Dere som er stille i sosiale settinger, et sprøsmål...

[Anonym bruker]

Jeg har noen i min omgangskrets som ikke sier mye når vi er en liten gjeng samlet. De griper ikke ordet, men hvis jeg snakker direkte til dem, altså en-til-en, så prater de selvsagt. De er sikkert litt sjenerte (dette er ikke mine aller beste venner, mer kjærester til venner, som jeg har omgått i måneder og år og vi kjenner hverandre på et ikke-fortrolig nivå. Derfor antar jeg at de er sjenerte).

 

Det som jeg, som prater en god del, lurer på, er om dere som ikke sier så mye, ikke ØNSKER å si noe, at dere sitter fornøyde og lytter til samtalen? Eller tenker dere inni dere " herregud så mye teit de snakker om...". Jeg blir selv usikker når noen ikke sier noe, fordi jeg begynner å tenke at de synes samtalen er så usaklig/dum, at de tenker JEG er dum. Det gir meg hetta å tenke slik og jeg blir usikker.

 

Hva er rett sånn generelt?

 

Anonymous poster hash: 69f85...1f4

[meg-og-mine]

Jeg er veldig sjenert, føler meg veldig utilpass i skole sammenheng med andre foreldre og slike ting når man har felles møter med barna foreksempel foreldremøter, arrangement ol. Jeg er evig takknemmelig for de utadvente mødrene som vi har. Synes det er kjempe fint med slike i jobb sammenheng også som bare tar ordet å snakker.

[ROFL]

Noen ganger kommer jeg rett og slett ikke på noe fornuftig å si. Jeg har ganske sære interesser, som andre ikke vil høre om (har prøvd, med det resultat at folk bare skifter samtaleemne).

 

Store deler av omgangskretsen min er i det samme miljøet innen et spesifikt fagfelt. Jeg vet ingenting om dette og har dermed ingenting å bidra med, men jeg synes det er koselig å høre på, og lærer jo noe nytt .

[Anonym bruker]

Vil snakke, men føler ofte jeg snakker for mye/sier mye dumt/unødvendig osv osv når jeg først snakker,- etter og ha blitt snakket til selvsagt. Og angrer mange gang når jeg kommer hjem.

 

MEN et er jo kjedelig og bare sitte der også, selv om det  nå og da også er litt deilig. Men er man "alene" i et større selskap hvor man kjenner de fleste "bare litt" er det koselig om noen tar seg tid til og ta noen ord med meg...

Anonymous poster hash: 5176f...0fa

[Anonym bruker]

Jeg er litt sjenert av meg, men er gjerne med i samtalen hvis ingen snakker i munnen på hverandre. Jeg blir fort sliten hvis mange snakker samtidig, så da er jeg heller stille og prøver å følge med.

 

Anonymous poster hash: bc84b...d53

[mamma_til_gutt]

Jeg er stille fordi jeg er elendig på small talk. Nå tror jeg ikke jeg ville vært stille sånn som du beskriver, for når jeg blir kjent med noen skravler jeg som en foss. Men jeg hadde satt stor pris på at noen så meg og satte i gang en samtale med meg. Om hva som helst

[Anonym bruker]

Jeg er sjenert å kommer rett og slett ikke på noe å si.

Blir glad når noen spør meg om noe direkte for da har jeg lettere for å snakke.

Anonymous poster hash: a8ddb...9d9

[Anonym bruker]

Jeg er begge deler Før hadde jeg alltid ordet og skravler ustoppelig om alt og ikke noe. Nå har jeg fått me. Skal egentlig ikke delta på noe, men prioriterer litt sosial omgang. Noen dager er jeg heldig og nesten mitt gamle jeg, andre dager kan jeg sitte en hel kveld og ikke si noe. Det er rett og slett bare fordi jeg er syk og sliten i hodet, ikke noe å bry seg om!

 

Anonymous poster hash: 2b40a...4a2

[Ophelia & Jr.]

Jeg er stille fordi jeg er elendig på smalltalk. Eller egentlig på samtaler generelt... Jeg er evig takknemlig for at andre holder samtalen i gang, og jeg setter også pris på at noen prøver å samtale med meg en-til-en. Da prøver jeg som best jeg kan å holde det gående. Mitt svar er altså; det er ikke deg, det er meg!

[Bustetroll]

Jeg sitter ofte og ønsker å si ting. Men tør rett og slett ikke.. Ofte liker jeg bare å lytte også. Snakke med én som du nevner går helt fint. Men ikke snakke til flere. Det kommer vel av farlig selvtillitt hos de fleste tenker jeg. Hos meg i all3 fall. Finner ingen annen grunn.

[Cruella De Vil]

Hei, jeg er introvert, og kunne sikkert vært den som satt litt stille når jeg pratet med deg, der du var den som bidro mest til samtalen. I de fleste tilfeller er jeg fornøyd med det, altså å være den som aktivt lytter, men selvsagt også deltar noe i samtalen.

