Bor du med en Asperger?

[Anonym bruker]

Jeg leser og leser det jeg kommer over.

 

Denne stemmer ganske bra

http://www.autismesiden.no/userfiles/file/Brukerveiledning.pdf

 

Men finner ellers lite om adpergers hos voksne.

Han som var litt sær og blyg.. Han forandret seg til en egoistisk, lat, dataspillende mann da vi fikk barn. Nå 6 år senere har han fått diagnosen.

Jeg krevde at han fikk hjelp- jeg trodde han bare var alvorlig deprimert.

 

Sette tok luften ut av meg. Jeg vet ikke om jeg orker dette. Og ifølge hans psykolog vil det bli verre etter hvert som barna blir mer uforutsigbare (tenårene)

Forholdet gir meg ingen ting- jeg har ufrivillig blitt hans mor også...

 

Men det er så vondt å tenke på å forlate en mann fordi han er syk.

Uff- hadde vært lettere om han hadde blitt lam- da ville vi i det minste kunne søkt om noe hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: ba2c5...97e

[Anonym bruker]

ER han sterkt deprimert på nåværende tidspunkt? Da kan det visstnok være reell fare for feildiagnostisering.

Anonymous poster hash: 93a06...eb0

[Anonym bruker]

Nei, men har en far med aspergers. Det som er vanskelig er at du aldri kan endre personen. Jeg holder ut med min far i et par timer, så må jeg ut en runde rundt huset eller gå for meg selv noen minutter, puste dypt og gjøre meg klar for den neste timen. Hadde aldri klart og leve med en slik person, og å vokse opp som datteren hans var forferdelig. Jeg var den voksne mange ganger, og har aldri kunnet prate med han om noe.

 

Anonymous poster hash: fab80...489

[Anonym bruker]

Det du har kopiert inn lengre opp ville jeg ikke tatt så alvorlig. Det er tydeligvis ikke skrevet av fagpersoner, men av en med en slik diagnose som ikke ser ut til å klare å skille mellom normale personlighetsvariasjoner og diagnostiske kriterier.

 

Asbergers utgår snart som diagnose også i Norge. Kun ca 0,1 % antas å ha diagnosen, og de færreste av disse har noen gang hatt et forhold til en annen.

 

Har mannen din alltid vært slik han er nå HI? Eller har det inntruffet forandringer?

Tenk tilbake til slik han var det første året dere var sammen, og beskriv ham da...

Anonymous poster hash: 93a06...eb0

[Anonym bruker]

Aspergers er ikke er virus som gjør deg syk. Det er en diagnose (ikke en typisk sykdom) som man har hele livet eller ikke har i det hele tatt. Så han har jo alltid vært "syk", men det har kanskje ikke vært så synlig før nå.

 

Hvis forholdet ikke gir deg noe så må du tenke på deg og barna og hva som er best for dere.

 

Anonymous poster hash: 355cb...cd4

[Anonym bruker]

Det du har kopiert inn lengre opp ville jeg ikke tatt så alvorlig. Det er tydeligvis ikke skrevet av fagpersoner, men av en med en slik diagnose som ikke ser ut til å klare å skille mellom normale personlighetsvariasjoner og diagnostiske kriterier. Asbergers utgår snart som diagnose også i Norge. Kun ca 0,1 % antas å ha diagnosen, og de færreste av disse har noen gang hatt et forhold til en annen. Har mannen din alltid vært slik han er nå HI? Eller har det inntruffet forandringer?Tenk tilbake til slik han var det første året dere var sammen, og beskriv ham da... Anonymous poster hash: 93a06...eb0

For noe tøv, du aner ikke hva du snakker om! Det utgår aldeles ikke som diagnose, og det er heller ikke så uvanlig som du fremstiller det. Det er derimot store mørketall av udiagnostiserte, spesielt blandt kvinner.

 

Anonymous poster hash: 355cb...cd4

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har bodd med en i mange år - tror jeg...

