Vi skal flytte, og jeg bare gråter :(

[Bananen]

Angrer skikkelig. 

 

Vi har drømt om hus i mange år, men la det på hylla ett år til nå i sommer. Plutselig en helg hadde vi kjøpt oss hus likevel. Drømmehuset. Alt føltes så bra med en gang. Vi tok over huset i november, og flytter ut av leiligheten over nyttår. Og jeg kjenner følelsene sprenger om dagen. Jeg angrer på at vi solgte leiligheten, vil bare ha det ugjort akkurat nå. 

 

Vet ikke om det fordi det er pappas barndomshjem jeg solgte, eller fordi vi har startet ett liv her med ungene, fordi vi egentlig trives med naboer og leilighet, eller fordi jeg flytter nesten en time kjøring fra alt vi nå har bygget rundt oss. Eller fordi jeg mister anonymiteten jeg har her i storbyen. Eller fordi jeg flytter så langt fra mamma som nesten er nabo nå, og enda lenger fra mormor som bor 20 min unna andre veien og som ikke har så mange år igjen. Kanskje denne julen var den siste med henne, siden vi feirer annethvert år hos hver vår familie. Eller fordi jeg tror jeg har fått sosialangst med tiden, og ikke aner hvordan vi skal komme oss inn i denne lille bygden med 5000 innbyggere. Eller at vi mister de gode naboene og vennene vi har fått her nå. 

 

Jeg skjønner ingenting. Alt føles bare så trist nå. 

 

Endelig får vi stor plass. Jentene får hvert sitt rom. Vi får ekstra plass til flere barn med tiden. Stor tomt og hage. Epletrær og jordbærplanter. Gåavstand til barnehage. Idyllisk uteplass for jentene. Bedre økonomi. 

 

Endelig tok vi tak i drømmen vår..

Hvorfor føles alt så trist?

[Anonym bruker]

Du føler det nok sånn fordi du har tatt et stort valg i livet ditt. Du gir opp alt det du kjenner så godt for noe du ikke vet hva er. Da er det lett at alle de vonde tankene kommer, alle på en gang. Jeg vil tro det bare er nerver som gjør at di føler det slik. Du er redd for det som venter deg.

 

Vi står oppe i noe lignende, om å flytte til et billigere sted og få større plass. Men jeg er redd, det er så mye som holder meg igjen her. Barna går i en fin barnehage og det er godt å bo her. Orker ikke tanken på at vi skulle flytte vekk her i fra.

 

Ikke vær redd. Dette kommer til å ordne seg. Dere skal flytte til drømmehuset, få stor uteplass og barna får hvert sitt rom. Akkurat det vi drømmer om. Du angrer nå som du står midt i det. Men når dere får kommet dere på plass så skal du se alt blir mye bedre og at dere kan bygge dere opp et like godt nettverk på dette stedet. Vi bor nå på en liten plass, færre enn 5000 innbyggere her. Jeg syns det var så skummelt! Men ble så positivt overrasket! Folk er så hyggelige, møtt masse flotte mennesker. Et eksempel; hun ene som jobber på lokalbutikken, vi har blitt kjent me henne bare gjennom jobben hennes. En superhyggelig, eldre dame. Så møtte jeg en nabo på min alder. Vi hadde tilfeldigvis barn på samme alder og ble venniner. Ellers kommet i snakk med mange hyggelige damer, alt fra mødre i barnehagen til naboer.

 

Ofte på små og barnevennlige steder kommer det mange innflyttere om det ikke er for langt unna arbeidsplasser. Boligprisene er gjerne litt lavere og det er lettere å etablere seg. Det er sikker mange andre i din situasjon som ønsker nye bekjentskaper. Dette ordner seg for dere. Lykke til

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c240...29a

[MammantilNurket]

Ta det med ro Dette går bra! Vi har også solgt leilighet og flyttet ut av byen. Jeg fikk akutt kalde føtter like før flyttingen. Tenkte at vi kom til å bli totalt avsondret fra ALT og at ALT og ALLE var kjempelangt unna. Tanken på å forlate den koselige leiligheten var sår og vond, men når jeg står på terrassen vår om morgenen og børster håret kan jeg se himmel, trær, en åsside, en bondegård (!) i det fjerne og en kirke. I byen hadde jeg ingen terrasse, ei heller utsikt (så inn i en murvegg, på blåtrikken og trafikk). Jeg merker at jeg er mindre stresset, vi har MYE større plass (deilig!!) og jeg angrer ikke et sekund på at vi flyttet.

Kos deg på landet, kjære deg

[Bananen]

 

Ja panikken har tatt meg skikkelig nå. Må egentlig bare begynne å pakke, men det er tungt. Visste det skulle bli rart når denne tiden kom, men ikke så tøft som det tydeligvis er. Fikk snakket litt med samboeren min igår, og det var godt å høre at han føler litt på dette om dagen også. Men han har liksom ikke gått inn og ut av denne leiligheten i snart tre tiår som jeg har gjort.

