Bryter snart fullstendig sammen! Hjelp meg!

[Anonym bruker]

Jeg er helt desperat! Kroppen klarer snart ikke mer! Mannen og jeg har vært sammen i  åtte år. Vi fikk et barn da vi hadde vært sammen i tre år. De siste fire årene har jeg brukt på å lete etter følelser for mannen min, men finner ingen. Da vi ble sammen da jeg var 20 trodde jeg en "fin" mann var "nok". Dvs. han er omsorgsfull, verdens beste pappa, snill, kjekk, gjør husarbeid og er på så mange måter drømmemannen. Hadde ikke den store forelskelsesfølelsen da heller, aldri hatt.

 

Nå er altså kroppen helt tom! Han er en av mine beste venner, men ingenting mer! Orker ikke kysse han, holde han, eller ha sex med han. Jeg skulle gitt alt for å få noen følelser for han, men hver morgen når jeg våkner er det bare den vonde klumpen i magen som ALDRI forsvinner! Hva skal jeg gjøre? Har prøvd parterapi. Blir deprimert av dette.... Klarer ikke tanken på å dele sønnen vår i to. Det er nok det som hindrer meg i å gå. Klarer ikke tanken på at han skal ha to hjem.... Hjelp meg! Vær så snill! :-)

Anonymous poster hash: 9fda4...832

[Anonym bruker]

Dessverre kan ingen hjelpe deg med dette. Det er fullt og helt din egen avgjørelse, og ingen av løsningene gjør livet perfekt. Dermed må du velge noe og stå for det, uansett om det gjør vondt en periode. Det vil kanskje hjelpe for deg å gå til psykolog alene, da får du kanskje hjelp til å sortere tanker og følelser.

Men avgjørelsen blir fortsatt din alene.

 

Anonymous poster hash: f1db6...e7c

[Anonym bruker]

Dessverre kan ingen hjelpe deg med dette. Det er fullt og helt din egen avgjørelse, og ingen av løsningene gjør livet perfekt. Dermed må du velge noe og stå for det, uansett om det gjør vondt en periode. Det vil kanskje hjelpe for deg å gå til psykolog alene, da får du kanskje hjelp til å sortere tanker og følelser.

Men avgjørelsen blir fortsatt din alene.

 

Anonymous poster hash: f1db6...e7c

Dette er noe jeg egentlig vet.....men klarer ikke dette alene....! Aldri følt meg så alene noen gang, selv om jeg har flere gode venner og en helt fantastisk familie :-) Tror kanskje psykolog er en god ide :-)

 

Anonymous poster hash: 9fda4...832

[Lillababy]

Så leit. Det er ikkje sikkert dei følelsane vil koma, og du vil sikkert føla deg desperat og fortvila all den tid du prøver å framkalla dei utan å lykkast. At det er så vanleg med samlivsbrudd i dag ( meiner ikkje å sei at det er eit enkelt valg og at folk ikkje kjemper) men altså; så vanlig, så blir det automatisk ein mulighet. og det trur eg forstyrrer mange forhold. KVa om du justerer forventningane dine. Kva om du ramser opp for deg sjølv alle dei gode egenskapane hos han du set pris på( som over) og seier til det sjølv; og det er nok for meg, og det beste for barnet ditt. at de har barn sammen er jo ein veldig god grunn for å ta "til takke" med situasjonen. mange oppleverer at både forelskelse og tiltrekning og sex-lyst endrer seg. Det treng ikkje vera verdens undergang.  klarer du ikkje det, og fortsetter å kjenna deg kontant rastlaus og ulukkeleg, så kan du jo sjølvsagt heller gå. men eg har høyrd fleire sei at (når ein har barn) det hadde vore betre og blitt. det er ikkje enkelt å dela barn men elles ha seperate liv og få det til. Lykke til!

[Anonym bruker]

Så leit. Det er ikkje sikkert dei følelsane vil koma, og du vil sikkert føla deg desperat og fortvila all den tid du prøver å framkalla dei utan å lykkast. At det er så vanleg med samlivsbrudd i dag ( meiner ikkje å sei at det er eit enkelt valg og at folk ikkje kjemper) men altså; så vanlig, så blir det automatisk ein mulighet. og det trur eg forstyrrer mange forhold. KVa om du justerer forventningane dine. Kva om du ramser opp for deg sjølv alle dei gode egenskapane hos han du set pris på( som over) og seier til det sjølv; og det er nok for meg, og det beste for barnet ditt. at de har barn sammen er jo ein veldig god grunn for å ta "til takke" med situasjonen. mange oppleverer at både forelskelse og tiltrekning og sex-lyst endrer seg. Det treng ikkje vera verdens undergang.  klarer du ikkje det, og fortsetter å kjenna deg kontant rastlaus og ulukkeleg, så kan du jo sjølvsagt heller gå. men eg har høyrd fleire sei at (når ein har barn) det hadde vore betre og blitt. det er ikkje enkelt å dela barn men elles ha seperate liv og få det til. Lykke til!

