Stakkars barn som ikke har noe fast bopel - 50/50 deling.

[Anonym bruker]

Vi har ikke 50/50 ( men ønsker oss en 60/40 deling), og vi er så heldige at jenta sier hun er verdens heldigste som har to hus og to rom. Og to familier. Har hatt det slik siden hun var 1 år (er 4 nå), så får vi bare håpe at hun ser på det slik i femtiden også. Selv om hun bare er her 30%, så trenger hun ikke ta med seg noe ( med mindre det er noe hun vil vise til andre forelderen) da vi har dobbelt opp av absolutt alt. Og hun er ikke på besøk, hun bor her!

 

Stemor til verdens beste bonusbarn <3

Men tro du datteren din som er 4 år og har levd slik siden hun var 1 år har evner til å vite bedre? Tror du en 4 åring kan klare å evaluere seg frem til hva som er best for dem, eller hva som ikke er det. Det er å forvente for mye av et lite barn dersom du forventer at hun skal si i fra eller i det hele tatt vite hva som er best for henne.

 

Anonymous poster hash: 04603...e17

[Anonym bruker]

Ein interessant debatt dette her, og faktisk ein av dei få trådane der saklighetsnivået har vore høgt! :-)

Takk for det!

 

Men kva er eigentleg den mest ideelle ordninga da?

Kva meinar De, som er så mot 50/50 ordninga?

 

Og er det faktisk heilt utenkeleg, at enkelte born kan meine at 50/50 er best?

Hvis man tenker hvordan man ellers fatter beslutninger for barna sine, tar man som regel utgangspunkt i hva man selv kunne foretrekke. Mange ting finnes det selvfølgelige svar på.  F.eks er det varmt ute, vil man sove med tjukk dundyne, eller et lett pledd? Gummistøvler eller barbeint i regnvær? Ett eller to hjem?

 

 

Det er vel ikke utenkelig at en eller annen unge foretrekker å ha 50/50 deling. Men jeg vil tro at denne preferansen er i mindretall. De aller fleste foretrekker nok å ha ett hjem de kan føle seg trygge i. 

 

Anonymous poster hash: a3baa...514

[Anonym bruker]

Et vennepar av meg prøvde etter skilsmissen å være dem som flyttet annenhver uke. Dvs at barna bodde i sitt faste hjem hele tiden, mens foreldrene skaffet seg hver sin leilighet og var hhv der og i huset med ungene 50/50.

 

De sluttet med det etter kort tid. Fordi det var så slitsomt å flytte imellom hele tiden. For dem.

 

- Akkurat det burde kanskje fortelle dem noe...

Jeg har faktisk vært i en situasjon hvor jeg har levd slik..i 3 hele år, men som voksen. Byttet hjem hver 14. dag, og vet du, det fungerte strålende Hadde 2 av alt, så det eneste jeg tok med meg var laptop.

 

Mener ikke at det fungerer for alle, men man skal være litt forsiktig med å "synes synd på" før man faktisk har vært i situasjonen. Det er ganske så nedlatende. I tillegg tror jeg man projiserer sine tanker om hvor grusomt man tenker seg til at dette må være for barna, noe de lett plukker opp, og plutselig blir det en sannhet for dem at denne måten å leve på er kjip.

 

Jeg tror at i mange tilfeller kan 50-50 fungere helt fint for større barn, i allefall om man bor 2+2 uker. Det aller viktigste er at barn som lever slik, har samme nærmiljø hos begge foreldreen, og at sistnevte samarbeider godt!

 

Anonymous poster hash: a6b28...784

[N.N]

 

Ein interessant debatt dette her, og faktisk ein av dei få trådane der saklighetsnivået har vore høgt! :-)Takk for det!Men kva er eigentleg den mest ideelle ordninga da?Kva meinar De, som er så mot 50/50 ordninga?Og er det faktisk heilt utenkeleg, at enkelte born kan meine at 50/50 er best?

