Gå til innhold

Hvor mye skal man prøve å innvolvere bf når han egentlig ikke vil?


HeleneT23

Anbefalte innlegg

Jeg er en 23 år gammel jente som har termin i august. Bf ønsker seg ikke dette barnet og ønsket helst at jeg tok abort, noe som ikke var aktuelt for min del. Bf har barn fra før som han har samvær med, men for han er det nok med disse to og han sier veldig klart nå at han ikke kommer til å stille opp for det nye barnet. Jeg har sagt at jeg respekterer hans tanker og meninger om dette og at hvordan han vil forholde seg til dette blir opp til han. Har også sagt at hvis han ikke vil høre om dette får han gi beskjed. Men dette har han ikke sagt noe på. Dilemmaet for meg blir da hvor mye skal jeg informere han om i forhold til legetimer, kontroller osv nå i svangerskapet.. Og hvis han fremdeles står på sitt at han ikke ønsker å stille opp er det da noe poeng i å gi han info nå i svangerskapet og hva med når det nærmer seg termin og fødsel? 

 

Jeg har kjent bf i mange år og vi har alltid vært gode venner, og han er en flott far for de barna han har.. Er jo et håp om at han etterhvert vil ønske å stille opp for dette barnet også. Føler på en måte at jeg bør gi han info om legetimer osv slik at han vet hva som skjer og har muligheten til å vite og kunne ombestemme seg. Tenker at det vil være lettere å ombestemme seg og velge å stille opp hvis han kan føle at jeg har inkludert han hele veien, men vet ikke om det blir feil mot han.. Hva sier dere? 

Fortsetter under...

Jeg sitter her, full av hormoner og griner når jeg leser dette. Jeg er oppi samme situasjonen selv og vet heller ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede første legetime neste fredag. Skal jeg fortelle han om det? Han har ikke barn fra før og vet veldig lite ol barn og svangerskap.

 

Masse lykke til HeleneT23. Skjønner a dette er vanskelig, men som du skrev i den andre tråden. Det er deg og babyen som et viktigst nå.

Har legetime den 10 jeg også.. Denne har jeg fortalt han om.. Kommer nok til å fortelle han om hva som skjer og div frem til han eventuelt sier han ikke vil vite noe. Sitter nå og det er nyttårsaften. Jeg skal egentlig på samme nyttårsfest som han med alle våre felles venner, men har bestemt meg for å ikke gå... Det blir heller bare en rolig kveld sammen med andre venner.. Dette fordi jeg ikke vil "gni" det inn hos han av hensyn til han, samt at jeg slipper å lage unnskyldninger for å ikke drikke siden vi ble enig om å ikke fortelle det til vennegjengen, spesielt de vi har felles. 

 

Var ute i hagen med hundene i dag og da såg jeg han på terrassen oppe hos moren. Hun bor i gaten over meg og kan se rett ned til meg. Til vanlig prater vi litt da og hilser i det minste.. Men nå bare "oversåg" vi hverandre. Har iallefall midlertidig mistet en god og gammel venn også. 

 

Vi skal nok klare oss vi Ming82 :) 

Er litt i samme situasjon. Har termin og februar og barnefar har vært veldig usikker på om han vil ha kontakt eller ikke. Holdt han oppdatert frem til jeg var 6 mnd på vei. Nå har jeg ikke hørt noe fra han på 2 mnd og ikke gadd han å møte opp på 3d ul så da har jeg ikke gitt han noe mer info.

Både venner av meg og familie syns dette er helt greit. Kommer ikke til å si ifra før etter jeg har født, vil ikke risikere at han kommer å gjør ting ubehagelig for meg under fødsel.

 

Jeg syns at det burde være opp til han å spørre om åssen det går, ang legetimer, ul osv. Hvis han er interessert så spør han. Jeg orker hvertfall ikke å prøve å involvere en som egentlig ikke har noen interesse av det. Bruk energien din på noe annet enn å tenke på hva han vil :) godt nyttår og lykke til! :)

 

Anonymous poster hash: 5c154...c0d

Annonse

Har tenkt litt på det jeg og.. Nå vet han om legetimen neste uke for den ble nevnt når vi snakket sammen sist. Kommer nok ikke til å informerer han noe mer direkte enn om den fremover. Han vet hvor han finner meg og får tak i meg når og hvis han ønsker.. Han får styre sitt løp også tar jeg meg at mitt =) 

 

Godt nyttår til deg også og Lykke til =) 

Jeg er fortsatt ennå så deig at jeg ikke har sagt det til han ennå at jeg er gravid :( Jeg vet liksom hva svaret er, og er rett og slett ikke helt klar for å miste alt vi har. Men jeg må vel det snart!

 

Jeg var på do nettopp, fikk en liten klump med koagulert blod. Jeg er litt bekymret for at jeg holder på å miste. Rart dette her, jeg er absolutt ikke klar, men kjenner jeg blir lei meg med tanken på at jeg skulle ha mistet.

