Hvor går grensen?

[Anonym bruker]

Har fulgt med her inne i noen uker og det har vært en del tråder om utroskap og forelskelser.

Det er mange her inne som mener at barn ikke skal bli skilsmissebarn og at ingenting annet en vold og utroskap er gyldig grunn for skilsmisse.

 

Da sitter jeg med noen spørsmål: Hvor langt skal man gå for barna sine? Skal mor og far bo sammen med et overfladisk forhold og leve et lykkelig spill for galleriet?

Skal den som er oppriktig forelsket i en annen legge bort den som kan være den rette for han/henne?

 

Har ikke disse problemene selv, men alle trådene får meg til å undre.

 

Anonymous poster hash: d2ebc...ebc

[Anonym bruker]

Jeg lurer på de samme tingene som deg. Her blir det antageligvis til at jeg går fra min snille samboer fordi jeg ikke er lykkelig. Ingen følelser bortsett fra vennskapsfølelser og at jeg er veldig glad i han som far til mitt barn. Kverner rundt de spørsmålene du stiller her hvert sekund jeg er våken, så er spent på hva folk sier...

Anonymous poster hash: 158c8...28b

[*SommerFrisk*]

Hei.

 

 

Jeg synes ikke at goreldre skal holde sammen for barnas skyld. Det er helt opplagt at barna vil merke at de ikke vokser opp i ethjem fylt med kjærelighet mor og far imellom, som såklart føres over på barna.

Hvis man tenker at man har det bedre uten hverandre og etter hardt arbeid i terapi for å prøve å finne tilbake til hverandre, så har man det mest sansynlig bedre hver for seg.

 

Jeg synes at utroskap er en uting. Det er egoistisk og veldig slemt. God nok grunn.

 

Men på en generell basis så vil jeg forebkle det hele ned til at dersom følelsene mangler, så går man hvert til sitt og får det bedre hver for seg.

 

Det gjør barna godt at foreldrene er lykkelige. Enten det er med hverandre eller hver for seg.

[Gjest Syltebærtyttetøy]

I stort sett alle de trådene skriker de fleste høyt om at man må holde sammen, og glemme sin egen lykke- barna først, alltid! Men, så er det de som svarer innimellom som faktisk har vært barna i disse sakene, og de aller fleste der svarer jo at de syns det var vondt å oppleve at forelderen ikke trodde barna unnet de å være lykkelige. Jeg syns det går en grense, jeg syns man skal prøve å jobbe med et forhold, jeg syns ille man skal være utro, men faller man for en annen, og forholdet er dødt, man har jobbet med det lenge osv syns jeg det er bedre å gå hver sin vei.

Jeg syns svarene man får her inne er dratt i ekstreme retninger noen ganger! "Har du satt barn til verden, da skal du leve kun for de" Noe jeg syns er helt feil, man skal såklart sette barna først, men jeg tror ikke barn har det bedre i ett ulykkelig hjem, enn de kan ha det i to lykkelige hjem. Det handler om prioriteringer! Har man kommet til det punktet at man ikke klarer fortsette sammen lenger, så burde man prioritere å gjøre barna trygge på at mamma og pappa fortsatt er på barnets side (ikke bruke barna som mellommenn eller budbringere f.eks)

[Gjest Sekretøsa]

Dette har jeg lurt på mange ganger også. Forstår ikke de som vil være ulykkelige fordi barna fortjener at foreldrene bor sammen. Leste i en annen tråd og at dersom ungene var lykkelige så var det alt som trengtes for foreldrene. De om det, for all del, men jeg er et eget individ. Jeg er ikke bare mamma, eller bare kone. Jeg er meg, og jeg fortjener å ha det bra med meg selv også.

 

Har gått fra faren til eldste. Vi er overhodet ikke på samme planet, og dersom jeg hadde blitt ville jeg mistet meg selv. Det ønsket jeg ikke. Heldigvis klarte jeg å gå før jeg var helt hjernevasket.

[Anonym bruker]

Det største selvbedraget er å innbille seg selv at 'om foreldrene er lykkelige så er barna det også'!

 

Barn er og skal være egoistiske vesen og de blåser en lang marsj i om mor og far er lykkelige så lenge de oppfører seg ordentlig og klarer å lage et harmonisk hjem.

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisse og det er noe man må ta i betraktning når man vurderer et brudd fordi følelsene har kjølnet eller forandret seg. Å ikke være lykkelig betyr ikke automatisk at man er ulykkelig, det kan likegodt bety at man har godtatt situasjonen og rett og slett holder ut.

