Er det flere enn meg som møtte mannen i ung alder som av og til føler..

[Anonym bruker]

At dere skulle utforsket mer før dere slo dere til ro? Jeg møtte mannen da jeg var 20, og tenker av og til at jeg skulle ønske jeg brukte flere år på å flørte fra meg.. Jeg er fremdeles ung, og får en del oppmerksomhet de få gangene jeg tar meg en fest.

 

Jeg gjør aldri noe, bare flørter for bekreftelse, men i år har jeg virkelig følg på at jeg savner den stormende forelskelsen! Jeg vet det er tåpelig, jeg har verdens beste barn og er godt samliv med mannen.

 

Vet ikke hvor jeg vil med innlegget, måtte bare få ut litt forbudte tanker..

 

Anonymous poster hash: 016cf...c02

[Anonym bruker]

Vet veldig godt hvordan du har det. Vært sammen siden jeg var 19.

Etter 12 år føler jeg veldig på alt jeg har "gått glipp av"

Følelsene er ganske labre, vi er gode venner. Men det er det.

 

Skulle ha sett verden mer. Jeg skulle hart fler forhold.

Savner å føle at blodet bruser hvis du skjønner?

Jeg er fortsatt veldig ung (og relativt pen) men føler jeg er fanget i livet til noen som er mye eldre enn meg. Sikkert fordi de fleste venneparene våres er på mannens alder

 

Anonymous poster hash: d8127...1b8

[Anonym bruker]

Sån føler moren min det også. Det var et av de klare rådene jeg fikk da jeg var ung. "Skaff deg seksuell erfaring med flere før du binder deg til en."

 

Anonymous poster hash: 0c9aa...fdb

[Anonym bruker]

Jeg tror man i perioder alltid vil savne noe man har valgt bort tidligere.

 

Jeg er ikke i din situasjon - heller motsatt, at jeg ønsker jeg slo meg til ro mye yngre.

 

Jeg vet om flere par som er i stand til å få tilbake den stormende forelskelsen når de jobber med det. De gjør det etter at hverdagen har "tatt" dem i lengre tid - da begynner de bevisst å gjøre kjæresteting sammen igjen, flørte med partneren, gjøre uventede ting for/med hverandre osv.

Man skulle ikke trodd de hadde vært sammen i maaange år når man ser dem i slike perioder

 

Kanskje du og mannen kan greie å hente frem igjen forelskelsen hvor det pirrer i magen og dere gleder dere til neste tegn fra hverandre.

Anonymous poster hash: 138f2...77c

[Hippomama]

Ble sammen med mannen da jeg var 14, og er nå 25. Føler ikke jeg har gått glipp av noe særlig. Jeg hadde mange kjærester og gjorde fra meg da jeg var 12-14 jeg ;-) Mannen er også den første jeg hadde sex med, og føler ikke jeg har gått glipp av noe der heller.

[Anonym bruker]

Den følelsen tror jeg de fleste kjenner på innimellom, enten man er ung eller gammel. Jeg levde livet i min ungdom, savner likevel den spenningen som er når man blir forelsket. Den rusen det gir er jo veldig deilig, så lov å savne den. Tilfeldig flørting er greit tenker jeg, sålenge det ikke er noe mer enn bare det. Der bør du og mannen ha en enighet dere imellom hvor grensen bør gå for flørting. Men et liv uten uskyldig flørting er ganske tafatt. For meg er ikke flørting det samme som at man er interessert i noen utover annet det vennskapelige. At du blir betatt av andre enn mannen er ikje uvanlig, bare husk at gresset neppe er grønnere på den andre siden. Forelskelse gjør en blind for den andres negative sider.

 

Anonymous poster hash: 32220...c9c

[Gjest Sekretøsa]

Jeg har ikke vært singel siden jeg var 14...... kjenner til det!!

[Lillababy]

Eg strever litt med at eg misunner dei som traff mannen sin tidlig. tenker på alt dei har gått glipp av  av utrygghet, redsel for å bli aleine, samlivsbrudd,ting ein angrer på. er så utsatt som singel. 

 

men det er jo gjerne slik at det er noko positivt og negativt med alle ting, og det er lett for at me ønsker det annleis enn me har det. Ein klar fordel med å treffa mannen seint er iallefall at ein set inderleg stor pris på kjærligheten. eg tenker med skrekk og gru tilbake på overfornevnte og prisar meg lukkeleg for mannen min. men eg brukar også litt tid på å vera lei meg for at han ikkje kom før. eg kunne for eksempel ønska meg at han var den einaste eg hadde hatt sex med. men det kjem jo igjen an på kva holdningar ein har til sex. fleire har sikkert fått samme rådet som ei over her, og prøva ut litt. Både frå heimen og i miljøa eg har gått mesteparten av livet er sex noko som kun er forbeholdt den eine rette. og det har gjort vondt for meg som ikkje fekk det til.

