Stakkars barn som ikke har noe fast bopel - 50/50 deling.

[Anonym bruker]

Kjenner jeg grøsser inni meg av dette. Lurer på hva disse barna sier om oppveksten sin når de blir store.

Tror virkelig foreldrene at det er ok å bo i en koffert, flytte hver uke liksom? Horribelt og egoistisk. Og IKKE til barnets beste. 

Anonymous poster hash: a3baa...514

[★julestjerne★]

Vil tru det er individuelt korleis dei taklar det.

 

Eg synes synd på folk som stadig synes synd på heterogene grupper utan å finne rom for at mange i gruppa muligens slettes ikkje synes synd på seg sjølv.

[Anonym bruker]

Vil tru det er individuelt korleis dei taklar det.

 

Eg synes synd på folk som stadig synes synd på heterogene grupper utan å finne rom for at mange i gruppa muligens slettes ikkje synes synd på seg sjølv.

Hvordan da? Du har spurt ungene? Tror du ungene har noe de skal ha sagt?

 

Anonymous poster hash: a3baa...514

[Gjest]

ENIG..... venninnen min hadde 50/50 til sine barn og det fungerte i 3 mndr føre eldstemann sa at NOK var NOK! Han ville bo fast på en plass. Case closed! Han var vel 11 år eller noe den gangen....Og takker foreldrene sin i dag, for at han fikk bo på et sted

[Anonym bruker]

Jeg bodde 50/50 fra jeg var 8 til jeg var 16 år. Var helt grusomt!! Følte meg alltid som gjest. Mamma hadde ny familie, pappa hadde ny familie og jeg passet liksom ikke inn noen steder for jeg bodde ikke fast noen steder. Jeg var hun som kom innom og var gjest i 1 uke av gangen.

Flyttet hjemmefra da jeg var 16 år. DA fikk jeg et hjem i form av en hybel.

 

Prøvde å si mange ganger til foreldrene mine, men de ville ikke høre etter. "Det fungerer så bra", mente de og "mor har krav på" og "far har krav på". Ingen tenke over hva jeg som barn burde hatt krav på. Et hjem, tilhørighet, slippe å flytte, slippe nytt hus med nye regler annenhver uke osv. var visst ikke noe jeg hadde krav på. Så lenge foreldrene mine var fornøyde......

Jeg følte det mer som om de slapp å ha meg annenhver uke enn at de ville ha meg annenhver uke.

 

Hatet 50/50-delingen!!!! Burde vært forbudt!

Anonymous poster hash: a058d...e81

[Anonym bruker]

ENIG..... venninnen min hadde 50/50 til sine barn og det fungerte i 3 mndr føre eldstemann sa at NOK var NOK! Han ville bo fast på en plass. Case closed! Han var vel 11 år eller noe den gangen....Og takker foreldrene sin i dag, for at han fikk bo på et sted

Så fint at foreldrene hørte på ham da. Tror nok at de ikke blir hørt, og ofte er jo barna så små at de ikke kan si i fra selv heller. 

 

 

Anonymous poster hash: a3baa...514

[Anonym bruker]

 

Jeg bodde 50/50 fra jeg var 8 til jeg var 16 år. Var helt grusomt!! Følte meg alltid som gjest. Mamma hadde ny familie, pappa hadde ny familie og jeg passet liksom ikke inn noen steder for jeg bodde ikke fast noen steder. Jeg var hun som kom innom og var gjest i 1 uke av gangen.

Flyttet hjemmefra da jeg var 16 år. DA fikk jeg et hjem i form av en hybel.

 

Prøvde å si mange ganger til foreldrene mine, men de ville ikke høre etter. "Det fungerer så bra", mente de og "mor har krav på" og "far har krav på". Ingen tenke over hva jeg som barn burde hatt krav på. Et hjem, tilhørighet, slippe å flytte, slippe nytt hus med nye regler annenhver uke osv. var visst ikke noe jeg hadde krav på. Så lenge foreldrene mine var fornøyde......

Jeg følte det mer som om de slapp å ha meg annenhver uke enn at de ville ha meg annenhver uke.

 

Hatet 50/50-delingen!!!! Burde vært forbudt!

