samboer er deprimert med selvmordstanker. trenger råd..

[Anonym bruker]

Samboer har siden august kommet til meg å sagt (kun i fylla) at han har det så vondt trives ikke lenger i livet sitt. Føler deg mislykka. Alle andre har bedre hus/biler. Han klarer ikke å se det gode i sitt eget liv (han har meg som elsker han mer enn ord, og verdens nydeligste datter). For meg virker det som han sammenligner sitt eget liv med andres. Tror andre har det bedre. Edru sier han at han sliter, men ikke i den grad han sier det i fylla. Han slår også opp med meg flere ganger når han er full, for så å si han ikke ønsker å slå opp når han er edru. (Jeg har skrevet innlegg før om noen husker det igjen). Nyttårsaften sa han til meg at han tenker på selvmord. At han ikke trives, at han er så langt i fra der han vil være som det går an. Dette knuser hjertet mitt. Jeg tør nedten ikke ta det opp med han edru i frykt for at han skal dra. Jeg føler dette er min feil, men jeg kan jo ikke annet enn å være meg selv:( har noen andre opplevd at mannen har trukket seg vekk fra deg, og sagt han vil gjøre det slutt på grunn av depresjon? Han sier jo at hab ikke ønsker der edru. Jeg er så forvirret. Jeg er så lei meg. Elsker den lille familien min. Gruer meg til hver gang han skal drikke. Jeg vil bare han skal elske meg... men jeg er redd jeg ikke er nok for han lenger..... hva skal jeg gjøre.. Hvordan kan jeg hjelpe min kjære.... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil ikke miste han..

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4

[Anonym bruker]

For det første må han kutte ut alkohol. For det andre må han komme seg til legen. Fint om du blir med han inn slik at legen får et riktig bilde av situasjonen. Ta det derfra.

 

Anonymous poster hash: 3ebe7...ae1

[Anonym bruker]

Han må slutte å drikke, og søke hjelp. Han har et barn, for pokker. 

 

Du er nødt til å presse ham til det, ellers er du med på å gjøre det verre for ham. Ikke nør oppunder, men få ham til å be om hjelp. Du kan rimge fastlegen hans og nevne dine bekymringer. 

Anonymous poster hash: 74ee4...8e2

[Anonym bruker]

Det er for ille at han lemper dette over på deg i fylla, hvis han samtidig egentlig ikke vil prate med deg om det.

 

Få han til å dra til fastlegen sin, eller book en time hos privat psykolog. Han må få snudd tankemønsteret sitt. Hvis han nekter å søke hjelp så får han lese seg opp på selvhjelp. Hvis det er en vanlig depresjon er det faktisk ikke så vanskelig å gjøre noe med det.

 

Anonymous poster hash: 83916...e31

[Anonym bruker]

Problemet mitt er at jeg ikke aner hva han egentlig vil/trenger. Han er så ufattelig dårlig til å dele følelser... jeg føler ikke han elsker meg. Jeg går med kontant frykt for atbhab skal gå fra meg. Slik kan jeg ikke ha det i lengden. Lurer bare på om depresjonen gjør at han sier han er ferdig med meg, eller om han virkelig er det....hi

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4

[Anonym bruker]

Du må sørge for at han får hjelp!

Eksen min sa flere ganger at han ville ta selvmord å fikk aldri hjelpen han trengte.

Han døde bare 24 år gammel av selvmord

 

Anonymous poster hash: 0ef9c...61e

[Anonym bruker]

Vil gjerne hjelpe. Vet bare ikke hvordan... jeg sier jeg er der for han. Spør hvirdan han gar det. Er snill som et lam. Legger alt til rette for at han skal ha det bra. Jeg mister meg selv i dette.. jeg har sagt han skal søke hjelp. Men han på en måte skøyer det litt vekk edru. Han er som to personer:/

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4

[Anonym bruker]

Minner litt om samboeren min. Han sier ofte at han ikke ser noe vits i livet lenger, ser ingen grunn til å fortsette.. Om jeg sier at jeg er redd for å miste han sier han at han tror ikke han kommer til å gjøre noe.. Han nekter å søke hjelp, har gått til psykolog tidligere og mener at det var bortkasta penger..