Hvis man tenker hvordan man ellers fatter beslutninger for barna sine, tar man som regel utgangspunkt i hva man selv kunne foretrekke. Mange ting finnes det selvfølgelige svar på.  F.eks er det varmt ute, vil man sove med tjukk dundyne, eller et lett pledd? Gummistøvler eller barbeint i regnvær? Ett eller to hjem?  Det er vel ikke utenkelig at en eller annen unge foretrekker å ha 50/50 deling. Men jeg vil tro at denne preferansen er i mindretall. De aller fleste foretrekker nok å ha ett hjem de kan føle seg trygge i.  Anonymous poster hash: a3baa...514

Er enig med deg i at det aller beste såklart er å ha ein heim, der begge foreldra bur saman med borna. Ingen er vel uenig i det.

 

Men dersom familien blir splitta i to heimar, så bør den eine vera heimen, og den andre ein besøksheim, eller kva ein no skal kalle det, meinar du. Men det blir jo like mykje flytting fram og tilbake, ved 70/30 fordeling, ikkje sant? Kanskje meir og, viss det er snakk om annakvar helg og ein dag til i midtveka...

[Barbarella og froskebarna]

Litt OT, men jeg synes selv det er mye verre for de barna som "får" velge selv hvem de vil bo hos, som noen nevnte over her.

 

Mine foreldre ble skilt da jeg var barn, og først bodde jeg og søsknene mine 50/50, noe som fungerte helt fint. Men så skulle vi velge selv hvem vi ville bo hos. Det førte til at søskenflokken ble splittet, og jeg har ikke bodd i samme hus som broren min siden jeg var 8. Og jeg har den dag i dag dårlig samvittighet for pappa, som jeg "valgte bort". Jeg kunne ikke flytte til ham, for da ble mamma alene. Så jeg ble hos mamma hele tiden. Med dårlig samvittighet overfor pappa.

[Anonym bruker]

Vi har 50/50, og vet dere? Det valgte vi fordi det var det beste for BARNET. Før det hadde vi såkalt "normal" samværsordning (annenhver helg og en dag annenhver uke), men barnet var uttrygg. Spurte stadig om når han skulle hit og dit, var vanskelig å levere i barnehagen, slo seg aldri til ro. Vi fikk råd av erfarent helsepersonell (lege og barnepsykolog) om å prøve 50/50, og vi merket stor forskjell på barnet! Han er aldri i tvil om når han skal til mamma eller pappa, vi har kalender vi kan vise på og det er lettere å forholde seg til hele uker. Barnet har eget rom med masse leker begge steder, dobbelt opp av klær, og bor alldeles ikke i en koffert. Barnehagen kommenterte også at barnet virket mer harmonisk og trygg med den ordningen. Vi har ikke valgt det fordi det er det beste for oss, vi kunne jo begge ønske å ha ham mest mulig, men det var helt klart det beste for ham, så da fortsatte vi å ha det slik etter prøveperioden. 

 

Man må huske på at ingen barn eller voksne er like, og man må ikke glemme de individuelle forskjellene i en slik diskusjon. Jeg tror ingen foreldre velger å gå ut av et forhold med lett hjerte, som regel er det svært gode grunner for det. Og ingen samværsløsninger er jo egentlig optimale hvis man skal se slik for det. Jeg tror man bare må se an barnet sitt og velge det som er best ut ifra det.

Anonymous poster hash: a17fc...eb7

[Anonym bruker]

Litt OT, men jeg synes selv det er mye verre for de barna som "får" velge selv hvem de vil bo hos, som noen nevnte over her.

 

Mine foreldre ble skilt da jeg var barn, og først bodde jeg og søsknene mine 50/50, noe som fungerte helt fint. Men så skulle vi velge selv hvem vi ville bo hos. Det førte til at søskenflokken ble splittet, og jeg har ikke bodd i samme hus som broren min siden jeg var 8. Og jeg har den dag i dag dårlig samvittighet for pappa, som jeg "valgte bort". Jeg kunne ikke flytte til ham, for da ble mamma alene. Så jeg ble hos mamma hele tiden. Med dårlig samvittighet overfor pappa.