 

Anonymous poster hash: a058d...e81

 

Det hørtes skikkelig pyton ut.   Klem til deg

 

Anonymous poster hash: a3baa...514

[Anonym bruker]

Jeg er så glad for at min samboer og jeg er enige om at jeg skal ha barna fast boende hos meg dersom det skulle bli brudd.

 

Jeg er jammen ikke så sikker på at jeg hadde "gitt meg" om han absolutt krevde 50/50 eller mer selv. Jeg hadde absolutt vært uenig i at det hadde vært til barnas beste at de bodde fast til han, altså han er en flott far på mange måter men det er nok en del områder hvor han ikke helt får det til, for å si det sånn. Det er ikke noe andre ser, eller noe jeg snakker om til andre, men jeg som bor i sammen med han ser det, og tar meg av en del mer enn han både på praktiske områder, utvikling som trenger oppfølging, og når det gjelder omsorg. Alle deler er nødvendig for å ha en velfungerende hverdag med barn. Mange vil si at begge foreldre nesten alltid er like godt egnet, men tenk dem om blandt de du kjenner. Det er slettes ikke alltid tilfelle. Men ikke sikkert han, eller andre, hadde sett det selv. Hva gjør man i slike situasjoner da? Jeg hadde nok tenkt at det var beste løsning med 50/50 i et slikt tilfelle hvor han ikke hadde gitt seg. Og når barna kan bestemme selv hadde jeg selvsagt nekta tid et var opp til barnet.

 

Anonymous poster hash: a9593...def

[Anonym bruker]

Jeg er så glad for at min samboer og jeg er enige om at jeg skal ha barna fast boende hos meg dersom det skulle bli brudd.

Jeg er jammen ikke så sikker på at jeg hadde "gitt meg" om han absolutt krevde 50/50 eller mer selv. Jeg hadde absolutt vært uenig i at det hadde vært til barnas beste at de bodde fast til han, altså han er en flott far på mange måter men det er nok en del områder hvor han ikke helt får det til, for å si det sånn. Det er ikke noe andre ser, eller noe jeg snakker om til andre, men jeg som bor i sammen med han ser det, og tar meg av en del mer enn han både på praktiske områder, utvikling som trenger oppfølging, og når det gjelder omsorg. Alle deler er nødvendig for å ha en velfungerende hverdag med barn. Mange vil si at begge foreldre nesten alltid er like godt egnet, men tenk dem om blandt de du kjenner. Det er slettes ikke alltid tilfelle. Men ikke sikkert han, eller andre, hadde sett det selv. Hva gjør man i slike situasjoner da? Jeg hadde nok tenkt at det var beste løsning med 50/50 i et slikt tilfelle hvor han ikke hadde gitt seg. Og når barna kan bestemme selv hadde jeg selvsagt nekta tid et var opp til barnet.Anonymous poster hash: a9593...def

Skrivefeil og autocorrect på siste setning. Det jeg mente var at når barnea var gamle nok til å kunne si sin mening selv så hadde de selvsagt fått bestemme det selv.

 

Anonymous poster hash: a9593...def

[Anonym bruker]

Barnemishandling. Kjenner en unge på fem år, som har vært flyttepakke hver uke siden hun var født. Og ikke nok med 50/50 nei. I tillegg til å bytte hjem hver mandag, bytter hun også hjem onsdager,så den andre foreldren kan se henne. Så da ser uken hennes slik ut mandag,tirsdag hos mamma, onsdag hos pappa, torsdag, fredag lørdag og søndag hos mamma, og neste uke omvendt. Og i tillegg har både mor og far ny familie, og nye barn, så den stakkars ungen overnatter hos besteforeldre på begge sider, minst en gang i uken.

Jeg personlig tror ungen blir helt ødelagt av dette. Men når jeg sier noe til forelderene, så snakker jeg for døve ører. Jeg tror hun kommer til å betale en høy pris som voksen for den ustabiliteten hun har i livet sitt. Hjertet mitt blør for henne. Fælt at jeg sitter og ser på det, men ikke kan gjøre noe.