Tusen takk for svar! Kjenner at jeg ikke har energi til å tenke at jeg skal "ta til takke" med det jeg har nå. Har prøvd dette de tre siste årene. Å, gi meg styrke til å prøve bare litt til! Barnet vårt er førsteprioritet. Hadde vi ikke hatt det, hadde jeg gått for tre år siden, dessverre.

 

Anonymous poster hash: 9fda4...832

[Anonym bruker]

Jeg tror. At de som er gift i 50 år også opplever dette. Men magien ligger i å komme seg sammen igjennom periodene ♥

 

Anonymous poster hash: 291df...7a8

[Anonym bruker]

Du sier at mannen er en av dine beste venner. Hva sier han om saken? Dette er ikke ditt problem. Det er deres problem. Dere må løse det sammen.

 

Anonymous poster hash: 90358...db4

[Anonym bruker]

Kjenner jeg har mer medlidenhet med mannen din som har blitt ført bak lyset i alle år.

 

Anonymous poster hash: c7975...289

[Lillababy]

Til deg over: Ikkje fint sagt! Kven veit når ho har informert mannen sin. og meienr du verkeleg at ein skal springa rett til mannen med det med det første? Av og til går slikt over av seg sjølv, har ho venta har ho vel gjort det for å skjerma han og verna om det som er deira. alle veit jo også at småbarnstida er tøff. Hi: Det eg meitne å sei er at det kan godt vera det du har er "as good as it gets" kansekj kan du oppleva å bli stormande forelska i ein an dersom du går frå mannen din. men det er ikkje sikkert at den nye vil inneha dei kvalitetane som noverande mann har, og det er ikkje sikkert at livet vil bli betre. Det du ramser opp viser at du på mange måtar er heldig. me har enorme forvetningar mot oss i dag om å vera lukkeleg. Ein skal liksom ha suksess på alle områder i livet. Det er til å bli ulukkeleg av. Kanskje er det betre å stansa opp og sei" eg blir her" i staden for å klatra høgare og høgare på stigen etter lykken. Men du er eit fritt menneske. også som sambuande/gift. Du KAN gå. men det treng ikkje vera nødvendig.Det er lov å ikkje vera verken forelska eller tiltrekt av mannen sin. Det er ikkje nødt til å vera ein forventning du har, sjølv om det virkar slik i media og i samfunnet elles. Du har makt til å endra og justera forventningane dine om du ønsker det.

[Anonym bruker]

Du sier at mannen er en av dine beste venner. Hva sier han om saken? Dette er ikke ditt problem. Det er deres problem. Dere må løse det sammen.

 

Anonymous poster hash: 90358...db4

Mannen min ønsker ikke å ut av forholdet. Han mener vi har det helt greit. Lukker seg noe når jeg ønsker å prate om forholdet, så er vanskelig å "komme noen vei" i det heletatt....

 

Anonymous poster hash: 9fda4...832

[Anonym bruker]

Kjenner jeg har mer medlidenhet med mannen din som har blitt ført bak lyset i alle år.

 

Anonymous poster hash: c7975...289

Jeg har også medlidenhet med mannen min. Ikke fordi han er blitt ført bak lyset(noe jeg mener jeg ikke har gjort), men fordi han så gjerne vil vi skal være sammen, og at jeg sårer han ved å gå. Jeg sitter på første rad hver eneste dag og ser hvor vondt han har det. Ville gjort alt for at han skal ha det bra! Grunnen til at jeg ikke har sagt noe tidligere er at jeg ønsket så sterkt å "løse" dette på egen hånd uten å såre hverken han eller barnet vårt.

 

Anonymous poster hash: 9fda4...832

[Anonym bruker]

Til deg over: Ikkje fint sagt! Kven veit når ho har informert mannen sin. og meienr du verkeleg at ein skal springa rett til mannen med det med det første? Av og til går slikt over av seg sjølv, har ho venta har ho vel gjort det for å skjerma han og verna om det som er deira. alle veit jo også at småbarnstida er tøff. Hi: Det eg meitne å sei er at det kan godt vera det du har er "as good as it gets" kansekj kan du oppleva å bli stormande forelska i ein an dersom du går frå mannen din. men det er ikkje sikkert at den nye vil inneha dei kvalitetane som noverande mann har, og det er ikkje sikkert at livet vil bli betre. Det du ramser opp viser at du på mange måtar er heldig. me har enorme forvetningar mot oss i dag om å vera lukkeleg. Ein skal liksom ha suksess på alle områder i livet. Det er til å bli ulukkeleg av. Kanskje er det betre å stansa opp og sei" eg blir her" i staden for å klatra høgare og høgare på stigen etter lykken. Men du er eit fritt menneske. også som sambuande/gift. Du KAN gå. men det treng ikkje vera nødvendig.Det er lov å ikkje vera verken forelska eller tiltrekt av mannen sin. Det er ikkje nødt til å vera ein forventning du har, sjølv om det virkar slik i media og i samfunnet elles. Du har makt til å endra og justera forventningane dine om du ønsker det.

