Dere som er stille i sosiale settinger, et sprøsmål...

[Anonym bruker]

Interessant spørsmål egentlig. Jeg er ikke en av de sjenerte, og snakker vel gjennomsnittlig mye, av og til lite og av og til mye, kommer helt an på diskusjonen som foregår og hvem som er rundt meg. Du lurer på om det er du som er "dum" og skravler for mye. Det er vanskelig å si egentlig. Sannsynligvis ikke og det er sikkert bra at noen tar initiativ til praten. Men det finns grenser for hvor mye det skal komme ut av EN munn. Jeg har et par eksempler på noen venninner av venninner som skravler så mye og om så mye rart at man blir helt "speechless" i deres selskap. Man kommer rett og slett ikke til med det man selv vil si, jeg klarer ikke å bryte inn i samtaler med de fordi de snakker non-stop. Da gir i alle fall jeg opp og tilsynelatende alle andre, for alle blir sittende og høre på den ene skravlebøtta. Så så lenge du passer på at du ikke konstant er den eneste som snakker i en forsamling, hver eneste gang, så tror jeg du kan senke ned skulderne.Mulig det også er temaer man diskuterer som enkelte ikke bryr seg om. Når folk diskuterer noe jeg har null interesse for, da gidder jeg rett og slett ikke bidra med noe fra min kant. Ser det også på min mann de gangene vi samles som vennepar. De gangene andre gutter diskuterer emner han bryr seg lite om eller vet lite om, ja, da sitter han og bare jatter med. Med andre kompiser, som han kjenner godt, da kan han prate i overkant mye.. Kommer veldig an på settingen dette her altså.  Anonymous poster hash: 0fa1c...6f3

Altså, jeg mente ikke at jeg er dum og snakker altfor mye. Jeg snakker sånn middels sammenlignet med andre. Men jeg lurte på om det jeg sier (og andre som prater sier) oppfattes som teit av dere som er tilskuere og ikke bidrar i samtalen.

 

Ut fra svarene ser det ut til at de som er stille ikke tenker slik.

Hi.

 

Anonymous poster hash: 69f85...1f4

[valkyrien]

 

Interessant spørsmål egentlig. Jeg er ikke en av de sjenerte, og snakker vel gjennomsnittlig mye, av og til lite og av og til mye, kommer helt an på diskusjonen som foregår og hvem som er rundt meg. Du lurer på om det er du som er "dum" og skravler for mye. Det er vanskelig å si egentlig. Sannsynligvis ikke og det er sikkert bra at noen tar initiativ til praten. Men det finns grenser for hvor mye det skal komme ut av EN munn. Jeg har et par eksempler på noen venninner av venninner som skravler så mye og om så mye rart at man blir helt "speechless" i deres selskap. Man kommer rett og slett ikke til med det man selv vil si, jeg klarer ikke å bryte inn i samtaler med de fordi de snakker non-stop. Da gir i alle fall jeg opp og tilsynelatende alle andre, for alle blir sittende og høre på den ene skravlebøtta. Så så lenge du passer på at du ikke konstant er den eneste som snakker i en forsamling, hver eneste gang, så tror jeg du kan senke ned skulderne.Mulig det også er temaer man diskuterer som enkelte ikke bryr seg om. Når folk diskuterer noe jeg har null interesse for, da gidder jeg rett og slett ikke bidra med noe fra min kant. Ser det også på min mann de gangene vi samles som vennepar. De gangene andre gutter diskuterer emner han bryr seg lite om eller vet lite om, ja, da sitter han og bare jatter med. Med andre kompiser, som han kjenner godt, da kan han prate i overkant mye.. Kommer veldig an på settingen dette her altså.  Anonymous poster hash: 0fa1c...6f3

Altså, jeg mente ikke at jeg er dum og snakker altfor mye. Jeg snakker sånn middels sammenlignet med andre. Men jeg lurte på om det jeg sier (og andre som prater sier) oppfattes som teit av dere som er tilskuere og ikke bidrar i samtalen.

 

Ut fra svarene ser det ut til at de som er stille ikke tenker slik.

Hi.

 

Anonymous poster hash: 69f85...1f4

 

Bare det at du tenker tanken tyder på at du ikke er en av de som bare tåkeprater De som setter snakketøyet på tomgang og er totalt uinteressante er sjeldent klar over det selv.

