Mannen er lite snakkesalig, og mener jeg ikke har noe med hans privatliv

[Anonym bruker]

Er jeg hensynsløs og storforlangende?

Han har tidligere gått på antidepressiva. både mens vi var sammen og før vi ble sammen. Når jeg spør om dette blir han aggressiv og sint på meg. Dette har ikke jeg noe med, sier han.

Nå er jeg redd han er blitt dårligere igjen (tar det bare ut hjemme. Familie og kolleger merker ingenting). Får ikke vite om han tar medisiner. Dette var en privatsak og det må jeg akseptere.

Når jeg spurte om han kunne lese litt om psykiske lidelser ble han rasende og sa at dette hadde jeg ikke noe med. At jeg var grunnen til at han ble sint, og at jeg fornærmet han. Jeg vil VIRKELIG bare hans beste. Det er vondt og slitsomt å leve i et forhold der jeg føler meg mislikt og til tider forhatt.

 

Anonymous poster hash: b577c...3f4

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd å forklare ham stille og rolig at hans adferd hjemme har endret seg og at dette nå går ut over deg (og evt barn). Jeg ville spurt ham hvorfor han har endret seg i det siste.

Hvis han ikke vil svare så ville jeg gitt helt konkrete eksempler på hvordan hans adferd har endret seg, og så ville jeg spurt ham igjen hvorfor han har endret seg.

Og ikke minst, jeg ville spurt ham om hva han har tenkt å gjøre for å endre denne nye adferden.

 

Hvis han da går i vranglås og ikke vil snakke, så ville jeg satt hardt mot hardt. Sagt at du ønsker ham i livet ditt, men at du ikke vil og ikke aksepterer å leve med en mann som er blitt slik han nå er blitt uten at han vil gjøre noe med det.

 

Jeg har en person som står meg nær som får lignende episoder. Jeg vet at personen har flere psykiske diagnoser, er umedisinert. Jeg får ikke vite hvilke diagnoser, fordi personen anser dette som sin privatsak.

Jeg prøvde å forklare at jeg trenger å vite hva det er personen sliter med for å kunne hjelpe eller være mer forståelsesfull, men personen blånektet. Til slutt ble dette så ille at jeg måtte si at da måtte jeg kutte kontakten, fordi jeg ikke lenger kunne leve med den ustabiliteten og alt det negative. Jeg ble nemlig også møtt med samme argument som din mann bruker - at det er en privatsak og at det bare var min feil at personen "klikket" fordi jeg fornærmet og var stygg (personen er trolig delvis paranoid, sammen med noen andre diagnoser, inkl. depresjon).

Jeg satte hardt mot hardt en gang tidligere, krevde at personen måtte begynne i behandling hvis jeg skulle ha mer med personen å gjøre. Dette ble ikke tatt godt imot og jeg hadde minimalt med personen å gjøre. Etter et nesten et par år begynte personen likevel i slik behandling, og ting gikk bedre og vi hadde igjen kontakt. Men, så var personen visstnok "frisk", sluttet behandlingen, ting ble virkelig ille, og etter det har jeg måttet kutte helt.

 

Slik du lever nå må du forholde deg til dette daglig, eller være redd for hva som skjer og når det skjer neste gang - og slik kan du ikke fortsette å leve hvis mannen din ikke innser at han har endret seg og at det er et stort problem i forholdet pga hvordan han oppfører seg. Og han må forstå dette, at du ikke kan leve slik fordi det er vondt å føle seg mislikt og forhatt.

 

Men, det med psykiske problemer er dessverre ofte noen som er forbundet med stor skamfølelse. Man føler seg mindre verdt og føler skam fordi man ikke takler seg selv og hverdagen. Derfor må man også forsøke å møte de som sliter med respekt og forståelse. Men man må også finne ut hvor grensen går ift hvor mye respekt og forståelse skal man vise, og når er nok nok.

 

Fortell ham at du virkelig vil hans beste, at du savner den gode mannen han normalt er og at du vil ha tilbake mannen din. Men han må også innse at han må ta ansvar i denne situasjonen, hvis ikke så hjelper det ikke hvor mye du vil, hvis han ikke vil eller greier selv.

 

Anonymous poster hash: 0d3ec...ccd

[LillaGorilla♥♥]

Hvis det går utover deg- og ikke minst evt deres barn-, så er det jo ikke privat. Da angår det deg i aller høyeste grad.

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt og fint svar. Jeg syns dette er så vanskelig. Jeg har lest mye og syns han "passer så godt inn" i to ulike lidelser. Skulle ønske han bare kunne snakket med noen profesjonelle og funnet ut av ting. Tror han har sluttet på medisiner, men han nekter å svare.

 

Når jeg har snakket med han har jeg vært og forholdt meg rolig gjennom hele samtalen. Han hever stemmen, banner og kaller meg ting. Han mener at dette er et ikke-tema - at jeg er gal som foreslår noe sånt. Jeg prøver å være så mild som mulig, men han tilter fullstendig.

Han mener jeg er roten til alle våre samlivsproblemer. Det er endel av disse. Jeg er jo ikke det, selv om jeg naturligvis kan være endel håndfuller jeg også.

 

Uff. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Han virker så ulykkelig. Det er jeg også.

 

Anonymous poster hash: b577c...3f4