Enda en samlivsbruddtråd

[Anonym bruker]

Ser det er mange tråder om samlivsbrudd... Og her er min. Trenger litt perspektiv.

 

Samboeren min og far til våre to barn, valgte å ta seg jobb på den andre siden av landet for å få seg drømmejobben, vel vitende om utfordringene knyttet til familielivet. Han pendler og er hjemme 2-4 helger per mnd og ferier.

 

Forholdet var ikke på topp når han begynte i ny jobb, og det er iallfall ikke blitt bedre. Jeg har selvsagt alt ansvar her hjemme med hus og barn. Vi får jo naturlig nok ikke pleiet parforholdet så godt heller når vi sees så sjeldent. Problemet er vel både at han har valgt jobben foran familien, og at det ikke føles riktig med tanke på de følelsene man burde ha for en kjæreste. Det føles litt falskt på en måte, jeg lengter etter å være aleine uten noen annen voksen. Jeg er på en måte aleine uten at jeg er det samtidig, i dette forholdet. Jeg kjenner jeg ofte holder en sur tone mot han, selv om vi egentlig ikke krangler.

 

Hele situasjonen har ikke vart så veldig lenge så jeg tenker at det kan bedre seg. Samtidig blir det store forandringer om det skulle bli slutt. Det vil påvirke økonomi, muligens bolig, og mange utfordringer i forhold til samvære forhold til avstander mellom hjem og der far er. Tanken om å ikke få være med barna kanskje allerede neste jul gjør at jeg blir livredd. Når vi ikke krangler så er det kanskje bedre at vi holder sammen for å skåne barna og oss selv for mange utfordringer og endringer. I tillegg så er jeg jo glad i han. Jeg vet jo ikke hvordan det vil bli om vi går i fra hverandre, kanskje han får en ny familie også. Hvis vi går fra hverandre så er det fordi jeg vil leve uten en mann, vil ikke ha noen ny slik jeg ser det nå. Mest med hensyn til barna og at jeg tviler på,at gresset er grønnere på andre siden.

 

Barna er relativt små enda. Flytting til hans jobb er ikke forenelig med en stabil hverdag for barna, og derfor uaktuelt, uten at jeg vil gå nærmere inn på det.

 

Anonymous poster hash: d25ae...091

[Anonym bruker]

Har dere snakket om hva dette gjør med forholdet?

Har dere snakket om hva som ikke fungerte i forholdet før han byttet jobb? For du sier jo selv at noe var galt også før den tid.

 

Det virker rart på meg at han bare bytter jobb når forholdet i utgangspunktet ikke er helt bra - det er jo ikke den beste måten å redde et forhold...

 

Snakker dere om det at du i praksis plutselig er blitt alenemor?

Det er stor forskjell på å bo sammen og så bare se hverandre to til fire helger i måneden.

Han burde jo i hvert fall ha mulighet til å være hjemme oftere enn to helger i måneden! Hva gjør han de helgene han ikke er hjemme? Hvis han har vakter i helger så kan han jo være hjemme noen dager midt i ukene når han har fri.

 

Snakk med ham - spør ham hvordan han ser for seg forholdet og familien om ett år, to år osv.

Anonymous poster hash: 09b26...f7f

[Anonym bruker]

Det er litt vanskelig å svare på... Jeg snakker men får ikke så mye respons. Akkurat disse utfordringene gjorde jeg han oppmerksom på i forkant, og han vet det stemmer nå i ettertid. Men han gjorde det jo fordi han fikk er jobbtilbud han ikke kunne motstå selv om han visste det ble vanskelig for oss. Med andre ord så kom karrieren først, og han håpet sikkert på at ting vile gå bra uansett, men han kommer ikke til å ofre karrieren. Vet ikke om problemene i hovedsak kom før han tok jobben eller etter som en konsekvens av at han tok den (var en lang periode mellom jobbtilbud og til han starta). Husker ikke helt men det hat vel alltid vært litt opp og ned. Antall helger- han kommer så ofte han kan. Han har ikke en type jobb der han "bare" kan avspasere ekstra arbeidstid. Han må også ta seg ekstra lange helger når han kommer hjem pga tiden det tar å reise imellom jobb og hjemmet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d25ae...091

[Anonym bruker]

Hm... ikke lett det der, HI.

 

Jeg vet at jeg ville følt meg sviktet hvis mannen valgte karrieren uten å ha noen klar plan for hvordan familien og forholdet skulle bevares... :/

 

Kan det være at han følelsesmessig er på vei ut av forholdet siden han prioriterer slik han gjør?

 

Du skriver at det ikke er mulig å flytte etter ham... er dere helt sikker på det?

Barn takler bedre en flytting enn en skillsmisse, tror jeg...

 

Men det er heller ingen vits å la barna og deg selv gjennomgå en flytting hvis forholdet likevel ikke er godt nok til å fortsette det.