 

Eg las noko i går. han som har skrive boka om dei 5 kjærleiksspråka har også skrive ei andaksbok. og der las eg noko i går som eg trur kan hjelpa samme om ein trur på Jesus eller ikkje. Det var om ei dame som gjekk til ekteskapsrådgiver og opplyste at ho ville skiljast og bad om råd om korleis ho kunne såra ektemannen mest muleg. svaret var å overrøsa han med alt ho hadde av kjærlighet, kjærteik, oppmerksomhet, godhet osv til han følte seg heilt avhengig og fortapt i ho, for så å gå i frå han. slik ville ho såra han mest. Ho kom tilbake etter nokre mnd og sa ho hadde gjort som ho fekk beskjed om. terapauten spurte om ho hadde gitt beskjed om at ho ville skiljast også. Men då ville ho ikkje lenger, fordi ho hadde forelska seg i han.

 

Og dette trur eg på. all kjærlighet kan dø. me ser jo det, mange par me trur har det bra som "plutseleg" går frå kvarandre. kjærligheten treng næring.mora mi har alltid sagt til meg at ho syns spørsmålet frå presten i vigselsseremonien er så fint. Han spør "VIL du" på alle spørsmål. Me må villa og velga den me lever med kvar dag, viss ikkje er vegen inn i statistikken kort.

 

Håpar du finn ut kva som er rett for deg. lukke til.

[Anonym bruker]

Jeg brøt med kjæresten etter 6 års langt forhold. Det var riktig for meg, og jeg hadde da de tankene som du har nå. Siden ble det en del fester, reiser, flørter og ikke minst kjærlighetssorg, men gud som jeg vokste og gud så kjekt jeg har hatt det! Er nå sammen med en drøm av en mann, og fjerdemann er på vei!

 

Anonymous poster hash: 65fb4...adf

[Anonym bruker]

Godt å lese at jeg hvertfall ikke er alene.. Jeg kjenner at den guttegale jenta jeg var som ung er på vei tilbake.. Sukk, får ta meg selv i nakken og komme tilbake på jorden igjen..

 

Anonymous poster hash: 016cf...c02

[Anonym bruker]

Godt å lese at jeg hvertfall ikke er alene.. Jeg kjenner at den guttegale jenta jeg var som ung er på vei tilbake.. Sukk, får ta meg selv i nakken og komme tilbake på jorden igjen..

 

Anonymous poster hash: 016cf...c02

 

Du må finne ut hvor skoen trykker hardest.

 

Anonymous poster hash: 25ab7...d8d

[Anonym bruker]

har tenkt det selv i perioder, men minner meg selv på at da jeg var singel ønsket jeg meg jo alltid en kjæreste. Er vel typisk at man i blant ønsker seg det man ikke har hehe. Uansett, er lett å si at man skal "rase fra seg" i ung alder, men hva gjør man da når man møter mannen tidlig? Kaster fra seg en sjanse for et godt forhold? Blir jo dumt det også, er ikke sikkert man ville møtt en like bra igjen. Jeg er glad jeg slipper å bekymre meg for om jeg aldri møter noen eller får barn.

Anonymous poster hash: 55af6...754

[Anonym bruker]

Jeg ble samboer med nåværende mann når jeg var 13 år. Føler ikke jeg har gått glipp av noe. Ble mor som 16 åring. Har nå 3 barn sammen og skal gifte oss til sommeren.

 

Anonymous poster hash: 2fb7d...0b8

[ærlig talt]

Jeg var 23 da jeg ble sammen med mannen min, så jeg var kanskje ikke sååå ung, men svarer likevel

Følelsen du beskriver tror jeg er ganske vanlig. Forelskelse er en deilig rus, og ettersom årene går, går det lenger og lenger tid mellom denne brusende følelsen. Det er litt trist i grunnen.. Men; forelskelsen går over til noe mye mer! Kjærlighet, trygghet, lojalitet, fellesskap osv. Det skal man ikke kimse av! 

Om dere har en laber periode nå, trøst deg selv med at det kommer oppturer! Og det er heller ingenting galt i å flørte uskyldig med andre, av og til trenger man bekreftelse på at man ikke er ut på dato