Hadde dere forlatt mannen deres om..

[magica fra tryll]

Nå har jeg ikke lest alle innlegga. Men utifra det du beskriver, så ja, det hadde jeg. Det aller viktigste når det gjelder å være et forbilde for barna mine, er at jeg vil være en lykkelig person som lever sammen med en jeg elsker. Såpass skylder jeg barna mine. Jeg vil at de skal leve i et miljø preget av masse kjærlighet,-også de voksne imellom. Barn merker sånt uansett...

[Nullstress;)]

Jeg mener man skal gjøre det man kan for å få det til å fungere.

MEN når man har prøvd alt, over lenger tid, og det fremdeles ikke er et godt og bra forhold, nei da skal man faktisk ta et valg. Man skal prøve sitt beste for barnet sitt skyld, men man skal ikke glemme at ingen vinner på at mormor far er ulykkelige. Hva ville du sagt til din datter, hvor hun om 25 år kommer til deg og forteller deg at hun har det slik du har det nå? Ville du bedt henne bli i forholdet, eller ville du bedt henne følge hjertet.

 

Når det angår mannen din, fortjener han også å leve med ei som er ville til å elske han. Og det gjør han jo ikke nå...

 

Lykke til med valget ditt <3

[Mrs Smith]

Du lever et liv. Når tror du det vil snu, at du plutselig elsker mannen din igjen, mest sannsynlig aldri. Ta et oppgjør, gå fra mannen din og gi både han og deg en ny sjanse til å bli lykkelig. Barnet ditt vil nok også få det best sånn. Klem til deg, det er sikkert veldig vondt

[Anonym bruker]

Gutta i sofaen her sier "skjerp deg". Du fører samboeren bak lyset ved å gjøre det sånn.

 

Anonymous poster hash: 0fa99...679

Er en mening mer valid når den kommer fra "gutta i sofaen"...?

 

 

Anonymous poster hash: 710ae...f8e

[Camillok]

I ungdomstiden hadde jeg en god venn som plutselig rett etter 18-årsdagen fant ut hvorfor ikke foreldrene hadde delt soverom på mange år... Moren og en familievenn hadde elsket hverandre i mange år, faren var også klar over dette og de hadde alle sammen kommet frem til at de skulle vente med å bryte opp til yngste var 18... Kompisen min ble lei seg som en over her sier, på at foreldrene hadde avstått fra å være lykkelige i mange år pga han! Dette er nå over ti år siden, moren er lykkelig med sin kjære og faren har giftet seg igjen. De har hele tiden samarbeidet godt - og hadde nok helt sikkert samarbeidet like godt om de gikk flere år tidligere.

[Anonym bruker]

Jeg er litt overrasket over hvilke svar du har fått her....

Du vet hva som er det riktige å gjøre etter tre og et halvt år slik. Og det er ikke å bli, mener jeg....

 

En forelder som blir i et dødt forholdt kun for barnets skyld, lærer ikke bare sine barn at de er viktigst og at familiens fred må beholdes for enhver pris, de lærer også hvordan det er å leve i et kjærlighetsløst forhold og å ha det vondt i stillhet.

 

 

Anonymous poster hash: d66b7...ac2

[Anonym bruker]

Jeg hadde selv en forelder som avsto fra å flytte sammen med sin kjæreste i mange år for at jeg skulle slippe å flytte enda en gang, og det gjorde at de drev fra hverandre...

 

Har selv tenkt som barn at de skulle ha flyttet sammen lenge før. Det er ikke godt å vite at dine antatte behov for stabilitet som barn stoppet dine foreldre i å gjøre noe som du innerst inne støttet dem i. Barn ser mer enn man tror.

Anonymous poster hash: d66b7...ac2

[Nyttårs barn]

Jeg synes du skal bryte ut av et kjærlighetsløst forhold.

Men være klar over at du fort kan ende opp alene, er slett ikke sikkert at "forholdet" til bestevennen din tåler hverdagen.

Er du klar for det?

[Anonym bruker]

jeg mener det blir feil å bruke barnet som brekkstang ut av forholdet bak argumentasjonen "hva lærer du barnet ved å bli i et kjærlighetsløst forhold osv..."

 

De fleste barn vil nok foretrekke, såfremt foreldrene fungerer sammen, å vokse opp i ett hjem sammen med både mor og far på tross av mangel på brennende kjærlighet mellom foreldrene.

 

Slik jeg ser det burde en skilsmisse være ett av to onder....dvs dersom alternativet å holde sammen er værre enn at barna vokser opp i et splittet hjem. Er det slik for deg HI? Jeg tror jeg ville holdt meg borte fra "bestevennen" om jeg var deg, det er først da du virkelig gir forholdet ditt en sjanse. 

ønsker deg masser av lykke til, vet det er kjempevondt!

Anonymous poster hash: 2156c...4e9

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått fra mannen om jeg ikke var lykkelig i forholdet vårt etter 3,5 år med tanker om at forholdet ikke fungerer lenger. Alle vet at det er "downperioder", men når det er snakk om så lang tid, og tilsynelatende liten interesse for å redde forholdet, eller sannsynlighet for det, så er forholdet dødt. Da har man det bedre alene, med muligheten for å gjerne finne lykken med en annen senere.

Men av respekt for alle involverte (barn, barnefar og svigerfamilie) ville jeg definitivt ha etablert meg et liv alene før jeg gikk inn i et nytt forhold.

Når du da eventuelt er alene og får tid til å tenke litt, er det ikke sikkert at han bestevennen din er den rette likevel, men kanskje han bare har vært mest tilgjengelig mens du har vært i et forhold som ikke har fungert. Om han er den rette, finner du jo såklart ut av det også. Uansett er det viktig å lytte til hodet vel så mye som hjertet.

Anonymous poster hash: 3be16...387

[Anonym bruker]

Jeg var vel ca 9 år da jeg begynte å lure på hvorfor mamma og pappa i det hele tatt var sammen. De har aldri hatt noe naturlig og godt kjærlighetsforhold, men holdt sammen for barnas skyld. Oppveksten min ble ganske trist pga det. De var snille, ressurssterke mennesker og alt var på stell hjemme, men det er vondt å leve i en familie hvor kommunikasjon, kjærlighet og samhold mellom foreldrene er ikke-eksisterende. Det er ikke sikkert dette er like tydelig i din familie som det var i min, så jeg kan jo ikke si at du absolutt må gå basert på mine erfaringer, men det å holde sammen for barnas skyld er ikke alltid det optimale. Har du virkelig prøvd i 3,5 år har du lagt inn en god innsats. Et spørsmål du må stille deg er imidlertid om du hadde hatt varmere følelser for mannen om den andre hadde vært helt ute av bildet. Da bør du kanskje forsøke å lukke den andre ute og gi familien din/mannen din en reell siste sjanse til å få det til å fungere.

 

Anonymous poster hash: b4782...cf2

[Camillok]

Det som er interessant her er at alle som har opplevd dette fra barnets side er enige om at det er best å gå... Jeg skal ikke si noe om hva HI bør eller ikke bør, men barn forstår nok mer enn vi tror til tider... Ser selv på min lille gutt på 21 mnd at han elsker å se på mamma og pappa nusse, kose og herje. Kjærlighet er kanskje viktigere enn vi tror?