Vi ble sammen veldig unge, og jeg var kjempeforelsket selv om han var en ganske spesiell mann... Så lenge vi var uten barn tenkte jeg ikke noe særlig over særtrekkene hans, annet enn at jeg irriterte meg over at han bare MÅTTE gjøre enkelte ting (som å trene til faste tider hver dag). Veldig rutinemenneske som sikkert kunne gjøre de samme tingene hver dag, 7 dager i uka, og være fornøyd med det.

Sosialt var han veldig annerledes enn meg. Få venner, og veldig overfladiske vennskap. Opphengt i enkelte ting og pratet da BARE om dette når andre var til stede. Ingen antenner for når de var lei osv...

Ble ofte til at han trakk seg unna når jeg hadde venninner på besøk, og de oppfattet han som sær.. Han klarte heller aldri å finne helt tonen med mennene til disse venninnene, selv om de virkelig prøvde. Det virket nesten som at han ikke forsto "koden" i det sosiale samspillet... Forsto f.eks dårlig ironi...

Etter vi fikk barn ble alt mye verre....

Han ble irritert og sint i en uforutsigbar hverdag, også på barna fordi de forstyrret og "stakk kjepper i hjulene" for det han hadde planlagt. Ble det for masete bare gikk han ut. Gjerne ved leggetid og slikt... Satt oppe til langt på natt og så tv fordi da var det stille i huset. Dermed sov han til langt på dag og var så og si aldri med på noe sosialt sammen med oss andre i familien. Aldri til dags dato stått opp med noen av barna.

Husarbeid måtte jeg nærmest tvinge han til. Prate var dødfødt.

Etter noen år ga jeg opp å håpe at han skulle forandre seg, og gikk.........

Nå fatter jeg ikke at jeg orka så lenge som jeg gjorde...

Jeg klarer meg godt nå, men han har virkelig kjørt seg fast i sin rigide hverdag. Barna er mest hos meg, han takler best å være med dem en og en og ikke lenger enn en helg. Å følge opp skole/lekser/fritidsaktiviteter og slikt greier han ikke. Eldste er nå snart tenåring og synes det er vanskelig med en far som ikke takler å gjøre NOE annet enn den ene tingen han har planlagt for samværet (og det er det samme hver gang).

Foreslår barna noe annet er det uaktuelt, og han reagerer med sinne.

Jeg vet at han ikke har noen diagnose. Har lest svært mye om Aspergers og kjenner igjen omtrent alt jeg har lest. Etpar uttalelser fra hans mor ang bekymringer hun hadde for han som barn har også fått meg i stuss... hun holder imidlertid kortene tett og er ikke så glad i meg siden jeg har "sviktet" sønnen hennes. Så får nok aldri vite hva det dreide seg om....

Det er trist at det ble slik det ble, men om det stemmer at han har Aspergers er det likevel forståelig.... Har slitt med dårlig samvittighet.....

Hvordan diagnostiseres man forresten med A som voksen? Jeg vet at han aldri hadde gått med på noen utredning...

Anonymous poster hash: 42770...1f2

[Anonym bruker]

De som har asperger har vanskelig for å sette seg inn i og forstå andre, andres følelser og hvordan andre opplever ting. De er veldig selvsentrerte, ikke fordi de er onde på noen måte, men fordi de mangler egenskapen for å sette seg inn i og forstå.

Anonymous poster hash: aa1e7...1d3

[Anonym bruker]

 

Hei!

Jeg har bodd med en i mange år - tror jeg...

Vi ble sammen veldig unge, og jeg var kjempeforelsket selv om han var en ganske spesiell mann... Så lenge vi var uten barn tenkte jeg ikke noe særlig over særtrekkene hans, annet enn at jeg irriterte meg over at han bare MÅTTE gjøre enkelte ting (som å trene til faste tider hver dag). Veldig rutinemenneske som sikkert kunne gjøre de samme tingene hver dag, 7 dager i uka, og være fornøyd med det.