 

Anonymous poster hash: f898e...d7c

[N.N]

Trur dette er veldig individuelt, med fleire faktorar inne i biletet, bla personligheten til bornet, korleis tone foreldra har seg i mellom og kor godt dei samarbeidar, for å nemne nokon. Me har hatt ei slik løysing sia guten vår var 4 år, no er han snart 10. Han synest sjølv det er greit, og noko han sjølv vil. Men han er ikkje gjest 2 plassar då, han bur 2 plassar. Me spør han regelmessig kva han synest om ordninga, veldig viktig å snakke med ungane, og at dei føler dei blir høyrt og respektert. Er kun 200m mellom heimane, og han kan alltid gå bort til den motsette heimen enn der han bur, dersom han vil det.

[*Miss Marple*]

Jeg har ingen personlig erfaring, men syns selvsagt at alle bør få ha et fast hjem og slippe å bo i koffert.

 

Når det er sagt, så ser jeg ikke den store forskjellen på 50/50 kontra 60/40. Hvorfor er det då mye verre å skifte bolig annenhver mandag og være syv dager hos hver enn å skifte annenhver onsdag og være ni/fem? Blir man ikke like rotløse av det?

[Anonym bruker]

dette er et supervanskelig tema.

har ikke problemstillingen selv men klarer ikke forestille meg hvordan vi skulle løst dette.

får vondt i magen av tanken på å være helgemamma. men blir også veldig.lei meg av tanken på at barna skulle få se pappaen sin mindre enn meg. Håper vi aldri måtte oppleve dette. barna er jo såklart viktigst, så da.nåtte vel skolevei, omgangskrets ol. vært avgjørende faktorer.

 

bodde 50/50 selv i ett år, 11-12 år. ikke helt ideelt..

 

Anonymous poster hash: b58d1...8b8

[N.N]

Jeg har ingen personlig erfaring, men syns selvsagt at alle bør få ha et fast hjem og slippe å bo i koffert.

Når det er sagt, så ser jeg ikke den store forskjellen på 50/50 kontra 60/40. Hvorfor er det då mye verre å skifte bolig annenhver mandag og være syv dager hos hver enn å skifte annenhver onsdag og være ni/fem? Blir man ikke like rotløse av det?

Eit godt innspel! :-)

 

I ei ideell verd hadde dette ikkje vore ei relevant problemstilling, men verda er diverre ikkje slik.

Synest det blir for enkelt å generalisere slik som nokon gjer, livet er ikkje alltid svart/kvitt.

 

Når det er sagt, er det ikkje slik at å setje born til verda, er den mest egoistiske handlinga av alle?

Veldig mange meinar det...

[Anonym bruker]

Har en ung kollega som vokste opp med en slik ordning, hun sier det var helt forferdelig. Det er alle de små tingene som til sammen gjør at man føler man bor i en koffert, yndlingsbuksa som ligger i vaskemaskinen når det er flyttedag, skoleboken du glemte igjen hos pappa når du skal gjøre lekser hos mamma, vennene som har glemt hvem du bor hos denne uken og ringer på feil sted osv osv osv. Hun sa flere ganger at hun ville bo på bare ett sted, men hverken mammaen eller pappaen var villig til å gi fra seg av tiden med henne...

 

Da hun ble 16 år gikk hun selv til barnevernet og spurte om de kunne hjelpe henne med økonomiske ordninger så hun kunne flytte hjemmefra. Hun fikk en hybel, støtte fra lånekassen, bidrag fra foreldrene og litt annen støtte og flyttet hjemmefra da hun begynte på videregående. Hun sa det var så utrolig deilig, å kunne pakke klærne sine inn i et skap og bare ha de der, pynte og henge opp gardiner, for nå hadde hun bare ett hjem og kunne falle til ro der, ikke noe mer flytting og stress.

 

Hun er i dag i 20-årene og unner ingen den samme rotløse tilværelsene og stresset ved å være på flyttefot hele tiden. Hun sier også at det skulle vært forbudt.

