Jeg fikk panikkanfall...

[Anonym bruker]

Her rett før jul opplevde jeg noe som rett og slett var kjempeekkelt.... jeg hadde fått levert fra meg ungen for en natt og gledet meg masse til en kveld på byen med venninner. vi skulle først spise middag sammen og dermed gå ut. Under middagen begynte de alle å stille spørsmål om hvordan det gikk med barnets far, (han forlot meg for over et år siden, og jeg har ikke fått snakket med han siden, men det er en annen historie) og jeg svarte at jeg helst ikke ville snakke om det, for da ble kvelden min ødelagt. Skal ikke legge noe skyld på jentene, men når jeg først har begynt å tenke på ham, og hvor ubetydelig og liten jeg følte meg når han bare dro fra meg så krever det litt av meg å komme seg på topp igjen. Noen timer senere har vi kommet oss ut, og jeg ser at telefonen min går tom for strøm. En av jentene lånte laderen min tidligere så jeg gikk for å få den. Nei den hadde hun mistet.... Og det stresset jeg følte når jeg plutselig var helt utilgjengelig for det supersnille venneparet mitt som gladelig ville ta seg av sønnen min for en natt slik at jeg kunne gå ut og bare være meg selv er helt ubeskrivelig! Jeg slet med å puste, ble svimmel, tørr i munnen og klarte ikke fokusere på noe. Til slutt gikk jeg i gulvet, sikkert fordi jg hyperventilerte og ikke pustet orntlig. En venninne hjalp meg opp igjen og satt sammen med meg lenge og hjalp meg meg å fokusere på å puste orntlig inn og ut, jeg fikk et glass vann og etterhvert gikk det bedre. Hun som mistet laderen min himlet med øynene og mente at så gale kunne det jo ikke være, minutter senere forsvant hun og noen av de andre og jeg så de ikke igjen den kvelden. Fikk bli med hjem til venninnen min som tok seg av meg og fikk liv i telefonen min igjen slik at jeg kunne både være tilgjengelig og ikke minst avtale tid for henting av småen neste dag, så det ordnet seg jo, Skal sies at de som forsvant fordi de ikke ville ødelegge sin egen kveld på at jeg ble hysterisk ikke har barn og dermed ikke skjønner hvor viktig det er for meg å kunne nåes dersom det skulle skje noe. Nei, mest sannsynlig går det jo helt bra, men hva om det skulle oppstå sykdom, eller at de plutselig må på legevakten med småen av andre grunner, og han blir redd? Da trenger jo han selvfølgelig mamman sin,

 

Jeg har aldri opplevd dette før og skjønte det ikke selv. Snakket med mamma om det i julen og hun forklarte meg at dette kaltes panikkanfall. Skjønner jo at når det først har skjedd en gang, så er det ikke umulig for at det dukker opp igjen. Og jeg er LIVREDD. Det skjedde jo på et ganske ubeleilig tidspunkt, og hva om det skjer mens jeg er alene, og sammen med det lille barnet mitt? Jeg har selvfølgelig bestilt time hos lege for å snakke om det, men jeg er nærvøs for å bli satt på medisinering/antidepressiva (jeg er ikke deprimert i det daglige) men det er vel kanskje det som må til. 

Anonymous poster hash: f4246...ab2

[Anonym bruker]

 

