For en nyttårsfeiring :(

[Anne-B.]

 

Det er ikke bare å spise biffen. Tror ikke dere forstår hva det vil si å leve under et slikt psykisk press og derfor er det helt meningsløst å si at dere hadde gjort det. En del av dynamikken i en slik relasjon usikkerheten den ene utsetter den andre for.

Mannen høres ustabil ut. Dette kan du ta opp med din egen eller hans fastlege. Hadde du ønsket å være sammen med ham om han var frisk? Om faren hana var slik da han var ung, tror du at du kan snakke med ham om det? Det som blir feil, er at man går og holder alt for seg selv, for andre får gjerne ikke innsyn i hvordan man har det på privaten. Ut fra reaksjonen hans høres det ut som at han hisser seg så opp at han ikke klarer å komme seg ned igjen på egen hånd. Bare noen tanker. Lykke til, håper det ordner seg til det beste for dere alle.

Vi forstå ikkje, fordi vi hadde kome oss vekk frå psykomannen lenge før det hadde eksalert til dette stadiet. Aldri, aldri om eg hadde funne meg i noko slikt. Det blir for tafatt å sitte på sidelinjen til eige liv og klage. Ta tak sjølv! Dersom ein veit at å trosse mannen fører til eit helvete, har ein vore i eit usunt forhold alt for lenge.

 

Fattar ikkje denne dullinga med HI! Grow a pair, som dei seier i USA. Kom deg vekk!

 

Anonymous poster hash: ba4f7...a69

Men hva hjelper det hva du og andre ville gjort, når situasjonen er som den er? Så flott at du vet hva du ville gjort i en slik situasjon. Vær da overlykkelig og ydmyk over det faktum at du ikke ville latt deg havme i en slik situasjon. Det er ikke alle som klarer å overstyre skamfølelsen som følger med å være i et slikt forhold.

 

Det siste HI trenger å høre, er at hun er tafatt og svak, for det stemmer ikke. Hun har vært sterk som har klart å stå ut med dette. Nå har hun tatt det første steget mot noe som forhåpentligvis blir bedre. Om det for eksempel betyr at mannen får hjelp til å bli bedre om han er syk eller at hun klarer å bryte ut av forholdet, spiller ingen rolle. Ett sted må man begynne, om så på et forum på nett.

[Anonym bruker]

 

 

Det er ikke bare å spise biffen. Tror ikke dere forstår hva det vil si å leve under et slikt psykisk press og derfor er det helt meningsløst å si at dere hadde gjort det. En del av dynamikken i en slik relasjon usikkerheten den ene utsetter den andre for.

Mannen høres ustabil ut. Dette kan du ta opp med din egen eller hans fastlege. Hadde du ønsket å være sammen med ham om han var frisk? Om faren hana var slik da han var ung, tror du at du kan snakke med ham om det? Det som blir feil, er at man går og holder alt for seg selv, for andre får gjerne ikke innsyn i hvordan man har det på privaten. Ut fra reaksjonen hans høres det ut som at han hisser seg så opp at han ikke klarer å komme seg ned igjen på egen hånd. Bare noen tanker. Lykke til, håper det ordner seg til det beste for dere alle.

Vi forstå ikkje, fordi vi hadde kome oss vekk frå psykomannen lenge før det hadde eksalert til dette stadiet. Aldri, aldri om eg hadde funne meg i noko slikt. Det blir for tafatt å sitte på sidelinjen til eige liv og klage. Ta tak sjølv! Dersom ein veit at å trosse mannen fører til eit helvete, har ein vore i eit usunt forhold alt for lenge.

Fattar ikkje denne dullinga med HI! Grow a pair, som dei seier i USA. Kom deg vekk!Anonymous poster hash: ba4f7...a69

Men hva hjelper det hva du og andre ville gjort, når situasjonen er som den er? Så flott at du vet hva du ville gjort i en slik situasjon. Vær da overlykkelig og ydmyk over det faktum at du ikke ville latt deg havme i en slik situasjon. Det er ikke alle som klarer å overstyre skamfølelsen som følger med å være i et slikt forhold.

Det siste HI trenger å høre, er at hun er tafatt og svak, for det stemmer ikke. Hun har vært sterk som har klart å stå ut med dette. Nå har hun tatt det første steget mot noe som forhåpentligvis blir bedre. Om det for eksempel betyr at mannen får hjelp til å bli bedre om han er syk eller at hun klarer å bryte ut av forholdet, spiller ingen rolle. Ett sted må man begynne, om så på et forum på nett.