Anonymous poster hash: db0ef...c33

[BareMas]

Trur dette er veldig individuelt, med fleire faktorar inne i biletet, bla personligheten til bornet, korleis tone foreldra har seg i mellom og kor godt dei samarbeidar, for å nemne nokon. Me har hatt ei slik løysing sia guten vår var 4 år, no er han snart 10. Han synest sjølv det er greit, og noko han sjølv vil. Men han er ikkje gjest 2 plassar då, han bur 2 plassar. Me spør han regelmessig kva han synest om ordninga, veldig viktig å snakke med ungane, og at dei føler dei blir høyrt og respektert. Er kun 200m mellom heimane, og han kan alltid gå bort til den motsette heimen enn der han bur, dersom han vil det.

Slik du beskriver deres løsning tror jeg er den mest ideele løsningen på en fordeling som jeg egentlig mener er dårlig. Ettersom dere har då kort vei mellom dere, kan fremdeles barnet føle seg hjemme i nærområdet. Jeg tenker også at om barnet skal ha to hjem bør det også være åpent for å gå litt imellom, hjemmene skal tross alt være hjemme når han ikke er der også.

 

Jeg må legge til at jeg har ingen personlig erfaring med 50/50, men klarer ikke for mitt bare liv å se for meg hvordan det er å "bo i en koffert" som noen kaller det, og kanskje aldri føle seg hjemme noen plass. Jeg har flyttet en del i barndommen, men som en samlet familie, og det har gjort sitt til at jeg i voksen alder kjenner på en rotløshet og usikkerhet som jeg ikke unner noen.

[Anonym bruker]

Hvordan hadde du selv som voksen hatt eller følt det om DU måtte bytte soveplass hver uke? Bare det og skulle sove et annet sted noen ganger i uka og annen hver helg?

 

Jeg hadde selv 1 dag i uka og annenhver helg hos pappa. slitsom tnok det. Følte meg aldri hjemme hos han, med den nye familien.

 

Kan virkelig ikke tenke meg at et barn som bor 50/50 får noe tilhørlighet noe sted, og hvertfall ikke om mor og far har hver sin nye familie.

 

Dessverre, uten at jeg hadde noe jeg skulle sagt, står barna mine i den situasjon at vi ikke er sammen lenger. Og at de må være borte annenhver helg. men i uka kommer far hit og er sammen med de noen timer.

egentlig burde det være oss foreldre som måtte flytte på oss. ikke barna

Anonymous poster hash: c6f49...c52

[N.N]

 

Trur dette er veldig individuelt, med fleire faktorar inne i biletet, bla personligheten til bornet, korleis tone foreldra har seg i mellom og kor godt dei samarbeidar, for å nemne nokon. Me har hatt ei slik løysing sia guten vår var 4 år, no er han snart 10. Han synest sjølv det er greit, og noko han sjølv vil. Men han er ikkje gjest 2 plassar då, han bur 2 plassar. Me spør han regelmessig kva han synest om ordninga, veldig viktig å snakke med ungane, og at dei føler dei blir høyrt og respektert. Er kun 200m mellom heimane, og han kan alltid gå bort til den motsette heimen enn der han bur, dersom han vil det.

Slik du beskriver deres løsning tror jeg er den mest ideele løsningen på en fordeling som jeg egentlig mener er dårlig. Ettersom dere har då kort vei mellom dere, kan fremdeles barnet føle seg hjemme i nærområdet. Jeg tenker også at om barnet skal ha to hjem bør det også være åpent for å gå litt imellom, hjemmene skal tross alt være hjemme når han ikke er der også.

Jeg må legge til at jeg har ingen personlig erfaring med 50/50, men klarer ikke for mitt bare liv å se for meg hvordan det er å "bo i en koffert" som noen kaller det, og kanskje aldri føle seg hjemme noen plass. Jeg har flyttet en del i barndommen, men som en samlet familie, og det har gjort sitt til at jeg i voksen alder kjenner på en rotløshet og usikkerhet som jeg ikke unner noen.

Ja, du har vel kanskje rett, eg aksepterar i alle fall meininga di, og respekterar at ikkje alle har samme syn, på ei ganske kjedeleg sak. Diverre trur eg at det i framtida vil vere enno meir vanleg med splitta familiar. Håpar sjølvsagt at eg tek feil.

 

Eg kan også legga til at eg enno er singel etter brotet, eg finn det vanskeleg å byrja på nytt sjølv etter alle desse åra. Kanskje litt ubevisst, men eg innbiller meg at det er best for guten min. Terskelen for å prøva på nytt, er veldig høg, for å seie det slik...

