Bare jeg som tar initiativ ift venninne..

[Anonym bruker]

Jeg har blitt kjent med en dette året. Vi fant tonen med en gang og har et fint vennskap. Vi kan snakke om alt og hun sier hun setter stor pris på vennskapet og at hun er glad i meg. Når vi ikke sees på et par uker kan vi lett prate to tre timer på tlf. Men...det er alltid jeg som tar initiativet. Hun svarer alltid ja til å finne på noe når jeg spør med mindre hun skal jobbe men jeg syns det er dumt å bli den som alltid spør. Lurer på å bare la vær og se hva som skjer. Hva syns dere?

 

Anonymous poster hash: 41e1a...996

[Brennheite Badeand]

Hva skal du oppnå med ikke å ta kontakt? "Teste" om hun virkelig er interessert i å være venninner?

Så lenge du ikke får inntrykk av å være i veien eller at hun prøver å unngå deg synes jeg bare du skal fortsette som du gjør.

 

Når det er sagt får innlegget ditt meg til å tenke litt, jeg har en sånn venninne som deg - som er kjempeflink til å ta kontakt, noe jeg selv er litt for dårlig til. Det kunne faktisk vært henne som hadde skrevet dette om meg... Jeg tror jammen jeg skal sende henne en melding nå med en gang

[Jallow B]

Jeg er en sånn en. Jeg er rimelig asosial av meg, og skal bare, skal bare, før jeg ringer eller sendes sms, og husker det når jeg ligger og skal sove.

 

Så, dette kunne vært skrevet om meg også. Jeg prøver å forbedre meg, etter å ha fått tilsnakk, men det er pokker ikke enkelt...

[Anonym bruker]

Nei jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med det....kanskje teste henne faktisk. Hun er utrolig snill og grei og jeg har litt vanskelig for å tro at hun egentlig gidder være med meg. Jeg har sagt noe i den retning til henne også og da sier hun at hun er sø glad vi er venner. Er bare min selvtillit.

 

Uansett...badeand...sendte du melding til din venninne? Hun blir nok glad :-). Jeg hadde blitt det ;-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 41e1a...996

[Anonym bruker]

Jeg er en sånn som din venninne. Jeg er ikke så flink på å ta kontakt men det er ikke at jeg ikke liker mine venner. Er bare så dårlig på det, finner aldri ut noe passende tidspunkt å ringe eller finne på noe. Enklere å svare når jeg blir spurt direkte. En annen grunn er nok at jeg kanskje ikke har behov for like hyppig kontakt. For meg holder det kanskje å ringe en gang hver eller annenhver måned, mens en venninne kanskje synes en uke er passende tidsmellomrom. Når det derfor nesten aldri når min grense for når jeg tenker "å nå burde jeg ringe xxx, det er lenge siden vi har prates", så får jeg heller aldri ringt fordi venninnen sørger for at det aldri blir så lang tid i mellom.

 

Skjønner hva du tenker men synes ikke du skal tenke så mye over det. Det er vel ikke så ofte folk sier ha hver gang hvis de egentlig ikke vil. Kanskje du evt kan bremse litt ned på hyppigheten hvis du er veldig ivrig. Tror du bare vil ødelegge vennskapet og tillegge det bitterhet og irritasjon for din del hvis du skal teste henne, når hun mest sannsynlig ikke legger noe i det.

 

Anonymous poster hash: 9be7a...fe2

[Anonym bruker]

Tror ikke at du skal legge så mye i dette.

Min mor tar nesten alltid initiativ til kontakt med meg, ringer eller sender sms.

Jeg er mer opptatt i hverdagen og hun har bare meg.

Burde selvfølgelig vært flinkere, men det er ikke det at jeg ikke vil. Hun kommer meg på en måte alltid i forkjøpet, og det er sikkert slik med deg og venninnen din.

Anonymous poster hash: 86c4e...383

[Anonym bruker]

Jeg har hatt noen få slike venninner. Jeg synes det er greit i perioder hvor det skjer spesielle ting i livene osv., men ikke at det er alltid slik.

 

Jeg har spurt de det gjaldt og de bedyret at de virkelig ønsket å ha kontakt og at de "bare er så dårlig på å ta kontakt selv". Til slutt sa jeg at jeg ikke orker å bare være den eneste som tar kontakt, at jeg fremdeles ønsker kontakt og vennskap, men at de fikk ta kontakt med meg neste gang det passet.

Det passer omtrent aldri.... og da kjører jeg samme taktikk tilbake, tar ikke kontakt med dem heller.

Dermed har jeg mistet noen få vennskap - men jeg har kommet til den konklusjonen at det egentlig ikke er vennskap siden de aldri tar noe initiativ.

 

Det rare er at jeg faktisk tror dem når de sier de ønsker kontakt, men likevel greier de altså ikke å gjøre noe med det selv. Og det synes jeg blir ansvarsfraskrivelse, de vil gjerne ha vennskapet, men gidder ikke gjøre noe for det selv.

 

Så jeg har funnet ut at jeg heller prioriterer vennskap som går begge veier, det gir meg mye mer.

Anonymous poster hash: 09fe3...0b4