Litt på kanten av tematikken, men må bare svare deg

 

Jeg er helt enig i at barn ikke bør settes i en situasjon hvor de må velge en forelder fremfor den andre. Når jeg skrev over at mine barn valgte å bo hos meg, så var det i utgangspunktet mer et praktisk anliggende fordi far valgte å flytte ut av nærmiljøet til en annen kommune. Jeg mener likevel at et større barn bør kunne ha en viss medbestemmelsesrett for sine omgivelser, så mine unger sa rett ut at de ville kun være 2. hver helg hos sin far. altså fred-sønd to ganger i måneden. Jeg synes ikke det er så rart at de "valgte" dette, fordi faren prioriterer sjelden ungene når han har anledning, og de sitter stort sett på rommene sine de helgene han har dem

 

Tviler på at de har så dårlig samvittighet overfor far, de er heller veldig sinte på han. Jeg bruker faktisk en del ressurser på å "snakke han opp" etter helgebesøk :/

 

Anonymous poster hash: a6b28...784

[studVest]

Kan skrive under på at det ikke er noe gøy å bo i en koffert. Dessuten ble søndagene så oppstykket, gikk og grudde meg til jeg måtte begynne å pakke

[Appelsinpiken]

 

 

Vi har ikke 50/50 ( men ønsker oss en 60/40 deling), og vi er så heldige at jenta sier hun er verdens heldigste som har to hus og to rom. Og to familier. Har hatt det slik siden hun var 1 år (er 4 nå), så får vi bare håpe at hun ser på det slik i femtiden også. Selv om hun bare er her 30%, så trenger hun ikke ta med seg noe ( med mindre det er noe hun vil vise til andre forelderen) da vi har dobbelt opp av absolutt alt. Og hun er ikke på besøk, hun bor her!

 

Stemor til verdens beste bonusbarn <3

Men tro du datteren din som er 4 år og har levd slik siden hun var 1 år har evner til å vite bedre? Tror du en 4 åring kan klare å evaluere seg frem til hva som er best for dem, eller hva som ikke er det. Det er å forvente for mye av et lite barn dersom du forventer at hun skal si i fra eller i det hele tatt vite hva som er best for henne.

 

Anonymous poster hash: 04603...e17

 

Anonym? Hva med å stå for det du sier? Vi har ikke hatt denne ordningen hele tiden, men trappet opp til dette. Vi opplever nå at hun trives bedre når hun får være lenger i ro på en plass, enn bare et dager. Vi ønsker å øke samværet fordi vi ser at i de ukene hun skal til oss, så begynner hun allerede på tirsdag eller onsdag om det ikke er jeg som skal hente henne i barnehagen, og sier hun vil være med oss hjem. Hun har småsøsken i begge hjem som hun forguder, og som hun gjerne vil være sammen med.

[Anonym bruker]

ENIG! Stakkars barn!  

Anonymous poster hash: 44a41...cfa

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvor mange ganger dette skal diskuteres her inne jeg. Har ikke en slik ordning selv, her er det kun annenhver helg og vil forbli slik. Noen takler dette veldig bra, andre ikke, like mye som vi er forskjellige alle sammen.

Anonymous poster hash: 419d2...cb5

[N.N]

Godt å høyra at nokon andre også har positive erfaringar med 50/50 synest eg. :-)

 

Og så er det sjølvsagt trist med dei som har hatt negative erfaringar med det, som har vore borna i ein slik situasjon.

 

Livet er ikkje enkelt, og det blir ikkje alltid slik ein skulle ønskt...