 

Du svarer fornuftig og veit sikkert ein del om dette. Sikkert meir enn meg. Blir berre så matt over kor dårleg nokon "lar seg" bli behandla. Det er flott at HI tar tak (verkar det som).

 

Anonymous poster hash: ba4f7...a69

[Anonym bruker]

Mannen din er psykisk syk. Det er det ingen tvil om. Men at DU, lar gutten din sitte å spise tilbehør på nyttåraften er for meg helt sinnsykt. Og det syns jeg vitner om lite ryggrad! Herregud da, kvinne! Jeg hadde da for pokker ordnet biffen selv! Og bedt mannen om å ryke å reise til helvette! 

Anonymous poster hash: 5923f...427

[Anonym bruker]

Litt sånn har min mann vært i perioder også. Han slet med angst og depresjoner da. Heldigvis varte dette bare i korte perioder, og nå er det ikke slik lenger. Han er helt frisk igjen. Og når jeg tenker tilbake så vaf ikke jeg så grei jeg heller, provoserte han gjerne veldig. Vi hører bare din side av saken, så det kan jo være mer her...

 

Anonymous poster hash: 6bc31...ae4

[Anonym bruker]

Du ødelegger ditt barns liv ved å bli boende!!

 

Anonymous poster hash: 2975e...1c7

[BareMas]

Nå er det slik at dette har pågått over lang tid, det har bare eskalert.

 

Dere som sier dere ville laget biffen uansett aner ikke hva dere snakker om.

Jeg kan ikke forklare det, men jeg tenkte som dere før. Jo, det er trist, men ufattelig hva en finner seg i.

 

Iflg han er det jeg som er problemet. Jeg gjør ikke som han sier, jeg klarer ikke holde huset ryddig og rent til enhver tid, jeg svarer med samme mynt! For jeg er ingen født dørmatte.

Jeg er en oppegående, godt utdannet dame med en lederstilling.

 

Kun de som har vært 'utsatt' for en slik person kan skjønne hva det dreier seg om.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6ab07...a91

Jeg skjønner tildels hvordan dette kan være for deg, har vært sammen med en mann som har litt samme tendenser. Jeg har vært i situasjoner hvor jeg "ikke skal røre den biffen", så av erfaring mener jeg at dette er et forhold du bør komme deg ut av, litt faderlig fort!! Det var kun etter jeg dro, at min eks innså at han måtte søke hjelp, men han har ikke blitt stort bedre. Vi ble aldri sammen igjen, men pga felles barn er jeg nødt til å forholde meg til ham enda, og ser, snart 3år etter bruddet, at det vil være en tidkrevende prosess.

 

Jeg sier at du bør komme deg vekk, da det virker som om du lever med en liten frykt for denne mannen, og det er ikke holdbart. Still et ultimatum og ta med deg ungene vekk! Gjør krav på din biff, kvinne!

[Anonym bruker]

Du må begynne å få denne virkeligheten ut til verden,til folk rundt deg,slik at de kan støtte deg den dagen du drar.Slik at de kan støtte deg og barna som evt vitner i en evt rettsak ang barnefordeling,for sier du ingen verdens ting til oen,er det jo bare ditt ord mot hans ord.Og ettersom han er en jævel til åsnakke for seg,så høres du ut som den tapende part...og da blir jo selvsagt barna de som taper mest om de må bo med en psykopat.

 

Nei,begynn å dokumenter.kanskje skal du provosere han om han gir deg forbud mot ting,bare for å ta konsekvensen og dokumentere det,ved at du måtte ha hjelp fra politiet, måtte til legen osv.

 

SLUTT å forsvar han,slutt å skam deg.Dette er ikke din skam,det er ikke du som gjør noe galt her. BEGYNN Å SNAKK HØYT!!

 

Lykke til. Hadde ei tante som var sammen med en psykopat,vet at det ikke akkurat bare å "steike biffen sjæl" etter at han forbyr deg det...

Anonymous poster hash: 98cb9...277

[Anonym bruker]

Jeg tror det er lett å stå på utsiden å si at man skal knø biffen nedi halsen på han osv..noe helt annet å være oppi det.

Frem til barnet mitt var 2,5 år bodde jeg og pappan sammen, jeg er et normalt oppegående menneske, men etter noen år med påvirkning fra han og ikke minst frykt, at han skulle gjøre meg noe eller hvis jeg dro, så ville han få samvær med barnet og hva kunne han finne på da? Så jeg torde ikke dra rett og slett, redd ingen trodde på meg, han er en meser til å prate for seg. Var nyinnflyttere, kjente nesten ingen der. Ønsket å kaste han ut, men torde ikke for han kunne jo stå på døra når som helst..

