noen som alltid har hatt lyst på 3 barn, men endte opp med bare 2 og angret?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt lyst på nr 3, men nå vet jeg ikke lenger. Fornuften sier nei, men redd jeg skal angre. Vi blir jo ikke yngre med tiden, så valger må snart tas.

 

Anonymous poster hash: 93ad0...aec

[Anonym bruker]

Heldig du som faktisk kan velge

 

Anonymous poster hash: 6d970...7b3

[Anonym bruker]

Ja, på et hvis... ikke sikkert jeg får til å bli gravid. Men noen gang hadde det vært lettere om jeg slapp å ta slike valg. Jeg klager ikke over min situasjon heller.. ;-)

 

Anonymous poster hash: 93ad0...aec

[Anonym bruker]

Jeg vil ha 3, men etter å ha forsøkt i snart 2 år innser jeg at det ikke skjer...

 

Anonymous poster hash: 97e36...2d9

[Anonym bruker]

Jeg vil ha 3, men etter å ha forsøkt i snart 2 år innser jeg at det ikke skjer...Anonymous poster hash: 97e36...2d9

Alle skjønner at det er en vanskelig situasjon å være i, men HI spurte ikke etter de som ikke klarte det, men de som tok et valg om å ikke prøve på nr tre, og som angret i ettertid.

 

Vi har tatt valget om å ikke få flere barn. Vi er bare tredve begge to, men fikk førstemann når vi var tjue. Vi har derfor valgt at vi ikke ønsker å være småbarnsforeldre lenger. Men jeg kjenner noen ganger på at jeg "angrer". Jeg vet ikke hvordan livet ville vert med tre barn, men jeg vet at livet er fantastisk med de to vi har.

 

Anonymous poster hash: 19c4f...20d

[Anonym bruker]

Født fire men vi har fått beholde tre. Angrer (nå) på at vi ikke fikk nummer fem. Men det skal være sagt, jeg blir lett gravid og forstår godt at det er lett for meg å si. Men, ja, jeg angrer.

Anonymous poster hash: 3a891...3f1

[♥Nemi♥]

Lurer litt på det samme som deg, HI. Vet om noen som har måttet jobbe veldig med den sorgen over å ikke få tre barn, men er veldig takknemlig for de to de har.

 

Har alltid ønsket meg 3, men tror jeg blir å stoppe på 2. Hvert fall føles det slik ut nå.

[Anonym bruker]

Har alltid ønsket 3barn, men valgte 2. Veldig, veldig fornøyd med valget ettersom barna vokste opp og jeg så hva det kreves av oppfølging. Nå er det en god indre og ytre ro og vi rekker over det vi skal. Barna våre er nå 6 og 9 år.

 

Anonymous poster hash: caf51...543

[@nonym]

Jeg er i samme dilemma som deg HI, håper du får mange svar nå!

[Anonym bruker]

Takk for seriøse svar. Jeg fikk to veldig tette og det har vært intenst. Nå begynner de å bli større og litt enklere, men fortsatt sånn at jeg sliter med dårlig samvittighet for at begge ikke får nok individuell oppmerksomhet. Derfor fornuften sier nei. Jeg gruer meg også til å begynne helt på nytt igjen med mating, trøtthet og byssing. Samtidig er det jo så mye glede over det også. Har spart på alt av babyklær og utstyr fordi jeg ville ha en nr 3, men blur mer og mer i tvil om jeg orker. Blir utrolig vemodig å gi vekk babyklærne og kanskje angre i ettertid. De barna jeg har ville sikkert blitt glad for søsken også. Man kan jo aldri vite hva man blir å føle om 10 år når barna er tenåringer... men sånn er det vel med livet. Får jeg ikke til å bli gravid er jo valget på en måte tatt for meg.... ikke lett..