 

Hvis du er usikker på hvordan denne jenta synes det er, ville jeg lagt inn noen små pauser her og der (enkelte skravler så mye at det faktisk ikke er mulig å få inn et ord, jeg aner ikke om du er en slik ) og sett om hun da benyttet anledningen til å si noe. Du kan også prøve å stille litt spørsmål til henne underveis i samtalen, men husk at ikke alle liker å bli "forhørt".

 

Generelt setter jeg pris på "skravekopper" som bidrar til samtalen og håper de også setter pris på meg som har evnen til å lytte. Enkelte kan jeg kanskje tenke " herregud så mye teit de snakker om..." (for å sitere deg) om, men det er unntaket, ikke regelen.

[Anonym bruker]

Jeg vil snakke, virkelig vil, men jeg klarer det ikke.

 

Anonymous poster hash: 660da...ab5

[ærlig talt]

Jeg kan virke sjenert, da med folk jeg ikke kjenner godt, eller de jeg ikke føler kjemi med.

Om noen skravler veldig mye, synes jeg det er best å selv holde kjeft. Jeg gidder ikke kjempe om ordet. Om det er noen som har veldig mye å si, så får dem si det. For meg er det ikke så viktig å komme med noe.

Snakker venninner om interiør, mote og liknende faller jeg av lasset. Der har jeg NULL å bidra med Dette er noe mine beste venner vet, og de tenker ikke over at jeg er stille under slike samtaler. For folk jeg ikke kjenner så godt, kan jeg kanskje virke veldig sjenert, men de kjenner meg bare ikke godt nok

Innimellom kan jeg tenke "jøssenam, så uintressant denne samtalen er", men det er jo fordi temaene ikke intresserer meg. Eksempler kan være planter/blomster, strikking/hekling, hvordan sminke seg riktig og andre damegreier. Jeg klarer bare ikke følge med da

[Nodisc]

Vil snakke, men føler ofte jeg snakker for mye/sier mye dumt/unødvendig osv osv når jeg først snakker,- etter og ha blitt snakket til selvsagt. Og angrer mange gang når jeg kommer hjem.

 

MEN et er jo kjedelig og bare sitte der også, selv om det nå og da også er litt deilig. Men er man "alene" i et større selskap hvor man kjenner de fleste "bare litt" er det koselig om noen tar seg tid til og ta noen ord med meg...

 

Anonymous poster hash: 5176f...0fa

Signerer! Også vil eg gjerne legge til at eg syns small-talk er utrolig kjedelig, for eg kunne ikkje brydd meg mindre om ka folk jobber med/studerer og lignende. Veit det er noke eg bør jobbe med og bite i meg Endret 3. januar 2014 av NoDisc

[Anonym bruker]

Jeg er sjenert i slike settinger og ønsker virkelig å si noe men tørr ikke! Veldig plagsomt og føler jeg bidrar lite desverre.. De andre kommer med morsomheter og snakker hele tiden, jeg bare sitter der.. Men liker å høre på da og synes det er deilig når noen henvender seg direkte til meg;) På tomannshold eller iallfall få kjente personer tilstede, kan jeg prate som en foss i det uendelige.

Anonymous poster hash: fab9f...7c4

[Anonym bruker]

Jeg føler at de andre er mye morsommere enn meg, snakker om mer spennende saker og at jeg er gørr kjedelig (jeg greier ikke å komme på vittigheter på sparket og prater meg ofte bort). Koser meg heller med å være stille når mange snakker og håper de ikke tenker at jeg er rar...

Anonymous poster hash: 54cf3...c1e

[Anonym bruker]

Interessant spørsmål egentlig.

 

Jeg er ikke en av de sjenerte, og snakker vel gjennomsnittlig mye, av og til lite og av og til mye, kommer helt an på diskusjonen som foregår og hvem som er rundt meg.

 

Du lurer på om det er du som er "dum" og skravler for mye. Det er vanskelig å si egentlig. Sannsynligvis ikke og det er sikkert bra at noen tar initiativ til praten. Men det finns grenser for hvor mye det skal komme ut av EN munn. Jeg har et par eksempler på noen venninner av venninner som skravler så mye og om så mye rart at man blir helt "speechless" i deres selskap. Man kommer rett og slett ikke til med det man selv vil si, jeg klarer ikke å bryte inn i samtaler med de fordi de snakker non-stop. Da gir i alle fall jeg opp og tilsynelatende alle andre, for alle blir sittende og høre på den ene skravlebøtta. Så så lenge du passer på at du ikke konstant er den eneste som snakker i en forsamling, hver eneste gang, så tror jeg du kan senke ned skulderne.

Mulig det også er temaer man diskuterer som enkelte ikke bryr seg om. Når folk diskuterer noe jeg har null interesse for, da gidder jeg rett og slett ikke bidra med noe fra min kant. Ser det også på min mann de gangene vi samles som vennepar. De gangene andre gutter diskuterer emner han bryr seg lite om eller vet lite om, ja, da sitter han og bare jatter med. Med andre kompiser, som han kjenner godt, da kan han prate i overkant mye.. Kommer veldig an på settingen dette her altså.