Sosialt var han veldig annerledes enn meg. Få venner, og veldig overfladiske vennskap. Opphengt i enkelte ting og pratet da BARE om dette når andre var til stede. Ingen antenner for når de var lei osv...

Ble ofte til at han trakk seg unna når jeg hadde venninner på besøk, og de oppfattet han som sær.. Han klarte heller aldri å finne helt tonen med mennene til disse venninnene, selv om de virkelig prøvde. Det virket nesten som at han ikke forsto "koden" i det sosiale samspillet... Forsto f.eks dårlig ironi...

Etter vi fikk barn ble alt mye verre....

Han ble irritert og sint i en uforutsigbar hverdag, også på barna fordi de forstyrret og "stakk kjepper i hjulene" for det han hadde planlagt. Ble det for masete bare gikk han ut. Gjerne ved leggetid og slikt... Satt oppe til langt på natt og så tv fordi da var det stille i huset. Dermed sov han til langt på dag og var så og si aldri med på noe sosialt sammen med oss andre i familien. Aldri til dags dato stått opp med noen av barna.

Husarbeid måtte jeg nærmest tvinge han til. Prate var dødfødt.

Etter noen år ga jeg opp å håpe at han skulle forandre seg, og gikk.........

Nå fatter jeg ikke at jeg orka så lenge som jeg gjorde...

Jeg klarer meg godt nå, men han har virkelig kjørt seg fast i sin rigide hverdag. Barna er mest hos meg, han takler best å være med dem en og en og ikke lenger enn en helg. Å følge opp skole/lekser/fritidsaktiviteter og slikt greier han ikke. Eldste er nå snart tenåring og synes det er vanskelig med en far som ikke takler å gjøre NOE annet enn den ene tingen han har planlagt for samværet (og det er det samme hver gang).

Foreslår barna noe annet er det uaktuelt, og han reagerer med sinne.

Jeg vet at han ikke har noen diagnose. Har lest svært mye om Aspergers og kjenner igjen omtrent alt jeg har lest. Etpar uttalelser fra hans mor ang bekymringer hun hadde for han som barn har også fått meg i stuss... hun holder imidlertid kortene tett og er ikke så glad i meg siden jeg har "sviktet" sønnen hennes. Så får nok aldri vite hva det dreide seg om....

Det er trist at det ble slik det ble, men om det stemmer at han har Aspergers er det likevel forståelig.... Har slitt med dårlig samvittighet.....

Hvordan diagnostiseres man forresten med A som voksen? Jeg vet at han aldri hadde gått med på noen utredning...

 

Anonymous poster hash: 42770...1f2

 

Jeg er ganske sikker på at jeg også har bodd med en i mange år, som jeg har skilt meg fra fordi det ble for tøft. Jeg kjenner meg godt igjen i det som hun jeg har sitert har skrevet.

 

Anonymous poster hash: 6954f...140

[Anonym bruker]

Jeg bor ikke med en Asperger, men er en selv. Jeg synes ikke du skal bli hos ham kun fordi det føles kjipt å forlate ham fordi han er "syk". Asperger er ikke en sykdom, det er mer en del av hans personlighet, og det går ikke over.

 

Det er absolutt ikke alt i hans personlighet (heller ikke alt det negative) som er pga Asperger, men det er vanskelig å vite hva som er hva, og det er heller ikke nødvendig. For uansett så er alt - både det som er Asperger og det som bare er han - det som utgjør han som person. Og er denne summen noe du ikke kan leve med, så bør du heller ikke gjøre det.

Anonymous poster hash: 17b2e...619

[Anonym bruker]

(Wow) holdt på å gjøre så han mistet jobben.

Etter en oppstrammer fra meg skjerpet han seg. Vi ble gravide- p-pille og omgangssyke=ikke sikker mnd. Han gledet seg. Vi gledet oss.

Men så snudde alt. Han prioriterte data foran alt, påstod at han var sliten og måtte tenke, og da funket bare data. Mistet jobben og orket ikke prøve å finne seg en ny. Kranglet på alt. Sov plutselig 1 døgn for så å være våken 2 døgn. Begynte å neglisjere hygiene.