 

Jeg kunne aldri satt min egen lykke og velferd over barna mine, så å gå fra mannen Pga at jeg kjeder meg/er lei er ikke aktuelt. Men som sagt om det går ut over livskvaliteten og man har kronisk dårlig stemning i huset blir vurderingen en annen.

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

[ostepop123]

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisse

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

[Anonym bruker]

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisseAnonymous poster hash: ab448...9ef

 

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

Det gidder jeg faktisk ikke, jeg sitter på tøff og gidder ikke Google, men man kan bare høre på hva voksne folk sier er det mest opprivende de har opplevd så vil de fleste (som har opplevd det selvsagt) svare foreldrenes skilsmisse. Det er faktisk sårt selv om man selv er voksen når foreldrene bryter, så da kan man jo bare tenke på hvordan det er for små barn som ikke har forutsetning for å skjønne hva og hvorfor det skjer.

 

Jeg snakker som sagt om de som skilles Pga manglende følelser osv og ikke de som sliter med store konflikter.

 

Tror du ikke at de aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo på et sted og slippe å forholde seg til steforeldre, stesøsken og halvsøske ?

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

[ostepop123]

 

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisseAnonymous poster hash: ab448...9ef

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

Det gidder jeg faktisk ikke, jeg sitter på tøff og gidder ikke Google, men man kan bare høre på hva voksne folk sier er det mest opprivende de har opplevd så vil de fleste (som har opplevd det selvsagt) svare foreldrenes skilsmisse. Det er faktisk sårt selv om man selv er voksen når foreldrene bryter, så da kan man jo bare tenke på hvordan det er for små barn som ikke har forutsetning for å skjønne hva og hvorfor det skjer.

 

Jeg snakker som sagt om de som skilles Pga manglende følelser osv og ikke de som sliter med store konflikter.

 

Tror du ikke at de aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo på et sted og slippe å forholde seg til steforeldre, stesøsken og halvsøske ?

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

 

Nei, da er det jo enkelt å bare slenge ut påstander om du ikke kan dokumentere dem. Gidder faktisk ikke!

 

Det kan forøvrig godt være at skilsmisse er noe av det mest opprivende man kan oppleve som barn, men for det første er ikke det synonymt med at de fleste får det verre ETTER at skilsmissen faktisk er gjennomført, slik du påstår. For det andre vil jeg tro det har med grad av konflikt å gjøre mer enn noe annet. Jeg er selv skilsmissebarn og syntes selvsagt det var opprivende mens det stod på, men i etterkant så jeg at spesielt min mor hadde det mye bedre enn hun hadde i forkant av skilsmissen - og det til tross for at mine foreldre er normale, oppegående mennesker som sikkert kunne holdt ut sammen i et platonisk forhold. Og min oppvekst har vært fullstendig normal.

 

Jeg er skilt selv også, fullstendig udramatisk og konfliktløst, og har problemer med å se hvordan mitt barn tar skade av det, så lenge vi foreldre samarbeider så godt som vi gjør. Jeg tror barnet ville ta langt større skade av, på sikt, å vokse opp med foreldre som aldri tar på hverandre, ikke er kjærlige med hverandre, og som ikke bygger hverandre opp. Hva lærer man vel da om forhold?

 

Og forøvrig, det er ikke alltid slik at det er det mest lettvinte å gå. Det er en vanvittig tung prosess, både praktisk, moralsk, emosjonelt, preget av tvil, samvittighet og jobb, og jeg vil tro at for mange er det det mest lettvinte å bare bli.

Endret 3. januar 2014 av ostepop123

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisseAnonymous poster hash: ab448...9ef

 

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

Det gidder jeg faktisk ikke, jeg sitter på tøff og gidder ikke Google, men man kan bare høre på hva voksne folk sier er det mest opprivende de har opplevd så vil de fleste (som har opplevd det selvsagt) svare foreldrenes skilsmisse. Det er faktisk sårt selv om man selv er voksen når foreldrene bryter, så da kan man jo bare tenke på hvordan det er for små barn som ikke har forutsetning for å skjønne hva og hvorfor det skjer.

Jeg snakker som sagt om de som skilles Pga manglende følelser osv og ikke de som sliter med store konflikter.

Tror du ikke at de aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo på et sted og slippe å forholde seg til steforeldre, stesøsken og halvsøske ?Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

Nei, da er det jo enkelt å bare slenge ut påstander om du ikke kan dokumentere dem. Gidder faktisk ikke!