Barnet var vitne til mye det ikke skulle desverre.

Da vi til slutt dro, brøt han seg inn i huset og laget et helvete der, veldig glad vi ikke var hjemme..

 

 

Anonymous poster hash: 83cb8...a31

[Cat.68]

Hva hadde skjedd om du stekt den biffen? Trur at mye av svaret i hva du bør gjøre ligger der. Hvis du stekt den biffen uten annen konsekvens en at han fortsatt å surmule finnes det kanskje håp at det gårcan å finne ut hvorfor det er som det er. Men hvis du ikke kunne steke den av frykt for egen sikkerhetså har dette forholdet tått langt forbi hva du bør utsette barnen og deg selv for. Hvis du vil ha noen å snakke med kan du skrive Pm. Jeg har erfaring om slikt.

[Anonym bruker]

Sykdom eller ikke, pakk sakene dine, ta med barna og dra! Jeg kan ikke sette meg inne i hvordan du har det. Jeg har aldri opplevd det selv, men du har det nok helt jævlig! Men du, barna dine har det nok jævligere. Min tante levde sammen med en slik mann i mange år. En psykopat. Hun "holdt ut" for barna sin skyld og forlot han da de ble voksne. Resultatet er i at hennes yngste sliter noe voldsomt, han er ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 9f2f7...3fb

[Anonym bruker]

 

Jeg tror det er lett å stå på utsiden å si at man skal knø biffen nedi halsen på han osv..noe helt annet å være oppi det.

Frem til barnet mitt var 2,5 år bodde jeg og pappan sammen, jeg er et normalt oppegående menneske, men etter noen år med påvirkning fra han og ikke minst frykt, at han skulle gjøre meg noe eller hvis jeg dro, så ville han få samvær med barnet og hva kunne han finne på da? Så jeg torde ikke dra rett og slett, redd ingen trodde på meg, han er en meser til å prate for seg. Var nyinnflyttere, kjente nesten ingen der. Ønsket å kaste han ut, men torde ikke for han kunne jo stå på døra når som helst..

Barnet var vitne til mye det ikke skulle desverre.

Da vi til slutt dro, brøt han seg inn i huset og laget et helvete der, veldig glad vi ikke var hjemme..

 

 

 

Anonymous poster hash: 83cb8...a31

 

 

Hvordan gikk det med det med samvær og sånt da?

 

Anonymous poster hash: 69a6f...215

[Anonym bruker]

Min mann har vært helt forferdelig i jula. Enten jobbet, sovet, drukket eller vært sur og sint.

 

Er så lei av kjeftementet hans at jeg vil spy!

I går hadde vi planlagt indrefilet og har tint en hel filet i et par dager i kjøleskap.

Jeg ordnet alt tilbehør klart så det eneste som gjensto var å skjære opp biffen. Jeg til og med slipte kniven og fant fram ei fjøl for han.

 

Så står han der og kjefter over tull og tøv, så jeg sier at det er en liten ting du skal gjøre med denne maten, og så klarer du det ikke uten å kjefte og smelle...

 

Han ble dritsur.

Jeg måtte bare ikke røre det kjøttet. (Klokka var 21). Så etter en halv time begynte jeg å lage tilbehøret... Sa til han at dette var tåpelig og at jeg og eldstemann var sulten så vi kom til å spise.

Ja, vi måtte bare spise, med biffen rørte vi ikke, og hold kjeft!

 

Så vi spiste chips grønnsaker og saus til nyttårsmiddag...

Mannen min snakket ikke til meg resten av kvelden, så da jeg sa god natt klokka ett føk han inn på kjøkkenet og skulle lage seg biff. Det er DIN feil at det ble sånn, sier han etter meg.

Klokka 6 i morges våknet jeg av at han henter sengetøyet sitt inn i stua.

 

Godt nytt år!

 

Anonymous poster hash: 6ab07...a91

Du kan jo anmelde han. Det gjorde jeg med min. Og så reiste jeg på et krisesenter. Jeg var også redd for å miste barnet siden han mange ganger sa at det da ble rettssak. Saken er den at når en har fortalt hele verden hvordan ting er, så er ikke alltid mannen like tøff. Vi fikk også separat megling. I tillegg er din eldste så gammel at han vil kunne fortelle til evt sakkyndig hvordan ting det er hjemme. Ikke la frykten hindre deg i å leve. Det er frykt som styrer deg og det er ikke sunt! Hverken for deg eller barna. SNAKK MED NOEN!

 

Anonymous poster hash: 51925...023