Her rett før jul opplevde jeg noe som rett og slett var kjempeekkelt.... jeg hadde fått levert fra meg ungen for en natt og gledet meg masse til en kveld på byen med venninner. vi skulle først spise middag sammen og dermed gå ut. Under middagen begynte de alle å stille spørsmål om hvordan det gikk med barnets far, (han forlot meg for over et år siden, og jeg har ikke fått snakket med han siden, men det er en annen historie) og jeg svarte at jeg helst ikke ville snakke om det, for da ble kvelden min ødelagt. Skal ikke legge noe skyld på jentene, men når jeg først har begynt å tenke på ham, og hvor ubetydelig og liten jeg følte meg når han bare dro fra meg så krever det litt av meg å komme seg på topp igjen. Noen timer senere har vi kommet oss ut, og jeg ser at telefonen min går tom for strøm. En av jentene lånte laderen min tidligere så jeg gikk for å få den. Nei den hadde hun mistet.... Og det stresset jeg følte når jeg plutselig var helt utilgjengelig for det supersnille venneparet mitt som gladelig ville ta seg av sønnen min for en natt slik at jeg kunne gå ut og bare være meg selv er helt ubeskrivelig! Jeg slet med å puste, ble svimmel, tørr i munnen og klarte ikke fokusere på noe. Til slutt gikk jeg i gulvet, sikkert fordi jg hyperventilerte og ikke pustet orntlig. En venninne hjalp meg opp igjen og satt sammen med meg lenge og hjalp meg meg å fokusere på å puste orntlig inn og ut, jeg fikk et glass vann og etterhvert gikk det bedre. Hun som mistet laderen min himlet med øynene og mente at så gale kunne det jo ikke være, minutter senere forsvant hun og noen av de andre og jeg så de ikke igjen den kvelden. Fikk bli med hjem til venninnen min som tok seg av meg og fikk liv i telefonen min igjen slik at jeg kunne både være tilgjengelig og ikke minst avtale tid for henting av småen neste dag, så det ordnet seg jo, Skal sies at de som forsvant fordi de ikke ville ødelegge sin egen kveld på at jeg ble hysterisk ikke har barn og dermed ikke skjønner hvor viktig det er for meg å kunne nåes dersom det skulle skje noe. Nei, mest sannsynlig går det jo helt bra, men hva om det skulle oppstå sykdom, eller at de plutselig må på legevakten med småen av andre grunner, og han blir redd? Da trenger jo han selvfølgelig mamman sin,

 

Jeg har aldri opplevd dette før og skjønte det ikke selv. Snakket med mamma om det i julen og hun forklarte meg at dette kaltes panikkanfall. Skjønner jo at når det først har skjedd en gang, så er det ikke umulig for at det dukker opp igjen. Og jeg er LIVREDD. Det skjedde jo på et ganske ubeleilig tidspunkt, og hva om det skjer mens jeg er alene, og sammen med det lille barnet mitt? Jeg har selvfølgelig bestilt time hos lege for å snakke om det, men jeg er nærvøs for å bli satt på medisinering/antidepressiva (jeg er ikke deprimert i det daglige) men det er vel kanskje det som må til.

 

Anonymous poster hash: f4246...ab2

Har hatt to-tre slike anfall av panikkangst selv. Kjempeekkelt, men hjelper å lese om det og forstå hva det er og at man "ikke dør av det". Kan nå kjenne det om jeg stresser mye og da klarer jeg å avverge det på et vis. Forstår deg ellers kjempegodt.

 

Anonymous poster hash: ffe89...a82

[Anonym bruker]

Antidepressiva trenger du nok ikke. det som hjelper best mot panikkangst er kognitiv terapi. Jeg har hatt det selv, og hadde god hjelp av terapi. Fra å være super dårlig og livredd for nye anfall som etthvet tuviklet seg til angst nærmest kontstant, ble jeg fungerende igjen ettr 5 timer hos psykiater. dette e r 10 år siden. Kan fortsatt få antydning til angts/panikk, men nå klarer jeg å kontrollere det.

 

Lykke til! 

 

Og angst er en av de psykiske sykdommene man kan bli ordenlitg frisk av, og det fort også

 

Anonymous poster hash: 85432...749

[Anonym bruker]

 

Antidepressiva trenger du nok ikke. det som hjelper best mot panikkangst er kognitiv terapi. Jeg har hatt det selv, og hadde god hjelp av terapi. Fra å være super dårlig og livredd for nye anfall som etthvet tuviklet seg til angst nærmest kontstant, ble jeg fungerende igjen ettr 5 timer hos psykiater. dette e r 10 år siden. Kan fortsatt få antydning til angts/panikk, men nå klarer jeg å kontrollere det.

 

Lykke til! 

 

Og angst er en av de psykiske sykdommene man kan bli ordenlitg frisk av, og det fort også

 

 

Anonymous poster hash: 85432...749

 

Var det nok med bare fem timer kognitiv terapi alså? Jeg håper nemmelig å unngå å bruke mye tid på det, men vil jo gjøre det som trengs... Det er jo helt sikkert noe i det dere sier om å være  bevisst på det, og dermed kanskje klare å avverge det før skaden har skjedd

 

Anonymous poster hash: f4246...ab2