[Anonym bruker]

Barnemishandling. Kjenner en unge på fem år, som har vært flyttepakke hver uke siden hun var født. Og ikke nok med 50/50 nei. I tillegg til å bytte hjem hver mandag, bytter hun også hjem onsdager,så den andre foreldren kan se henne. Så da ser uken hennes slik ut mandag,tirsdag hos mamma, onsdag hos pappa, torsdag, fredag lørdag og søndag hos mamma, og neste uke omvendt. Og i tillegg har både mor og far ny familie, og nye barn, så den stakkars ungen overnatter hos besteforeldre på begge sider, minst en gang i uken.

Jeg personlig tror ungen blir helt ødelagt av dette. Men når jeg sier noe til forelderene, så snakker jeg for døve ører. Jeg tror hun kommer til å betale en høy pris som voksen for den ustabiliteten hun har i livet sitt. Hjertet mitt blør for henne. Fælt at jeg sitter og ser på det, men ikke kan gjøre noe.

 

Anonymous poster hash: f898e...d7c

Har en venninne som har det helt likt med sitt barn. Enig med deg. Grusomt og ikke kunne gjøre noe og tale til døve ører. Gutten gjør opprør, og mor mener han slekter på far som har ADHD. Er det mulig? Tror det er andre grunner til at han gjør opprør. Gutten blir 4 snart, og har levd i 50/50 hjem siden han var ett år. Sukk

 

Anonymous poster hash: 4d9ac...66c

[N.N]

 

Barnemishandling. Kjenner en unge på fem år, som har vært flyttepakke hver uke siden hun var født. Og ikke nok med 50/50 nei. I tillegg til å bytte hjem hver mandag, bytter hun også hjem onsdager,så den andre foreldren kan se henne. Så da ser uken hennes slik ut mandag,tirsdag hos mamma, onsdag hos pappa, torsdag, fredag lørdag og søndag hos mamma, og neste uke omvendt. Og i tillegg har både mor og far ny familie, og nye barn, så den stakkars ungen overnatter hos besteforeldre på begge sider, minst en gang i uken.Jeg personlig tror ungen blir helt ødelagt av dette. Men når jeg sier noe til forelderene, så snakker jeg for døve ører. Jeg tror hun kommer til å betale en høy pris som voksen for den ustabiliteten hun har i livet sitt. Hjertet mitt blør for henne. Fælt at jeg sitter og ser på det, men ikke kan gjøre noe.Anonymous poster hash: f898e...d7c

Har en venninne som har det helt likt med sitt barn. Enig med deg. Grusomt og ikke kunne gjøre noe og tale til døve ører. Gutten gjør opprør, og mor mener han slekter på far som har ADHD. Er det mulig? Tror det er andre grunner til at han gjør opprør. Gutten blir 4 snart, og har levd i 50/50 hjem siden han var ett år. Sukk Anonymous poster hash: 4d9ac...66c

Begge dei tilfella der høyrest ut som galskap, enig. :-(

[Anonym bruker]

Dere som selv ikke bor med barnefaren og er så imot 50/50 deling, kunne dere levd med at faren hadde hovedomsorgen? Og dere kun hadde barna annenhver helg?

 

Og er det bedre at ungene "flytter" annenhver helg og en dag i uken enn en gang hver uke?

 

 

Anonymous poster hash: 3ca78...9c3

[Anonym bruker]

Jeg jobber på psykiatrisk avdeling for ungdom. Jeg kan si så mye at en meget stor andel av pasienter kommer fra hjem hvor 50/50-ordningen er blitt benyttet. Resultatet (hos våre pasienter) er usikre, rotløse ungdommer med mye problematikk. Mange forteller hvordan de føler seg ekskludert fra begge foreldrene - de har ofte fått nye barn med ny partner noe som igjen øker følelsen av å ikke tilhøre 100 % i en familie.