 

Hm, har dessverre ikke noen gode råd... bare tenker høyt her...

Anonymous poster hash: 09b26...f7f

[Anonym bruker]

Hvis vi flytter etter kan vi risikere mye flytting fremover og ulike baser... Så nei det er ikke mulig. Og når han valgte dette visste han at han valgte permanent pendlersituasjon. Takk for at du tenker høyt sammen med meg. Jeg er ganske i villrede. Mulig han er følelsesmessig på vei ut av forholdet ja. Likevel er det noe han har avkreftet. Men handling og det lille han sier, har visst ikke mye sammenheng.

 

Anonymous poster hash: d25ae...091

[Anonym bruker]

Jeg kom til å tenke på noe... en venninne av meg ble sammen med en som var borte i jobb i lange perioder i slengen. Hun var vant med å være alenemor til den hun hadde fra før, så hun tenkte at det sikkert kom til å gå bra, for når han var hjemme så var jo også det i lengre perioder, og da hadde han ikke noe annet å gjøre. Så fikk de barn, og ting begynte å tære på dem. Å være alenemor til en er én ting... men tre, hvorav de to siste var rimelig tette, det verre. Hun fikset det jo, men når han var borte så hadde hun sine egne vaner, ting fungerte... og så kom han tilbake og gjorde om på en del av det som gikk knirkefritt mens han var borte... og hun stod med jobbet å gå alt tilbake til en rutine som fungerte alene etter at han hadde reist igjen.

Såvidt jeg vet så sa hun lite, for hun visste jo hva han jobbet med (han elsket jobben sin, og gjorde det svært godt karrieremessig).

Til slutt ble det faktisk han som tok beslutningen om å bytte jobb, han følte han mistet for mye av barnas barndom. Husker ikke helt detaljene, men tror han måtte reise ut en dag eller to etter en fødsel... eller at han ikke kom seg hjem... eller kanskje det var begge deler....

 

Han byttet jobb. Reiser fremdeles, men han er aldri like lenge borte som tidligere, så det blir mer kontinuitet i hverdagen, det er lettere for ham å følge med hva som skjer hjemme.

Så der var det faktisk han som til slutt så at det livet han levde jobbmessig ikke var forenelig med ønsket å beholde familien sin.

 

Hvis du skulle oppleve det samme så spørs det om du er villig til å evt vente. Og du har jo ingen garantier. Det er jo også en del risikoer involvert med et forhold hvor man ser hverandre så lite og sjelden. En av dere kan treffe en annen også, uten at man egentlig ønsker seg ut av forholdet. Kan hende dere utvikler dere i veldig forskjellig retning når dere lever så lite sammen. Mye kan skje.

 

Vanskelig hvis han ikke prater noe særlig om det.

 

Han sier at han ikke ønsker seg ut av forholdet - jeg ville spurt ham hvordan han ser for seg forholdet og familien om noen år frem i tid, hvis han nesten aldri er hjemme likevel.

Anonymous poster hash: 09b26...f7f

[Anonym bruker]

Takk for at du reflekterer med meg igjen :-) det virker ikke som om han ser dette som problematisk. Kanskje han ser det den dagen det ikke går mer, men for er det for sent. Tror ikke jeg kan satse på å vente på at han skal ombestemme seg, da tror jeg at jeg kan vente forgjeves. Jeg er veldig usikker på om jeg klarer dette "samlivet".

 

Anonymous poster hash: d25ae...091

[Anonym bruker]

Det forstår jeg godt at du er usikker på. Jeg er vokst opp med en far som har vært borte i lange perioder i slengen, min mor orket ikke det etter noen år.

 

Jeg har alltid vært bestemt på at jeg ønsker et forhold hvor begge er tilstede i hverdagen. At en eller begge kan reise litt, det er en annen sak, men at man i hovedsak skal være sammen i hverdagen, det har jeg som et absolutt kriterie. Ikke noe galt i det å pendle, men det er greit for noen, og ikke for andre. Poenget må være å finne den som har samme forhold til det som en selv...

 

Egentlig burde vi skravlet om dette over et glass vin en kveld

Anonymous poster hash: 09b26...f7f

[Anonym bruker]

Hehe ja det burde vi ;-) godt å få ut litt frustrerte tanker her iallfall, takk :-)

 

Anonymous poster hash: d25ae...091

[Anonym bruker]

Hvordan synes han dette fungerer da? eller er han så opptatt av jobben sin at han synes det hele går fint.. Jeg tenker på barna som mister så mye tid med far, de må jo savne han fælt. 

Anonymous poster hash: 26d56...3fe

[Anonym bruker]

Han sier han skulle ønske vi så mer til hverandre, men det er selvsagt ikke et alternativ å bytte jobb, han finner ikke noe annet han kan trives med.

 

Barna savner han, men begynner å bli vant med det.

 

Anonymous poster hash: d25ae...091