjør over han litt og se hvordan han reagerer. 

 

Kanskje får dere en bedre diskusjon om det etterpå da, når han ser din side også..

Anonymous poster hash: 58b56...adc

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri godtatt å bli behandlet sånn. Slik jeg ser det har du tre valg. Fortsette som før, jobbe med forholdet eller bryte ut av det.Det er bare du som kan avgjøre hva som er riktig for deg.

 

Hvis jeg skulle jobbet med et sånt forhold hadde jeg satt meg ned med mannen, på et rolig tidspunkt, forklart hvordan jeg følte det og laget "kjøreregler" for forholdet framover. Kjørereglene kunne vi ha diskutert oss fram til, men noen punkter hadde jeg villet ha med for å bli værende i forholdet. F. eks. hadde jeg krevd at mannen alltid sjekket med meg på forhånd hvis han gjorde en avtale som involverte meg. Han hadde også fått beskjed om at dersom han ikke forholdt seg til den regelen kom jeg av prinsipp ikke til å delta på det han hadde avtalt, uavhengig av om det passet for meg eller ikke. (Jeg hadde selvsagt heller ikke deltatt dersom situasjonen skulle oppstå).

 

Jeg ville også krevd at avgjørelser som påvirker hele familien som f.eks avgjørelser omkring barna, huset, felles økonomi osv,  ble tatt i fellesskap. Mannen hadde fått klar beskjed om at det å ta slike beskjeder over hodet på meg ikke kom til å bli akseptert. (når pynten til jul kommer opp og ned er ikke så viktig for meg, så det hadde jeg ikke hengt meg opp i, men hvis det er viktig for deg kan jo dette kravet også omfattet julepynting).

 

Jeg ville i utgangspunktet aldri bedt manen om godkjennelse for å gjøre ting, (med mindre det er snakk om noe som får negativ innvirkning på felles økonomisk situasjon). Dersom du ber om slik godkjennelse tror jeg du gjør lurt i å informere ham om at det kommer du til å slutte med, og deretter bare gjøre de tingene du har lyst til, uavhengig av hva mannen mener. 

Anonymous poster hash: c14b9...ced

[Anonym bruker]

Jeg spør ikke om jeg får gjøre ting. Jeg informerer om at imorgen kveld er jeg blitt invitert eller har jeg lyst til å, hvis han ikke er enig sier han ganske tydelig ifra. Hvis jeg velger å gjøre dette allikevel blir han sur og jeg drar med dårlig samvittighet.

 

Det med utdanning vet jeg ikke hvorfor jeg har latt meg bli nedprioritert. Nå har vi god økonomi og jeg ser ingen grunn til å la være å følge drømmen min. Han har riktignok prøvd å gå meg til å endre tanker om hva jeg skal bli, men jeg ønsker å utdanne meg til noe jeg tror jeg blir flink til og som passer meg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 6d427...de3

[Gjest MammaTilKidsa]

Vi har vært gift i mange år og vært kjærester i enda flere.

Den siste tiden har det gått opp for meg hva jeg egentlig har godtatt! Vi har alltid hatt et godt forhold, men nå forstår jeg hvorfor. Fordi jeg har vært blind og ofret alt for mye av meg selv!

Jeg har ikke kunnet tatt utdannelse fordi han har ment at vi ikke har økonomi til dette, han har fått tatt tre!

Jeg får ikke ha guttevenner og har kuttet kontakt med alle mine kompiser, men jeg oppmuntrer han til å ta vare på alle vennene sine.

Når jeg forteller om noe, er han ikke interessert og kommer ikke med spørsmål.

Jeg blir totalt overkjørt på de små avgjørelsene i hverdagen, f.eks kan han si at han har avtalt at alle skal dra på besøk til noen etter jobb, uten å høre om jeg vil. Han bestemmer også når vi skal pynte til jul, når vi skal ta ned jula osv. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

Sex har vi når han vil, to ganger i mnd.

Jeg forstår at dette er småting, men føler meg overkjørt og jeg har nok mistet meg selv litt. Selvtillit har jeg ikke lengre.

Har hatt mange gode samtaler med han om disse tingene, men han forstår ikke mitt syn på dette,men er villig til å gjøre endringer. Om jeg minner han på disse samtalene når det oppstår ting i hverdagen, blir han fornærmet og sur. Endringene skjer aldri.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, hadde nok bare behov for å dele mitt liv med noen. Alle tror vi er det perfekte par og lykkelige, men det stemmer ikke!

Heldigvis har jeg tre skjønne barn og en fin jobb å finne trøst i.Anonymous poster hash: 6d427...de3

Dette er ikke småting! Dette dreier seg om at din mann ser på deg som sin eiendom, og det er du ikke. Gjør det du ønsker, og om han blir sur så må du stå på ditt. Dette er ikke holdbart.

[Anonym bruker]

"Jeg forstår at dette bare er småting", hallo?? Han bestemmer jo alt for mye, dette er IKKE småting. Han har tre utdannelser, du har ingen? Nei, dette hadde jeg aldri funnet meg i. Aldri godtatt.

Anonymous poster hash: 81bda...375