Henger seg opp i mitt sosiale liv..

[Anonym bruker]

Gud hvor det irriterer meg at enkelte personer på død og liv skal legge seg borti mitt sosiale liv!

 

Etter at jeg ble sammen med min kjære mann, så flyttet jeg til bygda. Så jeg kunne bare vinke farvel til bylivet og studievenner som jeg ofte dro på cafe, eller festet med.

Vi skled jo bare mer og mer fra hverandre etter som årene gikk.

 

Jeg fikk meg nye jobber, og håpet på å kanskje bli bedre kjent med noen. Men der håpet jeg visst for mye. For det eneste som sto i hodene til kollegene mine var arbeidskonkurranse, sladder og mobbing.

Jeg har en annen dialekt, så jeg var veldig klar over at jeg lett kunne utpeke meg som annerledes. Så jeg holdt kjeft, og fokuserte kun på jobben og kundene:)

 

Nå sitter jeg hjemme med en baby på 5 mnd, og synes det er utrolig deilig å kunne være hjemme alene. Å få tid til seg selv er rene luksusen, synes jeg.

Men jeg får nå inntrykk av at det er om og gjøre å renne mest mulig dørene ned til folk.

OG at en blir bedømt utigfra hvor stor vennekrets man har.

Så sosialt sett, blir jeg vel ansett som en taper tydeligvis:) Jaja..

Svigersøsteren min som kommer fra stedet vi bor på nå, er ute og fester hver helg.

Men dette ser jeg ikke behovet for selv. Jeg er ikke avhengig av å drikke alkohol for å ha det gøy. Ikke har jeg noen spesiell å drikke med heller, enn min manns kompiser.

 

Jeg får av og til forespørsler fra noen venner av meg om jeg vil finne på noe en dag.osv.

Men det er ikke bestandig at jeg føler jeg har tid til å være sosial, med et lite barn, husbyggingsprosjekt, og et hjem som jeg må ta meg av.

Jeg føler jeg rett og slett ikke har behov for å være sosial:) Jeg har nok med meg selv som sagt, og har nok å pusle med i hverdagen. Og jeg trives med det.

Blir lett sliten av å være med folk jeg overhode ikke har kjemi med.

 

Jeg er per dags dato med i en barselgruppe, men alle er fra bygda. Og det eneste som opptar dem er håndball, baksnakking/sladder av andre bygdefolk, i tillegg til at de ikke gjør annet enn å være sosial. De liker også å framstå som plettfrie..

 

Hvordan jeg vil beskrive meg selv?

 

Jo:) Jeg er jente med et utseende som ikke skremmer folk vekk.

Er jordnær, og tøyset ikke så mye. Kan lett diskutere hverdag og politikk.

Sladder liker jeg, men er uhyre forsiktig med å snakke negativt om andre, da jeg vet enkelte liker å ta andre på den måten.

 

Jeg kommer lett i kontakt med utenlandske damer som er godt integrert i Norge, med en god utdannelse, jobb osv.

Personlig så synes jeg at utlendinger ikke er like skumle som norske damer, da de stort sett er glade og utadvendte.

Opplever ofte å bli frosset ut av fellesskapet med damer på min egen alder, noe jeg aldri får noe ordentlig svar på. Det bare plutselig skjer. Og da tenker jeg ofte at de gjør dette forde det ikke tar seg ut for dem å henge med ei dame som har så lav sosial makt på bygda.

 

Men jeg opplever personlig å bli godt likt:) Men bare ikke av alle..

I jobbsammenheng kommer det kunder som gjerne vil slå av en prat med meg, og mange av dem har hintet om at de vil finne på noe på fritiden.

But, damn!

Dette er stort sett menn, og eller godt voksne damer!

Jenter på min alder styrer helst unna meg. Noe jeg ikke vet hvorfor.

 

Jeg liker uansett ikke å henge med overfladiske folk, som lever og ånder for å vise seg som mest mulig populære. Har erfart tidligere at slike personer er utrolig lette å bite seg ut med. Man kan ikke prate om hva som helst, uten å bli sett på som rar

 

Bare for å avdekke eventuelle misforståelser så vil jeg gjerne ha flere venner.

Men jeg har fått inntrykk av at utrolig mange følger strømmen på bygda. Det er ikke lov å skille seg ut!

Har desverre oppdaget at mange av kvinnene her driver og nekter mennene deres i å snakke til meg:/ Og det gjør meg utrolig trist!

For menn flest er de siste til å dømme andre i detaljer, og jeg har alltid vært på bølgelengde med menn.

Forstår ikke hvorfor kvinnene gjør dette, når de selv vet at jeg snart er godt gift med dn mann aldri ville byttet ut med noen annen.