 

Jeg tror noe av problemet med dette dilemmaet er at dette ikke er noe fremmed på samme måte som narkotikamisbruk eller kriminalitet er for mange. De fleste, derimot, kjenner noen som driver med 50/50-ordningen. Det kan være sjefen din, kollegaer, familiemedlemmer, til og med deg selv. Derfor er det tabu. Det er stuerent. Vi ødelegger barna våre. Noen blir steinsjuke. Jeg ser at mange av dere skriver at barn er individuelle - vel, hvordan dette faktisk påvirker dem kommer som regel etter en god stund. Jeg fatter ikke hvorfor dere tar sjansen. Det er viktigfor meg å poengtere at jeg virkelig ikke ønsker å fremstå som moraliserende, det er virkelig ikke meningen. Dette er bare et hjertesukk fra en vernepleier som ser altfor mange ødelagte ungdommer som kommer fra vanlige, ressurssterke familier som ikke aner hvorfor barnet er blitt sykt.

 

Anonymous poster hash: 9c0f7...310

[Anonym bruker]

Jeg jobber på psykiatrisk avdeling for ungdom. Jeg kan si så mye at en meget stor andel av pasienter kommer fra hjem hvor 50/50-ordningen er blitt benyttet. Resultatet (hos våre pasienter) er usikre, rotløse ungdommer med mye problematikk. Mange forteller hvordan de føler seg ekskludert fra begge foreldrene - de har ofte fått nye barn med ny partner noe som igjen øker følelsen av å ikke tilhøre 100 % i en familie.

 

Jeg tror noe av problemet med dette dilemmaet er at dette ikke er noe fremmed på samme måte som narkotikamisbruk eller kriminalitet er for mange. De fleste, derimot, kjenner noen som driver med 50/50-ordningen. Det kan være sjefen din, kollegaer, familiemedlemmer, til og med deg selv. Derfor er det tabu. Det er stuerent. Vi ødelegger barna våre. Noen blir steinsjuke. Jeg ser at mange av dere skriver at barn er individuelle - vel, hvordan dette faktisk påvirker dem kommer som regel etter en god stund. Jeg fatter ikke hvorfor dere tar sjansen. Det er viktigfor meg å poengtere at jeg virkelig ikke ønsker å fremstå som moraliserende, det er virkelig ikke meningen. Dette er bare et hjertesukk fra en vernepleier som ser altfor mange ødelagte ungdommer som kommer fra vanlige, ressurssterke familier som ikke aner hvorfor barnet er blitt sykt.

 

Anonymous poster hash: 9c0f7...310

 

 

Jeg er også vernepleier og jobber også i psykiatrien. Noen av våre pasienter kommer fra hjem med 50/50 deling men langt ifra alle. Mange kommer også fra hjem med godt gifte foreldre. Det at mange blir rotløse og ikke føler tilhørighet kan skyldes mange årsaker og både arv og miljø spiller inn. Og noen er mer disponible for å få problemer enn andre, men det gjelder både de fra oppløste hjem og de fra hjem hvor foreldrene er sammen. Hva som kom først, rotløsheten eller de psykiske problemene kan jo også diskuteres. 

Det å "skylde" på en ting blir en litt for lett løsning og det er mange faktorer som spiller inn som gjør at noen får psykiske problemer. Men jeg tror at mange er mye mer på vakt  når det gjelder barn som har vokst opp med 50 /50 deling og dersom det er noen "problemer" med disse barna så forklarer en problemene med dette. 

 

Det er ingen ideell løsning at foreldrene ikke bor sammen uansett og jeg tror at de aller aller fleste foreldre vil sine egne barn alt godt og finner en løsning som de mener og tror er det beste for de:-)

 

 

Anonymous poster hash: 3ca78...9c3

[Anonym bruker]

 

Jeg lurer på hvor mange ganger dette skal diskuteres her inne jeg. Har ikke en slik ordning selv, her er det kun annenhver helg og vil forbli slik. Noen takler dette veldig bra, andre ikke, like mye som vi er forskjellige alle sammen.

 

Anonymous poster hash: 419d2...cb5

 

Du vet at ikke alle brukere har vært her inne i åresvis vel? Du vet at det hele tiden kommer nye brukere til, mens andre slutter

 

Anonymous poster hash: 3e87a...18f

[Anonym bruker]

DRITT lei av at folk legger seg borti alt her. FORELDRENE KJENNER BARNA BEST.