 

Anonymous poster hash: 0fa1c...6f3

[Anonym bruker]

Noenganger er samtalen så tåplig eller om et tema som jeg synes er helt uinteressant. Da kan jeg holde helt munn en god stund før jeg forsøker å komme over på et annet emne, men som regel sier jeg lite fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme i gang. Noen ganger må man være ganske frampå for å få ordet.

Anonymous poster hash: 17ab4...6dd

[valkyrien]

Jeg er sjenert og elendig på smalltalk... Synes det er helt greit å ikke delta aktivt i samtalen hvis det er mange til stede. Og det er en hel del samtaleemner som virkelig ikke passer for meg, som blir for dumme.

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne snakke, men får det ikke til. Men jeg tenker aldri at det de andre sier er teit - jeg beundrer dem bare for å klare å snakke i det hele tatt, og ønsker jeg var som dem. Og setter stor pris på det om noen gidder å snakke direkte til meg også.

Anonymous poster hash: 3477f...80a

[Anonym bruker]

Jeg kan være både den som er stille, og den som skravler,alt ettersituasjonen. Hvis vi snakker om et tema jeg kjenner godt, eller noe som engasjerer meg, skravler jeg som bare det. Mens andre samtaleemner kan gjøre meg stille, enten fordi jeg ikke egentlig er interessert i det som er temaet, eller fordi jeg vet så lite om det at jeg ikke har noe fornuftig å komme med. Hvis det er egen kunnskap det skorter på stiller jeg kanskje spørsmål da, men det er ikke alltid det er nødvendig, noen ganger blir ting forklart av samtalen i seg selv.

 

Jeg kan også bli stille i samtale med sånne ekstreme skravlebøtter som #17 beskriver, det blir rett og slett for mye "jobb" å skulle konkurrere om ordet. Den type skravlebøtter synes jeg noen ganger kan være underholdende, som et slags friskt pust av ren energi, men det går ikke så lang tid før jeg blir sliten av dem, så dette er mennesker jeg liker i "små porsjoner".

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c4352...1c6

[Anonym bruker]

Jeg er sjenert. Plaget meg absolutt hele livet.

 

Jeg synes det er vanskelig når det blir flere enn ca. 3 personer til stede. Har nesten utviklet seg til sosial angst for meg.

 

Jeg sitter og tenker at "ååååh! Skulle ønske jeg klarte å si noe. Føler meg så jævla teit!"

 

For jeg har så veldig lyst til å snakke, snakke, snakke jeg også!!! Le, ha det gøy, være moroklump!!

 

I stedet sitter jeg der som en dum østers. Og er misunnelig på de som klarer å snakke om alt og ingenting.

 

Jeg sliter med å finne på noe å si. Og når jeg tenker på noe jeg vil si, så er det vanskelig å få ordene ut. Spesielt vanskelig om jeg sitter sammen med folk som er mest opptatt av å snakke selv.

 

Du burde i hvert fall ikke føle deg dum. De som ikke snakker setter sikkert veldig stor pris på at du spør dem om ting! Det gjør i hvert fall jeg. :-)

Anonymous poster hash: 43f8e...f12

[Anonym bruker]

Jeg har selektiv mutisme, hvilket innebærer at jeg faktisk ikke KAN snakke i gitte situasjoner. Men det går helt fint å bare høre på, jeg har gjort det hele livet og synes det er helt greit. Det eneste slitsomme er at jeg føler at folk ser på meg som en raring når jeg ikke snakker (er ikke veldig åpen om diagnosen, mest fordi jeg fikk den i godt voksen alder og alle som kjenner meg vet jo allerede at jeg er sånn ), og at det ofte blir litt pinlig stillhet hvis jeg for eksempel sitter sammen med en annen litt i utkanten av et større selskap.

 

Men jeg synes også det er kjempekos å være en-til-en med folk jeg er trygg på, for da skravler jeg gjerne som en foss (tar igjen alt jeg ikke får sagt i andre sammenhenger, sikkert )

Anonymous poster hash: e9467...740

[BareMas]

Kjenner jeg ikke deg og ikke får noen umiddelbar connection så blir jeg fort stille i sosiale settinger. Da bidrar jeg der eg kan til samtalen, men "vokter" mine ord. Jeg er ikke så god til small talk med folk jeg ikke kjenner, og er kanskje ikke den beste til å plukke opp sosiale koder i grupper jeg ikke har kjennskap til, da synes jeg det er best å vente på et tema jeg kan noe om og som er interessant for resten å prate om. Slik føler jeg at jeg unngår å drite meg ut.

[Anonym bruker]

Jeg kan bli stille i sammenhenger der det er mange ukjente eller noen jeg ikke føler meg komfortabel med. Er stort sett fordi jeg ikke kommer på noe fornuftig å si. Gjør meg ingenting at noen prater til meg i denne situasjonen, det gjør ofte at ting løsner... Men regner med det er personavhengig

 

Anonymous poster hash: 440fa...c90