[Anonym bruker]

Det kommer innspill her ift at det er viktig å snakke med barna og om barn som stadig blir spurt om ordningen fungerer og at barna liker det.

 

Det er nok individuelt hvordan barn takler det. MEN, noe foreldre har altfor lett for å glemme, det er hvor vanvittig lojal barn ofte er, og hvordan barn ønsker å gjøre det beste for sine foreldre (i det store, snakker nå ikke om hverdagskrangler og trass). Og dette gjør altfor mange barn til perfekte små løgnere, som foreldrene vil være de siste til å gjennomskue!

 

Dette har jeg erfart selv, og jeg vet om flere andre som sier det samme om sine erfaringer med skilte foreldre.

Jeg bodde mye mer enn 50 % hos min mor fordi min far hadde jobb som medførte at han var mye borte. Når han var hjemme var jeg mye hos ham, men varierte mye, avhengig av hvor opptatt han var.

Når jeg ble spurt - for mine foreldre spurte meg! - så svarte jeg alltid at jeg ikke hadde noen problemer med ordningen, at jeg til og med likte ordningen, at ordningen gjorde at jeg aldri kjedet meg eller gikk lei, at jeg virkelig ønsket å fortsette å ha det slik jeg hadde det. Når andre spurte meg hvordan det var å ha skilte foreldre (enten det var andre venner som barn, eller andre voksne) så svarte jeg alltid at det ikke var noen problemer å ha det. Og vet dere - jeg greide til og med å overbevise meg selv om at jeg trodde på det jeg sa!

Det var ikke før jeg var bikket 20 at jeg innså hvor ekstremt stor belastningen hadde vært, hvor ustabil tilværelsen min hadde vært fra jeg var 6 år. Jeg forstod hvorfor jeg rømte inn i bøkenes verden - for en bok kunne jeg ta med meg mellom hjemmene, den var stabil der alt annet ikke var det.... i hvert fall inntil jeg hadde lest ut den boken. Jeg passet alltid på å ha en bok jeg holdt på med... Og jeg leste mye....

 

Fremdeles merker jeg at jeg har ingen virkelig følelse av å høre til noe sted, det er ikke noe som er "hjemme", jeg har alltid en uro i meg som lurer på hvor lenge blir jeg boende her, da...

Jeg sliter fremdeles med sånne dustete ting som å pakke ut av kofferter og handlenett - for det er jo ingen vits siden de sikkert snart skal brukes igjen (jeg reiser i dag sjelden). Det er nesten som det ligger en trygghet i det å ha en koffert halvveis utpakket stående.

 

Mine foreldre gjorde det de trodde var best, de snakket med meg, hørte på hva jeg tilsynelatende ville. Og det jeg ville var som regel alltid det som passet dem. For hva ville skje om jeg sa at nå ville jeg heller ha en slik og slik ordning? Jo, mamma ville blitt lei seg fordi det ville innebære at jeg var mindre der - i et barns øyne er det det samme som å såre moren sin og si at du ikke er så glad i henne mer. Og pappa, vel, pappa måtte byttet jobb, noe som aldri, aldri ville kommet på tale - for jobben går jo foran alt. Så for pappa ville jeg blitt et problem, og jeg ønsket jo ikke at pappa skulle se på meg som et problem, for problem er man ikke særlig glad i..... og dessuten ville jeg ikke gi pappa skyldfølelse hvis jeg krevde noe som han ikke kunne (ville) følge opp.

 

Barns vilje til å tilfredsstille foreldrene sine er et poeng som sjeldent blir tatt frem i slike diskusjoner. Og hvorfor? Fordi det gir foreldre som skiller seg for stor følelsesmessig belastning, tror jeg. Da blir det lettere å se på det ytre, at barna tilsynelatende fungerer bra og tilsynelatende er lykkelige. Jeg fungerte ypperlig utad, hadde masse venner, var glad, hadde gode karakterer.... og en enorm ensomhetsfølelse over å ikke høre ordentlig til noe sted. Men dette snakkes ikke om - og det vanskeliggjøres av at barna ofte ikke er oppmerksomme på dette selv en gang fordi de så desperat ønsker at foreldrene skal være glade. Barn tror ofte at det er noe galt med dem selv hvis foreldrene ikke har det bra, og derfor er også barn villige til å gå veldig langt for å holde foreldrene mest mulig lykkelige...