Anonymous poster hash: 3b510...952

[N.N]

Veldig interessant å få tilbakemeldingar frå 2 vernepleiarar, det synest eg var greit! :-)

[Anonym bruker]

DRITT lei av at folk legger seg borti alt her. FORELDRENE KJENNER BARNA BEST. Anonymous poster hash: 3b510...952

Noen ganger, så klarer ikke mamma og pappa å legge sinde egne følelser og behov til side og se barna sine klart. Dessverre!

 

HI, jeg er enig med deg! Hadde noen sagt jeg måtte bo annen hver uke eller hver andre uke i to ulike hjem, da hadde jeg gått i svart tror jeg. Jeg er stygt redd for at vi kommer til å se stygge ringvirkninger av denne måten å la barn måtte leve på.

 

Anonymous poster hash: 2d51f...d53

[BareMas]

Sant nok at foreldre kjenner barna sine best, men noen ganger kan det være vanskelig å se hva som er det faktiske behovene til barnet i en slik sak som også berører mor- og farshjertet så sterkt, og som en annen her nevnte; aldri undervurder lojaliteten et barn har til sine foreldre!

 

Skal en slik løsning fungere tror jeg det er alfa-omega med en fornuftig og lang opptrapping av samværet/fordelingen, at man hele veien er bevisst på reaksjoner hos barnet. Forhør seg med skole/barnehage/fritidsaktiviteter om de merker noen endringer, positive og negative, hos barnet, og at man er klar over at man stopper om man må stoppe, og går tilbake til en løsning som fungerte! Jeg tror også at det er viktig at foreldre, steforeldre, søsken m.m gjør det de kan for at barnet skal føle seg hjemme og som en del av familien begge steder. Og som N.N skrev tidligere om at de bor 200m fra hverandre, så lurt!! Bor man så nære hverandre når man har en slik løsning så tror jeg at barnet får en enklere hverdag ifh til venner, skole og aktiviteter.

[Anonym bruker]

 

DRITT lei av at folk legger seg borti alt her. FORELDRENE KJENNER BARNA BEST.

 

Anonymous poster hash: 3b510...952

 

Dette er et forum for folk som har eller venter barn, da må det da virkelig være lov å diskutere et så viktig tema som dette. Vi diskuterer alt fra søvnkurer til kosthold, om bruken av skammekrok/timeout er skadelig eller hvordan vi skal få tvunget en trassig 2-åring til å pusse tenner. Veldig mange av tingene er vi uenige om, selvfølgelig er det også mange meninger om hvordan barnefordeling etter brudd bør være, og i mine øyne et veldig aktuelt tema og debattere på en slik siden som dette. For at det kan påvirke barnet veldig mye både i oppveksten og senere i livet er det ingen tvil om...

 

Anonymous poster hash: db0ef...c33

[Anonym bruker]

Jeg synes også at 50/50 er en problematisk ordning, men "vanlig" samværsordning har også sin pris. Virker som om mange glemmer det her.

Mine foreldre ble skilt da jeg var liten, og jeg har vokst opp med en annenhver helg ordning, som var vanlig da.

Jeg er glad for at jeg hadde ett hjem, MEN selvsagt hadde jeg kjent faren min bedre og hatt en helt annen relasjon til han med en annen samværsordning.

 

Våre barn er like knyttet til både meg og faren sin, og det er ingen tvil om at det hadde vært ille for dem å bare se en av oss annenhver helg og en ettermiddag i ny og ne. (Vi er forøvrig lykkelig gift.)

 

Samlivsbrudd er uansett vanskelig for barna, og jeg tror at foreldrenes evne til å samarbeide og opprettholde en form for vennskap etter bruddet er den aller viktigste faktoren for at barna skal takle bruddet på en best mulig måte. Jeg tror faktisk dette er viktigere enn samværsordningen.

