bare gråter og gråter...

[Anonym bruker]

jeg vet ikke helt hvorfor, men det er så mye forskjellig i hodet mitt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. 

 

I jula har jeg gått på en skikkelig smell, har klart å holde en grei fasade i nesten 3 år med å prøve å si til meg selv at alt ordner seg bare gi ting tid. Ble gravid for ca 3 år siden og gikk igjennom hele svangerskapet alene pga en utro dust av en mann. Har aldri klart å bli skikkelig lykkelig igjen som jeg var før. Har mine stunder hvor jeg er den sprudlende personen jeg var før. Men jeg er helt utslitt. 

 

Etter sønnen min ble født har jeg ikke klart å skru av hodet om man kan si det slik, jeg er alltid på selv når jeg sover. Har og hatt minimalt med avslastning når jeg virkelig trenger det så er en mor jeg ikke ønsker å være. 

 

Så har jeg jobbet ganske mye og på ett veldig krevende sted som har tatt mye av energien min. Jeg er egentlig sykemeldt fra jobben og legen min vil ejg skal slutte pga alt som skjer der, men sitter på jobb nå og er så langt nede men har så dårlig samvittighet for å gå. 

 

Bagatellen som fikk meg over kanten var ett forhold jeg har hatt en stund hvor jeg innser at det ikke går an å fortsette det. Så det bare gjorde at jeg føler meg utrolig lite verdt. 

 

Eller det med verdien på livet mitt har alltid vært lav og har alltid vært den som har måttet be om unnskyldning for ting selv om det ikke var min feil så folk har jo alltid tråkket over meg for jeg skal liksom være the better person i alt Eller bare la ting gå så fikser det seg nok. Det er utrolig vanskelig å endre dette da det er fra barndommen av innprentet i meg. 

 

Altfor mye av tida mi går på å gjøre alle andre til lags og stiller sjelden krav til omgivelsene mine og det tapper meg for energi.

 

Nå er jeg så langt nede at jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte å grine eller komme meg opp men trengte å gå det ut. 

 

sorry for ett sutrete innlegg

Anonymous poster hash: 61be3...15b

[Anonym bruker]

ta i mot sykmld din og be fastlegen om henvisning til psykolog. jeg er i ganske lik situasjon som deg, vært 100% alene siden midten av svangerskapet. nå er det min egen helse og 3 åringen som står i fokus. og det unner jeg deg også, for din egen del og barnet ditt. bruk barnet som motivasjon til å få hjelp til å sortere tanker og lære å si nei for å sette grenser for deg selv. lykke til og kom deg vekk fra det som sluker energien din.

Anonymous poster hash: 179c3...36b

[Anonym bruker]

takk for svar. Jeg må nok ta imot den for jeg har nå grenet i hele dag og vet liksom ikke helt hvorfor. 

 

Fastlegen min ville ikke henvise meg til psykolog enda, han skrev ut en resept til meg i stedet med antideprissiva. 

 

Tingen er at hvis jeg blir sykemeldt så får jeg ikke beholde jobben men jobben varer ikke så lenge uansett. 

 

Det er så slitsomt å bare grine altså...er knust

Anonymous poster hash: 61be3...15b