Vet at jeg kommer til å prøve litt til. Noe av det vanskeligste er at han har så sterke følelser for meg(uansett hvor rart det høres ut). Han vil kysse, klemme og ha sex hele tiden! Jeg klarer bare ikke, og han gir meg ikke tid til å tenke meg litt om på. Jeg trenger litt tid for meg selv for å kjenne godt etter hva jeg egentlig ønsker, men jo mer jeg trekker meg unna, jo mer suger han seg fast til meg. Han forstår meg ikke, og jeg forstår nok ikke han....

 

Anonymous poster hash: 9fda4...832

[Iiiiik]

Du maler deg jo inn i et hjørne ved å fokusere på alt forholdet mangler, ved hver eneste dag å kjenne på at han ikke tenner deg. Når du våkner med klump i magen, så har du jo på sett og vis allerede bestemt deg. Du har i hvert fall bestemt deg for at det er dødt og ikke mulig å gjenopplive. Hadde det vært mulig, ville jeg anbefalt deg å gi deg og forholdet en 100 dagers fredning. En fredning der din eneste oppgave er å ha det så bra som mulig, ikke tenke på om det er bra nok og om han er bra nok. I etterkant av det kan du evaluere på nytt. Å hver eneste dag veie å måle noen, gjør det umulig for den andre å være stor og god nok. Men så tror jeg dessverre at sjansen for at denne fredningen faktisk kan gjennomføres er altfor liten. Du har konkludert for sikkert og gitt opp i for stor grad til at jeg tror du klarer det.

 

Så får man bare håpe at konklusjonen din er riktig. Å leve sammen med sin beste venn er ikke et dårlig lodd i livet og seksualitet kan gjenopplives hvis begge vil det. Jeg håper du ikke om ti år innser at du kastet bort noe veldig fint... Det er det bare du som kan vite.

[Anonym bruker]

Er i samme båt som deg. Føler jo til tider at jeg sløser tida mi, og at jeg har gjort det i flere år. Klarer ikke skjule det, men klarer ikke å ta steget å gjøre det slutt.

 

Anonymous poster hash: 4ed35...4ce

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon som deg i 8 år frem til sommer 2013. Da tok jeg endelig valget å dro min vei. Den følelsen, helt fantastisk å endelig være fri. Jeg hadde ingen følelser for han, jeg foraktet han nesten. Han var dessuten ikke særlig støttende og greit. Ønsker han alt for godt da, men meg og han var fra 2 forskjellige planeter.

 

Nå har jeg truffet en helt fantastisk mann, de følelsene jeg har nå tror jeg aldri jeg visste fantes....herregud for en følelse! Man lever bare et liv.

 

Og jeg vil uansett heller leve alene enn å leve i et dårlig forhold. 

Anonymous poster hash: b5e82...c7d

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måten og jeg har godtatt at det er slik livet er. Jeg har vært i flere langvarige forhold tidligere, og vet at etter ca 2 år kjølner mye av følelsene, det er iallefall min erfaring. Jeg og min kjære er ikke uvenner på noen måte, selv om vi ikke er verdens beste kjærester lengre. 

Anonymous poster hash: 9c7cd...21e

[Anonym bruker]

Har det dessverre likt som deg, og har enorme kvaler om dagen. Det er nok litt som Iiiik sier at når man først har kommet inn på et sånt spor tankemessig, så er det vanskelig å komme ut fra det, ettersom det får så mye oppmerksomhet.

 

Det har virkelig blitt vondt for meg det siste halvåret, da jeg kjente intense forelskelsesfølelser for en annen i høst. Det gjorde at jeg savnet det så vanvittig mye mer i forholdet jeg er i, selv om det i realiteten ikke har forandret seg de siste årene (altså, følelsene har vært borte lenge, men jeg har først fått virkelige problemer inni meg nå etter forelskelsen). 

 

Har ingen råd å komme med, dessverre. Å gi råd over et forum om forhold er litt farlig sport, da det er så individuelt og personlig at man ikke kommer ordentlig til kjernen av problemet ved å lese noen innlegg. Men jeg ønsker deg lykke til! 

Anonymous poster hash: be151...41e