 

Anonymous poster hash: cb070...42b

[Anonym bruker]

 

 

Jeg jobber på psykiatrisk avdeling for ungdom. Jeg kan si så mye at en meget stor andel av pasienter kommer fra hjem hvor 50/50-ordningen er blitt benyttet. Resultatet (hos våre pasienter) er usikre, rotløse ungdommer med mye problematikk. Mange forteller hvordan de føler seg ekskludert fra begge foreldrene - de har ofte fått nye barn med ny partner noe som igjen øker følelsen av å ikke tilhøre 100 % i en familie.

 

Jeg tror noe av problemet med dette dilemmaet er at dette ikke er noe fremmed på samme måte som narkotikamisbruk eller kriminalitet er for mange. De fleste, derimot, kjenner noen som driver med 50/50-ordningen. Det kan være sjefen din, kollegaer, familiemedlemmer, til og med deg selv. Derfor er det tabu. Det er stuerent. Vi ødelegger barna våre. Noen blir steinsjuke. Jeg ser at mange av dere skriver at barn er individuelle - vel, hvordan dette faktisk påvirker dem kommer som regel etter en god stund. Jeg fatter ikke hvorfor dere tar sjansen. Det er viktigfor meg å poengtere at jeg virkelig ikke ønsker å fremstå som moraliserende, det er virkelig ikke meningen. Dette er bare et hjertesukk fra en vernepleier som ser altfor mange ødelagte ungdommer som kommer fra vanlige, ressurssterke familier som ikke aner hvorfor barnet er blitt sykt.

 

Anonymous poster hash: 9c0f7...310

 

Jeg er også vernepleier og jobber også i psykiatrien. Noen av våre pasienter kommer fra hjem med 50/50 deling men langt ifra alle. Mange kommer også fra hjem med godt gifte foreldre. Det at mange blir rotløse og ikke føler tilhørighet kan skyldes mange årsaker og både arv og miljø spiller inn. Og noen er mer disponible for å få problemer enn andre, men det gjelder både de fra oppløste hjem og de fra hjem hvor foreldrene er sammen. Hva som kom først, rotløsheten eller de psykiske problemene kan jo også diskuteres.

Det å "skylde" på en ting blir en litt for lett løsning og det er mange faktorer som spiller inn som gjør at noen får psykiske problemer. Men jeg tror at mange er mye mer på vakt når det gjelder barn som har vokst opp med 50 /50 deling og dersom det er noen "problemer" med disse barna så forklarer en problemene med dette.

 

Det er ingen ideell løsning at foreldrene ikke bor sammen uansett og jeg tror at de aller aller fleste foreldre vil sine egne barn alt godt og finner en løsning som de mener og tror er det beste for de:-)

 

 

Anonymous poster hash: 3ca78...9c3

Selvsagt er ikke denne ordningen synonymt med psykisk sykdom. Men poenget er at ved psykisk sykdom så er det som regel flere ledd, eller punkter som bidrar til sykdomsutbrudd. Særlig i kombinasjon med andre triggere som mobbing eller misbruk (på vår avdeling ser vi stor sammenheng mellom manglende tilhørighet og spiseforstyrrelser. Dette er fordi maten blir noe av det eneste ungdommen faktisk har kontroll på) Barn trenger en trygg havn, et tilholdsted hvor de kan kjenne seg 100% hjemme. Som sagt så har jeg hatt en del pasienter som føler seg mindreverdige og ekskludert fra begge foreldres nye familier. Skilsmisser, samlivsbrudd.. Det er utrolig skadelig for barna samme hvor mye man vrir og vender på det. Det er derfor jeg spør, hvorfor ta sjansen? Igjen, jeg tror det har med den høye forekomsten å gjøre. Vi tør ikke spørre oss selv om hvorfor det er skadelig, det vil bety at vi må ta et oppgjør med hvordan vi voksne velger å prioritere. Vår egoisme tillater oss ikke å gjøre det.

 

 

Anonymous poster hash: 9c0f7...310