 

Anonymous poster hash: 93ad0...aec

[Anonym bruker]

Takk for seriøse svar. Jeg fikk to veldig tette og det har vært intenst. Nå begynner de å bli større og litt enklere, men fortsatt sånn at jeg sliter med dårlig samvittighet for at begge ikke får nok individuell oppmerksomhet. Derfor fornuften sier nei. Jeg gruer meg også til å begynne helt på nytt igjen med mating, trøtthet og byssing. Samtidig er det jo så mye glede over det også. Har spart på alt av babyklær og utstyr fordi jeg ville ha en nr 3, men blur mer og mer i tvil om jeg orker. Blir utrolig vemodig å gi vekk babyklærne og kanskje angre i ettertid. De barna jeg har ville sikkert blitt glad for søsken også. Man kan jo aldri vite hva man blir å føle om 10 år når barna er tenåringer... men sånn er det vel med livet. Får jeg ikke til å bli gravid er jo valget på en måte tatt for meg.... ikke lett..

 

Anonymous poster hash: 93ad0...aec

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Har alltid sett for meg tre barn, og føler jeg er i "minus" på en måte. Det mangler liksom en. Vi er fremdeles unge (slutten av 20årene/begynnnelsen av 30årene), men det yngste barnet er 4 år, så vi føler valget bør taes snart. Vi har ikke lyst på en veldig attpåklatt, og tror at det blir mindre sjanse for at det skal skje jo lengre vi venter. Likevel sier fornuften nei, fordi vi har et barn med spesielle behov, og fordi vi har liten plass. Plassmessig er det ikke sånn kjempefarlig og vi ønsker uansett å få oss et større sted etterhvert, men jeg er redd vi kommer til å bli overveldet av jobb og ansvar. Det er allerede veldig mye med de to vi har, og man har jo ingen garanti for at barnet friskt, sover eller utvikler seg som det skal. Jeg vet jo heller ikke noe om hvordan svangerskapet blir eller om barnet med spesielle behov kommer til å takle nok et søsken. Æsj, vanskelig dette her. Håper du får mange svar!

 

Anonymous poster hash: 1121a...51a

[Anonym bruker]

Jeg kunne godt tenkt meg flere barn, men jeg traff den riktige mannen sent og er dypt takknemlig for at jeg ikke fikk barn med noen av mine tidligere kjærester. De to barna jeg har er så fantastiske at det er umulig å angre på noe som helst. Skulle jeg fått flere ville jeg vært godt over 40 når jeg fødte. Det hadde vært litt. Mye synes jeg.

 

Anonymous poster hash: d7204...479

[Anonym bruker]

Vi er visst mange i samme situasjon.. Jeg er iferd med å slå meg til ro med at det bare blir 2.. Grunnen er mannen min. Jeg tror ikke han vil takle å få 3 barn. Han er lite avslappet og har et stort behov for alenetid. Vi har også merket hvordan barna har gjort endringer i forholdet, da vi "glemte" hverandre en stund. Jeg tror rett og slett ikke jeg tørr å få flere barn..

 

Anonymous poster hash: 70d64...ce2

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon.... Sitter å venter på flere svar. Vanskelig bli enig med seg selv og bestemme seg.

 

Anonymous poster hash: 87080...f19

[Tired mama]

Jeg er vel ikke akkurat i samme situasjon siden jeg har tre barn selv.

 

Det har vært noen slitsomme år, men gud så takknemlig jeg er for at vi fikk tre!

 

Da vi hadde to og jeg hadde lyst på tre, var det en som sa til meg: "Du angrer aldri på de barna du får, kun de du ikke får".

 

Superglad for at jeg stolte på de ordene. :-)

Endret 30. desember 2013 av Tired mama

[ma(G)ma med to små :)]

Vi har bare to barn, og jeg hadde alltid sett for meg at jeg skulle ha MINST tre.

Jeg har dager hvor jeg føler en stor sorg over å aldri skulle gå gravid, aldri skulle snuse på er ferskt menneske, og aldri skulle få følge et menneske fra helt fersk til bli en egen liten personlighet igjen.

I perioder har savnet vært så stort at jeg omtrent føler sorg.

 

Nå er jeg i en periode hvor jeg også klarer å se det positive med å ha bare to, siden våre har blitt så store at de klarer mye selv, og vi voksne er friere til å bruke tid på våre egne behov igjen. Det er jo godt det også

 

Her er det mannen som absolutt ikke vil ha flere barn, selv om jeg har tilbudt meg å ta alle våkenetter og mesteparten av de tunge takene som følger med et spedbarn.