[Anonym bruker]

Jeg kan både være stille og være den som skravler, men det kommer veldig an på de jeg er sammen med. Hvis det er mange nye mennesker er jeg nesten alltid stille i begynnelsen, men er vi fler sjenerte i samme rom som ikke kjenner hverandre så godt kan jeg godt ta ordet først. En ting jeg har lagt merke til i feks barselgeuppa vår, der er det flere som snakker godt sammen, inntil det kommer en veldig høytsnakkende, litt selvopptatt mamma, da blir vi litt småsjenerte stumme igjen, mens hun ene skravler og skravler om seg selv og sitt. Så jeg synes vel at de som er "skravlere" kan vise litt hensyn og ikke snakke i munn på andre og la alle få komme til ordet

 

Anonymous poster hash: 19939...ac0

[Fertila]

Jeg kan være veldig stille i forsamlinger. Ikke fordi jeg er sjenert, men fordi jeg trives best i rollen som observatør. Jeg sier aldri noe for å bare si noe - smalltalk er ikke min greie. Jeg kan godt ta ordet i store forsamlinger hvis jeg har noe viktig på hjertet, så sjenert er jeg absolutt ikke. 

 

Det er annerledes hvis det er på tomannshånd da!

Endret 3. januar 2014 av Fertila

[Anonym bruker]

Jeg har noen i min omgangskrets som ikke sier mye når vi er en liten gjeng samlet. De griper ikke ordet, men hvis jeg snakker direkte til dem, altså en-til-en, så prater de selvsagt. De er sikkert litt sjenerte (dette er ikke mine aller beste venner, mer kjærester til venner, som jeg har omgått i måneder og år og vi kjenner hverandre på et ikke-fortrolig nivå. Derfor antar jeg at de er sjenerte).

 

Det som jeg, som prater en god del, lurer på, er om dere som ikke sier så mye, ikke ØNSKER å si noe, at dere sitter fornøyde og lytter til samtalen? Eller tenker dere inni dere " herregud så mye teit de snakker om...". Jeg blir selv usikker når noen ikke sier noe, fordi jeg begynner å tenke at de synes samtalen er så usaklig/dum, at de tenker JEG er dum. Det gir meg hetta å tenke slik og jeg blir usikker.

 

Hva er rett sånn generelt?

 

Anonymous poster hash: 69f85...1f4

 

 

Jeg antar at det der er veldig forskjellig altså. Noen er sikkert fornøyde, andre tenker seg gale inni seg uten at det kommer ut. Og noen er et sted midt i mellom.. I tillegg varierer det nok utfra dagsform... Jeg har noen dager da jeg ikke orker å engasjere meg, ikke har energi til å gi så mye, og kan oppfattes som rolig og stille.. Andre dager føler jeg meg mer energisk og har meddelsesbehov, men av og til føler jeg at jeg ikke når fram og da kan jeg tenke negative tanker..

 

Hovedregelen tror jeg uansett er at alle er opptatt av seg selv... Så dersom det foregår mye tankeaktivitet hos de som er stille, kan jeg nesten banne på at det handler om dem selv, altså at de f.eks ergrer seg over at de ikke har noe å melde,, ikke får til timingen, og dermed ikke henger med i samtalen...

 

Anonymous poster hash: b9966...102

[Mandala]

Jeg er generelt fornøyd med å sitte på sidelinjen. Jeg er ikke direkte sjenert egentlig, men føler ofte at jeg ikke har noe å bidra med. Jeg er ikke så glad i masse prat bare for å prate. Hvertfall ikke med bekjente, kolleger etc. Iblant tenker jeg selvsagt at folk sier mye rart/ lite gjennomtenkt. 

[Anonym bruker]

Jeg er stille når det er flere en to andre i rommet. Da skravler jeg som bare det, og angrer etterpå, for jeg tenker på om de tenker på om det jeg sa var teit, negativt, lite morsomt, osv. Når det er flere der, så snakker jeg om noen snakker til meg eller spør meg om noe, men begrenser meg mer. Jeg trives rett og slett best når det er flere, for da har jeg det bedre med meg selv etterpå. Tenker ikke over hva de andre sier, så lenge det ikke er noen som er veldig "mye" i forhold til andre.

Anonymous poster hash: 92376...c3d