 

Får desverre tanker om at de gjerne ber dem holde seg unna meg for å ekskludere meg enda mer..

 

Til opplysning så et jeg på ingen måte flørtende. Jeg kler meg heller ikke vulgært.

Noen sier jeg er pen, mens andre mener jeg er stygg. Mens jeg personlig vil si at jeg har et hyggelig utseende som får folk til oppfatte meg som åpen og koslig:)

Men men.., jeg er innforstått med det at andre kan ha en helt annen oppfatning av meg enn hva jeg selv har.

Noen har nå sagt at jeg utstråler både tillit og positivitet. Noe jeg er glad for å bære med meg, for jeg vet at jeg er en person som setter pris på livet:)

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Men skal innrømmet jeg i dag våknet og plutselig fikk tanker rundt dette.

Konen til min samboers mann har nemlig før hengt seg veldig opp i om jeg er ute i det hele tatt. Noe jeg selvfølgelig er da:P Jeg drar på butikken, og møter på kjentfolk av og til. Lufter bikkja, triller turer med min kjære datter. Spaserer meg skogsturer med mannen og har det bra:)

Men jeg fyller ikke huset med besøk i hytt og pine!

Nå i ettertid prater denne konen om andre personer som hun mener er ensomme. Og jeg føler at hun gjør dette fordi hun vil hinte til mitt liv:P

Synes det er utrolig rart..

Jeg går jo ikke rundt og bekymrer meg for hvem som er minst sosiale, eller har minst besøk:D

Kona til svigerfar er ikke norsk, og har mange venninner fra samme opprinnelsesland, som besøker henne daglig. Og jeg hadde virkelig ikke orket dette racet som hun har..

 

Hva tror dere om situasjonen min, damer?

Flere som kjenner seg igjen og vil dele sine historier?

 

 

Anonymous poster hash: 2019e...5be

[Anonym bruker]

Jeg tror du er temlig selvsentrerte og glemmer at om du har sakt nei takk til å bli med på ting noen ganger, uten heller å ta initiativ selv til noe annet, slutter folk å spørre deg. Det betyr ikke at du blir frosset ut, bare at de ikke gidder spørre noen som de vet kommer til å si nei.

Det virker også som om du ser ned på damene der du bor nå. Det er ikke noe godt utgangspunkt for venskap.

Hvis du vil ha venner så må du bruke tid på dem. Gjør du ikke det, selv om du ikke egentlig har lyst akkurat da, kan du heller ikke klage om den dagen kommer da du gjerne skulle hatt noen å prate med og det ikke er noen der.

 

Anonymous poster hash: b46f5...fbc

[valkyrien]

Du skriver på en måte som får meg til å tenke at du synes du er bedre enn alle de fra bygda.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest innlegget, bare skrollet over. Men jeg la merke til at en setning begynte med det fantastiske uttrykket: Konen til min samboers mann... ! Fikk meg en god latter og satser på at det er skrivefeil og ikke et ekstremt komplisert familieforhold

 

Anonymous poster hash: f884f...47c

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke innlegget ditt, eller problemet da. Forstår ikke hva all den teksten skal forklare!!!

 

Anonymous poster hash: 8e6b6...06c

[Anonym bruker]

Klarer ikke følge deg.

Du dømmer alle du jobber med som slarvete mobbere. Barsegruppa har bare damer som ikke vil prate med deg. Altså du er venneløs.

Neste øyeblikk sier du venner ber deg med ut men ikke alltid du har lyst. Hvor kom de vennene fra da du er venneløs?

Mitt inntrykk er at det er du som er hovedproblemet. Du dømmer alle kvinner i denne bygda som slarvete, uinteressante, dømmende mobbere. Har du forsøkt å bli venn med dem?

Du virker utrolig sær.

 

Anonymous poster hash: fccab...ded

[Anonym bruker]

OK:) Men jeg vet jo at jeg ikke er bedre enn andre da.

De fleste som bor her har veldig gode jobber, og de fleste er også oljefolk.

Økonomien min er også dårligere, og jeg sliter med å finne meg jobber med faste stillinger i.

 

Likevel føler jeg meg bra nok, og synes det er trist at viktigheten blir målt i populæritet.

Det er ikke slike verdier en bør ha.

 

Faktumet er at jeg er fornøyd med livet mitt, til tross for de sosiale mangler jeg måtte ha.

Jeg har stort sett valgt dette selv, da jeg trives i eget selskap.

Og det er helt riktig at jeg er egoistisk som helst vil henge med folk jeg føler det er bunnklang i, og eller de jeg føler kjemi med.

 

Vet ikke hvorfor jeg er slik. Men når jeg uansett må være med enkelte personer, så føler jeg at jeg må igjennom en enorm tilpasning.