Skulle jeg ha fått barn nummer tre, måtte jeg derfor ha gått fra ham og enten funnet meg en ny, eller reist til Danmark.

Det ønsker jeg ikke å utsette barna våre for, så på den måten har jeg valgt at det bare blir to barn på meg.

 

Jeg håper at jeg ikke skal bli bitter og at jeg skal kunne slå meg til ro med det valget, men det kan jeg ikke garantere.

 

Tiden vil vise...

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg 4 og har nå 3 og tror ikke det blir flere. Det hender jeg tenker på det, men fornuften sier det hadde blitt voldsomt. Det er overgang fra 2 til 3 barn. Masse glede, men samtidig mer utfordrende dersom den ene foreldren ikke er hjemme og det å få gitt alle nok oppmerksomhet. Minste er en aktiv 1,5 åring så blir sikkert lettere med tiden. Men at vi fikk nummer 3 er jeg veldig glad for tross at det til tider er slitsomt

 

Anonymous poster hash: 55edb...f73

[Anonym bruker]

Vi er allerede ofte alene med barna da jeg og mannen ofte jobber til forskjellige tider... det er også en av grunnene til at jeg tenker nei.

jeg vet veldig godt at jeg aldri blir å angre på en nr.3. Spørsmålet er vel heller om jeg takler det så godt at det sklir ut. Jeg tåler ikke stress og mangel på søvn så godt. Er heldig som har en dyktig far til barna. Så dere skjønner kanskje at fornuften sier nei..... men at det for barna sin skyld kanskje ikke bør vær fler enn to??

 

HI

 

Anonymous poster hash: 93ad0...aec

[Anonym bruker]

Vi har to ivf barn, minste er snart 4,5 og vi prøver på nr 3 med IVF. Jeg ser jo så klart mange fordeler med bare 2, iallefall nå som de begynner å vokse til. Men samtidig er jeg veldig glad i barn, har alltid sett for meg 3 eller kanskje 4. Ja det er alltid strevsomt de første årene, men du så mye glede. Og tenk, ja 3-4 slitsomme år, opp et par ganger om nettene i 6-12 mnd, hva er det i det store å det hele. Tenk å få en stor familie, unger inn og ut, etterhvert er de flere søsken som har hverandre i voksen alder, mange barnebarn vi komme til med årene:) Familie er for meg noe du har hele livet (stort sett), som gir enorm glede, og barn er noe man ikke angrer på, selv om man så klart vil låse de inn i et skap noen ganger. Mine barn spør stadig etter baby og vil gjerne få en bror eller søster. Håper vi får det til etterhvert:) Alle jeg snakker med som er ferdig med barn, sier at når de fikk det siste barnet sittså kjente de på seg at nå var de ferdige med barn. Nå kommer vi ikke til å holde på i evigheten med IVF, har jo fått to og er evig takknemling. Går det ikke så blir det nok fosterbarn som får bli endel av vår familie.

Anonymous poster hash: 149bf...193

[studVest]

Dette lurer jeg også på!

[Anonym bruker]

Dette er et lite luksusproblem tror jeg.

Har selv bare ett barn, lurer på når vi er klar for nr 2.

 

 

Anonymous poster hash: d86dc...c79

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Noen gang skulle jeg bare ønske jeg visste hvordan det ble.. men det er vel en grunn til at man ikke vet det. Småbarnsperioden går fort, men redd for å sitte igjen med følelsen av at jeg ikke strakk til godt nok.

Jeg vet jo at om jeg skulle få en nr 3 så ville jeg ikke byttet han eller henne ut. Jeg ville aldri vært foruten. det blir en ekstra å være glad i, men også en ekstra å føle dårlig samvittighet ovenfor.

 

Det er et dilemma ja.... komfort og god til eller et nytt familiemedlem som vi ikke vet et døyt om og som kan "velte lasset".

 

Anonymous poster hash: 93ad0...aec