 

Vi skal vel klare oss alle sammen. Godt at vi kan finne litt støtte i hverandre <3

Jeg fortalte han det 1 juledag.. Han hadde de andre ungene før jul og julaften og ville ikke fortelle det lillejulaften eller julaften av hensyn til de andre ungene for var ganske sikker på at det ikke ville bli en positiv reaksjon..

 

Hadde en dag med koagulert blod, men var bare rester av festeblødnig. Man kan jo blø litt uten at det er farlig så krysser fingrene :)

 

Fortell han det når du er klar du... Er det beste det.. Hadde tenkt å vente lengre enn jeg gjorde, men bare ble sånn :)

 

Ja godt vi finner trøst og støtte i hverandre ♡

Hei

 

Ville svare her da jeg var/er i samme situasjon, Jeg ble gravid og bf ville så absoliutt ikke vite av barnet, til det punkt at jeg ikke skrev han opp som far for å slippe å måtte orholde meg til han i 18 år etterpå og at han skulle kunne komme og kreve etter 6 år som fraværende. Dersom han skulle komme og si at han vil ha kontakt likevel vil jeg selvsagt la han treffe barnet men han kan ikke bare komme føler jeg. Han var ikke der i graviditeten, var nesten irritert da jeg meldta han og sa barnet var født, og da vi er i samme "gjeng" sa jeg vi måtte møtes da barnet var ca 6 uker så vi fikk møtt hverandre før vi evt støtte awkward på hverandre ute. Etter det har jeg ikke hørt noe, men for min babys del (som nå er litt over ett år, og jeg har enda ikke fått noe spm om å treffes) har jeg spurt han om han vil treffe henne. Da har jeg ikke fått noe som helst svar, selv om han en gang sa at han hadde lyst til å hoppe foran tbanen fordi han følte seg så slem.

 

Jeg har nok havnet der at jeg kommer til å spørre han sporadisk om han vil treffes, uten å fortelle noe om barnet, og med begrunnelsen at jeg gjør det for å kunne a) si at  jeg prøvde av og til så jeg ikke blir et hatobjekt som ikke brydde meg og B) jeg mener jo at barn har godt av å kjenne opphavet sitt.  

 

Sporet litt av her men håper det ga noe svar om hva jeg tenker iallefall! Vanskelig det der.

Hei

 

Ville svare her da jeg var/er i samme situasjon, Jeg ble gravid og bf ville så absoliutt ikke vite av barnet, til det punkt at jeg ikke skrev han opp som far for å slippe å måtte orholde meg til han i 18 år etterpå og at han skulle kunne komme og kreve etter 6 år som fraværende. Dersom han skulle komme og si at han vil ha kontakt likevel vil jeg selvsagt la han treffe barnet men han kan ikke bare komme føler jeg. Han var ikke der i graviditeten, var nesten irritert da jeg meldta han og sa barnet var født, og da vi er i samme "gjeng" sa jeg vi måtte møtes da barnet var ca 6 uker så vi fikk møtt hverandre før vi evt støtte awkward på hverandre ute. Etter det har jeg ikke hørt noe, men for min babys del (som nå er litt over ett år, og jeg har enda ikke fått noe spm om å treffes) har jeg spurt han om han vil treffe henne. Da har jeg ikke fått noe som helst svar, selv om han en gang sa at han hadde lyst til å hoppe foran tbanen fordi han følte seg så slem.

 

Jeg har nok havnet der at jeg kommer til å spørre han sporadisk om han vil treffes, uten å fortelle noe om barnet, og med begrunnelsen at jeg gjør det for å kunne a) si at  jeg prøvde av og til så jeg ikke blir et hatobjekt som ikke brydde meg og B) jeg mener jo at barn har godt av å kjenne opphavet sitt.  

 

Sporet litt av her men håper det ga noe svar om hva jeg tenker iallefall! Vanskelig det der.

jeg er litt i samme situasjon, men vet ikke om jeg skal skrive han opp eller ikke..

Han støtter ikke graviditeten og nekter for at barnet er hans... Hvis jeg skriver han opp ser jeg for meg mange mnd med papirer og styr.. Er det bedre for "alle" at jeg ikke skriver han opp?

 

Anonymous poster hash: d8bb7...c35

Det gav gode svar.. Mye av det samme som jeg tenker selv og. Er jo som han sa.. Er ikke tanken på et tredje barn som er så ille.. Er tanken på 3 barn med 3 forskjellige og det at han allerede nå mener det er tøft å få samarbeid og tid til å strekke til for både seg selv og de to andre barna. Og det har jeg full forståelse for. Tiden vil vise om han holder seg unna helt eller om han ombestemmer seg.. Men jeg holder ikke pusten på at han ombestemmer seg. Men blir en vanskelig situasjon da siden foreldrene hans bor i gaten over meg og ser rett ned til meg.

