Dødsangst for barna daglig

[Anonym bruker]

Er det flere som har opplevd dødsfall i nær familie og etter det sliter med angst for å miste barnet/barna sine? (Jeg vet at alle er redd for å miste barna sine, men dette stikker litt dypere.)

 

Jeg personlig har nesten katastrofetanker/worst case scenario tanker HVER dag ift barna.

 

Dette sliter veldig på meg. (Og de rundt meg vil jeg tippe, med stadige formaninger som; husk det, pass på det, ikke... And the list goes on..)

 

Vurderer nå sterkt å snakke med noen profesjonelle ift dette. Tror det ligger ubearbeidet sorg bak.

 

Noen med erfaringer med samme tanker, og evt tips/råd?

 

Anonymous poster hash: 56b1a...0c2

[Anonym bruker]

Søk hjelp. Dette kan utvikle seg til panikkangstreaksjoner. Min sambo slet med noe lignende ang våre barn. Fryktelig mens det sto på men han har fått masse god hjelp fra psyk.legevakt, dps og privat psykolog. Utviklet seg til depresjon og søvnløshet. Får nå medisiner og er mye bedre.

 

Anonymous poster hash: e1df6...11a

[Anonym bruker]

Kommer definitivt til å bestille time for å få hjelp til å sortere tanker, og ikke minst få noen verktøy å bruke da de slitsomme tankene kommer.

 

Jeg er veldig klar over at det er kun så mye vi kan forhindre da det gjelder de mest dyrebare vi har. Men jeg har sett det skje. Jeg har sett at det kan skje. Barn dør. Det skjer. Og jeg makter bare ikke at det skal skje mine. Og jeg vet så inderlig vel at det er mitt problem at jeg er redd for alt i alle situasjoner. Ligger alltid litt føre, og forhindrer det jeg kan. Fordi, skulle det skje noe, så skal jeg vite at jeg har gjort alt jeg kunne.

 

Det er vel slik det kan bli da man som 15 åring utfører HLR på sin egen lillebror på 1,5 år en vårnatt. Og han ikke våkner igjen.

 

Anonymous poster hash: 56b1a...0c2

[Hjertefru]

Uffda. Fæl historie, En god klem til deg.

[Anonym bruker]

Uffda. Fæl historie, En god klem til deg.

Takk <3 Det varmer!

 

Har såvidt begynt å åpne meg for nærmeste familie og venner om dette. Og det føles godt men samtidig vondt. Tror jeg har lagt lokk på sorgen og har ikke våget å føle ordentlig på hva det gjorde med meg å se og å oppleve det jeg gjorde.

 

Det ble kategorisert som krybbedød. Ingen faktorer (av de kjente) var tilstede. Helt uforklarlig. Han sluttet bare å puste.

 

Jeg husker at da ambulansepersonalet kom inn og skulle begynne med hjertestarteren, var jeg så sikker på at han når som helst skulle åpne de nydelige øynene opp igjen, men de bare så på ham, sjekket ham og sa at det var ikke noe poeng. Han var borte.

 

Noen dager før hadde vi lekt gjemsel sammen.. <3

 

Anonymous poster hash: 56b1a...0c2