Trist og utslitt

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, snart i andre trimester. Jeg har to barn fra før. Denne gangen har jeg hatt svangerskapskvalme. Intens svangerskapskvalme, uten å kaste opp. Så da teller det ikke. For jeg har ikke spydd. Barna mine er snart 2, og 3,5 år gamle. De er englebarn… av og til. Av og til er de også fryktelig intense krigere i tredje verdenskrig som utspiller seg i min bittelille stue med jevne mellomrom. De er høylytte, med et volum som ikke kan beskrives som noe annet enn farlig for hørselen. Jeg er lydsensitiv. Nevnte jeg at jeg er konstant utslitt?

 

Jeg er konstant utslitt. Jeg scorer full pott på flere punkter på rikshospitalets ME-diagnose-liste, men har aldri vært inne til offisiell diagnostisering. Så da teller det ikke. Så lenge legen ikke har sagt det, så har jeg ikke ME. Glem at jeg er kronisk utmattet, noen kronisk utmattelses sykdom skal jeg ikke få gjemme meg bak, ikke så lenge legen ikke har sagt det. Jeg er så trist. Nevnte jeg at jeg er utslitt?

 

Mannen min lar meg sove lenge hver dag. Han tar ungene og jeg sover. Og jeg får aldri glemme det. Jeg sover lenger enn mannen min og barna mine nesten hver dag. Nevnte jeg at jeg er utslitt? Jeg blir aldri uthvilt. Jeg har elendig søvnkvalitet. Nok et symptom på kronisk utmattelse, som jeg ikke har, for legen har ikke sagt det. Enda. Jeg er så trist. Hjertet mitt brister og tårene strømmer. Med jevne mellomrom. Nevnte jeg at jeg er utslitt? Jeg har en mann som lar meg sove, barn som er englebarn, av og til, og jeg venter et barn til. Jeg er så forferdelig trist.

 

Graviditeten ligger i en støvete liten møkkete krok i det altfor trange huset uten oppbevaring som aldri blir reint. Huset som fremdeles er fullt av flyttekasser som aldri blir åpnet og prosjekter som aldri blir ferdig. Nevnte jeg at jeg er utslitt? Graviditetsgleden jeg koste meg med de to første gangene står som to grimaseskjærende ansikter og rekker tunge til meg fra hukommelsen. Jeg er så trist. Av og til er jeg glad. Men tristheten veier på en måte så ekstra tungt nå som jeg forventes å være glad og forventet å være glad.

 

I går kjefta mannen min på meg. I dag også. Er det lov å kjefte på gravide? Jeg fortjente det sikkert. Jeg burde ikke bedt han reise seg fordi jeg ikke orket. Jeg tar sikkert altfor lett på det å be han gjøre ting. Jeg burde jo bare gjøre det selv. Det er jo ikke sånn at jeg har fått påvist ME eller noe. Enda. Og ikke har jeg tung mage heller. Enda. Jeg fortjente det sikkert i går også. Jeg burde vært så snill mot han da han studerte som han må være mot meg nå. Jeg har jo ikke ME og er gravid mens jeg studerer. Hvert fall ikke så lenge legen ikke har sagt det. Og gravid ble jeg underveis, så det teller ikke. Visstnok.

 

Jeg er så sliten. Jeg er så lei meg. Jeg er gravid, og jeg har ikke overskudd til å glede meg over det en gang. Jeg er fullstendig klar over at det hele er i-landsklager og at jeg i utgangspunktet bør være glad for at jeg kan bli gravid, og at jeg bor i et land hvor jeg ikke trenger å frykte for livet fordi jeg skal bære frem et barn. Likevel, mye vil ha mer som de sier. Jeg vil ha glede. Og overskudd. Selger de det på romjulssalget i år? Da ville de blitt milliardærer. Lett.

 

Til deg som eventuelt har lest deg gjennom hele mitt sytete bidrag til klagemuren; takk for at du holdt ut. Det er godt å få vrenge sjela si en gang i blant. Det hjalp. Så får jeg se om jeg kan finne overskudd og glede et eller annet sted. Det var jo her for en tid tilbake, jeg har sikkert bare rota det bort.

 

 

Anonymous poster hash: 26f96...1ba

Anonymous poster hash: 26f96...1ba

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg. Tok fire år med utredning før jeg fikl diagnosen ME. Samtidig syns jeg du ruller i selvsympati når du klager over at mannen din kjeftet? Hallo? Du sover lenge HVER dag. Jeg kan garantere at å sove og ligge i selvmedlidenhet ikke gjør deg bedre.

 

Fra en ME-pasient til en muligens annen ME-pasient. Øv på mestring. Suck it up. Selv om du er syk er du ikke untouchable. Mannen din blir sliten også.

 

Anonymous poster hash: 7672d...c0c

[Modesty Blaise.]

Hvorfor i alle dager velger du å få ennå et barn når situasjonen er slik den er?

 

Sikkert et utrolig frekt spørsmål, men det var det eneste jeg lurte på etter å ha lest innlegget ditt...

 

Det er noe med å kanskje innse sine egne begrensninger når situasjonen er slik den er for deg.