 

Det kan forøvrig godt være at skilsmisse er noe av det mest opprivende man kan oppleve som barn, men for det første er ikke det synonymt med at de fleste får det verre ETTER at skilsmissen faktisk er gjennomført, slik du påstår. For det andre vil jeg tro det har med grad av konflikt å gjøre mer enn noe annet. Jeg er selv skilsmissebarn og syntes selvsagt det var opprivende mens det stod på, men i etterkant så jeg at spesielt min mor hadde det mye bedre enn hun hadde i forkant av skilsmissen - og det til tross for at mine foreldre er normale, oppegående mennesker som sikkert kunne holdt ut sammen i et platonisk forhold. Og min oppvekst har vært fullstendig normal.

 

Jeg er skilt selv også, fullstendig udramatisk og konfliktløst, og har problemer med å se hvordan mitt barn tar skade av det, så lenge vi foreldre samarbeider så godt som vi gjør. Jeg tror barnet ville ta langt større skade av, på sikt, å vokse opp med foreldre som aldri tar på hverandre, ikke er kjærlige med hverandre, og som ikke bygger hverandre opp. Hva lærer man vel da om forhold?

 

Og forøvrig, det er ikke alltid slik at det er det mest lettvinte å gå. Det er en vanvittig tung prosess, både praktisk, moralsk, emosjonelt, preget av tvil, samvittighet og jobb, og jeg vil tro at for mange er det det mest lettvinte å bare bli.

Selvsagt forteller du deg selv dette, msn skal jo leve med valget man har tatt.

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

[ostepop123]

 

 

 

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisseAnonymous poster hash: ab448...9ef

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

Det gidder jeg faktisk ikke, jeg sitter på tøff og gidder ikke Google, men man kan bare høre på hva voksne folk sier er det mest opprivende de har opplevd så vil de fleste (som har opplevd det selvsagt) svare foreldrenes skilsmisse. Det er faktisk sårt selv om man selv er voksen når foreldrene bryter, så da kan man jo bare tenke på hvordan det er for små barn som ikke har forutsetning for å skjønne hva og hvorfor det skjer.

Jeg snakker som sagt om de som skilles Pga manglende følelser osv og ikke de som sliter med store konflikter.

Tror du ikke at de aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo på et sted og slippe å forholde seg til steforeldre, stesøsken og halvsøske ?Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

Nei, da er det jo enkelt å bare slenge ut påstander om du ikke kan dokumentere dem. Gidder faktisk ikke!

 

Det kan forøvrig godt være at skilsmisse er noe av det mest opprivende man kan oppleve som barn, men for det første er ikke det synonymt med at de fleste får det verre ETTER at skilsmissen faktisk er gjennomført, slik du påstår. For det andre vil jeg tro det har med grad av konflikt å gjøre mer enn noe annet. Jeg er selv skilsmissebarn og syntes selvsagt det var opprivende mens det stod på, men i etterkant så jeg at spesielt min mor hadde det mye bedre enn hun hadde i forkant av skilsmissen - og det til tross for at mine foreldre er normale, oppegående mennesker som sikkert kunne holdt ut sammen i et platonisk forhold. Og min oppvekst har vært fullstendig normal.

 

Jeg er skilt selv også, fullstendig udramatisk og konfliktløst, og har problemer med å se hvordan mitt barn tar skade av det, så lenge vi foreldre samarbeider så godt som vi gjør. Jeg tror barnet ville ta langt større skade av, på sikt, å vokse opp med foreldre som aldri tar på hverandre, ikke er kjærlige med hverandre, og som ikke bygger hverandre opp. Hva lærer man vel da om forhold?

 

Og forøvrig, det er ikke alltid slik at det er det mest lettvinte å gå. Det er en vanvittig tung prosess, både praktisk, moralsk, emosjonelt, preget av tvil, samvittighet og jobb, og jeg vil tro at for mange er det det mest lettvinte å bare bli.

Selvsagt forteller du deg selv dette, msn skal jo leve med valget man har tatt.

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

 

Gratulerer med dagens kjipeste og minst saklige innlegg.

[Anonym bruker]

 

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisseAnonymous poster hash: ab448...9ef

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

Det gidder jeg faktisk ikke, jeg sitter på tøff og gidder ikke Google, men man kan bare høre på hva voksne folk sier er det mest opprivende de har opplevd så vil de fleste (som har opplevd det selvsagt) svare foreldrenes skilsmisse. Det er faktisk sårt selv om man selv er voksen når foreldrene bryter, så da kan man jo bare tenke på hvordan det er for små barn som ikke har forutsetning for å skjønne hva og hvorfor det skjer.

 

Jeg snakker som sagt om de som skilles Pga manglende følelser osv og ikke de som sliter med store konflikter.