 

Anonymous poster hash: 66681...18b

[Anonym bruker]

Snakka med han i går, sa han burde gå til legen å søke råd/hjelp. Han sa da at han ikke går til legen å sutrer om sånn... det er jo også heilt feil måte å tenke på:/ jeg kjemner vertfall at jeg ikke orker å bli dumpa i fylla i lengden. Så da får han selv bestemme om han cil gjøre noe med dette:( kan jo være jeg er hele problemet. Men la opp til at samtalen skulle havne i de baner i går, var klar for at han skulle si han ikke ville mer.. men han sa ikke det.. what to do:/

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4

[Anonym bruker]

Du er ikke skyld i at samboeren din er deprimert og har det vanskelig. Depresjon er en sykdom, og kan dessverre ikke kureres ved at du er snill og omsorgsfull... Jeg skjønner at det er instinktetet dit, det er sånn vi vet å hjelpe. Men samboeren din trenger profesjonell hjelp. Han begynner med å gå til fastlegen som henviser til psykolog/DPS (Distriktspsykiatrisk senter) for behandling. Det er lang ventetid, så lurt å få henvisning raskt. Bli gjerne ned ham til fastlegen hvis han ønsker. Og han bør slutte med alkohol i lang tid fremover! Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 21234...d26

[Anonym bruker]

Takk!

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4

[Anonym bruker]

Hva med å gå til coach da siden han er i mot psykologer? En coach kan finne ut hva han egentlig ønsker i livet.

 

Jeg er også for å oppsøke lege/psykolog, men dersom han ikke vil dette, så er det jo litt mer oppløftende med en coach.

 

Kanskje du ikke skal være så søt og snill lengre? Kanskje du kan stille noen krav til han? Kanskje du kan be han komme ut av skyttergrava sin, finne ut hva han vil ha (bedre hus og bil bla skjønte jeg), og så jobbe for det. Det kommer ikke av seg selv. Ny bil kommer ikke dalende ned fra himmelen, han må jobbe hardt for det. Kanskje han bør gå mer på skole om han ikke er fornøyd med lønna? Bytte jobb? Sløse mindre på alkohol etc?

 

Jeg hadde også sørget for å få en livsforsikring, just in case.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87df7...2dc

[Iiiiik]

Jeg er enig med # 12. Det er på tide å gi ham beskjed om at dette kan du ikke forholde deg til lenger. Snakk med ham og si at du blir redd, lei deg, føler deg utilstrekkelig og også frustrert over at disse beskjedene kommer i fylla. Han må faktisk ta grep om sitt eget liv og gjøre noe for å bedre det. Sånn som det er nå, ødelegger han kanskje aller mest for deg. Det kan høres ut som om han i edru tilstand feier det unna og kanskje er det heller ikke så ille som han uttrykker det i fylla. 

 

Slutt å dille med ham, krev at han gjør noe. Han kan ikke gjøre det til ditt prosjekt å sørge for hans lykke hvis han ikke involverer deg på ordentlig vis i hvordan han har det. Hvis alle andre har mer enn ham, må han enten jobbe hardere eller lære seg å sette pris på det han har. 

 

Jeg skjønner at du er redd han skal gå fra deg hvis du presser ham, men vil du virkelig ha det sånn som du har det nå? Hvis det at du snakker med ham som en voksen, forlanger at han skal opptre modent, fører til at han går, så tror jeg det ryker før eller senere uansett. 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar <3 jeg orker ikke å la være å snakke om det lenger. Har kommet til et punkt der det får briste eller bære. Vlir det slutt, slipper jeg vertfall å grue meg i hel til han skal drikke neste gang. Har innsett jeg ikke kan leve slik. Vil gjøre alt jeg kan for å støtte han, men han må ville søke hjelp selv. Barnet mitt fortjener en tilstedeværende mor, ikke ei som er lei seg og gråtkvalt annen hver uke:(

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4

[Julie (:]

I dag er det et år siden en bekjent av meg tok sitt eget liv. Hun ble 23. Jeg sliter selv med dårlig samvittighet for at jeg ikke forstod hvor dårlig hun var på tross av vi så hverandre flere ganger i uka gjennom studier. Stiller meg derfor bak dere som har svart før her, mannen din trenger profesjonell hjelp! Håper at dere finner en god løsning og at mannen din får det bedre med seg selv.

[Anonym bruker]

Takk. Skal prøve alt jeg kan slik han får hjelp..

 

Anonymous poster hash: 25e5e...8f4