Og da prater jeg bare om fugler og trær, og om snøen som falt i fjor. Bare for at jeg ikke skal risikere noe galt.

Det er i grunn skummelt å være den som skiller seg ut, og det kan en fort gjøre om en blir for personlig i sin væremåte.

 

Der jeg bor nå er det vanlig at folket er lukket, og ikke slipper fremmede så lett innpå seg.

Og jeg kommer fra et sted hvor det er vanlig å slå av en prat med fremmede:) Jeg kan prate ganske mye, så det kan tenkes at mange blir irriterte over det. Da nykommere på et sted, helst bør være stille og ydmyk, inntil fe blir godkjent i en gjeng eller to.

Etter min mening oppfører jeg meg ydmyk overfor andre, men kan ikke legge skjul på at jeg er glad i å prate

Det er derfor jeg helst vil være i seviceyrker.

Kan ikke skryte på meg av å ha større ambisjoner i livet.

Jeg jager ikke etter å være berømt eller populær.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 2019e...5be

[Anonym bruker]

Hva er egentlig poenget ditt? Har du en diagnose?

 

Anonymous poster hash: 7375f...be7

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest innlegget, bare skrollet over. Men jeg la merke til at en setning begynte med det fantastiske uttrykket: Konen til min samboers mann... ! Fikk meg en god latter og satser på at det er skrivefeil og ikke et ekstremt komplisert familieforhold Anonymous poster hash: f884f...47c

Hahha!

 

Skrev teksten i full fart, så vet ikke helt hvordan dette skjedde, men du skjønte nok poenget;)

 

TS

 

Anonymous poster hash: 2019e...5be

[Anonym bruker]

Ja! Jeg prøver også å finne ett poeng eller ett spørsmål.

For meg blir dette et langt selvsentrert innlegg typ... Se på meg så fantastisk og jordnær jeg er.

Du fremstår her som lille frøken perfekt.

Godt mulig du ikke er slik men det jeg leser gir et slikt bilde.

 

Anonymous poster hash: fccab...ded

[Anonym bruker]

Ja! Jeg prøver også å finne ett poeng eller ett spørsmål.

For meg blir dette et langt selvsentrert innlegg typ... Se på meg så fantastisk og jordnær jeg er.

Du fremstår her som lille frøken perfekt.

Godt mulig du ikke er slik men det jeg leser gir et slikt bilde. Anonymous poster hash: fccab...ded

Det var et fint kompliment, men desverre så føler jeg det ikke slik

Tror mange opplever meg som spesiell, og ser på meg som en taper uten et synlig sosialt liv.

 

Kjenner meg likevel i det du sier med "lille frøken perfekt".

Noen som ikke har kjent meg så godt,slengte dette etter meg for en god stund siden.

Men tror dette skjedde forde jeg valgte å holde meg på avstand, i og med at jeg følte at jeg ikke helt passet inn i en gjeng. Tror jeg følte den gangen at de var litt skumle, da jeg er en rolig og mild type.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 2019e...5be

[Pengetreet]

Tror nok du har opplevd et lite kultursjokk. Det er gjerne annerledes kultur på landsbygda enn i byene. Du skriver innledningsvis at du reiste fra venner, kafebesøk og festing. Men når folk fra ditt nye hjemsted prøver å  inkludere deg så er du ikke interessert.

 

Mitt tips er at du må prøve å se forbi det ytterste laget i de du møter og gi dem en sjanse. Melder du deg helt ut fra lokalmiljøet så blir det lagt merke til.

Og tro meg, de merker nok hva du synes om dem.

[Anonym bruker]

Tror nok du har opplevd et lite kultursjokk. Det er gjerne annerledes kultur på landsbygda enn i byene. Du skriver innledningsvis at du reiste fra venner, kafebesøk og festing. Men når folk fra ditt nye hjemsted prøver å  inkludere deg så er du ikke interessert.

 

Mitt tips er at du må prøve å se forbi det ytterste laget i de du møter og gi dem en sjanse. Melder du deg helt ut fra lokalmiljøet så blir det lagt merke til.

Og tro meg, de merker nok hva du synes om dem.

Det var et godt råd.

Jeg vil gjerne gi dette et forsøk, men tror jeg trenger å bygge opp psyken min først.

For som du sier så er jo ikke folk dumme. Og mange av dem kan være i god stand til å lese meg som en åpen bok.

Jeg trekker meg for lett unna når jeg merker noe som gjør meg skeptisk.

Hvordan folk ser ut har aldri vært viktig for meg, men hvordan di ter seg sier alt.