 

Jeg tror også dette blir veldig bra når vi endelig kommer oss på plass. Men skulle bare ønske jeg trodde like mye på det nå som jeg har gjort tidligere.

 

Herregud, føler meg helt teit også, som blir så sentimental av å skulle flytte. Trodde aldri i verden dette skulle gå så inn på meg:( Men det gjør visst det.

 

Tusen takk for gode ord damer:)

[Anonym bruker]

Jeg fikk selv full panikk og angret da vi hadde kjøpt hus og skulle flytte fra leiligheten. Klarte ikke å glede meg over kjøpet og bare gikk og gruet meg til flyttingen. Da vi først fikk flyttet, føltes det som om vi hadde bodd i huset lenge. Stortrivdes fra første stund og har ikke savnet leiligheten.

 

Det å flytte kan være veldig dramatisk, men det går seg til. Ta mange bilder av leiligheten og ta ordentlig farvel. Tenker du kommer til å trives på det nye stedet. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: c6fd7...1c8

[Anonym bruker]

Har gjort akkurat det samme. Noen dager er tunge og jeg angrer veldig. Andre dager er fantastiske og jeg bare elsker huset vårt. Vær forberedt på at det tar tid å etablere seg, men det går bra.

 

Hvilken bygd flytter du til?

 

Anonymous poster hash: 6cd2b...360

[Anonym bruker]

Det du føler nå tror jeg er helt naturlige følelser!

 

Du flytter fra noe du har kjent, til og med en leilighet som du har vært knyttet til gjennom faren din. Du har alle dine faste, nære og ikke minst kjente ting og personer og omgivelser nær deg.

Plutselig når du skal flytte så husker du tydeligere alle de positive tingene, de tingene du nå vet du flytter fra. Da er det naturlig at tanken og følelsen rundt disse tingene plustelig kan overskygge alt annet. Men det er helt normalt! For foreløpig har du jo ingen tilknytning til det nye stedet, du har ikke gått deg opp faste ruter i nærmiljøet, du er ikke på hils med naboer og andre der, ikke noe er kjent.... da blir alt det gamle brått uendelig trygt og godt, og dessto mer skummelt å hoppe bort fra det trygge og kjente til noe helt ukjent.

 

Jeg tror det er viktig å prøve å tenke litt rolig på det. Akseptere at "jo, her har jeg hatt det godt, jeg har opplevd masse fint her, jeg har mange gode minner herfra, det har vært godt å leve her". Men se også på alt det andre, at dere har bodd trangere, ikke hatt plass for dere selv, har dårligere økonomi osv. osv. Disse tingene er like reelle som de gode tingene.

 

Når dere har flyttet så vil du kanskje til å begynne med frustrere, du finner ikke igjen ting i flyttelasset, varer i matvarebutikken er plassert ulogisk for deg som er vant med andre butikker, du bruker mer tid på ting, du vet ikke hvor du skal henvende deg for ulike ting. En liten stund kan det hende du føler deg litt fortapt. Men husk da at det dere nå gjør, er noe dere mens dere levde i det gamle livet virkelig, virkelig ønsket. Dere anså å vinne så mye på å gjøre dette, at det betyr mer enn fordelene ved det andre stedet.

Og plutselig vil du tenke "åh, så deilig å slippe å ha det så trangt"... og så vil du innse at pappaen din er med deg akkurat der du er, minnene om han er ikke avhengig av den gamle leiligheten. Pappaen din er med deg uansett hvor du drar, og alle minnene fra leiligheten er også med deg. Den leiligheten har gjort nytte for deg og dere i mange år, nå passer den bedre for noen andre, for dere har valgt å gå videre til noe som er bedre for dere nå. Og så vil du begynne å tilpasse deg omgivelsene, barna vil begynne i barnehage eller skole, dere vil bygge opp et lite nettverk og plutselig en dag så vil du innse at du og dere har skapt dere et nytt hjem, noe som føles som hjemme, som er hjemme. Det vil kjennes trygt og godt.

 

Aksepter at ting føles som de gjør nå. Den panikken du føler nå er helt naturlig, det er bare en måte du tar et oppgjør med livet ditt der du bor nå. Prøv å se på det noenlunde nøytralt, ikke idylliser stedet du bor nå, se på det slik det er nå. Minnene som er det viktigste - de tar du med deg videre.

 

Og en time unna er ikke så langt, det bare føles slik akkurat nå.

Når det gjelder din mor, så kan dere jo endre på hvordan dere gjør det ift jul hvis dere skulle se at det er nødvendig neste år. Kanskje dere neste år kan be både din mor og svigers til deres nye hus også?