 

Tror du ikke at de aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo på et sted og slippe å forholde seg til steforeldre, stesøsken og halvsøske ?

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

Jeg er selv skilsmissebarn, og det var slett ikke traumatisk for meg. Snarere en lettelse. Selv om mine foreldre ikke kranglet, så skjønte da jeg at de hadde problemer. Når de skiltes, ble alle mer glad og fornøyd, inkludert meg og søsknene mine.

Mulig jeg er unntaket, men etter det jeg har hørt fra en del venner med skilte foreldre, så tror jeg faktisk ikke det.

 

Anonymous poster hash: c8514...e02

[*SommerFrisk*]

Jeg er også skilsniasebarn under særdeles skjerpede omstendigheter. Jeg vil bare få sagt at jeg og mine søsken er så innmari takknemlig for at visa ble som den ble.

 

Ostepop 123, takk for at du utdyper når jeg ikke orker. Jeg blir helt oppgitt av kristuskjerringer med en stokk i ræva? Som skal belære og snakle nedsettende og bedrevitende til folk med erfaring!

 

Også er jeg veldig glad for å se at du og din x-mann samarbeider så godt om barna. Det er det aler beste som kunne skjedd dere som familie når ingenting annet var mulig:)

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg tror ikke det går en grense for alle, den er veldig individuell. Blir som med penger, noen prioriterer å reise for alle pengene, noen vil ha nye biler, mens noen vil ha penger på bok. Ingenting er feil, bare forskjellige løsninger.

 

Da jeg var liten opplevde vi at foreldrene våre diskuterte mye ( de kranglet nemlig ikke svarte de da vi bad dem om å dempe seg). Vi var skråsikre på at de kom til å reise fra hverandre, og vi ungene prøvde å planlegge flytting og fordeling så godt vi kunne. De har enda ikke gjort det, selv om tonen er den samme. Jeg vil ikke si at vi hadde en dårlig barndom likevel.

 

I mitt ekteskap døde følelsene umerkelig ut. Vi hadde det jo greit sammen, for vi kranglet ikke mye, men vi var bare gode venner. Jeg kom etterhvert inn på tanken om at vi burde gjøre noe med det, men det viste seg plutselig at han holdt på med en venninne av meg.

 

Jeg gav ikke opp uten videre likevel, og vi gikk i terapi og prøvde i ett år. Da hadde sjokket lagt seg, og jeg konkluderte med at det var ikke mer igjen å redde, forholdet var dødt før dette skjedde. Og det var nok derfor det skjedde også. Jeg flyttet i høst, og har det kjempebra.

 

Jeg var lenge inne på tanken om det var riktig å reise, vi hadde jo barn. Men jeg kom frem til at vi er for unge til å leve slik resten av livet, og npr man lever i et dødt forhold er man et lett bytte om noen viser interesse.

 

Foreldrene mine støtter ikke valget mitt, og jeg blir mer og mer overbevist om at de bare holder sammen fordi det er trygt og praktisk. Og det er helt greit, det er deres valg, og derfor ikke feil. Men for meg hadde det blitt feil.

 

Man kan ikke sette en grense for hva som er akseptabelt, så lenge en ønsker seg ut av forholdet er det greit. Men det bør selvsagt være gjennomtenkt.

[Anonym bruker]

Det er forskjell på å være ulykkelig i forholdet og det å ikke ha det perfekt hele tiden.

 

Altfor mange innbiller seg at man skal ha det topp, være nyforelsket og full lidenskap hele tiden, og gir opp så fort det er en hump i veien. Et par uker uten evig lykke, og man orker ikke mer. For å sette det på spissen. 

 

Er det "bare" at man kjeder seg litt, bør man absolutt sette barna først. Er man dypt ulykkelig påranden av depresjon er saken litt annerledes.

Anonymous poster hash: b48d8...313

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det er svært få barn som får det bedre etter en skilsmisseAnonymous poster hash: ab448...9ef

 

Dokumentér gjerne dette, er du snill.

Det gidder jeg faktisk ikke, jeg sitter på tøff og gidder ikke Google, men man kan bare høre på hva voksne folk sier er det mest opprivende de har opplevd så vil de fleste (som har opplevd det selvsagt) svare foreldrenes skilsmisse. Det er faktisk sårt selv om man selv er voksen når foreldrene bryter, så da kan man jo bare tenke på hvordan det er for små barn som ikke har forutsetning for å skjønne hva og hvorfor det skjer.

Jeg snakker som sagt om de som skilles Pga manglende følelser osv og ikke de som sliter med store konflikter.