Folk som hvisker og tisker, snakker nedsettende om folks lavere status osv, ønsker jeg egentlig å holde meg unna når jeg kan. Men i min hverdag kan dette bli en utfordring når man nå bor i et nabolag med alle:)

 

Mottar gjerne flere tips i hvordan jeg bør oppføre meg, og legge lokk på de usikre følelsene som dukker opp. Når jeg utsettes for slike karakterer.

Er venner med noen av dem, men jeg blir så bekymret for at jeg kan bli dratt med i dragsuget med baksnakking og negativitet.

Har før sagt at jeg ikke ønsker å delta i baksnakking. Men det fikk jeg svi for, og ble baksnakket selv.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 2019e...5be

[Anonym bruker]

Den største forskjellen med å flytte til bygda er nok at man mister anonymiteten. Det er vel dette du føler på nå. Bare vær deg selv, men prøv å ikke være dømmende ovenfor de andre heller. Virker som om du har satt alle i samme bås. Er nok mange som bare prøver å tilpasse seg, men har mye mer på lager om du tar deg tid til å bli kjent med dem.

Anonymous poster hash: 412f4...55d

[Pengetreet]

 

Tror nok du har opplevd et lite kultursjokk. Det er gjerne annerledes kultur på landsbygda enn i byene. Du skriver innledningsvis at du reiste fra venner, kafebesøk og festing. Men når folk fra ditt nye hjemsted prøver å  inkludere deg så er du ikke interessert.

 

Mitt tips er at du må prøve å se forbi det ytterste laget i de du møter og gi dem en sjanse. Melder du deg helt ut fra lokalmiljøet så blir det lagt merke til.

Og tro meg, de merker nok hva du synes om dem.

Det var et godt råd.

Jeg vil gjerne gi dette et forsøk, men tror jeg trenger å bygge opp psyken min først.

For som du sier så er jo ikke folk dumme. Og mange av dem kan være i god stand til å lese meg som en åpen bok.

Jeg trekker meg for lett unna når jeg merker noe som gjør meg skeptisk.

Hvordan folk ser ut har aldri vært viktig for meg, men hvordan di ter seg sier alt.

Folk som hvisker og tisker, snakker nedsettende om folks lavere status osv, ønsker jeg egentlig å holde meg unna når jeg kan. Men i min hverdag kan dette bli en utfordring når man nå bor i et nabolag med alle:)

 

Mottar gjerne flere tips i hvordan jeg bør oppføre meg, og legge lokk på de usikre følelsene som dukker opp. Når jeg utsettes for slike karakterer.

Er venner med noen av dem, men jeg blir så bekymret for at jeg kan bli dratt med i dragsuget med baksnakking og negativitet.

Har før sagt at jeg ikke ønsker å delta i baksnakking. Men det fikk jeg svi for, og ble baksnakket selv.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 2019e...5be

 

I et lite lokalsamfunn blir det lett gjennomsiktig og man blir veldig synlig. Det kan være både positivt og negativt. Du trenger ikke å bli dratt med i baksnakking, men det kan lønne seg å ikke moralisere ovenfor de andre. Jeg har selv flyttet fra byen til landsbygd og kjenner igjen problemstillingen. Jeg avskyr baksnakking, men jeg har akseptert at jeg ikke kan forandre andre mennesker. Jeg baksnakker ikke selv og gradvis har de jeg omgås "skjerpet seg" i nærheten av meg  Å spekulere på hva de snakker om bak min rygg velger jeg å ikke bruke energi på.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener HI, og jeg syns ikke du høres negativ ut!

Det handler slik jeg ser det om respekt for andre, og ikke baksnakke, samtidig som man skal være seg selv og kjenne sine egne grenser mtp sitt sosiale liv.

Er det riktig å bli "frosset ut" fordi man ikke har samme kapasitet/interesse for å være sosial som andre?

Jeg trenger MYE tid for meg selv, og merker at mange har liten forståelse for det. Jeg klarer heller ikke å "henge med" i samtalen dersom det blir for mye "kjerringprat", og føler meg skikkelig utenfor. Det sliter meg rett og slett ut.

Anonymous poster hash: 1e3de...038

[Anonym bruker]

Der har du mange av grunnene for at jeg aldri hadde giddet å bo på landet (som voksen altså, jeg er selv oppvokst på landet)- kjenner så altfor godt til hvordan det er og er altfor glad i min anonymitet.

 

Men for å gi deg et råd, når du først er havnet der du er: Jeg tror jeg ville bare prøvd å ikke ta deg selv så høytidelig, og bruk de sosiale ferdighetene dine til å lese og lære "spillet"/omgangsformen (ikke det at jeg er så flink til det selv, dessverre...) Slik ufarliggjør du deg selv, og så blir du bedre kjent med alle og ser de raskt i et annet lys.

 

Anonymous poster hash: f408f...b1e