 

Masse lykke til i nytt hus - jeg tror det blir bra for deg og dine

Anonymous poster hash: 96618...68b

[Anonym bruker]

Glemte å si at noenlunde slik du har det nå, det har jeg hatt det de fleste ganger jeg har flyttet til et nytt sted. Og jeg har flyttet mange ganger, så du skulle tro at jeg var vant med det

 

Men hver gang kommer de samme følelsene opp - selv om jeg vet jeg gjør det riktige, så kommer de.

Siste ukene før flyttingen begynner jeg å tvile på om jeg har gjort det rette, jeg blir plutselig oppmerksom på alle - absolutt alle! - fordelene der jeg har bodd, jeg tenker jeg aldri kommer til å få det like bra på det nye stedet, jeg er redd for å angre (for der og da i panikken så angrer jeg jo på en måte, selv om jeg rasjonelt vet jeg gjør det riktige), jeg er redd for alt det nye - til og med alt det nye jeg egentlig gleder meg vilt til...

 

Så i min verden er du helt normal, Bananen!

 

# 7

Anonymous poster hash: 96618...68b

[Anonym bruker]

Vi flyttet for 1 år siden og jeg angrer fortsatt.. Plassen vi flyttet til er utrolig fin, kunne ikke vært bedre MEN det er et lite sted og vanskelig å komme innpå folk, barnehagen er desverre ikke særlig bra og ene barnet mitt trives ikke så godt der. Kommunen har dårlig økonomi og det vises tydelig på tilbudet.. I tillegg er det ca 1 time fra familie og venner, ikke langt men langt nok til at vi ikke ses så ofte som før. Foreldrene mine begynner å bli skrøpelige også så det gjør ikke saken bedre. Dette er virkelig drømmestedet men det hjelper ikke, jeg savner fortsatt hjemstedet mitt.

Jeg hadde også panikk da jeg skulle til å flytte så måtte lage en "regel" for meg selv, trives vi ikke så er det helt ok å flytte tilbake, men det må minst gå et år først. Nå er året gått, jeg er fortsatt ikke overbevist men skal prøve frem til sommeren nå så ser vi.

Anonymous poster hash: 09e5b...37d

[Bananen]

Dere har så rett, alle sammen! Tusen takk for at dere minner meg på hvorfor vi gjør dette.

 

Og jeg kjenner meg så igjen i det dere skriver. At det akkurat nå føles veldig trygt og godt i leiligheten, det vi er kjent og vant med. Tenker ofte på det når vi har vært å jobbet og kommet hjem på kvelden. Hjem til det trygge og gode.

 

Pappa sier han er ferdig med leiligheten. Men så kommer samvittigheten ovenfor farmor som sitter i himmelen. Hun hadde alltid ett sterkt ønske om at jeg en dag skulle bo her. Hun døde da jeg var gravid med første. Så da ble det naturlig å flytte inn her. Men livet må gå videre, ikke sant?

 

Datteren min har en del reaksjoner etter hun sluttet i bhg før jul. Det påvirker meg nok det også, og se henne så trist og lei seg. Men det blir nok mye bedre når vi kommer på plass som dere sier.

 

Dette er det riktige for oss, og perfekt tid ift bhg og snart skole for eldste. Dette har vi ønsket oss og drømt om i 4 år. Det er jo dette vi vil. Og jeg tror absolutt som dere sier at de følelsene kommer tilbake når vi er på plass.

 

Idag har vi tittet på fliser til badet, det føltes veldig naturlig og bra. De triste følelsene kom tilbake når vi kom hjem til tomme bananesker som nå blir fyllt opp. Og sånn må det vel være. Kjenne litt på hva vi kommer til å savne.

 

Vi har jo panoramautsikt over byen, og skal "avslutte" i leiligheten med begge våre familier. Det blir godt. Og trist. Hehe.

 

Uff, er ikke godt å sitte her med så blandede følelser. Men trøsten er at det går seg til. Hvis ikke er det jo bare å flytte igjen. Selv om det aldri blir samme leilighet. Helt utrolig å bli så knyttet til 4 vegger jeg egentlig ikke ville bo i. Men tårene kommer ikke av seg selv idag, heldigvis.

 

Tusen takk for støttende og bekreftende ord damer. Det hjelper virkelig med litt forståelse og høre at dette er normalt (for noen)

[Bananen]

Har gjort akkurat det samme. Noen dager er tunge og jeg angrer veldig. Andre dager er fantastiske og jeg bare elsker huset vårt. Vær forberedt på at det tar tid å etablere seg, men det går bra.

 

Hvilken bygd flytter du til?

 

Anonymous poster hash: 6cd2b...360

Vi flytter til Østfold:) Ønsker ikke å spesifisere mer da jeg synes jeg har lagt ut nok personlig nå. Overrasker meg ikke om jeg blir gjenkjent, men sånn et det når man glemmer anonymknappen

[sug lut]

Jeg har hatt det sånn ved hver flytting. Men det har alltid blitt bra.

[Englenemine]

Har også hatt det sånn ved hver flytting. Blir bra etterhvert men er tvilende, trist og deppa når flyttingen nærmer seg.