Anonymous poster hash: 5af5b...d1a

[Appelsinpiken]

Vi har ikke 50/50 ( men ønsker oss en 60/40 deling), og vi er så heldige at jenta sier hun er verdens heldigste som har to hus og to rom. Og to familier. Har hatt det slik siden hun var 1 år (er 4 nå), så får vi bare håpe at hun ser på det slik i femtiden også. Selv om hun bare er her 30%, så trenger hun ikke ta med seg noe ( med mindre det er noe hun vil vise til andre forelderen) da vi har dobbelt opp av absolutt alt. Og hun er ikke på besøk, hun bor her!

 

Stemor til verdens beste bonusbarn <3

[LillaGorilla♥♥]

Et vennepar av meg prøvde etter skilsmissen å være dem som flyttet annenhver uke. Dvs at barna bodde i sitt faste hjem hele tiden, mens foreldrene skaffet seg hver sin leilighet og var hhv der og i huset med ungene 50/50.

 

De sluttet med det etter kort tid. Fordi det var så slitsomt å flytte imellom hele tiden. For dem.

 

- Akkurat det burde kanskje fortelle dem noe...

[Anonym bruker]

Vi har ikke 50/50 ( men ønsker oss en 60/40 deling), og vi er så heldige at jenta sier hun er verdens heldigste som har to hus og to rom. Og to familier. Har hatt det slik siden hun var 1 år (er 4 nå), så får vi bare håpe at hun ser på det slik i femtiden også. Selv om hun bare er her 30%, så trenger hun ikke ta med seg noe ( med mindre det er noe hun vil vise til andre forelderen) da vi har dobbelt opp av absolutt alt. Og hun er ikke på besøk, hun bor her!

 

Stemor til verdens beste bonusbarn <3

Tviler ikke på at intensjonen til deg og faren til barnet er det beste, men jeg håper virkelig at dere ikke prøver å øke samværet. En 4-åring vil ikke klare å se sitt eget beste, og det beste er som regel et fast hjem og en besøksordning til den andre foreldreparten. "Dere ønsker dere en 60-40 deling".. Drit i hva dere ønsker dere, og tenk på barnet som må leve dette livet.

 

Anonymous poster hash: 8d4dd...e2a

[N.N]

Ein interessant debatt dette her, og faktisk ein av dei få trådane der saklighetsnivået har vore høgt! :-)

Takk for det!

 

Men kva er eigentleg den mest ideelle ordninga da?

Kva meinar De, som er så mot 50/50 ordninga?

 

Og er det faktisk heilt utenkeleg, at enkelte born kan meine at 50/50 er best?

[Anonym bruker]

Kjenner et par som nylig har blitt separert. De har tre barn. Der bytter FORELDRENE bopel hver uke. Et felles hus (det som var deres hjem) samt at hver av foreldrene har funnet seg egen hybel de bor på når de ikke bor i huset. Kjempefint for barna som slipper å flytte! Jeg ser litt lenger å tenker på vedlikehold av felles-huset, hvem klipper plen, måker snø, reparerer ditt og datt osv. samt at det blir dyrt å ha to hybler i tillegg. Men løsningen skal visstnok fungere fint for de!

Anonymous poster hash: c1319...687

[Anonym bruker]

Vil tru det er individuelt korleis dei taklar det.

 

Eg synes synd på folk som stadig synes synd på heterogene grupper utan å finne rom for at mange i gruppa muligens slettes ikkje synes synd på seg sjølv.

Dette svaret blir litt tåpelig fordi det her er snakk om barn hvor foreldrene bestemmer hvordan fordelingen skal være. Barna kan ikke velge, derfor kan man selvfølgelig synes synd på dem. Det er noe annet med mennesker som velger en livsførsel vi ikke ville valgt. Jeg er for øvrig enig med hi.

 

Anonymous poster hash: 04603...e17