Tror du ikke at de aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo på et sted og slippe å forholde seg til steforeldre, stesøsken og halvsøske ?Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

Nei, da er det jo enkelt å bare slenge ut påstander om du ikke kan dokumentere dem. Gidder faktisk ikke!

 

Det kan forøvrig godt være at skilsmisse er noe av det mest opprivende man kan oppleve som barn, men for det første er ikke det synonymt med at de fleste får det verre ETTER at skilsmissen faktisk er gjennomført, slik du påstår. For det andre vil jeg tro det har med grad av konflikt å gjøre mer enn noe annet. Jeg er selv skilsmissebarn og syntes selvsagt det var opprivende mens det stod på, men i etterkant så jeg at spesielt min mor hadde det mye bedre enn hun hadde i forkant av skilsmissen - og det til tross for at mine foreldre er normale, oppegående mennesker som sikkert kunne holdt ut sammen i et platonisk forhold. Og min oppvekst har vært fullstendig normal.

 

Jeg er skilt selv også, fullstendig udramatisk og konfliktløst, og har problemer med å se hvordan mitt barn tar skade av det, så lenge vi foreldre samarbeider så godt som vi gjør. Jeg tror barnet ville ta langt større skade av, på sikt, å vokse opp med foreldre som aldri tar på hverandre, ikke er kjærlige med hverandre, og som ikke bygger hverandre opp. Hva lærer man vel da om forhold?

 

Og forøvrig, det er ikke alltid slik at det er det mest lettvinte å gå. Det er en vanvittig tung prosess, både praktisk, moralsk, emosjonelt, preget av tvil, samvittighet og jobb, og jeg vil tro at for mange er det det mest lettvinte å bare bli.

Selvsagt forteller du deg selv dette, msn skal jo leve med valget man har tatt.

 

Anonymous poster hash: ab448...9ef

 

 

Psykologer som jobber som samlivsrådgivere er vanligvis enige i at folk faktisk holder ut for lenge/ i åresvis i døde eller dårlige forhold av gammel vane, og ofte innbiller seg at de gjør barna en tjeneste. De sier at mange venter med å ta steget helt til de har begynt å hate hverandre, og at mange burde ha brutt ut mens de fremdeles har brukbar kommunikasjon og klarer å samarbeide.

 

Det kreves dessuten vanligvis langt mer mot og handlekraft å bryte ut av et forhold, enn det gjør å bli i et forhold som gjør en ulykkelig (med mindre man har et nytt forhold som venter).

 

 

Anonymous poster hash: a2a42...044

[Anonym bruker]

Jeg er også skilsniasebarn under særdeles skjerpede omstendigheter. Jeg vil bare få sagt at jeg og mine søsken er så innmari takknemlig for at visa ble som den ble.

 

Ostepop 123, takk for at du utdyper når jeg ikke orker. Jeg blir helt oppgitt av kristuskjerringer med en stokk i ræva? Som skal belære og snakle nedsettende og bedrevitende til folk med erfaring!

 

Også er jeg veldig glad for å se at du og din x-mann samarbeider så godt om barna. Det er det aler beste som kunne skjedd dere som familie når ingenting annet var mulig:)

 

Har selv opplevd to samlivsbrudd hos mine foreldre, og begge var helt riktige. Ingen dramatikk, men foreldre som tydelig ikke trivdes godt sammen og ikke var glade i hverandre lengre. Og det var som barn vondt å se.

 

Anonymous poster hash: a2a42...044

[Anonym bruker]

Jeg blir matt når folk sier at man SKAL holde sammen for barnas del.

Faren min var utro mot moren min i mange år før hun fant det ut, og hev han på "hodet og ræva" ut.

Jeg opplevde ikke skilsmissen som noe opprivende og vondt, det var kranglene før det som var vonde. Tør påstå det er verre for barn å leve med foreldre som krangler.

Jeg er også glad moren min satte et så godt eksempel også, ved å ha selvrespekten i orden.

Anonymous poster hash: 666ac...12d

[*SommerFrisk*]

Jeg er også skilsniasebarn under særdeles skjerpede omstendigheter. Jeg vil bare få sagt at jeg og mine søsken er så innmari takknemlig for at visa ble som den ble.

 

Ostepop 123, takk for at du utdyper når jeg ikke orker. Jeg blir helt oppgitt av kristuskjerringer med en stokk i ræva? Som skal belære og snakle nedsettende og bedrevitende til folk med erfaring!

 

Også er jeg veldig glad for å se at du og din x-mann samarbeider så godt om barna. Det er det aler beste som kunne skjedd dere som familie når ingenting annet var mulig:)

 

Ehh?? Akutt dysleksi i det innlegget her. Haha,