Annonse

Jeg har ført han opp sov far og det vet han. Dette fordi han viste at nav ville gjøre ganske mye for å finne ut hvem bf er når far ikke settes opp, men også fordi vi bor samme sted og alle vil skjønne at det er han som er bf.. om man velger å føre opp far eller ikke blir et veldig personlig og individuelt valg.. Men er nok et valg det er viktig å tenke igjennom. Lykke til ;)

Her vet alle også at det er hans, selv om han nekter for det (jeg her ikke akkurat løssluppen). Jeg diskuterte dette med helsesøster faktisk, og hun spurte meg om jeg var interessert i å drasse på denne mannen i 18 år og mpåtte ta hensyn til han, når han ikke tok hensyn til meg og barnet i den kanskje viktigste fasen 8graviditeten). Det tenkte jeg lenge på, og sa til han at jeg ikke kom til å skrive han opp men at han da sa fra seg alle rettigheter, men måtte si ifra dersom han ombestemte seg, 

 

Det er som andre har nevnt veldig individuelt, men i min situasjon var det iallefall bedre for meg og mini at det ble sånn. Jeg snakker ikke med bf så hva han tenker pr idag vet jeg jo ikke. Men det er godt å slippe å ta hensyn til en som ikke vil ha noe med oss å gjøre, det må jeg innrømme. Så får vi heller leve uten bidragene hans, de trenger vi ikke uansett :)

Her vet alle også at det er hans, selv om han nekter for det (jeg her ikke akkurat løssluppen). Jeg diskuterte dette med helsesøster faktisk, og hun spurte meg om jeg var interessert i å drasse på denne mannen i 18 år og mpåtte ta hensyn til han, når han ikke tok hensyn til meg og barnet i den kanskje viktigste fasen 8graviditeten). Det tenkte jeg lenge på, og sa til han at jeg ikke kom til å skrive han opp men at han da sa fra seg alle rettigheter, men måtte si ifra dersom han ombestemte seg, 

 

Det er som andre har nevnt veldig individuelt, men i min situasjon var det iallefall bedre for meg og mini at det ble sånn. Jeg snakker ikke med bf så hva han tenker pr idag vet jeg jo ikke. Men det er godt å slippe å ta hensyn til en som ikke vil ha noe med oss å gjøre, det må jeg innrømme. Så får vi heller leve uten bidragene hans, de trenger vi ikke uansett :)

Hvordan var det på sykehuset osv når du ikke oppgav far? Var det mye "mas"?

 

Anonymous poster hash: d8bb7...c35

Nei. Helsesøster visste det jo, så det sto abre et stort kryss i papirene mine. På sykehuset sourte de, jeg sa far ikke var med i bildet og de spurte ikke mer om det men var ekstra nøye med at jeg hadde noen til å hjelpe meg litt før de sendte meg hjem. Og det var jo bare snilt av dem. Så sendte jeg inn et skjema til nav vel, husker ikke helt faktisk, og forventet meg FBI på døra og spanere i hagen, men etter et par tre uker kom det et brev i posten om at "farskapssaken er henlagt", som bare betyr at de godtar det. No more fuzz.

Er nok ingen tvil om at i enkelte situasjoner er det det beste å bare ikke skrive opp far. Det finnes andre måter å sørge for at barnet lærer og vet om hvor de kommer fra når den tid kommer :) Han har selv ment det var greit å føre han opp som far så da ble det slik hos oss :)

Far til sønnen min sa også underveis i graviditeten at han ikke ville ha noe med ungen å gjøre. Jeg holdt likevel kontakt hele veien og sendte sms når ungen var født. Han ombestemte seg og har hatt samvær med ungen hele veien :) Så ikke gi opp enda, han kan endre mening når ting bare synker inn litt :)



Anonymous poster hash: 20cb3...f15

Forandre mening kan de alltid gjøre.. forventer ikke at han skal gjøre det, men blir heller ikke overrasket hvis han gjør det. Barnet vil jo ha to søsken som bor samme sted, besteforeldre i gaten over og minimale muligheter for bf og unngå oss i 18 år.. Men tiden vil vise etter hvert og holder han nok til dels informert når ting skjer. Så har jeg absolutt alt mitt på det rene :)

Så utrolig godt å lese så mange gode tips og råd her. Jeg drar tilbake til byen min i morgen etter juleferien og da skal bf hente meg på flyplassen. Jeg er ennå så feig at jeg ikke har sagt at jeg er gravid...eller jeg sa kanskje det indirekte. Jeg begynte nemlig å blø på nyttårsaften og trodde jo at jeg hadde mistet, da ringte jeg og sa fra. Han ble veldig bekymret, men for meg og helsen min, ikke for babyen. Jeg snakket med jordmor da jeg var på ultralyd den 2. januar, hun sa jeg kunne jo bare vente til jeg har sett bankende hjerte og er 100% sikker på at det går bra. Men...skal jeg bare late som ingenting når jeg treffer han da??

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...