[Anonym bruker]

Hvis du prøver bare bittelittegranne hardere å se på glasset som halvfullt isteden for halvtomt så får du det mye bedre. Du virker jævlig slitsom å leve sammen med og at du valgte å la deg smelle på tjukka igjen oppi alt det fæææææle du opplever, vel det kan du vel strengt tatt ikke klandre andre enn deg selv for.

Stakkars mannen og barna dine. Skjerp deg!

 

Anonymous poster hash: 3ec3e...039

[Anonym bruker]

Hold ut! Det komemr nok til å bli bedre! Prøv å snakke med noen som du stoler på, fortell at du er trist. Det er ikke bra å bære på dette alene. Mannfolk er mannfolk, de har aldri vært gravide og kan ikke fullt ut forstå hvordan det er.... mener sikkert ikke noe vondt forde... Lykke til!

Anonymous poster hash: 83d75...99c

Anonymous poster hash: 83d75...99c

[Anonym bruker]

Hvordan er stoffskiftet ditt? Jeg har aldri vært så energisk og smertefri som jeg ble etter at jeg fikk en lav dose tyroksin. Har hatt blodprøver innenfor den omdiskuterte normalen, men godt utenfor optimalen i over 12 år. Om du synes hypotyreosesymptomer passer på deg (man har sjelden alle, men flere), så synes jeg du skal gå til en lege som vil prøvebehandle deg med Levaxin i seks måneder. Jeg fikk kjempestor bedring etter kun få uker.

 

Anonymous poster hash: 5d81d...dfc

[Anonym bruker]

Kom deg til lege og få en skikkelig utredning da!

Jeg synes det høres ut som du er deprimert, men det går det faktisk an å gjøre noe med, medisinering og terapi hjelper.

Kanskje mangler du noe, B12-vitamin, jern, D-vitamin,kobber, har du sjekket alle disse tingene?

Kanskje er det svangerskapet som slår deg ut?

 

Kanskje har du til og med ME, men det er en lang prosess å få den diagnosen.

 

Uansett hva du feiler så er det ikke lett å være mannen din heller, å leve sammen med en kronisk syk, deprimert og lei partner er ikke lett. Jeg synes faktisk det er beundringsverdig at noen holder ut.

 

Jeg ble selv syk etter at jeg fikk mitt yngste barn, en alvorlig infeksjon, lå på sykehuset med intravenøs antibiotika, intravenøs næring, oksygentilførsel fordi oksygenopptaket i kroppen var altfor dårlig, jeg var veldig veldig syk. Jeg har aldri blitt 100% frisk igjen og fikk etterhvert ME-diagnosen.

 

Det er slitsomme dager, særlig nå i julen hvor det skjer altfor mye, og det er en veldig tung sykdom å ha. Det er en sorgprosess man må gjennom før man kan akseptere at slik ble livet, alle planene man hadde for livet sitt må forkastes og lages på nytt. Hele tiden må hensynet til sykdommen settes foran ønsker, drømmer og behov.

 

Belastningen og begrensningene min sykdom setter på livet til mannen og barna mine er noe jeg er veldig lei meg for og tenker mye på. At mannen må ta ungene på skøytebanen og skiløypa uten meg, at jeg ikke makter å ha så mye besøk eller gå så mye på besøk, at jeg ikke makter alt som trenger gjøres i hus og hjem osv osv osv. Alt fra ferie til fritid, sosialt samvær og andre planer må tilrettelegges min sykdom.

 

Jeg er veldig glad for å ha en mann som stiller opp, som ikke har gått fra meg, som ikke har blitt så gørr lei hele greia at han ikke orker mer... Jeg gjør alt jeg kan for å glede han tilbake, for å vise hvor glad jeg er i han og hvor stor pris jeg setter på han. Vi har også tiltak som vaskehjelp for å minske presset på han pga min sykdom.

 

Det jeg kan gjøre er å ta vare på meg selv, jeg har etterhvert lært både sykdommen og kroppen min godt å kjenne så jeg vet hva jeg kan og ikke kan gjøre. Hvor mye hvile jeg trenger for å kunne gjennomføre ting, både før og etterpå. Livet mitt dreier seg stort sett om å finne den rette balansen mellom bevegelse, restitusjon og hvile, så hverdagen fungerer best mulig.

 

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg har tunge dager innimellom, det føles utrolig urettferdig at jeg skulle få denne sykdommen. Men jeg har aldri vært deprimert, jeg har prøvd kognitiv terapi og antidepressiva fordi noen har god effekt av dette, for meg hadde det ingen effekt, men jeg er ihvertfall erklært 100% psykisk frisk da. Jeg tror det er noe i det ordtaket om at det ikke er hva som skjer som er viktig, men hvordan du tar det. Jeg nekter å la min sykdom ødelegge mer enn den må, dette er mitt og familien min sitt liv, og dette er kortene jeg fikk utdelt, da må vi gjøre det beste ut av det.

 

Ja, du er sliten og lei, men det er garantert mannen din også. Vis at du setter pris på det han gjør for deg, prøv å se utenfor din lille boble og ta tak i livet ditt. Kom deg til lege og få den hjelpen du trenger, ingen andre kan dra deg opp av denne hengemyra for deg. Uansett hva du feiler er det din kropp og din sykdom, du må lære deg å takle det.

 

Håper du finner ut av det, ønsker deg alt godt og lykke til!

Anonymous poster hash: a081c...3e5