Under fødselen var ham sint på meg. Kalte meg uansvarlig som fødte i uke 34. Som om jeg hadde noe valg. Da hadde vi vært sammen 1 år og 4 mndr.

 

Men når han var PÅ, og MED, så var han oppmerksom, omtenksom, øm, flink til å lytte...

Men ble bare dratt mer og mer mot dataen.

Jeg trodde det at han flyttet til mitt hjemsted var tøft for ham, at han ble mer og mer deprimert. Men han gjorde heller ingen innsats for å få en omgangskrets.

 

Vi dro til hans hjemsted med vår sønn på besøk, og da kom det frem at han har vært en enstøing hele livet.

 

Nå er han under behandling. Og aspergern er mer tydelig enn noen gang. Han prøver ikke en gang å nærme seg normalen nå som han har diagnosen.

 

Jeg har vel meg selv å takke, som fikk barn med en jeg egentlig ikke kjente ....

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ba2c5...97e

[Anonym bruker]

 

Det du har kopiert inn lengre opp ville jeg ikke tatt så alvorlig. Det er tydeligvis ikke skrevet av fagpersoner, men av en med en slik diagnose som ikke ser ut til å klare å skille mellom normale personlighetsvariasjoner og diagnostiske kriterier. Asbergers utgår snart som diagnose også i Norge. Kun ca 0,1 % antas å ha diagnosen, og de færreste av disse har noen gang hatt et forhold til en annen. Har mannen din alltid vært slik han er nå HI? Eller har det inntruffet forandringer?Tenk tilbake til slik han var det første året dere var sammen, og beskriv ham da... Anonymous poster hash: 93a06...eb0

For noe tøv, du aner ikke hva du snakker om! Det utgår aldeles ikke som diagnose, og det er heller ikke så uvanlig som du fremstiller det. Det er derimot store mørketall av udiagnostiserte, spesielt blandt kvinner.

 

Anonymous poster hash: 355cb...cd4

 

Jo da, det stemmer nok det, bare se her: http://www.autismsupportnetwork.com/news/why-diagnosis-asperger-syndrome-will-disappear-autism-29283792

 

 

Anonymous poster hash: 246e3...a91

[Anonym bruker]

Her ble faktisk over halve innlegget mitt borte... ?

Ser jeg har fått mange gode svar her. Takk for deres erfaringer og tanker!

 

Jeg har hatt et ønske om å gå i 3 år. Kjenner meg godt igjen i innlegget over her, med sinne pga barna stikker kjepper i hjulene. Og det er så vondt å overvære. Og han blir då sint på meg når jeg tar barna i forsvar.

 

Det er så trist.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ba2c5...97e

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i innlegget over her, med sinne pga barna stikker kjepper i hjulene. Og det er så vondt å overvære. Og han blir då sint på meg når jeg tar barna i forsvar.

 

 

Anonymous poster hash: ba2c5...97e

 

Så rart, akkurat sånn er min mann også, selv om det er jeg som har Asperger her i huset. Han har det absolutt ikke. Sikker på det ikke er en "manneting"?

 

Anonymous poster hash: 17b2e...619

[Anonym bruker]

Kan hende det...

Kanskje det er personligheten og ikke diagnosen som er vanskelig å leve med....

 

Men hvordan skiller man det ene fra det andre når det er medfødt...

 

Anonymous poster hash: ba2c5...97e

[Anonym bruker]

Kan hende det...

Kanskje det er personligheten og ikke diagnosen som er vanskelig å leve med....

 

Men hvordan skiller man det ene fra det andre når det er medfødt...

 

Anonymous poster hash: ba2c5...97e

 

Som sagt, det er veldig vanskelig. Og jeg ser heller ingen grunn til å skille, ettersom det er summen du må leve med (eller la være), for han blir jo ikke kvitt det.

 

Anonymous poster hash: 17b2e...619